En dose kultur. Eller…..?

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle gå kulturstien langs Selbusjøen i Klæbu kommune, men har liksom aldri kommet meg dit, så når kjæresten foreslo at søndagsturen skulle legges dit, var jeg ikke vond å be.

Jeg burde kanskje hvilt hælen etter gårsdagens smertefulle tur, men altså…. hvor mange godværsdager har vi i denne landsdelen?? Jeg bare spør.

Ett av få glimt vi fikk av Selbusjøen denne dagen.

Så avgårde innover bærer det fra bommen nedenfor Gjenvollhytta. Først en km. på grusvei i retning hytta, så over på traktorvei et godt stykke før den går over til å bli sti. Og da begynner myr- og gjørmehelvetet etter kort tid. Jeg pleier som regel ikke å klage over myr og gjørme, for det er en ufravikelig del av turlivet i Trøndelag (iallefall i lavereliggende strøk), men enkelte dager, som i dag, blir det bare nok. Har vasset i blaut myr og gjørme  ikke mindre enn fire dager før denne  uka, så motivasjonen for enda en myrtur er ikke helt på topp. Det hjelper heller ikke på lysten at jeg kanskje hadde sett for meg en godt opparbeidet sti siden stien markedsføres som en kultursti, ei heller bidrar det at stien stort sett går i svarte skauen med null utsikt og null sol (til tross for at det er  finvær i dag). Synd at man ikke har fjernet litt av skogen ned mot Selbusjøen. Det hadde bidratt masse i positiv retning både mht solforhold og utsikt, om enn ikke i forhold til de blaute grunnforholdene.

Ved Merkesbekken som markerer grensen mellom Klæbu og Selbu. Her snudde vi .

Kultursti heter det. Vel, jeg savner i grunnen mye kultur. Rett skal være rett, det er satt opp to eller tre informasjonstavler med litt historie, men thats’s it. Så kulturen ligger nok rett og slett i at stien er en gammel ferdselsåre mellom Klæbu og Dragsten som ble «gravd frem» i 1997.

Turens høydepunkt kommer på tilbaketuren når vi kommer til et hogstfelt hvor det er litt utsikt og litt av Trollheimen viser seg frem. Fra hogstfeltet tror vi at vi ser Resfjellet, Rindhatten og Trollhetta, men jeg skal ikke satse hele lønna mi på det. Uansett er det en herlig følelse å se fjellene i det fjerne 🙂

Ikke langt fra der vi har parkert bilen ser vi en gammel skogsvei gå ned mot Selbusjøen. Ifølge gps’n skal den ende i en sti langs sjøen, så vi tusler nedover. Der skogsbilveien slutter, finner vi ingen sti, så vi fortsetter rett frem i skogen. Ikke lurt, for der blir det fort ganske bratt og ufremkommelig.

På leting etter stien. Fant den fort!

Vi forandrer da kurs oppover i terrenget med tanke på å finne tilbake til grusveien vi gikk på tidligere. Etter litt klyving oppover får kjæresten plutselig øye på noe som ligner en sti lenger ned, når han snur seg for å se om jeg følger etter. Jeg synes også at det ligner mistenkelig på en sti og vi beslutter å gå ned igjen. Og jammen… det er en fin, opparbeidet sti 🙂 Fortsatt fint lite utsikt til Selbusjøen på grunn av skog, men iallefall en grei sti å gå på. Rett før vi kommer til bilen går vi ned på en odde hvor det sikkert er mye folk om sommeren. Nå er det folketomt her, mens den største furua jeg noen gang har sett vokter plassen. Tenk om den kunne fortelle?

Enorm furu ved Selbusjøen. Kjæresten blir liten i forhold.

Til tross for lite kultur i kulturstien er det aldri feil med en tur ut. Å røre på kroppen er godt for både kropp og sjel, og tid tilbragt sammen med kjæresten er alltid verdifull tid ❤

Dagens rute.

Rundtur i Brungmarka med kjæresten

Bare 5 dager etter siste tur i Brungmarka var det i dag klart for en ny tur i «Trondheims nærmeste villmark». Denne gangen skulle kjæresten være med. Det er tross alt nesten for en skandale å regne at han ikke har vært på tur i Brungmarka før (sykkeltur langs grusveiene i marka teller ikke) når bosted er under en mil unna!

På vei oppover med utsikt mot Selbusjøen

Som vanlig starter turen ved Brøttem og det venter omtrent 20 minutter med stigning før vi kommer opp på «platået». Traktorveien  som etterhvert går over i sti er grei å følge selv om den har rast ut et stykke opp i lia. Med et fornuftig tempo er det ikke noe problem å komme seg opp uten å være helt kjørt.

Det ser styggbratt ut med loddrette klippevegger, men veien/stien snor seg pent og pyntelig oppover, så det er intet problem å komme seg opp i Brungmarka.

Sikatjønna er første stopp etter omlag 2,5 km. Brungmarka bader i sol og det er vindstille, så temperaturen er aldeles nydelig til slutten av september å være. Vannet på tjernet er blikkstille og trærne speiler seg i vannet. På en odde litt unna oss ser vi røyk og det lukter bål. Dagens første tegn på liv siden vi begynte på turen. Senere, på vei mot Storavatnet, ser vi at det er en enslig mann som nyter stillheten og naturen i det deilige høstværet.

Det er knappe 2 km. fra Sikatjønna over til Storavatnet via Turtjønna. Det er stort sett myr og atter myr på veien over, og når man nærmer seg Turtjønna er det best å gjøre gode rutevalg, ellers havner man fort i ekstremt våte myrområder som det ikke er mulig å komme gjennom. Dersom man vet hvor man skal gå er det imidlertid ikke noe problem å finne riktig vei. Fra Turtjønna er det bare et langt steinkast ned til Storavatnet.

Høst ved Storavatnet

Ved Storavatnet tar vi dagens andre pause. Det er såvidt det er litt krusninger på vannet, så stille er det. Himmelen er knall blå og sola varmer. Går det an å ha det bedre en septemberdag i Norge? Vi spiser medbragt matpakke ogsjokolade og drikker kaffe fra termos. Egentlig burde man sikkert fyrt bål, men verken jeg eller kjæresten er så store på det. Termos er enkelt og greit liksom.

Tar livet med ro ved Storavatnet.

Etter en lang og god pause fortsetter vi langs veien på østsiden av vannet. Jeg har lyst til å se hvordan det ser ut i sørenden av Storavatnet siden jeg ikke har vært der før, samt sjekke om det er mulig å krysse bekken i enden (for senere turer i marka). Ved enden av vannet konstaterer jeg at det er fullt mulig å krysse bekken som renner inn i Storavatnet, og kjæresten konstaterer lykkelig at det er fisk i elva. Dessverre ikke så stor fisk skulle det vise seg når han etter en stund fikk øye på noen, men kjæresten er glad læll. Så lenge det er fisk, er det tegn på liv, sier han.

Kjæresten speider etter fisk.

Siden vi ikke skal tilbake til bilen via traktorveien, som er å finne ikke langt fra sørvest-enden på Storavatnet, snur vi og rusler tilbake til rasteplassen og derfra videre mot «veikrysset» like ved Eidstuvollen. Vi har sett på kartet at det skal gå en sti herfra og ned til Selbusjøen. Ulempen ved å velge denne stien er at det da venter godt og vel 2 km. på grusvei langs Selbusjøen tilbake til bilen, og det kjennes slett ikke ut som om hælen min synes grusvei er en god idé. Likevel, mot bedre vitende, velger jeg å gå en ny vei tilbake til bilen. Jeg elsker variasjon og nye områder eller nye stier er alltid spennende, og som oftest får jeg et lite lykkekick av det. Ikke denne gangen. Det viser seg at stien vi har valgt ned til Selbusjøen delvis går over glatte sva, søkkvåt myr og sylglatte steiner, og pittelitt fin skogsti. Definitivt et møkkaterreng etter min mening. Er det noe jeg hater, så er det å skli rundt og prøve å unngå å ramle overende i steinete terreng.

Møkkaterreng, selv om vi her begynner å komme så langt ned at steinene har blitt mindre og terrenget er mindre bratt.

Stien synes å være evigvarende der vi gradvis mister høyde, men omsider, via en trang bekkedal, kommer vi ned på grusveien og begynner å labbe langs Selbusjøen. Om ikke hælen verket fra før av, så verker den iallefall nå. Salighet! Jeg er så dritlei smerter på tur at jeg kan ikke få sagt det i sterke nok ordelag. Drøye 2 km på grusvei er egentlig ikke langt, men i dag trodde jeg aldri at vi skulle komme oss til bilen. Selvsagt gjorde vi det, og jeg var ikke sen om å få av meg fjellskoa og få på meg joggesko med god demping. Hvilken lykke!

Til tross for en litt bedriten slutt på turen, var det en fin dag i Brungmarka. Nydelig høstvær, flotte høstfarger, og marka så godt som helt for oss selv.  Med en litt mere samarbeidsvillig hæl, hadde det vært perfekt.

Sporlogg fra dagens tur.

Bomtur til Ruten

I dag var dagen for å prøve seg på topptur  til på Ruten (1039 moh) fra Bordstad i Hemne. Jeg har aldri vært i området før, men hadde lest at stien skulle være merka, så jeg håpet på det siden jeg ikke klarte å få tak i papirkart før turen. Hadde selvsagt med GPS’n, men jeg synes det er vanskelig å navigere etter den i ukjente områder siden skjermen er liten, og jeg ikke får noen god oversikt over terrenget. Når stien som visstnok skal finnes oppover den styggbratte lia til Ruten i tillegg ikke er tegnet inn på GPS-kartet, ja, da sliter jeg.

Opp her var det hvertfall ikke mulig å gå. Ved Rutsvaet.

Kort oppsummert ble mye roting i søkkvåt myr og «gaupterreng». Jeg skjønte allerede etter 2,5 km. at jeg hadde bomma på rutevalget, og da var det egentlig bare en mulighet for å komme seg opp på fjellet, så jeg tuslet i den retningen for å  se om jeg kunne finne spor av sti eller merking. Og jammen… etter ytterligere et par km. fant jeg et skilt som pekte i retning av Ruten.

Endelig! Et skilt som viser at man i allefall ikke er helt på bærtur.

Da var jeg imidlertid allerede lei myr og hadde ikke lenger nok guts innabords til å gå på motbakkene. Så jeg tuslet bare litt rundt i området for å se meg om før jeg satte kursen over bekken tilbake til det nedlagte gårdsbruket på Bordstad. Her inntok jeg dagens lunch i strålende solskinn.

Ved Bordstad.

Så kom jeg meg ikke til topps på Ruten, men det ble i allefall 6 km. i nydelig høstvær. Og Ruten forsvinner ikke…

Trondheims nærmeste villmark

Mandag var jeg på en åtte timers tur i Brungmarka, også kjent som Trondheims nærmeste villmark på grunn av veldig lite tilrettelegging for friluftsliv. Skal du ferdes her er det kart og kompass som gjelder, ellers er det en reell fare for å gå seg bort, og siden det er lite ferdsel i marka, kan du ikke regne med å finne noen å spørre om veien.

Turens første tjern; Sikatjønna

Strengt tatt fyller ikke Brungmarka definisjonen av villmark siden det er noen traktorveier og hytter her, samt noen kraftlinjer som går gjennom marka, men i mesteparten av området ligger marka der som den har gjort i århundrer med store myrområder og masse tjern og vann.

Idyll ved Storavatnet

Turen startet fra Brøttem litt over halv elleve og for å komme opp i Brungmarka må man regne med å svette litt i motbakkene til man kommer opp på «platået». Når man vel har kommet opp dit, er ikke Brungmarka brattere enn andre markaområder, men dersom man hater myr, er det best å styre unna, for er det noe det er nok av i Brungmarka, så er det myr. Og vann og tjern. Kort oppsummert kan jeg vel si at de drøye 2 milene jeg gikk på mandagens tur gikk i våt myr mellom vann og tjern med fin skogsti innimellom.

Ved Sandavatnet

Ruta gikk bratt opp fra Brøtten til Sikatjønna. Deretter gjennom myr over til Storavatnet, via Turtjønna. Fra Storavatnet ble det et lite stykke på grusvei før jeg tok av mot Sandavatnet gjennom enda mere myr. Derfra var det ganske fin sti langs vannet før den gikk over i en god del myr igjen.

Store, øde områder som man lett kan gå seg bort i uten kart og kompass. Her ovenfor Søringen

Når jeg la Sandavatnet bak meg begynte terrenget å stige igjen og når jeg hadde gått ca en mil var jeg oppe i et mer lettgått høyfjellsterreng. Dog… jeg hadde allerede gått en mil og klokka tilsa at jeg burde snu slik at jeg kom meg ut av marka før sola gikk ned, men jeg gikk i allefall opp på toppen hvor det står en vindmåler.

Vindmåler på Brungfjellet (men ikke på selve toppen)

Herfra var det ca en kilometer bort til toppen på Brungfjellet. Jeg vurderte sterkt å gå bortover, men tok ikke sjansen. Jeg hadde allerede pressa hælbetennelse og lårmuskler mer enn jeg burde, og tok ikke sjansen på å tyne enda mer ut av kroppen. Med en mil tilbake til bilen og ingen mobildekning var det beste å kjøre det «safe» så jeg ikke måtte bli i marka over natta. Det betyr selvsagt bare en ting: Jeg må tilbake for å nå til topps på Brungfjellet. Det blir neppe i år siden dagene nå raskt blir kortere og kortere, men det er jo greit å ha noen planer for neste år også.

Hit, men ikke lenger. Kløftvatnet sees lenger ned, men jeg valgte å snu her og heller gå opp på toppen med vindmåleren

Sporlogg fra dagens tur

 

Et nytt favorittområde?

Folldal i Hedmark har alt! Tror jeg 🙂

Kjæresten og jeg tilbragte sist helg i Folldal. Jeg skulle se på en hytte der, samtidig ville jeg sjekke forholdene i fjellene omkring. Det er alltid spennende og motiverende å være på tur i et nytt område for en variasjons-junkie som meg, og jeg nesten visste på forhånd at jeg kom til å like meg i Folldal.

Fredag kveld installerte vi oss i en liten hytte på Kvebergsøya Gård like ved Grimsbu. En gammel og meget sjarmerende gård hvor man visstnok også kan spise godt om man velger det.

Vårt hjem på Kvebergsøya Gård denne helgen

Lørdag våknet vi til overskyet vær, og ikke til den lovede sol fra Yr og Storm. Litt snø danset også i luften. Gradestokken viste 0 grader, men en frisk vind medførte at det føltes som minusgrader.

Fantastiske farger på fjellet nå

Etter å ha kikket på hytta ruslet vi oppover i fjellet i retning Gråhøe og Storhøe. Vinden ble enda litt sterkere her oppe og toppene lekte gjemsel med skyene, og jeg fant fort ut at jeg skulle ha tatt på meg enda en ulltrøye. Heldigvis hadde jeg med meg sommerdunjakka i sekken som jeg kunne ta på meg når vi hadde pauser.

Lettgått høyfjellsterreng mot Brennknatten

Pga. været droppet vi å gå opp på Storhøe og valgte i stedet den litt lavere Brennknatten (1318 moh) etter en iskald pause ved Gortjønna.

På toppen av Brennknatten 1318 moh

Søndag dro vi fra Kvebergsøya i ellevetiden og første stopp var rett borti veien ved Stormoegga Fritidsområde. Her er det tilrettelagt for bading, soling og grilling når været tillater det. Akkurat denne dagen var det bare vi som besøkte stedet. Vinden fra i går hadde stilnet og vannet lå blikkstille mens skog og fjell speilet seg i det.

Stormoegga Fritidsområde

Etter en liten rusletur i området kjørte vi til Sveen for å gå inn til Nygruvhytta. Vi fant parkeringsplassen uten problemer og begynte å gå i lett terreng. Selv om det ikke var annen merking enn et skilt i første stikryss, var det lett å finne veien og det tok ikke mer enn en knapp time før vi kunne sette oss ned i solveggen ved Nygruvhytta og skue utover det oppdemmede vannet like ved og en slagghaug litt lenger bort.

Vannet som er demmet opp like ved Nygruvhytta

Hytta er visstnok åpen noen perioder på vinteren, men ellers i året står Nygruvbua åpen for alle som trenger et sted å spise matpakken sin om været skulle slå seg vrangt. Akkurat denne dagen var det intet behov for å sitte inne, så vi spiste maten vår i sola utendørs.

Matpause i solveggen ved Nygruvhytta

Selv om været kunne vært hakket bedre på lørdagen, hadde vi en knall helg i Folldal. Området er utrolig vakkert, med fjell på alle kanter og daler som skjærer seg inn i landskapet. I sørøst har man Alvdal Vestfjell, i sør Rondane, i øst Dovre og nord Folldalsfjella. Einunndalen (Norges lengste seterdal) ligger ikke langt unna, og det gjør heller ikke Kakelldalen og Grimsdalen. Kan det bli bedre?? Høstfargene er kanskje på sitt aller vakreste nå, og med et lite melisdryss på de høyeste toppene ble jeg nesten satt ut av skjønnheten i landskapet. Så utrolig heldige vi er i dette landet, som har vakker natur så lett tilgjengelig! Det er i øyeblikk som i Folldal at jeg føler meg rik. Og veldig, veldig heldig.

På vei oppover i fjellet med utsikt ned i dalen

Et lite tjern omgitt av lyng i vakre høstfarger i fjellet like ved Sveen

Motiv fra gamle Folldal Gruver. Nå er det gamle verket museum som er åpent juni – august

Sporlogg Brennknatten

Nygruvhytta

Glimt fra en frimandag

Kunne vel ikke valgt en bedre dag enn i dag for å ta fri. Høstvær av aller beste kaliber og 8 timers tur i Brungmarka; Trondheims nærmeste villmark. Utfyllende rapport senere 🙂

Ved Storavatnet i Brungmarka

Smakebit fra helgens opphold i Folldal

I helgen har kjæresten og jeg vært i Folldal for første gang. Det blir neppe siste gang! Mer om helgen når jeg har fått sovet og hvilt meg litt.

Vakre høstfarger i fjellene rundt Folldal

Det mørkner

Noe forsinket, kan man si. Av en aller annen grunn ble dette innlegget aldri publisert. Retter på det nå. Turen ble gått 20.09.12.

——————————————————————————————-

Det er ikke til å komme fra; høsten er her. Både svinnende dagslys og trær i høstens fargeprakt vitner om det. For ikke å glemme den klare, friske høstlufta. Det er den tiden på året hvor hodelykt bør være med på tur – for sikkerhets skyld. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått ut i dagslys og hatt intensjoner om bare en kort tur, og kommet hjem i skumring eller mørke fordi turen ble lengre enn først tenkt. Så lenge jeg befinner meg i kjent terreng er det sjeldent noe problem, og hvertfall ikke om jeg holder meg på gode, opparbeidede stier, for nattsynet kommer fort når lyset svinner, men likevel… en hodelykt tar ikke mye plass og veier ikke mye, så det burde kanskje inngå som en del av standardutrustningen fra nå av? Det gir i allefall rom for litt spontanitet hvis man er ute på kveldstid, og det er man jo gjerne når man jobber fulltid.

Høst ved Estenstaddammen

I kveld gikk jeg ut bare 20 minutter før solnedgang så jeg visste det kom til å være så godt som mørkt før jeg kom meg tilbake til bilen, men siden jeg skulle holde meg på brede, fine stier og litt grusvei droppet jeg hodelykta i kveld. Etter å ha vært tung i hodet siden jeg sto opp i morges, var det helse i hver en innånding av frisk, klar, kjølig høstluft. Jeg finner ikke så mye positivt ved høsten med den deilige lufta er en klar vinner. For ikke å snakke om insektfri skog 😀

Kveldshimmel over Trondheim

Lytter til kroppen (litt i allefall)

Planen var egentlig å spinne i kveld, men kroppen kjentes ikke ut som om den var helt med på det. Mest av alt hadde jeg bare lyst til å gå og legge meg etter jobb, men der går altså grensen! En rolig rusletur i marka derimot skulle jeg vel få kroppen med på. Som sagt, så gjort. Startet fra Bekken i kald og klar høstluft. Nesten litt rått mellom bekkene som renner i området. Gikk opp brattbakken i retning Lohove før jeg brakk av oppover lia ovenfor Tomsetmyra. Knapt halvveis på turen registrerte jeg et snodig lys. Et slags gulskjær som lå over marka og som ble forsterket av høstfargene på trærne. Det var som om sola prøvde alt den kunne å trenge gjennom skylaget uten å lykkes. Sekunder etterpå høljet det ned. Regndråpene var så store at jeg måtte strekke ut hånda for å sjekke om det var hagl som kom ned, men nei.. det var bare regn. Det tok ikke mange sekundene før fjellrävenbuksa mi var gjennomvåt. Heldigvis var det ingen langtur jeg hadde planlagt. Våt og småkald og lei av å skli rundt  i gjørme på sko som ikke har godt nok grep (siden mine beste markasko måtte kasseres i går), kjente jeg at det var greit at det bare var en liten luftetur jeg var ute på. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, og uansett om regnet godt kunne ha regnet en annen plass: Det er aldri feil med en tur ut. Klar, frisk høstluft og litt mosjon; det gjør godt 🙂

Fine høstfarger i skogen nå, men utrolig vått og gjørmete på stiene

Sporlogg

Søndagstur

Etter en skikkelig møkkadag i går hvor hele kroppen verket på grunn av ledd- og muskelsmerter, våknet jeg i dag uten annet vondt enn den sedvanlige hælbetennelsen. Dermed var det klart for en luftetur i marka.

Turen gikk fra Bekken til Liåasen med retur om Styggdalen via stier litt ovenfor Austlia. Parkeringsplassen på Bekken var smekkfull og det krydde av folk, men allerede idet jeg tok av fra grusveien mellom Bekken og Estenstadhytta var folkemengden redusert med over 80%. Når jeg litt senere også forlot stien som går gjennom Styggdalen og gikk i retning Lomtjønna og Liaåsen var det enda mindre folk å se, og slik fortsatte det. Jo høyere opp jeg kom, jo mindre folk. Akkurat slik jeg vil ha det 🙂

Blikkstille på Estenstaddammen

På Liaåsen kunne det vært fantastisk utsikt over Jonsvatnet og fjellene i øst, men slik det er, er utsikten helt gjengrodd. På vei ned igjen, mot Austlia, får man på et lite parti fin utsikt østover, og jeg kunne da konstatere at fjellene enda er snøfrie 🙂

Stiene i marka er for tiden til forveksling lik gjørmebad, så her nytter det ikke å være redd for å bli møkkete. At kommunen driver utvidelse av stien i Styggdalen hjelper heller ikke på. På veien ned mot Bekken kom jeg gjennom stikrysset nedenfor Månen hvor 4 stier møtes. Her var det umulig å passere uten å marinere skoene i gjørme, så jeg gikk i en bue for å unngå det verste sølet. Jeg håper virkelig ikke at kommunen har tenkt å la dert være slik til vinteren kommer.

Minner mer om et gjørmebad enn en sti

Selv om sola meterologene lovet oss ikke har vist seg i dag, var det fint turvær. Overskyet, oppholdsvær og så godt som vindstille. Temperatur på rundt 12 grader.