Monthly Archives: april 2013

Søndagslykke på bar mark

Finnes det noe deiligere enn de første skogturene på bar mark om våren? Jeg tviler… Hver eneste vår fyller de første skogturene meg med en intens lykkefølelse. Rett som det er går jeg der med et bredt glis om munnen – av ren og skjær lykke, enda det strengt tatt ikke er så mye som minner om vår annet enn nettopp det at bakken stort sett er snøfri i de nedre deler av marka. Knoppene på trærne er knapt synlige og temperaturen er langt under 10 grader, og kjennes ut som nærmere null på grunn av en sur vind. Likevel er det noe helt eget med de første turene til fots om våren. Endelig trenger jeg ikke være redd for å tryne i nedoverbakker 🙂

Utsikt fra post 11

Utsikt fra post 11

Turen i dag, som i går, gikk i området ovenfor Steinan og Risvollan på jakt etter de fem siste postene på kartet som er benevnt «Fuglmyra». Mens jeg i går tok utgangspunkt i Lohove, begynte jeg i dag på Bekken. Postene fant jeg lekende lett, så når jeg kun hadde en post igjen tok jeg en pause på en kolle med flott utsikt fra sør til nord. Sommerdunjakka fra Bergans kom fort opp av sekken for koller med utsikt har en tendens til å være belemret med kald vind, men med dunjakke over vindjakka og sommerlongs under buksa, gikk det fint an å nyte utsikten over Trondheim.

Etter en halvtimes tid ruslet jeg videre på leting etter den siste posten. Mye smeltevann midt i stien jeg hadde tenkt å gå medførte en liten endring i planene, men ikke mye. I dette området ligger det fortsatt litt snø, men det var nettopp snøen som hjalp meg med å finne letteste vei til posten da jeg plutselig så et sykkelspor som så ut til å komme ut av intet. Jeg fulgte sporet og vips var jeg på en liten sti som førte meg til høydepunktet hvor dagens siste post var.

Utsikt fra post 11

Utsikt fra post 11

Siden det hadde gått som fot i hose å finne de 5 postene la jeg hjemturen om Tomsetmyra og videre opp til Tømmerholtdammen hvor jeg tok en ny hustrig pause ved demningen. På vei mot Tomsetmyra under styggbratte skrenter blomstret faktisk blåveisen. Overraskende siden det enda ikke er en eneste hvitveis å se og knapt hestehov. Så til tross for miniatyrknopper på trærne og ensifret antall grader er det vårtegn i marka 🙂

Enda is på Tømmerholtdammen

Enda is på Tømmerholtdammen

Advertisements

Vårtegn

Snøen er på vikende front, men temperaturene minner fortsatt om mild vinter, og en iskald nordavind bidrar ikke akkurat temperaturmessig. Likevel erklærer jeg herved at det er VÅR, for nå er turorienteringsesongen i gang. Endelig 🙂

Årets første post :-)

Årets første post 🙂

I vinter har jeg hatt flere skiturer en noen gang tidligere i mitt liv, og jeg har drøyd sesongen så lenge som mulig i håp om at hælbetennelsen skal gå over, men nå er jeg mer enn klar for fottursesong, og det håper jeg at hælen min også er. Den kjennes ikke helt god ut, men plager meg heller ikke nevneverdig for øyeblikket. Spenningen ligger i om den kommer til å takle antall timer på tur som jeg ønsker å ha i sommer.

Snart snøfritt i marka, men det er knapt antydning til knopper på trærne. Må innrømme at jeg gleder meg til det blir grønt.

Snart snøfritt i marka, men det er knapt antydning til knopper på trærne. Må innrømme at jeg gleder meg til det blir grønt.

Som vanlig gikk årets første turorienteringstur på Fuglmyra i Estenstadmarka. Det er sykt deilig å være tilbake i nærmarka mi og kunne gå på stort sett snøfrie (om enn våte) stier. Lykkefølelsen boblet i kroppen og gledestårer presset på. Jeg har hatt fine skiturer i Nordmarka i vinter, men det er likevel i Estenstadmarka jeg hører hjemme, og det beste av alt: Til fots trenger jeg ikke bekymre meg for å tryne i nedoverbakker 🙂

Kom tilfeldigvis over denne når jeg bomma litt på stien jeg egentlig tenkte å følge hjemover.

Kom tilfeldigvis over denne når jeg bomma på stien jeg egentlig hadde tenkt å følge hjemover.

9 av 14 poster ble funnet uten problemer. Ettermiddagen i skogen var nydelig og jeg hadde slett ikke lyst til å avslutte når jeg gjorde, men når lårmusklene begynner å streike er det like greit å pakke sammen. Satser på å finne de 5 siste postene i morgen.

Vemodig sesongavslutning i Nordmarka

Etter dagens tur i Nordmarka er det helt klart: Skisesongen 2013 er slutt i lavlandet, og da sannsynligvis helt slutt for min del siden ingen fjellturer står på programmet i nær fremtid. Det var mer vemodig enn jeg hadde trodd. Prosjekt Skiglede må visst ha begynt å gi avkastning til tross for noen stygge møter med snøen i vinter. Skuldrene er fortsatt ikke er bra etter tryningsen på påskeaften.

Det begynte ikke så verst.

Det begynte ikke så verst. Ingen spor, men bra med snø.

Jeg hadde planer om å gå den lengste runden i Nordmarka, men etter å ha gått et stykke og kjent hvordan føret var, ombestemte jeg meg og gikk for kortrunden i stedet. Ikke lurt. Tvers over Grønkjølen var det søkkvåte partier og en plass forsvant skiene nedi sørpesnøen så jeg sto med vann til anklene. Heldigvis var skiskoene høye nok til at vannet ikke gikk over støvleskaftene. En liten vårbekk måtte også krysses, men et stykke bortenfor var det ugjenkallelig stopp da en større bekk hadde 10 cm. overvann oppå isen. Her turde jeg ikke krysse, så det var ingen vei tilbake enn å snu og gå samme vei tilbake som jeg kom.

Snøen minker.

Snøen minker.

Myrvannet begynner å komme til overflaten.

Myrvannet begynner å komme til overflaten.

Sørpevått...

Sørpevått…

Hit, men ikke lenger. Denne bekken turde jeg ikke krysse.

Hit, men ikke lenger. Denne bekken turde jeg ikke krysse.

Til tross for nydelig sol blåste det en ganske heftig vind over Nordmarka i dag, så jeg droppet planen om å slå meg ned i snøen og gikk heller tilbake til Gjenvollhytta hvor jeg satte meg på en benk inntil hytteveggen. Med sommerdunjakka på var det deilig å sitte i solveggen og kikke utover landskapet hvor jeg har hatt mange fine skiturer i vinter. Vedmodet kom sigende, men samtidig kjenner jeg at jeg nå begynner å bli veldig klar for fottursesongen. Håper hælen min også er det, for Nordmarka skal utforskes til fots når snøen er borte.

På gjensyn!

På gjensyn neste vinter!

Gledelig gjensyn med Estenstadmarka

Jeg hadde opprinnelig tenkt å kalle denne bloggposten for «årets første fottur», men det var helt til jeg kom på at årets første fottur ble gjennomført allerede 1. januar! En snøfattig start på vinteren gjorde at vi kunne gå på beina i marka i hele januar. Først i februar kom skiene på beina, men nå synger det på siste verset for snøen i marka. Ihvertfall i Estenstadmarka. Jeg har drøyd skisesongen så lenge jeg kan på grunn av hælen, men nå var det på tide og ta beina fatt og sjekke tilstanden på betennelsen.

Dagens tur på beina var, om ikke den første i 2013, iallefall den første for sommersesongen. Det har etterhvert blitt en vårtradisjon for meg å gå «Rossmorunden» på restene av vinterens skiløyper, så når været viste seg å bli riktig pent, var det ingen grunn til å gå noen kortere tur i dag. Etter en lang vinter hvor helgeturene stort sett har gått andre steder enn i Estenstadmarka (fordi jeg ikke liker å gå på ski i det bratte terrenget der), var det deilig å endelig være på tur i kjent og kjært terreng igjen.

På vei oppover i marka med utsikt over Trondheime og Fosenalpene.

På vei oppover i marka med utsikt over Trondheime og Fosenalpene.

Dagens runde tok 3 timer og var på 11,5 km. Som normalt altså. Litt unormalt var det at det var usedvanlig lite snø. Tidvis var det helt bart, men for det meste var det våt sukkersnø som satte lårmusklene på prøve. Fra Rossmo mot Austlitjønna var det søkkvåt slushsnø, så det var i grevens tid jeg fikk tatt denne runden. Neste helg tror jeg det er for vått. Til tross for elendig skiføre observerte vi en skiløper i løpet av turen. Noen nekter å parkere skiene før de må!

På vei mot Austlitjønna. Ikke spesielt godt skiføre lenger.

På vei mot Austlitjønna. Ikke spesielt godt skiføre lenger.

Kaffe og matpakke ble inntatt ved den avstengte hytta ved Leiråsen selv om vi da bare var 1/3 på vei. Her er det alltid vindstille og deilig varmt, så også i dag. Uvanlig lite snø rundt hytta, så jeg ble kjempeoverrasket.

Pause :-)

Pause 🙂

Mot slutten av turen var både kjæresten og jeg lei av å traske i tung snø så i stedet for å gå hele Styggdalen ned, valgte vi å skrå ned mot dammene og kommer over på snøfrie stier og etterhvert veien mellom Bekken og Estenstadhytta. Her møtte vi igjen mennesker etter å ha gått nesten hele turen uten å ha sett andre mennesker enn den før nevnte enslige skiløperen og en mor med ett barn. Det er mulig jeg har sjelen til en ensom ulv, men jeg klarer ikke å fatte at nesten alle som var på tur i dag må holde seg på strekningen Bekken – Estenstadhytta. Et steinkast unna veien har man marka så godt som helt for seg selv. Toppers for meg, men synd for de som går i kø på veien til hytta.

Utsikt fra Rossmo. Tror det er mot Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark.

Utsikt fra Rossmo. Tror det er mot Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark.

Etter en lang runde i tung snø kranglet lårmuskulaturen min litt, men den holdt lenger enn vanlig og med tanke på at jeg både spinnet og kjørte tung styrketrening på beina i går, er jeg godt fornøyd med hvordan de oppførte seg. Hælen taklet også turen godt, så jeg hååååååper at betennelsen er et tilbakelagt kapittel selv om jeg fortsatt kjenner litt smerter nå og da. Om bare en liten uke begynner turorienteringsesongen igjen  🙂

En gylden vårdag på ski

Enkelte dager bør forgylles og henges i glass og ramme på veggen. Dette var en slik dag. Rene skjære påskeværet selv om påsken var for 2 uker siden.

Værmeldingene lovet sol fra skyfri himmel, så det må være lov å innrømme en liten skuffelse når jeg sto opp og observerte et lett skylag på himmelen. Dog, til Trøndelag å være, var morgenens vær flott turvær, så kjæresten og jeg kjørte til Gjenvollhytta og la i vei på ski med sekkene fulle av ved, pølser og annet nødvendig utstyr for en kosetur, og satset på at sola ville få skyene til å fordufte.

Som ventet var det lite folk i løypene – til tross for at vi startet uvanlig sent til oss å være. Fortsatt er det bra med snø i marka og gode løyper. Føret er litt varierende. Smått bakglatte ski frem til rasteplassen, men fin glid.

1-IMG_4695

Etter 3,5 km. slo vi oss ned i sola som på det tidspunktet hadde kommet frem og varmet så godt at jeg for første gang i vinter slapp å ta på meg dunjakke og dunvotter når vi stoppet (men en tørr ullskjorte måtte til). Med litt tørrkvist fikk vi fort fyr på bålet og ikke lenge etter var det deilig, sterk kaffe å få i solsteiken. Noen pølser ble også stekt på bålet, men først og fremst satt vi bare stille og nøt varmen fra sola, stillheten og hverandres selskap i flere timer.

Kaffekoking på gang.

Kaffekoking på gang.

Omsider gikk vi videre i retning Saksvikvollen. Sola hadde smeltet snøen godt, men i skyggen var det isete løyper, så utforbakkene ble forsert i rykk og napp – alt etter hvordan underlaget var. Utrolig bra balansetrening, men jeg må innrømme at jeg fortsatt er shaky etter fallet på påskeaften og synes nedoverbakker suger mer enn noen gang. Heldigvis gikk det bra i dag og jeg slapp nærkontakt med snøen.

Stråler om kapp med sola!

Stråler om kapp med sola!

På vei tilbake til Gjenvollhytta fikk vi virkelig føle hvor varmt det var. Vindstille og sol fra skyfri himmel mot hvit snø kombinert med bevegelse = helsvett, men vi klager ikke! Niks, det er deilig med varme etter en lang og kald vinter.

Tilbake ved bilen var det to meget fornøyde turmennesker som gledet seg over å ha tilbragt mange timer ute i sola og ha gått 11 km. på ski. Vi var ikke helt alene i Nordmarka i dag, men direkte folksomt kan vi vel ikke si at det var.

Vintersamling for fjellturgruppa «Sprek & Sosial»

Fjellturgruppa Sprek & Sosial består av rundt 10 turglade mennesker fra hovedsaklig Trøndelag som jeg har møtt på forskjellige fellesturer gjennom Turistforeningen. Gruppa har en fast grunnstamme, men hvem som er med på tur kan variere litt fra gang på gang. Gruppa så dagens lys høsten 2011 da jeg samlet disse menneskene (som da var single alle sammen) til tur i Trollheimen, nærmere bestemt Storlidalen. Turen ble en knallsuksess både turmessig og menneskelig selv om ikke alle kjente hverandre fra før. Ikke bare hadde vi en fantastisk topptur til Okla i strålende vær og hyggelig sosialt samvær på kveldene, men det ble også tre par ut av denne helgen 🙂

Siden har vi hatt nok en høstsamling i Storlidalen, så nå var turen kommet til en vintersamling.

Værmeldingen var relativt dårlig for helgen, men det skulle vise seg at både Yr og Storm bommet nok en gang. Riktignok fikk vi litt snø i løpet av helgen, men på tur hadde vi mest sol, så det ble grillet mange pølser på bål denne helgen.

Pølser på bål er alltid godt.

Pølser på bål er alltid godt.

Fredag (som er ankomstdag) er det tradisjon at alle tar meg seg noe til å sette på et langbord. Dermed får vi et enkelt, men variert og godt måltid uten at noen må bruke masse tid på innkjøp og matlaging.

Som regel blir det ganske sent før vi er i seng på disse fredagene, så formen kan være noget redusert dagen derpå, men vi har aldri droppet å dra på tur uansett form. Denne lørdagen var intet unntak.

Fortsatt skyet når vi har passert Storligrenda, men det skulle snart klarne opp.

Fortsatt skyet når vi har passert Storligrenda, men det skulle snart klarne opp.

Siden gruppas skiferdigheter varierer fra meget gode på ski til ganske dårlige på ski måtte turene nødvendigvis ta hensyn til de med dårligst ferdigheter (og utstyr) i gruppa. Det ble derfor besluttet at lørdagens tur skulle gå inn til Tovatna for der å finne en fin plass å raste. Utgangspunktet var hytta vi var på. Turen startet så sent som klokka tolv (ref. tidligere nevnte sene fredagskvelder) i overskyet vær. Ned til Ångårdsvatnet var det å kjøre i løssnø. Jeg var mega-shaky siden dette var første skitur siden påskeaften hvor jeg gikk på trynet i skiløypa og skadet skulderen min. Heldigvis hadde den blitt bra nok til å være med på tur, men helt god er den enda ikke. Jeg brukte lang tid ned den lille åkeren, men det skyldtes ikke bare at jeg kjørte sakte på kryss og tvers. Da en hare plutselig fanget min oppmerksomhet måtte jeg selvsagt stoppe opp og kikke etter den til den forsvant. Fiiine haren 🙂

Turen inn til Tovatna gikk fint for alle. Flatt over Ångårdsvatnet, deretter stort sett slakt oppover inntil man nesten er ved Tovatna. Vi fortsatte et godt stykke bortetter det første vannet før vi besluttet å snu. Da hadde vi gått ca. en mil. Vi måtte et godt stykke tilbake igjen før vi fant ly for vinden som møtte oss ved ankomst Tovatna, men det lyktes å finne en fin rasteplass. Her tente vi bål med medbragt ved og grilla pølser til hele gjengen og nøt vårsola.

Nydelig terreng, nykjørte spor og blå himmel. Herlig!

Nydelig terreng, nykjørte spor og blå himmel. Herlig!

På vei hjem igjen oppdaget jeg nøyaktig hvor mye oppover det egentlig er til Tovatna. Bakkene er stort sett ikke styggbratte, men de er lange og slake og på det føret som var får man en hel… fart. Til tider ble farten så høy at jeg ramla med vilje. Toppfarten som ble målt var på rundt 40 km/t. For meg er det alt annet enn gøy, så neste gang jeg skal ned de bakkene på relativt skarpt føre blir det med feller! Jeg begynner å miste troen på at jeg og nedoverbakker noen gang skal bli venner. Trodde jeg var på god vei, men fallet på påskeaften satte meg langt tilbake.

Ved Tovatna på søken etter ly for vinden.

Ved Tovatna på søken etter ly for vinden.

Uansett – ned kom vi alle sammen og over Ångårdsvatnet er det grei skuring (om enn litt kjedelig). Med god gli på skiene tar ikke turen over vannet lange tiden. Astrid og jeg droppet å gå opp jordet vi kjørte ned etter å ha sett Wenche slite seg oppover i løssnøen. I stedet beholdt vi skiene på til vi kom til Vassli pumpestasjon og tok beina fatt derfra. Tror nok vi sparte både tid og krefter på det. 2 mil i relativt dårlig form etter en sen natt for egen del er helt greit på en lørdag i april.

På kvelden ble det middag og sosialt samvær igjen, men litt roligere enn på fredagskvelden.

Søndag opprant med nydelig vær. Siden flere i gruppa var slitne etter lørdagens tur + at enkelte har lang vei hjem, bestemte vi oss for å bare gå over Ångårdsvatnet og oppi lia for å finne en fin plass å raste. Over vannet kladdet skiene for de fleste, inkludert oss som gikk på smørefrie ski, men det var likevel ingenting mot skiene til Ingar. Halvveis over vannet var det ingen bønn; omsmøring måtte til. Av og til er det heeeelt fint å ha smørefrie ski 🙂

Selv om mine smørefrie ski også kladdet litt denne formiddagen, var det ingenting mot dette. Det var ingen vei utenom å smøre om.

Selv om mine smørefrie ski også kladdet litt denne formiddagen, var det ingenting mot dette. Det var ingen vei utenom å smøre om.

Turen ble litt lenger enn planlagt for enkelte og når vi i tillegg måtte kjøre et godt stykke ned i løssnø for å finne en fin rasteplass uten den evinnelige vinden, var ikke alle like happy. For egen del valgte jeg å ikke kjøre i sporene til de andre. Løssnø bremser farten ganske godt så jeg klarte meg faktisk uten fall nedover lia (som var mye lengre enn jeg trodde). Halleluja!

Vel nede gravde vi ut en lang snøbenk og tente bål. Vi hadde medbragt ved i dag som i går, men det var nesten ikke nødvendig. Tørr furukvist fantes overalt og sørget for et bål som brant lystig i løpet av kort tid. Pølsene gikk ned på høykant også denne dagen. Et variert kosthold er oppskrytt, er det ikke? 😉

Vakre Storbekkhøa slik vi så den fra Ångårdsvatnet.

Vakre Storbekkhøa slik vi så den fra Ångårdsvatnet.

Etter en lang pause bega vi oss på vei tilbake til hytta. Over Ångårdsvatnet tør jeg våge påstanden at jeg holdt høyere fart enn noen gang før. God gli på skia + mer tid på ski i år enn noen gang før = relativt grei teknikk (til meg å være!).

Tilbake på hytta gjensto bare rydding og pakking før vi dro hver til vårt. Forhåpentligvis sees vi igjen til den 3. høstturen for Fjellturgruppa Sprek & Sosial i september.