Rundtur fra Soria

Denne turen gikk vi første gang i mai 2013, og vi har ikke vært der siden. Det var på tide med et gjensyn.

Turen starter der veien tar slutt, litt ovenfor demningen i Soria. Dvs. det går jo en slags vei videre, men den er absolutt ikke i kjørbar stand for en vanlig leiebil, og som vi skulle erfare da vi kom gående på veien tilbake mot bilen hadde det også gått et ras over veien på ett punkt, og dermed er ikke veien kjørbar uansett om du kjører en monstertruck.

Nesten ved veis ende.

Siden sist vi gikk her har det kommet opp skilting ved stiens start, og startstedet er også lagt om litt, så jeg kjente meg ikke helt igjen, og vi rota litt før vi omsider tok fatt på stien oppover fjellsiden. Sett fra parkeringen virker det nesten umulig å kunne gå oppe i fjellsiden, men spanjolene er ekstremt flinke til å lage stiene slik at de er både lettgåtte og stort sett veldig trygge.

Utsikt ned i Soriadalen og parkeringen fra hyllen under «fossefallet»

Stien fører ganske rask opp til et fossefall som for det meste er tørrlagt. Så også denne gangen, men vi kunne høre at det rant vann langt inn mot fjellveggen bak noen store steiner. Her oppe kom også et par høner imot oss. De hadde ligget i skyggen under en klippe.

Stien fortsetter videre oppover og man kommer etterhvert inn inn i Parque Rural El Nublo. Jeg er litt usikker på hva det blir på norsk, men muligens kan det være landskapsvernområde. Et lite stykke på stien har man utsikt helt til Roque Nublo midt inne på øya, denne gigantiske naturlige «monolitten» som i seg selv er verdt et besøk.

Oppe i fjellene er det atskillig frodigere enn nede ved kysten.

Etterhvert kommer vi opp til en asfaltert vei ved vannbassenget Presa de las Ninas. Her er det nesten ikke vann i bassenget i det hele tatt, i likhet med Soriabassenget. Det har tydeligvis vært tørt lenge.

Presa de las ninas.

Sist vi gikk her måtte vi følge asfaltveien ut til hovedveien GC605 før vi kunne ta fatt på grusveien tilbake til bilen, men også her er stien lagt om slik at vi nå kan gå i terrenget i stedet for på vei. Absolutt en fordel. Dermed er det også lettere å finne grusveien vi skal følge nedover dalen siden stien ender på denne grusveien. Det står et skilt der stien kommer ut på grusveien, men merkelig nok er det ingen pil som viser vei nedover grusveien. Nuvel…. vi har jo gått her før og vet hvor vi skal.

Ved starten av grusveien.

Veien er lagt i lange slake S’er, og går delvis gjennom litt glissen pinjeskog. Et stykke ned i dalen der det er litt bosetting (litt sånn «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»), finner vi en nyvinning; en bar! En bar av den veldig enkle sorten, og jeg er usikker på hvordan baren var ment å fungere. Kanskje var det en selvbetjeningsbar hvor det som var til salgs lå inne i kjøleboksen, og penger kunne legges igjen i en skål? Ikke vet jeg, vi sjekket egentlig ikke ut tilbudet.

Pinjeskog hvor man finner gigantiske kongler på bakken.

Fjellbaren.

Ved «baren» ble vi litt i stuss over veien videre, men endte opp med å gå til venstre, hvilket var et rett valg. Videre nedover er det spredt bosetting, og det er også noen huler oppe i fjellet som jeg tror er bebodd. Når vi kommer langt nok ned begynner den enorme demningen i Soria å komme til syne. Det er trist å se hvor lite vann som er i bassenget. Båter som en gang antagelig har ligget like ved vannet, ligger nå langt oppe på land, og det ser rett og slett litt komisk ut.

Sti er laget rett over raset. Hvorfor rydde veien liksom?

Vi kommer etterhvert til det før nevnte raset. Selv om man ikke kan kjøre her, er steinmassene ordnet på slik at det er enkelt å passere over som fotgjenger. Ikke lenge etter raset kommer plutselig en masse høner kaklende mot oss. Først en, så to, og deretter en haug. Merkelig… de virker rett og slett litt oppskjørtet. Er de tørste og sultne mon tro? Vi finner en vanndunk i veikanten, og jeg fyller på et par skåler som står der mens hønsene flokker seg rundt meg og smånapper i vanndunken. Når skålene er fylt opp blir det roligere idet alle hønsene flokker seg om vannet og drikker. Kanskje var det pga vanntilgangen at de to hønsene vi møtte tidligere på turen hadde søkt tilflukt ved «fossefallet»?

Aldri har vi blitt møtt av en så snakkesalig velkomstkomitè som denne gjengen.

Tilbake ved bilen viser Endomondo drøye 11 km og 3 timer og 15 minutter. Trivelig gjensyn med denne delen av Gran Canaria på en overskyet, men varm, dag.

Mogán – Veneguera – en av mine faste turer på Gran Canaria

I dag var det dags for en av mine klassikere her på Gran Canaria; turen over fjellet fra Mogán til Veneguera.

Vi parkerte på grusplassen vis á vis restauranten Acaymo. Her er det merket parkering forbudt med underskilt om at det kun er restaurantens gjester som kan parkere her. Siden restauranten var stengt da vi begynte vår rusletur tok vi sjansen nok en gang.

Turens høyeste punkt.

Turen starter på hovedveien mot Mogán sentrum, men tar av ned en bratt bakke etter ca 200 meter. Det er skilting der, men jeg kikket ikke så nøye etter siden jeg kjenner denne turen svært godt.

Turen fortsetter frem til dørstokken på en fruktfarm der stien oppover fjellsiden tar av. Deretter er det bare å følge stien oppover og oppover i goldt og tørrsvidd landskap inntil man står på turens høyeste punkt rett nedenfor Cruz de Mogán. Herfra har man flott utsikt til både Mogán og Veneguera, samt de flotte fjellene som omkranser dalførene. Vi brukte ca. 25 minutter opp hit i jevnt tempo uten pauser.

Mot Veneguera

Herfra går det nedover mot den vesle landsbyen Veneguera. Når man kommer et stykke ned begynner de første palmene å dukke opp, og etterhvert går man gjennom en frodig landskap hvor det dyrkes både sitroner, kanaribananer, avokado og mango. En deilig avveksling fra det ellers så golde landskapet.

Inne i Veneguera går turen alltid innom landsbytorget hvor enorme trær kaster skygge over plassen og den lille kirken troner i enden av torget. I dag var vi heldige siden en dame holdt på å vaske kirken, så vi fikk komme inn og kikke.

Landsbytorget i Veneguera

En kald Cola Zero og en øl tok vi oss tid til før vi begynte på turen tilbake over fjellet. Siden jeg gikk denne turen for første gang for noen år siden, har det blitt riktig så populært å gå her, og de fleste man møter er nordmenn. Totalt brukte vi ca 2 timer og 15 minutter på turen (ekskl. tiden i Veneguera).

Vel tilbake i Mogán inntok vi lunch/middag på Aycamo (for min del også frokost) på terrassen deres. Ordentlig smakfull kylling i to varianter, men tilbehøret var ikke noe å skrive hjem om.

Julestjerne.