Lite aktivitet på bloggen

Det er lite, for ikke å si ingen, aktivitet på bloggen for tiden. Årsaken er at jeg holder på å pusse opp/flytte inn i ny leilighet. Samtidig må jeg vaske meg ut av huset jeg har solgt. For tiden bor jeg i kaos med ørten meter taklister på gulvet dom venter på grunning og maling. Kjøkken har jeg ikke da det gamle er revet og det nye ikke står klart før om halvannen ukes tid. Det gamle kjøkkenet var uansett ikke til nytte for meg da det manglet komfyr og mikro, så det var like greit å hive det ut så jeg fikk malt veggene der før det nye kjøkkenet kom. Garderober mangler også enda. Vil ikke ha de gamle, slitte som sto her, og siden vi skulle legge nytt gulv på begge soverom måtte de ut. Smått kaotisk og upraktisk for tiden altså, og ingen tid til tur, men det kommer til å bli kjempebra her!! Og skogen og fjellene venter på meg 🙂

Finngangen i Flåmarka

Det er allerede 4 1/2 måneder siden jeg og kjæresten besøkte Finngangen for første gang. Da i nydelig solskinn. Det var på tide med et gjensyn selv om kjæresten ikke kunne bli med denne gangen.

Toppvarden.

Yr hadde lovet sol fra klokken tolv og jammen så det ikke ut til at de skulle få rett. Da jeg gikk fra bilen ved Rangåveien kvart over elleve kunne solstrålene anes gjennom skylaget, og før jeg jeg hadde gått en km innover mot Finngangen skinte sola fra en klart, blå himmel. Nydelig!

Vakre, gamle trær som dette er det mange av i Flåmarka. Mon tro hvor lenge dette har stått her?

Flåmarka er mye myr, og den var ganske så våt nå, så det var tungt å gå. Til tross for mye myr er stien utrolig nok likevel tydelig. Dette i tillegg til god merking gjør Finngangen til et enkelt turmål som alle kan klare. det er bare 2 km. fra veien til toppen og knappe 100 snille høydemetre.

Den store fordelen med Flåmarka er at man kan gå i timesvis uten å møte folk. Her finner man heller ikke stier som til forveksling ligner fylkesveier. Bare store myrområder med fururabber og lave topper som likevel kan gi gode utsiktsopplevelser. Flåmarka er rett og slett et deilig område å ferdes i for den som ikke liker å gå i kø og som ikke må ha brede, gode stier.

Navnløst tjern i nærheten av Finngangen.

Finngangen er bare 526 meter høy, men utsikten er likevel fantastisk. Fra toppen kan man i klarvær se bl.a. Vassfjellet, Brungfjellet, Rensfjellet og flere av toppene i Trollheimen. Trondheim og fjorden er også godt synlig.

Utsikt mot Brungfjellet.

I dag lå Trollheimen godt gjemt bakom et lag med skyer, men idet jeg skulle til å begynne på returen etter en lang rast på toppen forsvant skyene og øverste del av majestetiske Trollhetta kom til synes. En liten flik av Snota kunne også sees, og etter et par minutter til så jeg Svarthetta og Resfjellet. For et utrolig vakkert syn! Klumpen i halsen var på plass i løpet av sekunder og øynene fyltes av tårer. Snakk om å være heldig med timingen.

Trollheimsfjella i sikte. Synes bedre om du klikker på bildet og får opp en større versjon.

Jeg var den eneste som hadde skrevet meg inn i toppboka i dag, og til tross for det fine turmålet Finngangen er, så er den ikke mye besøkt om man skal dømme ut fra toppboka. Unntaket var 15. sept. Da må folk ha sittet oppå hverandre her for det var side opp og side ned med signaturer denne dagen. Flå IL arrangerte fellestur hit da, så det er forklaringen.

Returen ble stort sett lagt i samme spor som jeg kom. Idet jeg nærmet meg bilen møtte jeg en dame, og det var det jeg merket til andre folk i dag om man ser bort fra noen skudd i ny og ne. Sannsynligvis elgjegere.

Lørdagslykke i skogen

Etter å ha brukt dagen til å pakke flytteesker, handle og sette en glutenfri brøddeig, kom jeg meg ut på tur. Det var planlagt å gå ut så sent for å få med meg skumring i skogen, men dørstokken var likevel litt høy i dag, men heldigvis… jeg kom meg ut.

Mildt, vindstille og overskyet var dagens værstatus da jeg gikk fra Bekken rundt halv fem. Lite biler på parkeringsplassen, så det lovet godt for en stille, rolig tur i skogen. Etter å ha vært sosial de tre siste helgene på rad så jeg frem til å være på tur alene.

Skogens dype ro. Her finner jeg ALLTID roen. Uansett.

Siden jeg HATER stiutvidelsen Trondheim Bydrift holder med på i området rundt Estenstadhytta/Styggdalen søkte jeg meg mot stinettet mellom Lohove og Risvollan. Her er det ingen stier som til forveksling ligner fylkesveier. Heldigvis! Skogen var heeeelt stille. Ikke er vindpust kunne høres. En deilig ro bredde seg i kroppen, og jeg kjente at dette var eksakt hva jeg trengte.

Dagens plan var å drikke kaffe på den kollen jeg utrolig nok klarte å ikke finne her om dagen. Enda mer utrolig nok klarte jeg også i dag og rote det til, men jeg rodde meg inn og fant omsider kollen, om enn ikke fra den kanten jeg hadde tenkt. Da jeg omsider fant kollen var den allerede opptatt. En pappa med to sønner koste seg rundt et lite bål, og sjelden har jeg vel følt meg mer uvelkommen. Hele mannens kroppsspråk lyste av «ha deg vekk», og han hadde tydeligvis ikke til hensikt å hilse, så på pur f hilste jeg før jeg forsvant ned på den siden av kollen jeg egentlig hadde tenkt å komme opp. Jeg fant etter kort tid en ny liten kolle hvor jeg inntok ettermiddagens kaffe. Nydelig utsikt mot sør istedet for mot vest som jeg hadde planlagt.

Skumringen er på vei. Utsikt mot sør.

Jeg satt lenge og bare kikket utover landskapet og observerte hvordan kveldshimmelen forandret seg. Til tross for gråværet var det noen duse farger å se på himmelen foruten alt det grå, og i forgrunnen var det trær med sterke høstfarger. Vakkert, selv om det ikke var skyfri himmel.

På veien hjem la jeg turen om en sti jeg sjelden går, og jeg valgte også en sti som tok av fra denne som jeg aldri har gått. Etter bare noen meter kom jeg til en gapahuk som jeg straks kjente igjen. Tidligere i sommer hadde jeg kommet over den mens jeg var ute på leting etter poster, men da fra en helt annen vinkel.Snodig hvor annerledes man føler at marka ser ut så fort man ser den fra en annen vinkel enn vanlig.

Akkurat nå er det stedvis flere blader på bakken enn på trærne.

Turen videre gikk inn på lysløypa mellom Lohove og Bekken og rett før brattbakken ned til Bekken kløv jeg opp på en høyde ovenfor stien for å drikke resten av kaffen min og de mørket falle på. Mens jeg satt der ringte jeg brorsan som jeg ikke har snakket med på leeeeeenge, og innen jeg kom meg ned på stien var mørket i ferd med å overta skogen. Det er en egen stemning i skogen som jeg liker veldig godt idet mørket faller på. Skogens rolige rytme blir enda roligere, alle konturer viskes ut og mørket skaper en stillhet som gir gjenklang i sjelen. Skogtur idet sola går ned anbefales!!

Indre gps ute av drift

Rett etter middag i går bar det ut i skogen på nytt. Denne gangen uten orienteringskart, men kaffen var med også denne etterdagen. Jeg hadde planen klar for hvor kaffen skulle nytes, men rotehue meg klarte å gå feil og endte opp med å egentlig ikke vite hvor jeg var. Vel, jeg visste jo sånn ca. i hvilket område jeg var, men ikke eksakt hvor. Jeg trodde jeg hadde trålet alle stier her, men den gang ei.

Lav sol og masse løv på stien. Det er senhøst.

En lang stund kjente jeg meg ikke igjen i det hele tatt, men jeg skjønte relativt fort at den kollen jeg hadde tenkt skulle være min rasteplass for lengst var passert. Dermed ble det å gå i en og samme retning for før eller senere ville jeg komme til et sted jeg kjente meg igjen. Og det gjorde jeg. Men må jo si at jeg ble smått paff da jeg så hvor jeg hadde kommet. Virker som om min indre gps var litt ute av drift i går.

Monstermaster i solnedgang,

Så i stedet for utsikt mot Heimdal og Bymarka ble det utsikt over monstermaster nær Bekken når kaffen skulle nytes. Ja, ja… utekaffe smaker godt uansett den 🙂

Orienteringsturen som ble til bare tur

Kveldene begynner å bli alvorlig korte, så skal man ha lys på turen sin uten å ha med hodelykt, så må man ha seg ut i rett tid. Sist onsdag dro jeg ut i femtiden med ambisjoner om å finne de siste to postene på Estenstadkartet. Grått og regntungt var det, så antrekket var skallklær all over + regntrekk på sekken.

Turen startet fra Vikarauntjønna. Regnet hadde gitt seg innen jeg begynte å gå, men skogsveien var våt og gjørmete, så når jeg så en sti som gikk over enga og inn i skogen tok jeg av på den og bestemte meg for først og fremst å være på tur og plukke med meg postene om de skulle dukke opp. Det gjorde de altså ikke, og siden det ble stadig mørkere i skogen fikk jeg etterhvert problemer med å lese kartet, så jeg begynte å gå i én retning og håpet at jeg ville ende opp i nærheten av Nymånen.

Det gjorde jeg heldigvis, så ettermiddagskaffen ble tatt på benken her mens sola gikk ned bakom både skyer og fjell. Jeg drikker aldri kaffe hjemme etter jobb, men ute på tur smaker det med en kopp eller to mens man nyter den utsikten man måtte ha.

Kaffepause på Nymånen i grått høstvær.

På slike gråværsdager blir det utrolig fort mørkt så sent på høsten som vi er nå, så jeg vurderte om jeg skulle hente frem hodelykta jeg hadde tatt med i sekken for sikkerhets skyld, men jeg kom meg til bilen uten ekstra lys. En hodelykt er uansett en grei sak å ha med seg i sekken fremover.

Vassfjellet opp

Neida, jeg har ikke begynt å delta i motbakkeløp, men søndagens tur til Vassfjellet med kjæresten gikk rett opp alpinbakken. Vanligvis tar jeg den lange og langt slakere ruta fra Skjøla når jeg skal til topps på Vassfjellet, men denne dagen var det såpass grått at det så ut til at det kunne begynne å bøtte ned any time, så vi gikk for den korte, men mer brutale versjonen av topptur.

Vassfjellet – dagens turmål.

Til tross for mørkegrå skyer var det mildt i været og vindstille nesten helt opp, og regnet holdt seg faktisk unna inntil vi hadde kommet oss i hus igjen.

Å gå opp alpinbakken er ikke akkurat noen stor friluftsopplevelse, men jeg trøstet meg med at det var god trening i det minste. Det var fint lite folk å se på turen; kun noen få sjeler ute i samme ærend som oss.

Idet vi kom opp til vannreservoaret ved toppen av den ene heisen dreide vi rett sør og fulgte stien som går nedenfor toppen før den dreier opp mot toppen. Det er en slakere variant, men finere siden man da får følelsen av å være på tur i skogen og kommer unna alt «rælet» i alpinbakken.

Utsikt fra toppen

På toppen blåste det friskt, så dunjakka var god å ha når vi skulle ha kaffepause. Selve toppen på Vassfjellet er ikke spesielt vakker siden den er bebygd med en enorm mast, et par hus og en haug med tekniske installasjoner, men utsikten er flott! Selv i dagens gråvær var det god sikt i nesten alle retninger. Bare Trollheimen gjemte seg i skyene.

Småkaldt til tross for både ulltrøye, skalljakke og dunjakke på. Det er vel på tide å hente frem vinterdunjakken snart!

Utsikt mot Trondheim.

Veien tilbake mot bilen gikk bortetter ryggen av fjellet før vi gikk ned topphenget i alpinbakken. Til det er det kun en ting å si: Aldri mer! Ekkelt bratt og uansett hvor jeg satte føttene, så beveget bakken seg under meg. Enten var det steiner som rullet under føttene mine, eller så var det leire som jeg skled i. Ikke min greie!

Ned topphenget.

Da vi kom ned til vannreservoarplatået hadde jeg fått nok av bratte bakker og insisterte på at vi tok familieløypa ned til bilen. Mindre bratt og mye triveligere siden man også her får litt følelsen av å være på skogtur når man beveger seg bort fra snøkanoner, påbudsskilt og andre nødvendigheter i en alpinbakke.

Familieløypa.

Svarthåmmåren i Klæbu

Helg hos kjæresten i Klæbu betyr tur i nærområdet der. Til tross for truende mørkegrå skyer på himmelen legger vi avgårde i retning Svarthåmmåren, et berg på knappe 450 moh. Jeg har aldri vært der før, så kjæresten er turleder.

Svarthåmmåren til venstre.

Turen begynner på traktorvei før den går over til sti. På veien møter vi både løskuer,  løshester og sauer, og dette er grunnen til at jeg er uhyre forsiktig med å drikke vann fra små bekker i Klæbu. Det er MYE husdyr i marka der, og jeg føler ikke spesielt for en magesjau pga forurenset vann.

Heldige kyr på sommerbeite.

I motsetning til turen opp Brattåsen som kjæresten har dratt meg med på tidligere, er stien mot Svarthåmmåren mer variert, hvertfall kjennes det slik ut når jeg får noen «pustepauser» på flatmark. På vei opp, svinger vi innom en gammel drikkevannskilde. Både inngjerdingen, skiltingen og demningen står der enda; til minne om tidligere tider.

Gammel drikkevannskilde.

Når vi kommer til foten av Svarthåmmåren ser det ufremkommelig ut. Berget stuper ned i myra der vi står, men stien svinger ut på venstre side av berget og tar oss relativt enkelt til topps. Bratt, ja, men ikke ubehagelig eller farlig bratt.

På toppen med Klæbu i bakgrunnen.

På toppen (dvs. egentlig rett under toppen) er det nydelig utsikt over Klæbu og Vassfjellet. Skydekket er såpass høyt at vi ikke har slitt oss opp alle høydemetrene uten å få noe igjen for det. Trollheimen ligger mer i skyene, så vi klarer ikke å gjenkjenne noen av fjellene der.

Vassfjellet hvor vi var dagen etter denne turen.

Kaffe og M nytes til utsikten før vi tusler over toppen til Svarthåmmårvollen. Her står det utrolig nok en hytte som ser ut til å være nylig restaurert. Jeg slutter aldri å undres over hvor folk finner glede i å ha en hytte.

Ny og gammel del av hytte på Svarhåmmårvollen.

Veien hjem går over myrene til Byatjønna og Hallsetdammen og ned via Brattåsen og Trøåsen. Selv om jeg syntes det gikk greit å komme seg opp til toppen, ser jeg ingen grunn til å gå brattere ned enn nødvendig på vått og glass underlag. Dessuten er det jo trivelig å legge turen om et vann eller to også 🙂

Byatjønna.

Jomfrutur på Krokskogen

For 4. året på rad etter at vi møttes på vandringstur med Jomfrureiser på Tenerife i 2009, var det sist helg klart for dametur til Krokskogen. Tidligere har vi møttes i Etne (2 ganger) og i Storlidalen (Oppdal).

Noe færre damer enn vanlig kunne være med i år. Dette i kombinasjon med en meget dyr DNT-hytte gjorde at vi ikke reiste til Krokskogen på tordag kveld som opprinnelig planlagt, men i stedet ble vi tilreisende fra Trondheim, Bergen og Etne innkvartert hos medjomfruer i Bærum. Der hadde vi en hyggelig kveld hjemme hos Guri med nydelig, hjemmelaget kjøttsuppe.

Utsikt fra Kolsåstoppen.

Etter frokost fredag morgen gikk vi som bodde hos Anette + vertinnen selv en kjapp morgentur opp på Kolsåstoppen før vi møtte de andre damene på Kolsåssenteret for mat- og vininnkjøp. Jeg meldte meg raskt til å være med på polet siden jeg er av den oppfatning at jo flere som skal bestemme hva man skal ha til middag, jo lenger tid tar det 😉

Straks klare for avmarsj med tunge sekker og bæreposer.

Heldigvis gikk handlingen raskere unna enn fryktet og vi parkerte på Høymyr ved Sollihøgda i tolv-ett-tiden på formiddagen. Bommen var åpen, så vi benyttet sjansen til å kjøre all mat og vin en km. innover. Der måtte vi stappe så mye vi hadde plass til i allerede fulle sekker, mens resten måtte bæres i handleposene. Utrolig nok fikk vi 7 damene med oss alt! Vi hadde belaget oss på å gå to runder, men det slapp vi 🙂 Den siste drøye km. inn til Mustadkroken virket fryktelig lang pga vekta vi bar på, men frem kom vi  – i nydelig solskinn. Lunch bestående av parmaskinke, marinerte oliven og brød ble inntatt på verandaen sammen med noen svært nærgående vepser.

Sollihøgda Kapell i ettermiddagssol.

På ettermiddagen gikk 5 av oss en tur på halvannen time om Sollihøgda. Vi hadde lyst til å sjekke ut den alternative ruta inn til hytta for å se om vi kunne ha gjort det lettere for oss selv. Konklusjonen var at vi hadde valgt den letteste veien inn med alt pikkpakket vi hadde med oss.

Kvelden ble tilbragt med fyr på peisen og vin i glasset etter felles middag. Som normalt når 8 damer har ett års prating å ta igjen, ble det MYE skravling. Til tider så mye at jeg gjennom helgen flere ganger dro på meg dunjakka og satte meg på benken utenfor hytta i mørket for å få roet hodet litt.

Stua på Mustadkroken. Nystylet og fin.

Lørdag våknet vi til nydelig vær, men dessverre forsvant sola i løpet av tidlig formiddag. Heldigvis var det oppholdsvær, så ut på tur skulle vi. Planen var å gå til Sørsetra, men i løpet av turen kom vi til at det ble for langt og kortet ned turen ved å passere gjennom eiendommen til Klaveness til tross for «privat»-skilt på gjerdet. Lunchen inntok vi ved en gapahuk før vi returnerte til hytta for middag, vin og mere skravling foran peisen. Lørdagens tur ble på 14 km. i  de dype skoger. Det var lite utsiktspunkter og når sant skal sies, så syntes jeg terrenget var småkjedelig (men lettgått). Lite å se foruten skog og atter skog, og når vi en sjelden gang kom litt opp i høyden, så var det jammen bare mer skog å se.

Niskinnvann (eller Holmenvatnet som det står på kartet).

Søndag fortsatte med overskyet, oppholdsvær, men denne dagen ble det kun tur fra hytta og tilbake til bilene etter frokost og vask av hytta. Mustadkroken er en stooooor hytte (plass til 30 stk), så det tar litt lenger tid enn normalt å vaske seg ut av denne DNT-hytten.

Frokostbordet er dekket.

Til neste år har jomfruene lagt inn ønske om besøk i eller omkring Bodø, så vi får sett nærområdet til Elsa også. Da har vi i tilfelle dekket hele «jomfrulandet» siden vårt første møte i 2009.

Hver årstid sin sjarm?

Det sies at hver årstid har sin sjarm, men for noen år siden var jeg høyst uenig i dette. Jeg kunne ikke fordra verken høst eller vinter, men heldigvis har jeg kommet på bedre tanker. Nå er jeg tilbøyelig til å mene at selv den mørke årstiden har noe ved seg som gjør den annerledes, men like fin som sommerhalvåret. La det være sagt med en gang: Jeg liker ikke at dagene skal bli enda kortere enn nå, men høsten slik den er akkurat nå er flott. Solrike dager hvor vi kjenner at sola enda varmer godt, trær i fargesprakende skrud, og flotte solnedganger som farger himmelen i nydelige nyanser av gull, kobber, rødt, gult og orange – ispedd noen lillanyanser i ny og ne. Man må da synes at høsten er fin når man får slike opplevelser?

Utsikten fra Nymånen.

I dag satt jeg på en liten kolle i marka og så hvordan den lave kveldssola farget fjellene i Skarvan og Roltdalen kobberrøde før de gradvis ble mørkegrå ettersom sola sank på himmelen. Den spesielle kobberrøde fargen fjellene får av høstens lave kveldssol er grunn nok til å like høsten, men da nytter det ikke å sitte inne i stua si! Jeg er overbevist om at den eneste grunnen til at jeg ikke lenger misliker høst og vinter, er at jeg har fått friluftsliv som hobby. Det er umulig å mislike en årstid når man er ute på tur hele året. Nettopp variasjonene både mellom og i årstidene gjør turlivet spennende og nytt, gang på gang.

Mørket er i ferd med å senke seg over Tømmerholtdammen.

Dagens tur ble på nesten 3 timer inkludert leting etter noen av sesongens siste orienteringsposter, samt kaffepause på Nymånen der jeg satt mens sola gikk ned. Det er noe eget med å være i skogen i skumringstimen, en helt spesiell stemning oppstår mens mørket gradvis omslutter alt og alle.

Middag i skogen og «rasering» av stier

De to siste onsdagene har jeg spist middag på Estenstadhytta etter jobb. Nydelig høstvær og middag i skogen er en genial kombinasjon.

Blikkstille på vannet og nydelige høstfarger ved Estenstaddammen.

Etter middagen har jeg tuslet en runde om Styggdalen tilbake til bilen ved Bekken. Eneste minuset ved dette har vært de enorme utvidelsen av stien som jeg observerer at kommunen er i gang med 😦

Stiene utvides til trippel bredde.

For meg er det ødeleggelse av marka, men jeg antar at middelaldrende menn i kondomdress med Birkenmerket i sikte, blir veldig glade når snøen har lagt seg. Fra før av gode stier transformeres nå til rene E6-stier, og jeg spør meg selv om hvem som har besluttet at dette er nødvendig og hvem det vil gavne.

I bakken ned fra Månen mot Styggdalen

Markaturer for meg er først og fremst å få dekket behovet for stillhet, naturopplevelse, sjelero, frisk luft og trim. Med disse enorme stiene forsvinner helt klart mye av nærheten til naturen og også deler av sjelefreden jeg hittil har funnet i store deler av marka. Jeg har alltid trivdes best på de minste stiene, men litt større stier er også greit nok innimellom, men rene skjære E6 i skogen? Nei takk!

I Styggdalen. Den gamle stien er tydelig, det samme er utvidelsen.

Det er forøvrig skrevet en doktorgradsoppgave om stier. Den konkluderer med at den brede stien

• Flytter fokus fremover, utover.
• Gir en større distanse til omgivelsene og øker den vandrendes tempo.
• Gir jevn gangrytme.
• Oppmerksomheten rettes ofte mot annet enn turen og naturen, som de hverdagslige tingene og jobben.

Den smale stien derimot:

• Skaper nærhet.
• Knytter oppmerksomheten til de nære naturomgivelsene.
• Senker den vandrendes tempo.
• Gir vekslende gangrytme, du følger bevegelser i landskapet.
• Fokus veksler mellom å være inn og ned og frem og utover

Jeg er ikke i tvil om at foretrekker den smale stien og frykter nå at utvidelsene i marka såvidt har startet.

Link til artikkel på ut.no om doktorgraden som er skrevet på stier: http://ut.no/artikkel/1.10971827