Category Archives: Gran Canaria

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Montaña Altavista (1376 moh) i det nordvestre hjørnet av Gran Canaria

Montaña Altavista var den første «ordentlige» fjellturen jeg gikk her på Gran Canaria tilbake i oktober 2011. Ordentlig er satt i hermetegn fordi sammenlignet med norske ordentlige fjellturer, er turen til Altavista mer som «a walk in the park» å regne. Det er likevel en tur jeg anbefaler fordi utsikten er så vakker; fra start til slutt. Også er det en lettgått tur på god sti. Ca 10 km. og nogle høydemetre.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en liten spasertur på vei hjem.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en spasertur på vei hjem.

Ulempen med denne turen er tiden det tar å kjøre til startpunktet om man bor langs sørkysten som de fleste turister gjør. Veien opp til fjellene på Gran Canaria er ikke så lang målt i avstand, men det tar tid. Mye tid! Veiene er smale og uhorvelige svingete, så gjennomsnittfarten er ikke høy. Jeg brukte 2 timer og 10 minutter på knappe 7 mil. Riktignok startet jeg mens det enda var stupmørkt rundt meg, så tempoet var lavere enn normalt på de svingete fjellveiene, men det tar tid å komme seg opp i fjellene her. Slik er det bare.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

På vei opp valgte jeg å kjøre opp mot Soria for deretter å kjøre «snarveien» mellom Soria-dalføret og Mogán-dalføret. Denne «snarveien» er den absolutt verste veien jeg kjører her på Gran Canaria. Den er så smal at to biler ikke kan passere (utenom på noen få plasser) og den mangler autovern. Og den er svingete som f…   Hver gang jeg skal over her, ber jeg en stille bønn om at jeg ikke møter noen, og hittil har jeg ikke gjort det. Takk og lov.

Her starter turen.

Her starter turen.

Idet man kommer ut på veien mellom Mogán og Ayacata er man igjen på en vei hvor det går to biler i bredden, men svingete er og forblir veien. Jeg puster uansett lettet ut når jeg kommer hit.

Rett før ni på morgenen begynte jeg å gå fra Degollada del Sargento. Stien er steinsatt de første metrene og en infotavle viser stiene i området. For å komme til toppen av Altavista gjelder det å stort sett holde seg på den brede sti rett frem og unngå avstikkere til høyre og venstre. Unntaket er når man begynner å gå bratt opp mot selve toppen. Da gjelder det å følge stien som går oppover. Skjønt bratt og bratt… Selv om det går oppover, så har kanarierne lagt stien i slake S’er så det er en grei oppstigning til toppen. Hett blir det uansett i solsteken. Jeg er glad jeg startet tidlig!

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg vestover og utover Atlanterhavet.

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg nordvestover og utover Atlanterhavet.

På vei mot toppen møter man på tre «luretopper» og stien slynger seg vekselvis på øst- og vestsiden av disse. Det betyr at man moen ganger har utsikt innover mot Gran Canarias flotte fjell og andre ganger mot havet hvor Tenerife «flyter» på havet og Pico del Teide kneiser flott mot himmelen.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Hele veien er det pinjeskog man går i, så det føles egentlig mer som en skogtur enn en fjelltur. Sporene etter skogbrannen for noen år siden synes nesten ikke lenger. Kun stammene på pinjetrærne bærer preg av det som skjedde.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

På toppen av Altavista står det sedvanlige metallrøret  som på kanariøyene markerer at man har nådd toppen. Utsikten herfra er formidabel, men jeg synes faktisk at den er enda finere på et lite platå ca 150 meter lenger sør. Det er her du virkelig får følelsen av å stå på en topp når  det er ingenting annet enn luft mellom deg og bakken atskillige metere lenger ned. Selv om høydeskrekken min har avtatt noe, våger jeg meg ikke helt ut på kanten her. Det kiler nok i magen litt innpå platået. Litt artig er det også at jeg herfra ser rett over på Montaña del Viso som jeg har vært på to ganger, senest i mai i fjor.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Returen går langs samme sti som jeg kom. Det er liksom ikke så mange andre muligheter der jeg står ytterst på et stup. På vei hjem kjører jeg via San Bartolomé de Tirjana og Fataga. Denne veien er svingete den og, men det går to biler i bredden hele veien. Jeg klarte ikke å psyke meg opp til enda en tur på «snarveien» til Soria.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.

Det er den tiden på året

Mørk desember og omtrent 3 uker til dagene igjen skal bli lengre i stedet for kortere. Det er den tiden på året der jeg synes det er aller best å forlate Norge for et par uker og oppsøke sol, lys og varme. Jeg elsker Norge, og jeg elsker skiftningene mellom årstider, men dette mørket… Det kunne jeg klart meg uten; iallefall kunne jeg godt ha tenkt meg en kortere mørketid. Derfor er det superdeilig å ha en leilighet på Gran Canaria som jeg kan få låne innimellom. Normalt pleier vi gå masse turer i fjellene her på Gran Canaria, men denne gangen må jeg ta hensyn til kneet mitt som totalhavarerte i høst og nå er under opptrening. Det gikk ikke bra da jeg prøvde meg på en liten topptur for en måned siden, så nå tar jeg ingen sjanser. Målet er å være i tipptopp shape til sommersesongen starter i fjellet, alt annet jeg klarer å få til i mellomtiden er bare en bonus. Derfor brukes mye tid på styrke- og stabilitetstrening av bein. Ferien er intet unntak. Fysioterapeuten har sendt med meg øvelser som skal gjøres daglig (daglig!) i ferien. Vi får se om det blir trening hver eneste dag, men en del trening blir det nok. Motivasjonen er kommende fjellturer. Under er noen bilder fra dagens rusletur langs strandpromenaden her.

IMG_0369.JPG

IMG_0372.JPG

IMG_0373.JPG

Montaña de Tauro

Latmannsferien gikk mot slutten, men jeg hadde lyst på en siste fjelltur før hjemreise. Den kunne imidlertid ikke være så altfor tidkrevende, siden jeg også måtte vaske meg ut av leiligheten denne fredagen. Valget falt derfor på Montaña de Tauro fra nordsiden. Knapt en time å kjøre, og ikke så altfor langt opp til toppen.

Gran Canaria april_mai 2014 130

Utgangspunktet er Salto del Perro, et lite vannbasseng mellom Soriadalen og dalføret som kommer opp fra Mogán. Fra mitt utgangspunkt i Patalavaca er det kjappest å kjøre mot Soria og ta av på «krøtterstien» når man nesten er i Soria. Jeg skriver krøttersti, for denne veien har utallige hårnålssvinger (som mange veier på Gran Canaria), men den er i tillegg ikke bredere enn at det kun går en bil i bredden. Legg til svært få «lommer» for forbipassering, og det er den desidert verste veien jeg kjører på GC. Jeg kjører med hjertet i halsen og ber om at det ikke skal komme biler imot, for tanken på å måtte rygge på denne veien er grusom (og jeg er faktisk ganske god på rygging). Det hjelper ikke på at veien mangler autovern langs store deler…

Enkelte skilt er totalt overflødige. på denne veien kjører man stort sett under 30 km/t.

Enkelte skilt er totalt overflødige. på denne veien kjører man stort sett under 30 km/t.

Vel, veiguden var på min side, og jeg møtte ingen biler på vei opp og kunne puste lettet ut – nok en gang. Heten slo imot meg da jeg steg ut av bilen litt før ti på morgenen. Allerede 27 grader. Dette kom til å bli en svett topptur!

Jeg la ivei og var sjeleglad for hver lille skygge jeg fant ved foten av høye skrenter eller av pinjetrær. Tempoet var usedvanlig rolig, men slik må det nesten bli når det er så varmt. Stien opp er lettgått og fin, og etter ca. 45 minutters rooooolig gange var jeg på «fortoppen» hvor ruiner fra gammel tid står. Utsikten er fantastisk nedover mot Soria og innover på GC, men i dag valgte jeg å fortsette rett opp til hovedtoppen og heller ta «fortoppen» på vei ned. Fra fortoppen er det noen høydemetre som må forseres, i litt steinete terreng. Stien er ikke så lett å se, men om man ser etter bittesmå varder, vil de vise vei.

Mot Montaña de Tauro - sett fra fortoppen.

Mot Montaña de Tauro – sett fra fortoppen.

På toppen var jeg alene, som jeg hadde vært på turen hittil (og skulle forbli på resten av turen). Topplatået er stort og flatt, så utsikten sørover begrenser seg en del pga dette. Jeg skrev navnet mitt inn i toppboka som lå i en oppbygd steinmur, tok noen bilder og satte kursen nedover igjen.

På toppen.

På toppen.

Nevnte sti fant jeg ikke, og havnet i steinete terreng med masse døde barnåler fra pinjetrærne. Sakte tok jeg meg nedover inntil jeg klarte å lokalisere stien igjen. På fortoppen gikk jeg bort til de gamle ruinene siden utsikten er best herfra. Fjellet stuper rett ned her, så jeg holdt meg på god avstand fra kanten. Kalde druer ble plukket opp av sekken og var deilig forfriskende i varmen. Heldigvis blåste det tidvis en del på turen, men svetten silte godt likevel. Spesielt på vei opp selvsagt.

Utsikt mot Soria-demningen fra fortoppen.

Utsikt mot Soria-demningen fra fortoppen. Svært disig dag pga heten.

På vei ned gikk meg rett inn i en kurtise. En liten frøken (eller kar?) satt og lokket på en stein,og etter noen sekunder kom svaret fra et annet sted i fjellsiden – med litt andre lyder. Og slik holdt de på; annenhver gang. Jeg har fått meg fortalt i ettertid, at det var en rødhøne jeg så. Er visst i fasanslekten såvidt jeg har klart å lese meg til. 

Rødhøne på vift.

Rødhøne på vift.

Vel nede ved bilen bestemte jeg meg for å fortsette på «krøtterstien» og heller ta omveien om Mogán og hjem. Årsaken til beslutningen var ganske enkel: Har man klart å komme seg til Salto del Perro, er det snart slutt på krøtterstien, og man er ute på vei hvor det (stort sett) er plass til to biler i bredden. Etter å ha sittet på fortoppen og sett hvor mange biler som faktisk kjører denne krøtterstien, hadde jeg ikke lyst til å utfordre skjebnen enda en gang. Heller en litt lang vei hjem fremfor å måtte rygge rundt hårnålssvinger på vei uten autovern.

Utsikt mot Inagua på vei ned.

Utsikt mot Inagua på vei ned.

Montana del Viso

Solseng begynner å bli kjedelig, så i dag ble det og kjøre på svingete canari-veier for å komme til Degollada de la Aldea. Utgangspunkt for turen opp til Montana del Viso. Svingete veier er i grunnen greit nok, så lenge det er plass til to biler i bredden, og det er det på veien opp til passet Degollada de la Aldea.

20140507-183139.jpg
Fra starten av turen.

Kjæresten og jeg har gått denne turen før. Da fikk vi selskap av en fantastisk sjarmerende løshund som jeg døpte Voffert. Jeg håpet på et gjensyn med Voffert, men den gang ei. Ingen vofs å se da jeg begynte å gå klokken kvart over ti.

Klimaet på vestsiden av Gran Canaria er noe helt annet enn sør på øya der jeg holder til. Mer regn, mer vind og ofte kaldere. Det fikk jeg merke med det samme jeg steg ut av bilen. Brrrrrrr….. isende kald vind. Det gjorde ikke saken bedre at første halvdel av turen går i skyggen av fjellmassivet Inagua. Jeg småfrøs der jeg gikk på vekselvis sti og fjellhylle, men visste at sola ville nå meg idet jeg skulle begynne «å klyve» oppover steinura til topplatået.

20140507-184151.jpg
I Inagua-området blomstret utallige blomster i motsetning til på sørsiden av øya hvor det meste som ikke vannes av mennesker er svidd bort av tørke og hete.

Stien opp mot Viso er tydelig og lett å følge. Det skal dog sies at jeg ikke kan huske fra sist at stien var så gjengrodd. Mye av turen gikk jeg i skulderhøyt siv og ugress, så dersom man har fobi med tanke på hva som kan befinne seg inni all denne vegetasjonen, bør man kanskje velge en annen tur. Man hører mye «fislelyder» mens man går. Firfislene er mange, det samme er noen gresshoppelignende insekter, men den gode nyheten er at det ikke finnes farlige slanger på Gran Canaria (eller andre farlige dyr for den saks skyld), så man kan trygt gå.

20140507-184914.jpg
Her står jeg midt på stien. Den kan trygt kalles gjengrodd.

Dersom man har ekstrem høydeskrekk, bør man kanskje heller ikke gå denne turen. Tidvis går man på en svært smal fjellhylle med massivt fjell på ene siden og bratt, ulendt terreng på andre siden. Jeg synes stort sett det er greit å gå på stien, men ett sted kjente jeg at jeg ikke likte meg. Fjellhylla jeg gikk på var smal og det kjentes nesten ut som fjellet dyttet til meg.

20140507-193531.jpg
Vanskelig å se, men her går stien.

Idet man kommer opp på platået ser man bort på toppen av Viso. Terrenget er lettgått, og utsikten storslagen. Mot øst ser man Gran Canarias indre fjellverden hvor både Roque Bentayga, Roque Nublo og Pico de las Nieves er lett å identifisere. Mot vest ser man (som man gjør på store deler av turen) Tenerife med den karakteristiske Teide stikkende opp. Ved foten av fjellet i vest strekker La Aldea de San Nicholás seg utover med store drivhusarealer.

20140507-194357.jpg
Mot toppen av Viso.

Det var lengre enn jeg husket bortetter topplatået (en km??), men lettgått terreng, vakkert vær og flott utsikt, gjør at det er greit å gå.

På toppen står en av de typiske spanske vardene. Stygg, men den markerer iallefall toppunktet, og den er fin å bruke som ryggstø 😉

20140507-194830.jpg
På toppen!

Hittil på turen hadde jeg ikke møtt annet en liten flokk sauer, og også på toppen var jeg alene. Det er mulig å nå toppen fra La Aldea de San Nicolás, så selv om man har gått i ensom majestet langs ruten jeg gikk, så kan man møte på folk på toppen. Det gjorde jeg altså ikke i dag.

20140507-195611.jpg
Usikt mot nordvest. La Aldea de San Nicolás er tettstedet som vises.

På toppen tok jeg meg en lang matpause og nøt både sol og utsikt. Uhorvelig mange svaler surret rundt meg, så jeg antar de har reder i dette området.

Omsider måtte jeg ta fatt på returen. Gruet meg litt, for det er mye nedover og mye grus. Ikke akkurat min favoritt, men jeg kom helskinnet fra det, og kunne sette meg i bilen og returnere til Patalavaca etter halvannen times gange. Samme som jeg brukte opp.

20140507-200717.jpg
Utsikt fra toppen av Viso mot Inagua-massivet.

Latmannsferie

Det er flere år siden jeg har hatt en såååå lat ferie som denne. Normalt får jeg mark etter to timer på en solseng, men ikke denne gangen. Tar det som et tegn på at jeg trengte å flate helt ut, men i dag…. i dag kom jeg meg faktisk ut på på tur.

20140505-215914.jpg

Orket ikke kjøre noe sted, så jeg gikk fra leiligheten og opp i «fjellene» bakom Patalavaca. Her er det ekstremt tørt og støvete, og hett…. Halvannen times gange på stier og grusvei, så var jeg på «Våres Plass». En plass midt på slettelandet hvor skrentene plutselig stuper ned mot Barranco de Arguineguin. Det et ingenting som tilsier at man plutselig skal stå på kanten av et stup der man rusler over tørt slettelandskap, men vips…. ett skritt til og man ramler ganske mange meter rett ned.

20140505-220518.jpg

På Våres Plass finnes en ganske stor varde og en «toppbok». Merkelig nok hadde ingen skrevet seg inn her på en hel måned! Vanskelig å tro at ingen har vært der siden begynnelsen av april når jeg så hvilken trafikk det hadde vært der i hele vinter.

20140505-220851.jpg

På «toppen» slappet jeg av en halvtimes tid. Nøt utsikten og brisen + en håndfull medbragte druer før jeg begynte på returen. Det er mange veier ned, men jeg valgte den korteste; omtrent samme vei som jeg kom opp. Eneste forskjell var at jeg nå gikk oppom «Sukkertoppen» og fulgte grusveien/bekkefaret ned mot leiligheten istedet for å følge «åsryggen» langs en plantasje og deretter bratt ned i smågrus/sand. Sistnevnte vei er helt grei opp, men såpass bratt ned i sand og smågrus – nei takk.

Noen flere bilder fra turen under.

20140505-221738.jpg

20140505-221813.jpg

20140505-221901.jpg

Vårferie

Som jeg nevnte i forrige post, så har jeg innvilget meg en vårferie etter et knalltøft årsoppgjør. Og når jeg leser om nysnø i Trondheim på adresso.no, er det helt greit at vårferien tilbringes på Gran Canaria.

Kom ned på lørdag og har knapt sett en sky siden jeg kom. Godt og varmt er det også. Og sola er sterk! For første gang på det jeg kan huske har jeg blitt kraftig solbrent – til tross for at jeg brukte solkrem med høy faktor og ikke lå sååååå lenge i sola. Skyggen har derfor vært min beste venn siden, men i dag våget jeg meg ut på en tur i nærområdet iført shorts og t-skjorte. Nesten for varmt å gå tur i denne tempen…. men klager ikke. Skyggelivet med en god bok er ikke å forakte det heller. Nyyyyyyydelig å kunne sove til jeg våkner av meg selv, og tilbringe dagene utendørs.

20140430-153321.jpg

Kvalm og svimmel på tur langs en hylle i fjellet

Egentlig skulle kjæresten og jeg kjøre nordvest på øya i dag for å ta en tur opp på Montana Altavista, men når jeg plutselig etter frokost ble kvalm og dårlig i magen ble den 2 timer lange kjøreturen endret til å kun kjøre et stykke oppetter Soriadalen og gå til Ivars Plass på toppen av El Cabezote.

20131225-194224.jpg

Oppover Soriadalen med den store demningen midt i bildet.

Jeg har gått turen to ganger før og visste at den slynger seg langs dalsiden på en tidvis ganske smal sti, men jeg kan ikke huske at jeg syntes den noen gang var ubehagelig å gå – selv ikke for meg med min høydeskrekk. I dag syntes jeg imidlertid stadig vekk at stien var ubehagelig luftig, så enten har jeg blitt mer pinglete eller så var dagsformen med kvalme og urolig mage + luftig sti ikke den beste kombinasjonen.

20131225-194645.jpg

Stedvis går stien på en fjellhylle hvor fjellsidene ruver over deg.

En times tid etter at vi forlot bilen kunne vi gå de siste skrittene opp mot passet Degollada de Cortadores. Opp hit går det grusvei fra Puerto Rico, men aldri om jeg kommer til å gå så langt på grus. Ei dame vi møtte i passet hadde brukt 2 1/2 timer!

Vannkanalen.

Vannkanalen.

Ved Degollada de Cortadores kommer en vannkanal ned fra fjellet, og i motsetning til mange andre vi har sett her på øya, er denne i god stand og det renner faktisk vann i den. Vannkanalen må krysses om man vil opp på fjellet hvor benken som Ivar ett eller annet har murt opp befinner seg. Man passerer også et fantastisk flott og stort pinjetre idet man begynner å gå mot El Cabezote.

20131225-195704.jpg

Det flotte pinjetreet med El Cabezote i bakgrunnen.

Over mot El Cabezote kan man velge å gå rett mot fjellet langs gjerdet til bonden som har åkre der oppe, eller man kan gå i en bue som tar litt lengre tid, men som samtidig gir fantastisk utsikt ned i en enorm kløft. Ved foten av fjellet ser det styggbratt ut oppetter, men stien slynger seg i lange, slake S’er så det er overhodet ingen problemer verken opp eller ned.

20131225-200702.jpg

På Ivars Plass med panserutsikt mot fjellene.

På Ivars plass er det fantastisk utsikt til det indre av Gran Canaria. Man ser bl.a Roque Nublo og Pico de las Nieves. Arguineguin kan også skimtes om man snur seg og ser sørover, men denne veien er utsikten noe dårligere fordi El Cabezote har et flatt topplatå som strekker seg et godt stykke sørover.

I motsetning til sist vi var her, var det omtrent vindstille og deilig varmt i dag. Ingen andre hadde skrevet seg inn i toppboka, verken i dag eller i går (julaften).

Etter en lang pause på toppen var det på tide å rusle tilbake til bilen ved La Solana på samme stier som vi kom opp. Med mindre man føler for å gå mye på asfalt er det nemlig ingen andre veier ned til startstedet enn den stien vi kom opp.

20131225-202127.jpg

Smal sti som følger Soriadalen helt fra La Solana til passet Degollada de Cortadores.

Over fjellet mellom Mogán og Veneguera

I går følte jeg ikke for å kjøre langt på smale, svingete veier, så da er turen over fjellet mellom Mogán og Veneguera en grei tur. Man parkerer enklest ved den lokale politistasjonen og går et lite stykke oppetter veien før man tar av til venstre ned i en bekkedal og deretter enkelt og greit følger stien til til topps i passet rett nedenfor Cruz de Mogán og videre ned til Veneguera. Stien er en gammel såkalt Camino Real (kongevei), men den flotte steinsettingen som en gang var på stien, er mer eller mindre borte. Særlig på Mogánsiden av passet.

Nede fra fjellet er det noen stiskiller å passe på for å komme seg enklest inn til sentrum av Veneguera, men dersom man har øynene med seg finnes skilting, bl.a. i form av utskjæringer i tykke kaktusblad.

Veneguera har et lite, men veldig koselig torg med en liten kirke i enden. Enorme trær sørger for skygge og blomster pryder muren som går langs den ene siden av torget. Landsbyen har ikke mindre enn tre barer/restauranter og vi slo oss ned på en av dem og fikk servert tapas mixta med bl.a. ost, oliven, brød, papas arrugadas og fisk rød mojosaus før vi returnerte samme vei som vi kom.

20131224-161026.jpg

Utsikt mot Mogán på vei oppover fjellet.

20131224-161115.jpg

Enorme palmer i en dal nær Veneguera.

20131224-161135.jpg

Tydelig merket etter skogbrann for noen år tilbake.

20131224-161203.jpg

Fra torget i Veneguera.

20131224-161227.jpg

Kaktusblader kan brukes til så mangt. Også stiskilting:-)

20131224-161259.jpg

Veneguera nede i dalen. Fjellet Inagua i bakgrunnen.