Monthly Archives: mars 2013

Møkkaskitur!

Jeg har enda ikke vært i Bymarka på ski i vinter, og i går tenkte jeg at jeg skulle rette på det. Tabbe!

GPS-sporet fra dagens runde.

GPS-sporet fra dagens runde.

En ting er at mine smørefrie ski hadde null feste i løypa. Det var en kalkulert risiko jeg tok når jeg valgte å starte fra Granåsen før 10 for å få ha marka nesten for meg selv i et par timer. Noe helt annet er at løypene var knallharde,  isete og uten snev av styresnø i unnabakkene.  NOT my idea of fun. Forskjellen mellom løypene i Nordmarka på langfredag og Bymarka på påskeaften var som forskjellen mellom himmel og helvete.

Turen startet kvart på ti fra Granåsen. Opp mot Frøset og videre mot Klokktjønna og Bangtjønna slet jeg som en helt på mine bakglatte ski. Det er stort sett oppover hele veien her, med noen få nedoverbakker som unntak. Det ble mye fiskebein for å si det sånn. Etter å ha passert Bangtjønna snur løypa vest-  og sørvestover og det er unnabakke nesten hele veien ned til Marka forbi Stykket. Ikke styggbratte unnabakker, men lange og slake, og med så knallharde løyper som det var, får man god fart. Jeg prøvde å stå i sporene der det var spor, men ofte var det ingen spor i de bratteste kneikene. Da var det bare å sette utfor og håpe på det beste for ploging var til lite hjelp all den tid det ikke var noe snø å ploge i. Heldigvis kom jeg meg velberget ned til Marka, til og med uten at jeg var helt angstfylt og uten smerter under føttene fordi jeg spenner meg sånn. Ergo må jeg altså ha blitt flinkere til å stå i nedoverbakker.

Utsikt fra Rønningen mot Vassfjellet.

Utsikt fra Rønningen mot Vassfjellet.

Fra Marka er det 2 km. til Rønningen, og det er stort sett oppoverbakke her med en liten flate som deilig pusterom. Jeg slet fortsatt med bakglatte ski (unntatt på den nevnte flata hvor sola hadde myket opp snøen såpass mye at jeg fikk godt feste), så det ble mye fiskebein og det begynte det ene kneet å protestere litt på mot slutten. Dog – jeg vil mye heller gå de 2 kilometrene oppover her enn å sette utfor fra Rønningen. Spør du meg er det som å spille russisk rulett med armer og bein som innsats.

Jeg kom til Rønningen rett før klokka elleve. Gjennomsvett og med en tid som ikke akkurat imponerer, men men.. Siden jeg var tidlig ute kunne jeg velge og vrake mellom sitteplasser, og valgte en liten snøbenk i skogkanten bakom hytta. Til tross for skyfri himmel og sol var det en sur trekk som gjorde at jeg småfrøs helt til klokka passerte ett. Godt gjort egentlig siden jeg hadde skiftet til tørr ulltrøye, byttet ut skijakka med en dunjakke og skivantene med dunvotter. Burde hatt med tørre ullsokker også. Da hadde jeg nok frosset mindre.

Flotte Rønningen.

Flotte Rønningen.

Å dra hjem var imidlertid ikke noe alternativ. Skulle man tro værmeldingene var dette siste dagen med sol denne påsken, så det måtte utnyttes. Dessuten gruet jeg meg til nedkjøringene mot Granåsen. Fra Rønningen og ned til Granåsen er det stort sett bare nedover uansett hvilken løype man tar. Jeg hadde aldri kjørt ned mot Ringvål og gått over myrene mot Granåsen, så jeg tenkte jeg skulle prøve det. Håpet var selvfølgelig at bakkene skulle være mindre fryktinngytende her enn straka vegen ned til Granåsen. Snakk om å bomme! Marerittet begynner ved Rønningen der første bakken går rett ned og deretter fortsetter litt slakere langt nedigjennom. Hadde jeg visst hvor lang den bakken egentlig var, så hadde jeg aldri turt å stå i sporet. Nok en gang klarte jeg meg fint, men jeg må innrømme at jeg ikke følte meg videre høy i hatten med den farta jeg fikk nedover isete løyper. Og slik fortsatte det; den ene bakken etter den andre, de fleste uten spor. I en av dem skar skien min ut og jeg klarte ikke å gjenvinne balansen, så jeg gikk over ende. Rompa fikk et noe ublidt møte med bakken, men heldigvis gjorde det ikke spesielt vondt. Bakkene fortsatte nedover og jeg ploget det jeg klarte. Plutselig ser jeg tre personer som står og tar av seg skiene. Da feiga jeg også ut og tok av meg skiene. For det første var jeg sliten og møkk lei bakker, for det andre blir jeg usikker når jeg er i ukjent terreng og ikke vet hvordan løypa ser ut lenger frem, så når andre står og tar av seg skiene blir jeg ikke noe mindre usikker. Hadde jeg visst hvordan løypa var akkurat her, hadde jeg nok beholdt skiene på, for bakken var ikke så lang som fryktet. Etter denne bakken slaknet terrenget heldigvis ut. Det var en lettelse å gå på flat mark og noe oppover igjen. Jeg må ha vært fullstendig tommelomsk i hodet for jeg presterer å gå forbi krysset der jeg skulle ha tatt av mot Granåsen, og før jeg vet ordet av det (etter nok en monster-nedoverbakke der skiene ble tatt av – og jeg var ikke den eneste her heller), befinner jeg meg på Skogly. Shit! Det er ikke annet å gjøre enn å snu og gå tilbake. Hvor langt tilbake jeg må, har jeg ingen aning om, så jeg stopper en dame som kan fortelle meg sånn ca. Hun trøster meg med at det er lettere å se hvor man skal ta av når man kommer fra Skogly enn fra den veien jeg kom. Og når jeg kommer til krysset der løypa tar av mot Granåsen, så kan jeg være enig med henne i det.

Pga. bomturen ned til Skogly møtte jeg på denne karen som sto ved Sanatoriestien.

Pga. bomturen ned til Skogly møtte jeg på denne karen som sto ved Sanatoriestien.

Fra dette stikrysset går det slakt oppover ti man kommer opp på myrene vest for Smistad. Jeg pustet lettet ut tenkte at de verste bakkene nå var forsert og at de få som var igjen lett kunne takles. Sola hadde tatt godt i løpet av dagen så det var deilig å kjenne at skiene hadde feste og god gli og at jeg kunne holde en viss fart uten å slite meg ihjel. Jeg kom til stikrysset der den andre løypa fra Rønningen kommer ned og det ble litt mere folk i løypa igjen. Lenger ned mor Granåsen tar jeg et fatalt valg og velger å ikke stå i sporet i en unnabakke. Hvorfor jeg valgte det har jeg egentlig ingen klar formening om. Kanskje fordi løypa rundet en sving og jeg ikke så hva som lå foran meg og at jeg dermed følte jeg ville ha mer kontroll utenfor sporet? Uansett hadde jeg helt glemt hvor lang denne slake bakken er og hvilken fart man får på det underlaget som var, og jeg hadde iallefall ikke regnet med at underlaget mellom sporene skulle være så «ustødig» på et vis. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig kjenner jeg en intens smerte i skuldra idet den treffer bakken og et nanosekund etter får også hodet kjenning med underlaget. Jeg kommer meg raskt opp, fortumlet og redd for at skuldra har gått ut av ledd eller at noe er brukket, eller at jeg har fått en hjernerystelse etter hodets ublide møte med snøen. Heldigvis er det intet som tyder på hjernerystelse. Jeg kontrollsjekker meg selv med å huske hva klokka er, hva som skjedde osv. Jeg har nemlig hatt hjernerystelse en gang i barndommen og da var korttidsminnet totalt borte. Det er det ikke nå. Skuldra er det verre med. Tror ikke noe er brukket, men den er totalt ubrukelig. Det er såvidt jeg klarer å kle av og på meg og jeg må ta pauser innimellom for å takle smertene. I tillegg er nakken så stiv at jeg prøver å holde hodet mest mulig i ro. Ingen hyggelig avslutning på skituren og definitivt ikke noe hyggelig gjensyn med Bymarka. Nå parkerer jeg skiene for en stund, jeg har ikke noe valg sånn som skuldra er, kanskje parkeres de for resten av sesongen. Det blir ikke noe mindre isete og harde løyper utover, så hvis jeg skal på ski noe mer i år, tror jeg det må bli på en vidde. Prosjekt Skiglede er satt noe tilbake, kan man si, etter fine takter i nesten hele vinter.

Høydeprofilen på dagens tur. Høyeste punkt er Rønningen.

Høydeprofilen på turen. Høyeste punkt er Rønningen. Bakkene ned derfra mot Skogly skal jeg ALDRI noen gang forsere med ski på beina igjen.

Skitur med dramatikk på langfredag

Også dagens tur ble lagt til Nordmarka i Klæbu. Været var om mulig enda bedre enn i går og føret var også bedre; mye bedre! Rene skjære silkeføret med unntak av et par plasser hvor isen hadde kommet frem. Mine smørefrie turski hadde bedre gli enn noen gang før i vinter, og jeg gled nesten like godt som mine turvenner Gøril og Per som gikk på smøreski. En skikkelig opptur 🙂

Litt is på 2-3 plasser, men ellers flotte løyper.

Litt is på 2-3 plasser, men ellers flotte løyper.

Planen i dag var først og fremst å nyte sola og varmen, så etter 3-4 km. fra Gjenvollhytta fant vi oss en deilig plass i solen hvor noen hadde gravd ut en benk tidligere i påska. Her fyrte vi etterhvert bål og grillet pølser med bacon (ittno tull med Gøril og Per på tur, nei!) og koste oss med kaffe, sjokolade og matpakke. Alt mens vi myste mot sola og nøt en stille og rolig mark (som Nordmarka er sammenlignet med f.eks. Bymarka). Etter et par timer fikk vi selskap av Gørils bror med kone, så det ble rent folksomt rundt bålet vårt 🙂

Sol, skyfri himmel og lite folk. Paradis :-)

Sol, skyfri himmel og lite folk. Paradis 🙂

En liten spissmus kom løpende oppå snøen og forsvant under sitteunderlaget til Per idet han reiste seg for å grille en pølse. Den surret rundt oss en god stund før den fant seg nye «venner» litt lenger ned i lia. Søt liten sak, men ikke noe å ta med seg hjem i sekken.

Mens vi satt der og ante fred og ingen fare kom plutselig en dame hastende nedover på ski og lurte på om noen av oss hadde gps med oss. For en gangs skyld hadde jeg ikke det, men jeg fortalte damen sånn ca hvor vi var, og det var visst nøyaktig nok – for kort tid etterpå landet legehelikopteret rett foran oss. Plutselig satt vi midt i en snøstorm. En person hadde falt om i løypa litt før der vi satt og fikk hjertekompresjoner av en tilfeldig forbipasserende inntil lege var på plass. Jeg syntes de brukte guffent lang tid oppe hos pasienten før de kom nedover med han (eller hun) i pulk. Heldigvis hørte vi legen snakke i telefonen med sykehuset og han sa at de hadde puls og var på St. Olav om 10 minutter, så forhåpentligvis gikk det bra.

En påminnelse om hvor skjørt livet er.

En påminnelse om hvor skjørt livet er.

Etter nok en snøstorm idet helikopteret lettet, spente vi på oss skiene igjen og forsatte i retning Saksvikvollen og rundløypa tilbake til Gjenvollhytta. Ca 11 km. på ski, men maaaange deilige timer i marka med hyggelig selskap.

Skjærtorsdag og endelig påskeferie

Til tross for påskeferie våknet jeg tidlig i dag også, og med en verkende rygg var det ikke annet å gjøre enn å stå opp og starte kaffetrakteren. Til min store skuffelse snødde det ute. Heldigvis lysnet det opp etterhvert og de blå flekkene utvidet seg stadig. Da var jeg snar med å komme meg i bilen og sette kurs mot Nordmarka. Hadde egentlig lyst til å gå en tur fra Granåsen, men skisporet.no viste at det ikke var kjørt løyper der (til tross for nysnø i morgentimene), mens løypemaskina var i full sving i Nordmarka, så da ble det Nordmarka. Allerede klokka ti parkerte jeg ved Gjenvollhytta. Da sto det kun én bil på parkeringsplassen fra før av.

Nykjørte spor i Nordmarka.

Nykjørte spor i Nordmarka.

Jeg pakket ikke med meg annet enn litt vann og kamera selv om været tilsa at liggeunderlag, matpakke og termos definitivt hadde vært på sin plass. I dag følte jeg imidlertid ikke for å sitte alene mellom alle  kjernefamiliene på tur. Noen dager bare er sånn. Stort sett trives jeg alene på tur, men akkurat i høytider sliter jeg litt. Fordelen med å være tidlig ute er at man knapt treffer folk på tur. Ett par som kom susende forbi meg var de eneste jeg møtte på dagens tur, ellers hadde jeg marka helt for meg selv 🙂

Ikke bare droppet jeg å tilbringe hele dagen ute, men jeg tok også kortrunden i Nordmarka. Latskap kanskje? Eller var det tanken på at jeg måtte en tur på 3T på ettermiddagen som gjorde at jeg «sparte» meg litt i skiløypa? Innen 31. mars må jeg ha trent 25 ganger på 3T for å være med i konkurransen «Tren til 100». Normalt er det null problem å få til 25 treningsøkter på 3 måneder, men når ukekveldene tilbringes på jobb og helgene tilbringes i marka i stedet for på 3T, så sliter jeg litt om vinteren. Imidlertid har jeg satt inn en sluttspurt de siste 2 ukene, så nå gjenstår bare en treningsøkt innen 31. mars før jeg er i mål med mine 25 økter.

Nysnø, blå himmel og en sol som varmer. Herlig!

Nysnø, blå himmel og en sol som varmer. Herlig!

Dagens runde på ski ble brukt til å innøve litt teknikk. Innimellom går det riktig så bra og jeg sklir godt på skiene, mens andre ganger bare «suger det». Gir meg ikke! Jeg SKAL bli bedre teknisk på ski. Både oppover, nedover og bortover.

I morgen er det ny skitur i Nordmarka. Da med et vennepar, så i morgen pakkes liggeunderlag, matpakke og termos med i sekken 🙂

Knallstart på påsken

Vi har vært velsignet med mye fint vær i Trondheim i vinter, og det fortsatte inn i palmehelga. Dermed pakket kjæresten og jeg sekkene våre og dro til hytta hans i Resdalen. En skikkelig primitiv sak uten verken strøm eller innlagt vann, men med nydelig beliggenhet rett utenfor Trollheimen. Turer i dette området gir nydelig utsikt til majestetiske og flotte Trollheimsfjell, samt at hytta ligger i gangavstand fra Resfjellet.

Vi kom frem til hytta midt på dagen lørdag, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og helt vindstille. Det er en så uhyre sjelden kombinasjon her oppe at slike dager må nytes maksimalt og lagres i minnet til mer traurige værdager. Halvannen kilometer innover i fjellet bar det med sekker og pulk. Etter å ha forsert de verste bakkene opp fra veien fikk vi nydelig utsikt mot snøkledde Resfjellet og Ilfjellet. Med blå himmel som bakgrunn var det er vakkert landskap vi beveget oss i.

På vei mot hytta. Ilfjellet viser seg frem.

På vei mot hytta. Ilfjellet viser seg frem.

Etter å ha fyrt opp i hytta og slikket litt sol på verandaen spente vi på oss skiene igjen og gikk en rolig tur i scootersporene som krysset dalen på kryss og tvers. Jeg har aldri sett så mye scooterspor! Mon tro om alt er lovlig kjøring? For første gang denne sesongen var det mulig å gå store deler av turen uten votter på. Herlig 🙂

Snøen er i ferd med å komme ned fra taket. Det smeltet godt mens vi var der.

Snøen er i ferd med å komme ned fra taket. Det smeltet godt mens vi var der.

Tilbake på hytta ble det en liten skarp en i hytteveggen mens sola varmet opp både oss og hytta. Sistnevnte fikk selvsagt også god hjelp av vedovnen for å få opp varmen.

Klokka elleve hoppet vi til køys. Da hadde jeg gjespet lenge og var stuptrøtt. For første gang i historien sov jeg sammenhengende i flere timer i en sovepose! Jeg har aldri klart å sove i denne trange «pølsa» av en reisedyne, men denne gangen var jeg tydeligvis så utslitt at jeg sloknet. Utrolig hva et årsoppgjør kan gjøre med et menneske.

Fra søndagsturen. Utsikt mot Ilfjellet.

Fra søndagsturen. Utsikt mot Ilfjellet.

Søndag våknet vi til overskyet vær, men heldigvis sprakk det opp tidlig på formiddagen, så det ble nok en flott dag. En liten kald trekk i lufta gjorde at det ikke var like deilig og varmt som på lørdagen, men med knallblå himmel og sol kan man ikke klage.

Vi var ikke alene på tur denne søndagen. Her fra Ogjerdshøylu.

Vi var ikke alene på tur denne søndagen. Her fra Ogjerdshøylu.

Turen gikk i løssnø og scooterspor i retning Resfjellet og Ogjerdshøylua hvor vi kom inn på preparerte løyper. Det er kke mye våt snø og skare å spore. En usedvanlig kald vinter har medført at det er flotte forhold i fjellet med finkornet puddersnø. Siden vi talentløst nok hadde prestert å glemme igjen sitteunderlaget på hytta, ble det ingen pause ved høylua. Vi fortsatte derfor i retning Mjukinn og ned til Åstjønna før vi igjen bega oss løssnøen i vold.

Mot Mjukinn.

Mot Mjukinn.

Tilbake på hytta ble det matpakke og kaffe, som vi hadde båret med oss i sekkene,  på verandaen før vi pakket sammen og rant 1,5 km. tilbake til bilen og hverdagen for min del. Heldigvis bare en dag igjen å jobbe før jeg også tar påskeferie. Dessverre bypåske, men ferie er ferie 🙂

Gammel og sliten furu, men vakker likevel.

Gammel og sliten furu, men vakker likevel.

Båltur med kjæresten

Årsoppgjør er ikke bra for kjærlighetslivet, så i dag måtte jeg rett  og slett invitere kjæresten med på «skidate» i Nordmarka. Beina mine er preget av at jeg både har kjørt en spinningtime, styrketrening og vært på ski i løpet av helgen, så en kort tur måtte det bli. Iallefall målt i antall kilometer, men ikke nødvendigvis i antall timer ute.

Nydelig landskap over Grønkjølen i Nordmarka.

Nydelig landskap over Grønkjølen i Nordmarka.

Valget falt nok en gang på Nordmarka i Klæbu der den korte runden fra Gjenvollhytta er på bare 7 km. Etter omkring 3 km. fant vi oss en fin plass og fyrte opp bål og kokte kaffe. Dessverre forsvant sola etter en stund og ble erstattet med en sur vind, men vi koste oss likevel med nykokt bålkaffe, matpakke og kjeks. Når bålet var brent ned begynte kulda å trenge inn i kroppen, så det var på tide å røre på seg og komme seg tilbake til bilen. Ikke verdens lengste skitur i dag, men det ble noen timer ute og både hår og klær lukter bål. Fiiiine turen 🙂

Bålkaffe på gang.

Bålkaffe på gang.

Skyfri himmel, sol som varmer og silkeføre

Skyfri himmel, sol som varmer og silkeføre; det er status for Trøndelag i dag. Kort sagt en fantastisk senvinterdag som ikke kan sløses bort på husarbeid eller andre nyttige sysler.

På vei til Nordmarka i Klæbu svippet jeg en kjapp tur innom City Syd. Gårsdagens «ekspedisjon»  på Lade hos XXL, Obs Sport og Intersport  på jakt etter lengre staver, hadde vært resultatløs, så enten måtte jeg fortsette å gå med litt for korte staver, eller så måtte jeg svelge antipatien jeg har mot City Syd spesielt og shoppingsentre generelt på en lørdag. Jeg valgte det siste, og jeg var ikke alene på City Syd. Det så ut som halve byen hadde lagt lørdagsturen til City Syd der de ruslet rolig rundt med stappfulle handlevogner og bæreposer. Gud hjelpe meg… Jeg fant et par staver i full fart og kom meg ut på null komma niks og trakk et lettelsens sukk.

Ved Gjenvollhytta var det flere biler parkert enn jeg har sett hittil i vinter, men så var jeg også senere ute enn vanlig + at været nok bidro til å lokke mange barnefamilier ut på tur.

I nordmarka var det fine spor og silkemyk snø etter snøen som falt tidligere i uka. Legg til knallblå himmel og sol som varmer, så burde jeg egentlig ha hatt med meg en sekk med mat, ulltrøye og sitteunderlag så jeg kunne ha blitt ute i mange timer. Det hadde jeg altså ikke, så det ble med halvannen times skitur i rundløypa om Grønkjølen og Langåskjølen. Til tross for mange biler på parkeringsplassen var det ikke avskrekkende mange folk i løypa, så store deler av turen fikk jeg rusle i fred.

Det er ekstra vakkert i marka når blå himmel står i skarp kontrast til den hvite snøen. Utsikt til Jervfjellet herfra.

Det er ekstra vakkert i marka når blå himmel står i skarp kontrast til den hvite snøen. Utsikt til Jervfjellet herfra.

Foruten å nyte det deilige været, var tanken bak dagens tur å øve litt teknikk og ikke minst å tørre å stå i bakkene uten å ploge. Hva gjelder teknikken gikk det sånn derre passelig. Slett ikke så ille tidvis, men helt håpløs andre ganger (jeg kan skylde litt på dårlig glid også, ikke sant?). Slik er det vel;  Petter Northug ble ikke verdensmester over natta han heller. Nedoverbakkene gikk det desto bedre med. Sto ned alle bakkene i sporet uten å feige ut ved å hoppe ut av sporet og ploge. Unntaket var siste bakken ned mot Gjenvollhytta, men det er ikke så lett å stå i sporet når sporet plutselig ikke er der lenger.  Da ble det først litt balansetrening i en mellomfase før jeg ploget ned resten av bakken. Jeg liker ikke å komme  i full fart nedover når unger, bikkjer og pulker er på vei oppover.

Skisporet er blåst bort rett og slett. Heldigvis ikke så lange stykket det var slik som dette.

Skisporet er blåst bort rett og slett. Heldigvis ikke så lange stykket det var slik som dette.

Halvannen time i nydelig vær er egentlig altfor lite, men jeg har iallefall fått mer trening, frisk luft og sol enn de som tilbragte dagen på City Syd.

Vinterhelg på fjellet

Firmahytta i Storlidalen (Oppdal) ble ledig på kort varsel, og jeg var ikke sen om å booke den. Lite turliv og altfor mye jobb = dårlig kombinasjon for min del, så en helg på fjellet skulle bli godt både for kropp og sjel.

Innen vi kom oss på hytta fredag var det mørkt, så solnedgangen bakom de vakre fjellene i dalen gikk vi glipp av, men allerede halv syv lørdag morgen var jeg våken, og fikk med meg soloppgangen. Morgenkaffen på lørdager er ukas beste, men når den serveres med utsikt er den enda bedre!

Morgenkaffe og soloppgang over Kråkvasstind = lykke.

Morgenkaffe og soloppgang over Kråkvasstind = lykke.

Gradstokken viste minus 20 utenfor hytteveggen, så det var ingen grunn til å stresse med å komme seg ut. Med sol fra skyfri himmel ville det bli varmere utover dagen, så vi tok det med ro inne i hytta.

Kvart over elleve la vi ivei fra Storli Gård og innover mot Tovatma. Fine, oppkjørte spor å gå i, sol som varmet, vakre fjell og hele dagen foran oss. Herlig 🙂

Fantastiske Trollheimen for våre føtter.

Fantastiske Trollheimen for våre føtter.

Hele runden var på 17,5 km. Slakt oppover til vi kom til Tovatna, deretter relativt flatt langs vannene før det gikk rett opp til passet ovenfor Lontjønna.

nknjkk

Nydelig i vinterfjellet, men føret var heller trått pga de mange minusgradene.

I denne bakken tok jeg rett og slett av meg skiene og labba oppover på beina. Fiskebein er greit i mindre bakker, men når bakken tar en halv time å komme seg opp, nei, da gidder ikke jeg å slite med disse plankene. Vel oppe bar det utfor mot Lontjønna der det igjen gikk litt opp og ned til vi kom på nordsiden av vannet.

På turens høyeste punkt før nedkjøringen til Lontjønna.

På turens høyeste punkt før nedkjøringen til Lontjønna.

Derfra og ned til Storli var det mer eller mindre sammenhengende nedoverbakker med noen få flater som unntak. Salighet… også jeg som mildt sagt ikke er spesielt glad i bakker. Noen takler jeg, men nesten sammenhengende bakker 300 høydemetre ned? Takk som byr, men jeg klarer meg med langt mindre nedover. Noen steder valgte jeg faktisk å kjøre utenfor den harde løypa. Innimellom gikk det finfint, men i skikkelig dyp løssnø var ikke markaskiene mine brede nok, og det endte med et par spektakulære fall. I så dyp snø gjør det ikke vondt å ramle, men å komme seg opp er lettere sagt enn gjort! Kjæresten lurte vel på hvor det ble av meg der han sto nederst i bakken og ingen Hege viste seg. Neste gang går jeg runden andre veien (og tar av meg skiene i nedkjøringen til Tovatna!!)

På vei tilbake til Storli Gård og Ångårdsvatnet.

På vei tilbake til Storli Gård og Ångårdsvatnet.

Turens høydeprofil.

Turens høydeprofil.

Søndag var beina mine som vanlig preget av lørdagens skitur, så noen langtur var ikke mulig. Vi gikk derfor bare fra hytta og over Ångårdsvatnet og et stykke oppi lia før vi «gravde oss ned» og spiste lunch mens vi myste mot sola.

På vei ned mot Ångårdsvatnet med Storsalen rett imot.

På vei ned mot Ångårdsvatnet med Storsalen og Kringlehøa  rett imot.

Like kaldt i dag og, så noen kjempelang pause ble det ikke. Retur omtrent samme vei som vi kom. «Bare» 8 km. i dag, men for de elendige beina mine var det nok.

Scooterspor på vei mot Grugguskaret.

Scooterspor på vei mot Grugguskaret.

Vakre Storbekkhøa kom til syne midt ute på vannet.

Vakre Storbekkhøa kom til syne midt ute på vannet.

Småkald pause.

Småkald pause.

Det er bare én feil med slike helger på fjellet: De er altfor korte!!

Prosjekt skiteknikk er startet – såvidt

Fra min første skitur på sikkert 12 år - i 2008.

Fra min første skitur på sikkert 12 år – i 2008.

I rundt tre år har jeg hatt «prosjekt skiglede» gående – med varierende hell. For ikke lenge siden konkluderte jeg med at «prosjekt skiglede» en stund må vike for «prosjekt skiteknikk» – nettopp for å få større skiglede. I kveld ble første, lille skritt på den veien tatt gjennom deltagelse på et hurtigkurs i skiteknikk. Det er ikke så mye man rekker på en drøy kveldstime i Granåsen, men litt praksis og tilbakemeldinger fra tre kjempesøte jenter fra Team Trøndelag gjør meg iallefall ikke dårligere på ski. Vi fikk instruksjoner og tilbakemeldinger på egne ferdigheter i diagonalgang,  staking og dobbeltak med fraspark. Det vanskeligste for meg var faktisk diagonalgangen. Å få til å gli lenge nok på skia og ikke sette foten ned for tidlig er jammen ikke lett for en nybegynner, men jentene fra Team Trøndelag gjorde en kjempejobb og skrøt veldig av fremgangen vår på den ene timen (de kunne vel ikke annet?). Resten av jobben må jeg vel gjerne gjøre selv ved å øve, øve og atter øve. Med andre ord må dørstokkmila forseres oftere enn hittil. Merkelig hvor mye lenger den dørstokkmila er når det er snakk om skitur og ikke fottur. Får prøve å snu om på den holdningen. Alt er mulig. Hvis man vil det  nok.

Image

Innevær

Innevær

Dagens vær innbød ikke til verken ski- eller fottur… Godt at jeg da hadde spinnet en tøff intervalltime i går kveld så jeg kunne ta det det rolig med god samvittighet i dag 🙂