Blåtur med jobben

Den årlige sosiale happeningen for økonomimiljøet på jobben gikk i år til Patrusli Gård i Tydalen etter at vi hadde besøkt Årsøya Fritidspark i Selbu og Usma Kraftverk som er under bygging.

Usma Kraftverk er under bygging. Vannet i Usma og Gardåa skal utnyttes for å bli til strøm.

På Patrusli fikk vi ri på flotte islandshester. Opp gjennom bjørkeskogen bar det etter litt øving på ridebanen. Like ved tregrensen hadde vi en pause og vi fikk servert bålkaffe og hjemmebakt eplekake. Utsikten mot Sylmassivet var nydelig selv om Syltoppen lå godt gjemt i lave skyer.

Første del av turen er over. Vi er klare for kaffe og kake.

Etter kaffepausen bar det videre opp og over tregrensen og her åpnet det seg et fjellandskap så nydelig at jeg umiddelbart begynte å drømme å fri og flere dager i fjellet. Det er lenge 2 år siden jeg har vært i denne delen av Sylan, så det er kanskje på tide med et nytt besøk snart; selv om det kanskje bare blir for en helg? Et enslig reinsdyr observerte vi også på snaufjellet, men forhåpentligvis var det ikke han vi fikk servert senere på kvelden til middag 😉

Så langt, alt vel.

Utsikt mot mektige Sylan.

Kveldstur til Byatjønna

I kveld har jeg tatt turen til Klæbu og kjæresten 🙂 Sammen hadde vi en fin kveldstur til Byatjønna i Nordmarka. Siste rest av sommer må nytes!

Kosetur i Estenstadmarka

Etter to toppturer på rad var det tid for å roe litt ned. Etter en noe fuktig start på søndagen klarnet det opp og det var klart for en sen søndagstur som ble lagt innom Estenstadhytta for kaffe og kanelbolle i solveggen.

Estenstaddammen en fin søndag ettermiddag.

Rester av en gammel demning. Sannsynligvis fra den tiden hvor Estenstaddammen var drikkevannskilde for Trondheim.

Arbeidene fortsetter i Styggdalen.

En av få blomster som enda blomstrer. Høsten er på vei, ingen tvil om det.

Vikarauntjønna ved turens slutt.

Topptur og lykke

Værmeldingene for lørdagen var litt bob-bob når jeg krøp til sengs fredag kveld, så ingen ny fjelltur var planlagt. Lørdag våknet jeg imidlertid til knallvær, og bestemte meg for at det måtte bli et gjensyn med Forollhogna  (1332 moh); den høyeste fjelltoppen i Forollhogna Nasjonalpark.

Første gangen jeg besøkte Forollhogna var i juli 2008. Det var min første skikkelige fjelltur og topptur (om man ser bort fra påskeferier og slikt på fjellet som barn). Jeg forelsket meg umiddelbart i fjellet og  ikke minst i Forollhogna Nasjonalpark og tenkte at hit måtte jeg tilbake. Det tok fire år.

Siden jeg sov lenge og ikke stressa med å komme meg avgårde viser klokka ti på ett når jeg legger avgårde oppover bjørkelia i Synnerdalen. Det tar omtrent 2 timer å kjøre hit fra Trondheim, men det er verdt det. Sola skinner fortsatt på himmelen, men en litt kald vind nede i dalen gir en tydelig pekepinn på at det vil være vindfullt på fjellet og ikke minst på toppen.

Oppover bjørkelia i Synnerdalen

Jeg begynner å gå i kun ullskjorte. All erfaring tilsier at det blir varmt nok oppover bjørkeskogen, og joda… det blir det så absolutt også i dag. Det går jevnt og trutt oppover og svetten siler. Litt oppi lia viser Forollhogna seg frem og det ser laaaaangt ut, men heldigvis vet jeg at det ikke er mer enn 7,5 km. fra parkeringa. Sola har nå måttet vike for stadig flere skyer på himmelen, men fortsatt er det oppholdsvær og grei turtemperatur.

Forollhogna (den bakerste topppen) slik den sees når man er ute av bjørkeskogen.

Etter en halvtime er jeg ute av bjørkeskogen, og like etter møter jeg skiltet som viser at jeg nå går inn i nasjonalparken. Stien fortsetter å stige helt opp til «kvilsteinan». Her møter jeg et par som bor i området som kan fortelle at det er observert  en svær flokk reinsdyr på mellom 700 og 800 dyr på den andre siden av dalføret. Reinen i Forollhogna er villrein og årets jakt har nettopp startet. Tenk om jeg kunne få se en flokk?!

Nasjonalparkgrensen.

Etter «kvilsteinan» flater stien litt ut og det er fint og lettgått fjellterreng. Selv om stien ikke er merket er det umulig å gå feil så tydelig som den er. Heldigvis er det null myr å tråkke i, så tempoet er langt høyere enn på gårsdagens tur til Fonnfjellet.

Tydelig sti og lettgått terreng

Grønlibekken som jeg husker som et mareritt å krysse i 2008 er en enkel sak nå siden det har kommet en liten bru over bekken. Uansett – slik forholdene er i bekken i dag,  hadde det ikke vært noe problem å krysse den ved å hoppe fra stein til stein.

Ny bru gjør kryssing av bekken enkelt

Stien fortsetter på baksiden av Storsalen. Rundt meg på alle kanter er det bare vidder og avrundede fjell og når jeg kommer opp en liten bakke ved enden av Storsalen kommer Forollsjøen til syne der den ligger ved foten av Forollhogna. Et stort smil brer seg over ansiktet og gleden over å være tilbake i fjellet er enorm. Helt uten forvarsel begynner plutselig tårer å strømme nedover kinnene mine. Gledestårer. Eller kanskje heller lykketårer. Hvor dypt jeg har savnet turlivet mens hælen gjorde livet til en inaktivt mareritt står tydelig for meg nå, men når man sitter der og ikke kan gå på tur, må man som best man kan prøve å skyve savnet unna. Selvfølgelig har jeg ikke klart det 100%, men nå som jeg står her i Forollhogna og lar tårene trille, kjenner jeg at jeg i allefall til en viss grad har klart å undertrykke behovet for å være på tur. Kanskje ikke så rart at jeg da får en liten «knekk» når jeg endelig er på tur i fjellet igjen og ser en uendelighet av urørt natur rundt meg på alle kanter. Det tar litt tid før jeg får tørket tårene og kan gå videre lett til sinns og rett og slett lykkelig.

Forollsjøen ved foten av Forollhogna

Like etterpå deler stien seg og skiltet med Forollhogna peker til høyre. Den venstre stien går rett ned mot vannet, men siden jeg skal på toppen velger jeg stien til høyre. Stien fortsetter slakt mot foten av fjellet hvor stigningen begynner. Igjen får pusten kjørt seg. Det er ingen klyving eller klatring mot toppen, men tidvis er det veldig bratt og det går smått oppover bakken.  Små pustepauser legges inn, men det er heldigvis ikke så veldig langt opp, og plutselig kommer toppvarden til syne.

Toppvarden 🙂 Snart oppe!

Jeg er ikke alene på fjellet denne dagen, men heldigvis er det ikke så folksomt som for 14 dager siden. Da skal det visstnok ha vært noe sånt som 120 personer på toppen. Denne dagen skriver jeg meg inn som nr. 15. På toppen blåser det som forventet kraftig og kald vind, så etter å ha tatt de obligatoriske bildene setter jeg kursen rett ned for å finne ly så jeg kan spise lunch.

Passe rød i ansiktet etter slitsomme, bratte metre mot toppen

Den øverste delen av stien er bratt med smågrus liggende oppå, og jeg liker det ikke, men heldigvis er det kun et kort parti som er slik før grusen er borte og man har «fast grunn» å bevege seg på. Nedover fjellet sitter flere som har funnet ly for vinden og koser seg med mat og utsikt. Selv finner jeg også en plass hvor det iallefall er litt ly for vinden og nydelig utsikt over Forollsjøen og videre mot Brungmarka, Skarvan & Roltdalen og Sylan. Sommerdunjakka kommer på før jeg finner frem kaffe og mat. I dag har jeg heldigvis husket å ta med meg kikkert, så mens jeg spiser speider jeg utover landskapet for å se om det er mulig å få øye på noen reinsdyr. Men nei…  ingen dyr å se foruten sauer på sommerbeite.

Jeg sitter lenge og bare nyter stillheten, utsikten og godfølelsen av å være på fjellet. Et par som startet litt før meg fra Synnerdalen kommer nedover, og stopper opp og slår av en lang og trivelig prat. Det viser seg at han er fra området, men flyttet til Trondheim for mange år siden, så jeg benytter sjansen til å stille noen spørsmål om fjellområdet for hit vil jeg tilbake med telt en gang! Forollhogna er lite tilrettelagt for turisme, så her finnes ingen turistforeningshytter eller rødmerka stier. Noen åpne hytter finnes i nasjonalparken, men skal man hit er det en trygghet å ha med seg eget telt.

Smått om senn rusler jeg videre nedover stien mot Storsalen. Jeg somler. Rett og slett somler. Vil ikke ned fra fjellet riktig enda. Vinden har løyet og regnbygene som truet en liten stund har trukket seg unna. Både hæl og lår verker, men jeg ignorerer det og konsentrerer meg om å nyte utsikten. På bakketoppen hvor tårene trillet på vei opp, snur jeg meg en siste gang og kikker mot Forollsjøen og lover meg selv å ikke la det gå fire år til neste gang.

Ved kvilsteinan hvor man kan ta en rast og nyte storslått utsikt.

Ned mot Grønlibekken og kvilsteinan går det lett, men jeg fortsetter å somle. Stopper ofte og kikker meg rundt, og for å øve meg litt, krysser jeg bekken på steinene og ikke over brua.Når jeg er tilbake ved kvilsteinan har sola brutt gjennom skydekket, så for riktig å drøye fjellopplevelsen lengst mulig setter jeg meg ned på benken som står mellom kvilsteinan. Herfra ser jeg rett ned i vakre Synnerdalen og utover enorme fjellområder. Man skal være bra blasert for ikke å la seg berøre. Siste rest av (lunken) kaffe blir drukket mens sola varmer kropp og ansikt. Kikkerten kommer nok en gang opp av sekken, men heller ikke nå er det annet enn sau å se. Det må være godt å være sau på sommerbeite her inne.

Til slutt innser jeg at jeg ikke kan bli sittende på benken til evig tid og fortsetter ned og inn i bjørkeskogen. Her setter jeg opp tempoet og er tilbake ved bilen i løpet av kort tid. På parkeringen er det en ren og pen mulldo som benyttes etter å ha skiftet til ren ullskjorte og ikke minst fått på meg noe lettere skotøy. En siste kikk innover dalføret, så er det å sette bilen i gir og kjøre mot byen. Før jeg er hjemme møter jeg regnet som var spådd mye tidligere og er glad for at værmeldingene ikke stemte denne dagen.

Innover vakre Synnerdalen.

Sporloggen fra dagens tur.

Avspaseringsfredag på Fonnfjellet i Meråker

Det fine med å jobbe mye overtid i perioder, er at man får mange deilige avspaseringstimer som kan tas ut når man måtte føle behov for litt ekstra fri, og akkurat det gjorde jeg denne helgen. Ferien har vært oppdelt i to ganger to uker og det kjennes nesten ut som jeg ikke har hatt ferie, så når værvarselet så brukbart ut var det klart for avspaseringsfredag og langhelg.
Hælen verker mindre enn tidligere nå, og jeg lengter så etter fjellet at jeg bestemte meg for å kjøre til Meråker og sjekke ut Fonnfjellet på 1100 moh denne dagen. Tenkte som så at det var verdt forsøket, og kom jeg ikke til topps pga hælen, så gjorde jeg ikke det, men da hadde jeg uansett fått en tur i nytt terreng.

Kjøreturen til Mannseterbakken som var utgangspunkt for min tur tar ikke mer enn en drøy time, og det var i grunnen greit siden jeg ikke akkurat stressa med å komme meg avgårde. Fri er fri og da skal man ikke ha på vekkerklokke!

Fra Mannseterbakken går det merket sti til topps. Dog er det en vintermerking, så løypa er ikke alltid lagt helt logisk i forhold til sommerføre med mye myr. Innimellom var det også langt mellom stolpene, så kart og kompass (eller gps) må være med. Jeg mista stien et par ganger, men takket være god sikt og en kontroll mot GPS’n, kom jeg meg inn på rett spor igjen.

Fra Mannseterbakken begynner man på god skogsti, men det tar ikke lang tid før man er ute i myra, og den varer til man er godt oppå fjellet. Vanntett fottøy er et must. Løypa stiger jevnt og trutt og etter 20 min. er man ute av den tetteste bjørkeskogen  og terrenger flater noe ut. Man kan nå se Mannfjellet (1043 moh) som viser seg frem. Mannfjellet forblir i synsfeltet leeenge mens man fortsetter bortetter myra.  Ved foten av Mannfjellet kommer man til den nedlagte Mannfjellgruva hvor det ligger en grushaug. Myra nedenfor gruva er helt svart og hard og det ser ikke videre pent ut.

Mannfjellgruva med Mannfjellet i bakgrunnen

Turen fortsetter på østsiden av Mannfjellet og terrenget begynner å stige igjen. Fortsatt myr og atter myr, så det suger krefter å gå siden det er skikkelig bløtt i myra. Det merkes at dette er første fjelltur siden juni og at den påtvungne inaktiviteten i sommer har medført noen ekstra kg. som må dras med oppover fjellet.  På noen steiner oppi lia tar jeg dagens første pause med fantastisk utsikt sørøstover. Det er ikke et menneske å se, ei heller hus eller veier. Kun fjell, myr og vann. Og flere fjell. Det føles som om jeg eier hele verden der jeg sitter og skuer utover, og jeg føler meg rik. Ufattelig rik som har gratis tilgang til all denne fantastiske naturen og attpåtil får ha den for meg selv. Foruten to bærplukkere som jeg møtte nede i bjørkeskogen har jeg ikke sett mennesker, men ut fra spor i stien virker det som om noen er foran meg på vei til topps, men akkurat her og nå er hele verden min og bare min.

Utsikt mot sørøst når jeg er rett på østsida av Mannfjellet

Etter en god pause bærer det videre oppover, og ned og opp et skar som skjærer seg gjennom landskapet. Mannfjellet blir lagt bak meg og etter en stund med «pust-og-pes-stigning» er jeg oppe på Midtifjellet hvor terrenget atter flater ut og det er lettgått fjellterreng. Heldigvis ikke mere myr fra nå og opp til toppen. Nye utsikter åpner seg og det er vakkert, rett og slett bare vakkert. Ord kan ikke beskrive det man ser og sanser på fjellet når man går slik alene. På Midtifjellet ser man også Fonnfjellet rett imot og etter et kort parti med flatt terreng er det bare å gi seg i kast med motbakkene atter en gang.

Utsikt fra Midtifjellet mot Røsshaugtjønna. Røsshaugen bakom

Idet jeg begynner å tro at jeg aldri skal nå toppen ser jeg plutselig toppvarden. Merkelig det der… hvor plutselig sånne toppvarder dukker opp når man er på topptur.

Endelig på toppen 🙂

På toppen blåste det som vanlig en kald vind. Sånne topper har en lei tendens til å være i vinden, men heldigvis var toppvarden såpass stor og bred at det gikk an å finne ly bak den. Og jammen var det ikke en fin sitteplass akkurat der hvor det var ly for vinden også. Jeg tror jeg kan gjette meg til hva som er den dominerende vindretningen på Fonnfjellet.

Fra toppen er det vid og bred utsikt. Meråker sees rett ned og litt lenger unna mot nordøst sees Funnsjøen, Feren og Fjergen. Mot sørøst er det Sylmassivet som dominerer og mot vest ser man Trondheimsfjorden. Skarvan og Roltdalen nasjonalpark sees også godt mot sørvest. Som vanlig klarer jeg ikke å ta de fine toppbildene jeg ønsker å ta med mitt lille alt-i-ett-kamera og som vanlig dukker tanken om speilrefleks med vidvinkelzoom opp i hodet, men uansett hvor godt utstyr man har, så er det ingenting som kan gjengi utsikten slik man ser den der man står og skuer utover.

Utsikt nordøstover og innsjøene der.

Jeg skriver meg inn i toppboka som nr. 3 denne dagen. De to første møtte jeg rett før jeg kom opp på Midtifjellet. Siden det er ly for vinden bakom varden setter jeg meg ned og drikker kaffe og spiser en brødblings og litt sjokolade mens jeg jeg beundrer utsikten.

På vei ned tar jeg en liten avstikker fra stien før jeg finner den igjen på Midtifjellet. Jeg har det ikke travelt. Været er fint og sola klarer omsider å bryte gjennom skydekket, så på de samme steinene som jeg rastet på veien opp, raster jeg på nytt igjen. Fortsatt ikke et menneske å se. Jeg nyter stillheten, sola og utsikten før jeg pakker sammen og kommer meg videre nedover.

Når jeg kommer inn i bjørkeskogen igjen legger jeg merke til blåbærene. De største jeg noen gang har sett! Også så godt som de smaker! MYE bedre enn bærene jeg har spist i Estenstadmarka. Disse har en perfekt balanse mellom sødme og syrlighet og de er gigantiske. Jeg som aldri plukker mer bær enn en munnfull av gangen, må bare. Opp fra sekken kommer en tom plastpose som tidligere inneholdt kanelsnurr. Nå fylles den med blåbær som skal bli dessert. Når jeg har plukket 3/4 liter gir jeg meg. Myggen begynner å bli litt for intens og for meg er det blåbær nok til flere desserter, så nok er nok.

Tilbakeblikk mot Fonnfjellet i kveldssol.

Tilbake ved bilen kan jeg fornøyd konstatere at det var en fin, men slitsom tur. 6 1/2 timer inkludert pauser og nesten 15 km. og rundt 600 høydemetre er tilbakelagt. Hælen har murret hele turen, men ikke verre enn at jeg har nytt turen og er glad for at jeg tok sjansen.

Fjellskoene byttes ut med et par komfortable Eccosko og jeg går ned til elva for å skylle myrgørr av fjellskoa. Jammen har ikke noen vært vennlige nok til å henge opp en oppvaskkost i et tre for å lette rengjøringen av møkkete fottøy! Slikt setter en sliten vandrer pris på 🙂

Dagens tur

Middag i skogen

Hver onsdag er det middagsservering på Estenstadhytta, og i går hadde kjæresten og jeg bestemt oss for å ta middagen i skogen. Siden vi var sultne som ulver tok vi raskeste (og bratteste) vei opp akebakken til hytta. Heldigvis var det ikke så mye folk som fryktet der, og saltkjøtt med potet og kålrabistappe sto på bordet i løpet av kort tid.

Onsdagsmiddag på Estenstadhytta

Kaffen tok vi ute på en av benkene i finværet mens vi studerte folk & fe (les: nyyydelige vofser). Salighet så lyst jeg får på en firbeint turkompis når jeg ser sånne underskjønne hunder som de på hytta i går.

Når både kaffe og middag hadde funnet veien ned i magen, dro jeg med meg kjæresten på leting etter årets aller siste post i Wing OK sin turorientering; den jeg leita vel og lenge etter i bushen for en tid tilbake. Det skulle vise seg at det ble en del roting denne kvelden også. Det som på kartet er merket av som en tydelig sti er strengt tatt bare et utydelig tråkk. Marka gror rett og slett igjen! Men etter mye roting ble posten omsider funnet, og med det er årets tur-o-sesong ferdig for min del. Dvs. ikke helt… for jeg har kjøpt kartet med 11 ekstraposter på Jervskogen, og håper at jeg skal rekke alle før de tas inn for sesongen. Det blir garantert en spennende opplevelse, for mens jeg kjenner Estenstadmarka som min egen bukselomme, er områdene rundt Jervskogen skisenter så godt som helt ukjente for meg. Variasjonsfreaken i meg gleder seg allerede 🙂

Omsider fant jeg den! Årets siste post i Wing OK sin turorientering.

Bedring å spore?

Er det virkelig slik at hælen har blitt litt bedre i det siste, eller er det bare jeg som håper så sterkt at akupunkturen hjelper, at jeg innbiller meg ting?

Samme kan det være. Jeg er sjeleglad for at jeg endelig kan gå turer på opptil to timer i det minste. Fortsatt langt unna noen mulighet for hytte-til-hytte-tur eller toppturer i fjellet, men jeg kommer meg i allefall et stykke avgårde i skogen på to timer.

Nydelige høstblomster ikke langt fra Granåsen

Denne uka har behovet for variasjon slått til med full styrke. Vanligvis farter jeg rundt både i Estenstadmarka, Bymarka, på fjellet og i andre skogområder fordi jeg kjeder meg lett og trenger variasjon i turlivet, men denne sommeren har jeg stort sett kun vært i Estenstadmarka. Har ikke sett poenget med å kjøre noe sted når jeg likevel ikke har kunnet gå noe særlig, men på tirsdag satte jeg meg i bilen og kjørte avgårde til Granåsen. Det var på tide med et aldri så lite gjensyn med Leinstrandmarka.

Denne karen står like ved Granåsen og ønsker deg god tur 🙂

Leinstrandmarka

Planen var egentlig å følge godt opparbeidet tursti til Rønningen og tilbake, men behovet for variasjon var så stort at jeg streifet utenfor stien og ned mot Leirsjøen ved Sølvskakkeltjønna.

Sølvskakkeltjønna

Myr og gjørme hele veien, men med vanntette sko er myr knallbra for min elendige hæl. Jeg kunnne sikkert ha funnet en sti langs Leirsjøen i retning Marken, men tidligere erfaring med sti rundt Leirsjøen tilsier at det ville vært en relativt kronglete affære, så jeg valgte å gå litt tilbake dit jeg kom fra og ta av på et annet lite tråkk som gikk i retning av hovedstien. Dette tråkket ble mer og mer gjengrodd, så på ett tidspunkt måtte jeg stoppe for å dra igjen jakka for å unngå å bli klissvåt. Det hadde regnet tidligere på dagen, og vegetasjonen var fortsatt våt, så når tråkket jeg fulgte gikk gjennom busk og kratt var det like greit å kneppe igjen.

Nydelig ved Leirsjøen denne kvelden

Etter en stund støtte jeg på en større sti som jeg visste gikk opp til hovedstien mot Rønningen. Jeg fulgte den inntil jeg kom opp på hovedstien og fortsatte så mot Rønningen. Som alltid er det deilig å stå på Rønningen og skue mot Vassfjellet. Denne kvelden lå masta i skyene, men resten av fjellet var godt synlig. På gresslettene nedenfor hytta gikk noen kyr og gresset. Fredelig og deilig på Rønningen denne kvelden når hytta var stengt.

På vei ned tok jeg også en avstikker. Jeg har mange ganger passert en gjengrodd traktorvei som krysser stien opp til Rønningen og lurt på hvor den går. Denne kvelden bestemte jeg meg for at det var på tide å sjekke det ut. Retningen var mot Leirsjøen, men et stykke lenger ned dreide traktorveien vestover og etter en stund endte den i et gammelt hogstfelt. Dvs. den går vel strengt tatt videre om man gidder å lete i buskaset, men jeg snudde og gikk tilbake mot stien. Hælen begynte å murre og det ville uansett snart bli mørkt. Like før jeg var tilbake på hovedstien hørte jeg noen lyder fra skogen, og når jeg kikket godt etter så jeg plutselig en fiiiin elg som sto og kikket oppmerksomt mot meg ca 30 meter unna. Jeg stoppet og kikket på den og tok noen bilder. Elgen forholdt seg helt rolig slik elger gjerne gjør. Flotte, majestetiske dyr som det er en glede å møte på. Veldig lenge siden sist jeg har sett elg på tur, så synet gjorde meg glad og lett til sinns og jeg vandret tilbake til bilen med et stort glis om munnen.

Fiiiine elgen 🙂

At du tør!

Noen tanker om ubegrunnet frykt

At du tør!

Dette er en reaksjon jeg stadig vekk møter når folk får vite at jeg går alene på tur både i skogen og på fjellet. Rettere sagt når andre kvinner får høre at jeg går alene på tur. Jeg har enda ikke hørt den reaksjonen fra en mann. Deres respons er mer i gata «så tøff du er» (akkurat som om de ville sagt det til en annen mann!). Men tilbake til kvinnene: Enda mere himmelfalne blir de når de hører at jeg til og med overnatter i telt alene. Ikke at det skjer så ofte, men det har skjedd, og jeg har planer om å gjøre det igjen.  Spørsmålet som alltid følger «at du tør»-utbruddet, er: Er du ikke redd?

Redd for hva da? Skumle menn som gjemmer seg i lyngen klar til å voldta en svett alenegående dame på tur? Nei, det er jeg virkelig ikke redd. For det første er de fleste som ferdes i naturen skikkelige mennesker (særlig hvis man er et godt stykke fra nærmeste hus eller bilvei). Det er i allefall min erfaring, og jeg har ikke tenkt å la noen endre den oppfatningen pga. ubegrunnet redsel. For det andre er det mye farligere å bevege seg i byen, spesielt etter mørkets frembrudd.  Hvor mange kvinner drepes, lemlestes og voldtas i byen kontra i skogen eller på fjellet? Nettopp. I rest my case.

Så er det alle de skumle dyrene vi har i Norge da. Er jeg ikke redd dem i det minste, alene i naturen eller i teltet? Sorry, men nei. Jeg er ikke redd dem heller. Faktum er at de er livredd meg og gjør hva de kan for å unngå meg. Dersom jeg noengang får se en jerv, gaupe, bjørn eller andre ville rovdyr på tur, kommer nok pulsen til å stige litt, men for en lykke det ville vært!! Betinget av at jeg ikke kom overraskende på bjørnen da. Eller moskusen. De skal visstnok ikke være så glad i slike overraskelsesbesøk. Forøvrig har jeg inntil nylig trodd at bjørn ikke har vandret der jeg har ligget i telt, men muligens må jeg revurdere den oppfatningen nå som det er observert bjørn i Vassfjellet. Jeg mener sannsynligheten er stor for at den har kommet seg dit gjennom Brungmarka der mitt lille teltparadis befinner seg, men det kommer ikke til å hindre meg i å oppsøke Brungmarka hvis hælen noen gang blir bedre og jeg har lyst på telttur uten å kjøre altfor langt avgårde. Ei heller skal en tullete redsel hindre meg i å gå på tur på Dovrefjell fordi jeg kan møte på moskus der.

Foto av ulv, jerv og bjørn © Svein Wik. Foto av gaupe © Petter Kaald/Statens naturoppsyn.

Det eneste jeg er pittelitt redd for alene på tur er plutselig dårlig vær på fjellet med tåke tjukk som grøt, og for å ramle og skade meg. Ikke at jeg går og er redd mens jeg er på tur, men jeg tar mine forholdsregler og legger ikke ut på tur i fjellet alene dersom værmeldingene er dårlige. Å ramle og skade seg er utrolig fort gjort. Jeg har enda friskt i minne den gangen jeg skled på en glatt stein og gikk overende så det sang på vei mellom Bjørneggen og Ramsjøhytta. Det gikk heldigvis bra; ingen brudd bare kraftig forslått, men det var ingen artig opplevelse. Dog… jeg kan ikke bli sittende i sofaen fordi jeg kan komme til å skade meg. De fleste som utøver friluftsliv som hobby kommer fra det uten varige mén. Det gjelder bare å ikke ta for store sjanser. Evt. får man gå til anskaffelse av en nødpeilesender. Jeg har ikke gjort det, men tanken er der.

Jeg lurer i grunnen mer på hvorfor de som lever et inaktivt, stillesittende liv ikke er redd for å dø eller få varige mén av det?! Også lurer jeg voldsomt på hvorfor kvinner generelt ikke vil gå på tur alene. Greit nok at de fleste kvinner er mer sosiale vesener enn menn og dermed gjerne vil ha følge på tur, men mange kvinner jeg kjenner er rett og slett redde for å gå alene i naturen – selv i områder hvor de er godt kjent. Men å gå alene i byen på jakt etter drosje midt på natta er uproblematisk. Hva er greia med det da?? Alene på tur er naturopplevelsen minst dobbelt så sterk som når man går på tur sammen med noen. I tillegg får man en bonuseffekt i form av mestringsfølelse ved å finne veien selv (i ukjent terreng) og klare seg alene. Flere kvinner burde prøve!

God tur – til alle! Kvinner som menn, alene eller sammen. Det viktigste er at man rører på liket 🙂

Sensommerhelg

Denne helgen markerte antageligvis slutten på sommeren 2012 her i Trøndelag. Lørdag opprant med sol og mange deilige varmegrader slik vi har vært bortskjemt med en hel uke til ende er oppe i Trøndelag, men i dag kom regnet tidlig på formiddagen, og det virket som om det skulle ta igjen for alle de regndråpene vi har sluppet i det siste. Men faktisk… etter 3 sammenhengende uker med sol og varme var det forfriskende med litt regn.

Gårsdagen ble brukt til å sykle Litjrunden om Jonsvatnet for å spare hælen litt. Sykling går nemlig helt fint. Det ble 2 1/2 mil i nydelig sommervær. Når jeg syklet med utsikt til Jonsvatnet kom lysten til å ha en liten «byhytte» med full styrke. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha hytte så nære hjemme, men akkurat i går hadde det ikke gjort noe med en liten hytte nede ved vannet 🙂

Trolsk stemning ved Lomtjønna

I dag har jeg vært en runde i Estenstadmarka etter at regnet ga seg. Det er fantastisk deilig å være på tur i «nyvasket» natur. Fuktig dis lå over landskapet og skapte en trolsk stemning. Og den trolske stemningen ble ytterligere forsterket når jeg plutselig la merke til en naken badenymfe som var på vei opp av Lomtjønna etter en dukkert. Bekkene rant litt ekstra ivrig i dag etter at regnet hadde gitt ny vannforsyning til vann, tjern og myrer som sendte vannet videre ut i sildrende bekker. Og duften av våt natur; den kan nesten ikke beskrives. Alle sanser får sitt når man er på tur etter regnet.

Trærne speiler seg i en stille Estenstaddam

De fleste sommerblomster er avblomstret nå, men noen sensommerblomster står enda igjen og gleder turgåere med vakre former og farger. De hvite klokkeblomstene som omkranser Styggdalen blomstrer for fullt nå, og varsler om at høsten er på vei. Forhåpentligvis blir det en fin høst med lite regn og mye sol. Synes vi fortjener det etter denne sommeren her.

Når disse blomstrer er det ikke lenge før høsten er her.

Savnet etter naturen

Det er ikke lett å uttrykke med ord hvor viktig naturen er for meg, men SerendipityCat har gjort det på en glimrende måte. Selv om jeg «bare» sliter med en kranglete hæl hindrer den meg like fullt i å utøve et så aktivt friluftsliv som jeg ønsker og jeg blir sittende altfor mye i sofaen og ønske meg ut. Måtte morgendagens akupunktur- og lydbølgebehandling bringe med seg en vesentlig bedring så høsten kan nytes ute. Det er min lille søndagsbønn.

Vakker høstdag i 2005 ved Tømmerholtdammen