Category Archives: Mental helse

Lysglimt

En ekstremt stillesittende påske er over. Heldigvis. Jeg kan ikke huske sist jeg har sittet så mye på ræva som denne påsken, samtidig som bilder av glade folk på tur har oversvømmet Facebook, Instagram og Snapchat. Det har mildest talt vært tungt å se. Ikke det at jeg ikke unner folk å være på tur, selvfølgelig gjør jeg det, men mitt eget savn blir så tydelig og så merkbart når turbildene renner inn fra venner og kjente.

Utsikt fra hytta. Den hadde jeg altfor god anledning til å studere i påska.

Utsikt fra hytta slik den så ut påskeaften. Utsikten hadde jeg altfor god anledning til å studere denne påsken.

Fra å være på tur flere ganger i uka, og som et minimum hver helg, har det nå gått et halvår hvor jeg kan telle antall turer på en hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å undertrykke savnet av turlivet, men jo lenger tid det går og jo flere påminnelser jeg får fra andre, jo vanskeligere blir det, og tårene har vært mange de siste dagene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Derfor er det superdeilig at jeg i dag klarte å gå nesten 3 km. på Ladestien uten at smertene ble for intense eller at menisken «smalt». Forsøk på gåturer tidligere i påska har endt med store smerter, smell og tårer, men i dag var det håndterbare smerter, og musklene rundt kneet ble ikke helt gele selv om kneet sviktet litt innimellom. Kanskje jeg endelig kan begynne å se fremover mot vår og sommer og turliv igjen?

Dagen ble avsluttet med 1 time på 3T (mitt andre hjem for tiden). Styrketrening for overkropp og  noen få øvelser for rehabilitering av kne. Kjørte ikke alle øvelsene på beina siden smertene begynte å bli litt i overkant. Får være fornøyd med dagens gåtur på Ladestien 0g det jeg klarte på 3T etterpå. Mer enn jeg har klart på himla lang tid.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Advertisements

Rehabilitering av kne

Det er nå 5 uker og 1 dag siden jeg ble operert i det venstre kneet. Å jada… her telles hver en dag i håp om at morgendagen blir bedre enn i dag!

Kneet har vært kranglete og vondt siden i sommer, og på Bandaklumpen i september tok det fullstendig kvelden. Opptrening med øvelser som jeg fikk av fysioterapeut Jørgen ved Nemus ga ikke  ønsket resultat. Snarere ble kneet bare verre utover høsten. Dermed ble det først MR ( i desember), deretter operasjon. Håpet var at at legen skulle kunne lege bruskdefekten som MR’n i desember påviste, «rydde» litt i en delvis ødelagt menisk og ellers fikse annet grums han måtte finne i løpet av operasjonen, og at kneet deretter skulle være klart til bruk i løpet av kort tid. Slik gikk det ikke. Riktignok klippet legen bort den ødelagte delen av den laterale menisken, og friserte litt rufsete brusk her og der, men bruskdefekten leget han ikke. Årsaken var rett og slett  at bruskskadene i kneet er flere enn MR’n viste, og at de allerede er så omfattende at legen mente det ikke hadde noen hensikt å fikse dem.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

Legens spådom er at kneet vil bli verre over tid og at jeg til slutt vil trenge en kneprotese, og at jeg heretter ville slite med å komme meg ned fra fjelltopper. Han mente at jeg ikke er gammel, men at kneet mitt er det. Artrose kalles diagnosen. Tidligere het det slitasjegikt. IKKE hva jeg ønsket å høre da jeg våknet av narkosen med et kne som kjentes ut som om det skulle sprenges. «Dommen» legen kom med, var omtrent som å få bekreftet drømmene (les: marerittene) jeg hadde hatt uken før operasjonen. Legen mente dog at jeg skulle være kvitt låsningene foran på kneet som forekom hyppig i ukene før operasjonen. Selv om jeg hittil ikke har gått så mye, virker det om legen hadde rett i det. Det han dog ikke så noe om, var at jeg i stedet ville få låsninger på innsiden av kneet. De kommer ikke så hyppig, men til gjengjeld er det så jeg ser stjerner og måner når det først «smeller» i kneet.

Turlivet er fortsatt bare en drøm. Det gjør for vondt å gå enda.  Selv øvelsene jeg fikk av fysio’n og lett spinning medfører smerter i etterkant av treningene. Jeg var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid å komme seg etter en relativ enkel operasjon, og psyken lider under mangel på turliv og kroniske smerter. Jeg hadde virkelig trodd jeg skulle kunne gå meg en tur på omkring en time i lett terreng denne påsken. Det ser ikke slik ut 😦

Minner. Og drømmer.

Minner. Og drømmer.

Friluftsliv kurerer gruff

Det er ikke sant som reklamen sier; at Ali kaffe kurerer gruff. Ikke i min kropp hvertfall. Snarere tvert imot. Som selverklært kaffeslave har jeg daglig drukket et unevnelig antall kopper hver dag i mange, mange år – inntil for et par uker siden. Hælbetennelsen hadde etter jul gått fra vondt til verre, og drastiske virkemidler måtte prøves, i første omgang en betydelig reduksjon av antall kopper kaffe pr. dag. Og jammen ser det ikke ut til å virke 🙂 Fra å gjøre kronisk dritvondt, gjør det nå bare litt vondt og smertene er ikke lenger kroniske, men kommer og går. Om dette skyldes kaffekutten er det verdt å bare drikke 1-2 kopper pr. dag.

Men om ikke kaffe kurerer gruff, så vet jeg om noe som så godt som aldri slår feil; en tur ut i skogen eller på fjellet. Frisk luft, mosjon og vakker, beroligende natur er et sikkerstikk når man trenger å lufte hodet og rense kroppen for gruff, og det trengte jeg i dag! Etter et par uker med nesten doble arbeidsdager ved kontorpulten, og en ny lignende uke som truer, trengte jeg for det første å ha litt fri (det er ikke mye til liv når jeg går rett fra jobb til seng). I tillegg trengte jeg å røre på «liket», men ikke på 3T, ut i skogen måtte det bli – for å få den mentale avspenningen jeg alltid kjenner når jeg er på tur.

Men ski? Nei. Etter forrige lørdags fall i Vassdalen, som fortsatt vekkes til live av et enormt blåmerke som dekker store deler av høyre lår, fristet det ikke med skitur siden det ikke har kommet nevneverdig med snø siste uke. I stedet dro jeg på meg tursko og kjørte til Vådan. Derfra kan man gå en runde på brøytet grusvei/traktorvei og likevel få følelsen av å være på tur i friluft.

Finfin turvei - midt i Bymarka.

Finfin turvei – midt i Bymarka.

Gradstokken i bilen viste minus 3 grader når jeg la avgårde nøyaktig klokken elleve. En markant forskjell fra minus 20 forrige lørdag. Jeg tuslet avgårde nedover veien mot den gamle saga på Vådan og tok av på skogsveien like etter bommen. Veien passerer Stykket og krysser skiløyper er par ganger. På veien der jeg gikk var det omtrent ikke folk i det hele tatt, men det var litt flere folk i løypa uten at det var køtendenser såpass tidlig på formiddagen.  Ved Stykket hadde noen ungdommer laget et lite hopp og ut fra lydene å dømme, hadde de det kjempegøy. Veien går videre ned til Skjelbreia og Storfurua før den svinger opp mot Hallsetaunet Gård. På gården har de sau og hest og begge deler var ute i dag. Det var det nærmeste jeg kom dyreliv på turen om man ser bort fra noen fugler som kvitret lystig. Mye spor etter elg og andre skogens dyr, men ingen å se, men sau og hest er fine dyr de og.

Glad jeg slipper å spise bark, men denne fine skapningen så ut til å kose seg.

Glad jeg slipper å spise bark, men denne fine skapningen så ut til å kose seg.

Veien fra Hallsetaunet tilbake til Vådan er strengt tatt ikke spesielt spennende, men om man ser ut i skogen i stedet for bortover veien, så er den ikke så verst likevel. Ihvertfall ikke på en dag som denne hvor trærne har et tykt lag snø liggende på seg .

Halvannen times tur er ikke all verdens, men du verden så godt det gjorde likevel. Mye mindre gruff innabords etter turen, og hælen var nesten helt fin. Overhodet ingen smerter den første halvtimen og bare litt lett murring resten av turen. Det gir håp om en uke i Femundsmarka til sommeren 😀

Snøtunge trær og gløtt av blå himmel. En vakker dag i skogen.

Snøtunge trær og gløtt av blå himmel. En vakker dag i skogen.

Tur-tørke, smerter og trening

Jeg er usedvanlig lite på tur for tiden. Årsaken er enkel: Hælbetennelse. Skiten har plaget meg i ett år nå, og etter jul har det virkelig tatt av – i negativ retning. Sterkere smerter og mer kroniske smerter. Før hadde jeg stort sett bare vondt etter en viss tid på tur og en stund etterpå. Nå er smertene der mer eller mindre hele tiden og innimellom med en intensitet som kan drive meg til vanvidd. Resultatet blir da enda færre turer enn normalt om vinteren og et skyhøyt frustrasjonsnivå. Turlivet er mine lykkepiller og jevnlig dosering er nødvendig for en stabil og god psyke, så akkurat nå er jeg smådeppa og megafrustert.

Føler at jeg gjør det man «skal» når man har slike betennelser. Tar det med ro og tar hensyn til smertene og tyner ikke kroppen langt utover alle smertegrenser. Siden nyttår har jeg også økt inntaket av mat som har betennelsesdempende effekt (bl.a. fet fisk og annen mat med mye omega 3, samt enda mere grønnsaker og frukt enn vanlig for å få mer vitaminer, mineraler og antioksidanter). Det siste er at jeg også har redusert kaffedrikkingen fra et uanstendig antall kopper om dagen til bare en til to kopper og erstattet de øvrige med grønn te. Kaffe er syredannende og man mener at revmatikere og andre med betennelsestilstander i kroppen bør unngå syredannende matvarer. Til og med helgekosen i form av vin er kraftig redusert, på grensen til ingenting. Alt i et forsøk på å gi kroppen det den trenger for å heles. Foreløbig uten særlig hell, men jeg gir meg ikke. Hælbetennelsen og ledd/muskelsmerter SKAL forsvinne helt eller kraftig reduseres. Noe annet er ikke et alternativ for jeg MÅ kunne være på tur.

Siden sofan ikke er noe alternativ selv om turer i friluft utgår, må jeg ty til andre former for bevegelse. Jeg har spinnet i 8 (eller 9?) år nå og synes det er en form for trening som gir meg et herlig endorfinkick. I dag var første spinningtime etter siste runde med sykdom, så jeg var spent. Slimhinnene i nesa hovner fortsatt opp, så alt grums er ikke ute av kroppen, men jeg blir iallefall ikke andpusten av å gå opp trappa her hjemme lenger, så en pulsspinntime burde være gjennomførbart. Og det var det, men pulsen viste tydelig at jeg ikke er 100% frisk enda. Til tross for ganske lett tråkk i dragene skjøt pulsen opp til 90% av makspuls i løpet av kort tid, og videre opp mot 95% i løpet av draget. Det er jo helt etter oppskriften, men normalt kan jeg skru til litt mer før jeg kommer opp i så høy puls. Dog… det var deilig å få rørt på «liket» i dag, og en pulsspinntime er tross alt ikke mer enn 16 min. skikkelig hard jobbing. Resten er helt overkommelig, moderat trening.

Nå i kveld har jeg i tillegg kjørt en kort styrkeøkt etterfulgt av pust- og avspenningsyoga via Livegym. Livegym er et nytt konsept som sender treningstimer direkte inn i stua via pc’n. For kun 50 kr. i måneden fant jeg ut at det kunne være et greit supplement til 3T. Kanskje jeg omsider klarer å komme igang med yoga og styrketrening? Det trengs kjente jeg under kveldens styrkeøkt!!

I morgen håper jeg at kropp, hæl og kjæreste vil være med på skitur. Sesongens første og gjenopptagelse av «Prosjekt Skiglede» (nå inne i sitt 3. år).

Det er lov å håpe på slike forhold i morgen?!

Det er lov å håpe på slike forhold i morgen?!

Savnet etter naturen

Det er ikke lett å uttrykke med ord hvor viktig naturen er for meg, men SerendipityCat har gjort det på en glimrende måte. Selv om jeg «bare» sliter med en kranglete hæl hindrer den meg like fullt i å utøve et så aktivt friluftsliv som jeg ønsker og jeg blir sittende altfor mye i sofaen og ønske meg ut. Måtte morgendagens akupunktur- og lydbølgebehandling bringe med seg en vesentlig bedring så høsten kan nytes ute. Det er min lille søndagsbønn.

Vakker høstdag i 2005 ved Tømmerholtdammen