Jeg har enda ikke vært i Bymarka på ski i vinter, og i går tenkte jeg at jeg skulle rette på det. Tabbe!
GPS-sporet fra dagens runde.
En ting er at mine smørefrie ski hadde null feste i løypa. Det var en kalkulert risiko jeg tok når jeg valgte å starte fra Granåsen før 10 for å få ha marka nesten for meg selv i et par timer. Noe helt annet er at løypene var knallharde, isete og uten snev av styresnø i unnabakkene. NOT my idea of fun. Forskjellen mellom løypene i Nordmarka på langfredag og Bymarka på påskeaften var som forskjellen mellom himmel og helvete.
Turen startet kvart på ti fra Granåsen. Opp mot Frøset og videre mot Klokktjønna og Bangtjønna slet jeg som en helt på mine bakglatte ski. Det er stort sett oppover hele veien her, med noen få nedoverbakker som unntak. Det ble mye fiskebein for å si det sånn. Etter å ha passert Bangtjønna snur løypa vest- og sørvestover og det er unnabakke nesten hele veien ned til Marka forbi Stykket. Ikke styggbratte unnabakker, men lange og slake, og med så knallharde løyper som det var, får man god fart. Jeg prøvde å stå i sporene der det var spor, men ofte var det ingen spor i de bratteste kneikene. Da var det bare å sette utfor og håpe på det beste for ploging var til lite hjelp all den tid det ikke var noe snø å ploge i. Heldigvis kom jeg meg velberget ned til Marka, til og med uten at jeg var helt angstfylt og uten smerter under føttene fordi jeg spenner meg sånn. Ergo må jeg altså ha blitt flinkere til å stå i nedoverbakker.
Utsikt fra Rønningen mot Vassfjellet.
Fra Marka er det 2 km. til Rønningen, og det er stort sett oppoverbakke her med en liten flate som deilig pusterom. Jeg slet fortsatt med bakglatte ski (unntatt på den nevnte flata hvor sola hadde myket opp snøen såpass mye at jeg fikk godt feste), så det ble mye fiskebein og det begynte det ene kneet å protestere litt på mot slutten. Dog – jeg vil mye heller gå de 2 kilometrene oppover her enn å sette utfor fra Rønningen. Spør du meg er det som å spille russisk rulett med armer og bein som innsats.
Jeg kom til Rønningen rett før klokka elleve. Gjennomsvett og med en tid som ikke akkurat imponerer, men men.. Siden jeg var tidlig ute kunne jeg velge og vrake mellom sitteplasser, og valgte en liten snøbenk i skogkanten bakom hytta. Til tross for skyfri himmel og sol var det en sur trekk som gjorde at jeg småfrøs helt til klokka passerte ett. Godt gjort egentlig siden jeg hadde skiftet til tørr ulltrøye, byttet ut skijakka med en dunjakke og skivantene med dunvotter. Burde hatt med tørre ullsokker også. Da hadde jeg nok frosset mindre.
Flotte Rønningen.
Å dra hjem var imidlertid ikke noe alternativ. Skulle man tro værmeldingene var dette siste dagen med sol denne påsken, så det måtte utnyttes. Dessuten gruet jeg meg til nedkjøringene mot Granåsen. Fra Rønningen og ned til Granåsen er det stort sett bare nedover uansett hvilken løype man tar. Jeg hadde aldri kjørt ned mot Ringvål og gått over myrene mot Granåsen, så jeg tenkte jeg skulle prøve det. Håpet var selvfølgelig at bakkene skulle være mindre fryktinngytende her enn straka vegen ned til Granåsen. Snakk om å bomme! Marerittet begynner ved Rønningen der første bakken går rett ned og deretter fortsetter litt slakere langt nedigjennom. Hadde jeg visst hvor lang den bakken egentlig var, så hadde jeg aldri turt å stå i sporet. Nok en gang klarte jeg meg fint, men jeg må innrømme at jeg ikke følte meg videre høy i hatten med den farta jeg fikk nedover isete løyper. Og slik fortsatte det; den ene bakken etter den andre, de fleste uten spor. I en av dem skar skien min ut og jeg klarte ikke å gjenvinne balansen, så jeg gikk over ende. Rompa fikk et noe ublidt møte med bakken, men heldigvis gjorde det ikke spesielt vondt. Bakkene fortsatte nedover og jeg ploget det jeg klarte. Plutselig ser jeg tre personer som står og tar av seg skiene. Da feiga jeg også ut og tok av meg skiene. For det første var jeg sliten og møkk lei bakker, for det andre blir jeg usikker når jeg er i ukjent terreng og ikke vet hvordan løypa ser ut lenger frem, så når andre står og tar av seg skiene blir jeg ikke noe mindre usikker. Hadde jeg visst hvordan løypa var akkurat her, hadde jeg nok beholdt skiene på, for bakken var ikke så lang som fryktet. Etter denne bakken slaknet terrenget heldigvis ut. Det var en lettelse å gå på flat mark og noe oppover igjen. Jeg må ha vært fullstendig tommelomsk i hodet for jeg presterer å gå forbi krysset der jeg skulle ha tatt av mot Granåsen, og før jeg vet ordet av det (etter nok en monster-nedoverbakke der skiene ble tatt av – og jeg var ikke den eneste her heller), befinner jeg meg på Skogly. Shit! Det er ikke annet å gjøre enn å snu og gå tilbake. Hvor langt tilbake jeg må, har jeg ingen aning om, så jeg stopper en dame som kan fortelle meg sånn ca. Hun trøster meg med at det er lettere å se hvor man skal ta av når man kommer fra Skogly enn fra den veien jeg kom. Og når jeg kommer til krysset der løypa tar av mot Granåsen, så kan jeg være enig med henne i det.
Pga. bomturen ned til Skogly møtte jeg på denne karen som sto ved Sanatoriestien.
Fra dette stikrysset går det slakt oppover ti man kommer opp på myrene vest for Smistad. Jeg pustet lettet ut tenkte at de verste bakkene nå var forsert og at de få som var igjen lett kunne takles. Sola hadde tatt godt i løpet av dagen så det var deilig å kjenne at skiene hadde feste og god gli og at jeg kunne holde en viss fart uten å slite meg ihjel. Jeg kom til stikrysset der den andre løypa fra Rønningen kommer ned og det ble litt mere folk i løypa igjen. Lenger ned mor Granåsen tar jeg et fatalt valg og velger å ikke stå i sporet i en unnabakke. Hvorfor jeg valgte det har jeg egentlig ingen klar formening om. Kanskje fordi løypa rundet en sving og jeg ikke så hva som lå foran meg og at jeg dermed følte jeg ville ha mer kontroll utenfor sporet? Uansett hadde jeg helt glemt hvor lang denne slake bakken er og hvilken fart man får på det underlaget som var, og jeg hadde iallefall ikke regnet med at underlaget mellom sporene skulle være så «ustødig» på et vis. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig kjenner jeg en intens smerte i skuldra idet den treffer bakken og et nanosekund etter får også hodet kjenning med underlaget. Jeg kommer meg raskt opp, fortumlet og redd for at skuldra har gått ut av ledd eller at noe er brukket, eller at jeg har fått en hjernerystelse etter hodets ublide møte med snøen. Heldigvis er det intet som tyder på hjernerystelse. Jeg kontrollsjekker meg selv med å huske hva klokka er, hva som skjedde osv. Jeg har nemlig hatt hjernerystelse en gang i barndommen og da var korttidsminnet totalt borte. Det er det ikke nå. Skuldra er det verre med. Tror ikke noe er brukket, men den er totalt ubrukelig. Det er såvidt jeg klarer å kle av og på meg og jeg må ta pauser innimellom for å takle smertene. I tillegg er nakken så stiv at jeg prøver å holde hodet mest mulig i ro. Ingen hyggelig avslutning på skituren og definitivt ikke noe hyggelig gjensyn med Bymarka. Nå parkerer jeg skiene for en stund, jeg har ikke noe valg sånn som skuldra er, kanskje parkeres de for resten av sesongen. Det blir ikke noe mindre isete og harde løyper utover, så hvis jeg skal på ski noe mer i år, tror jeg det må bli på en vidde. Prosjekt Skiglede er satt noe tilbake, kan man si, etter fine takter i nesten hele vinter.
Høydeprofilen på turen. Høyeste punkt er Rønningen. Bakkene ned derfra mot Skogly skal jeg ALDRI noen gang forsere med ski på beina igjen.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 