Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Påskeferie – del 1

Hyttepåsken 2017 ble en iskald affære med mange minusgrader og mye vind. I begynnelsen var det også skikkelig grått og mye nedbør før det klarnet opp i løpet av langfredag.

Jeg skulle egentlig ha dratt på hytta allerede i palmehelgen sammen med min kjære og hans to voksne barn, men værmeldingen tilsa at jeg jeg like gjerne kunne bli i byen og jobbe og heller ta fri en dag i etterkant av påsken. Det skulle vise seg å være en meget bra beslutning!

Etter en regnfull jobbehelg i byen reiste jeg på hytta mandag ettermiddag. Fant ut at det ikke var noe å stresse med siden været var såpass dårlig, så jeg var en tur innom 3T før jeg kjørte oppover.

Eggavollen i kjedelig, flatt lys.

Tirsdag var det samme elendigheten og humøret mitt sank som en stein. Påskeferien er kanskje den ferien i løpet av året som jeg har aller mest bruk for. Da er mørketiden omsider over og det samme er årsoppgjøret (mer eller mindre i allefall), og energireserven er på et minimum. Da gjør det ingenting om været er såpass at jeg i det minste kan oppholde meg utendørs mer enn kun én time pr. dag. Det ble en skitur på onsdag, men spesielt lang ble den ikke. Mine nye felleski imponerer ikke, og er bakglatte som bare juling, så humøret ble ikke akkurat bedre av det.

Onsdag skulle min voksne sønn, Kristian, komme på besøk. Han skulle komme tidlig, sa han, men da jeg snappet han et bilde av værforholdene ble han i byen siden det hadde blitt godvær der, så han kom først oppover på kvelden. Ny skitur på meg og min kjære mens vi ventet. Jeg prøvde meg fortsatt med mine nye felleski, og denne gangen var bindingene justert så mye frem som mulig. Dette skal gi mindre glid og bedre feste, men det hjalp i grunnen ikke mye. Spennet er helt ok i forhold til min vekt, så da konkluderer jeg med at jeg overhodet ikke vil anbefale Madshus felleski til noen. Og for å si det sånn: humøret mitt ble definitivt ikke bedre av å vite at det var knallvær under to timer fra hytta mens jeg bakset i iskald vind i så flatt lys at man nesten ikke så hvor man gikk. Hadde det ikke vært for at sønnen min skulle komme, hadde jeg reist hjem denne dagen.

Vind, snødrev og så flatt lys at man knapt ser hvor man går. Her har vi kommet til bua ved Storhøgdgruva.

Torsdag ga oss mer av samme møkkaværet som hittil i påska. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå på tur, men siden jeg ikke ville slippe Kristian ut alene i ukjent område i så dårlig vær, ble det til at vi tok en skitur til bua ved Storhøgdgruva. Verken langt eller lenge, men været innbød ikke til de store utendørs-utskeielsene.

Fredag morgen dro Kristian videre til Oppdal, og jeg kjørte hjem. Tålmodigheten var oppbrukt for lengst, og jeg ville heller gå på beina i sol enn på skitur i snødrev, vind og flatt lys.

Ikke mye utsikt å skryte av på vei mot Storhøgdbua.

Jeg fikk meg en lang runde i Estenstadmarka denne fredagen, og hadde årets første tur til Liaåsen. Det var kaldt i lufta også her, men det var i det minste sol så jeg hadde to kaffepauser på denne turen. Den første ved Lomtjønna og den andre ved Estenstaddammen. Ved Lomtjønna hadde noen gått fra et bål som fortsatt brant lystig. Greit nok at det fortsatt ligger en del snø i området, men man går da ikke bare fra et brennende bål hvor det fortsatt var mye kvist og greiner som skulle brenne??!! Før jeg forlot stedet sørget jeg for å pakke bålet fullt av snø slik at det sloknet. På kvelden var jeg en kjapp tur innom 3T for en styrkeøkt.

Vinter og vår kjemper om overtaket i marka. Her fra Sellesmyra.

Lørdag morgen var jeg tidlig ute og labbet avgårde på Ladestien. Ladestien er alltid et populært turmål, men særlig om våren er det mange som søker mot sjøen og tidlig vår. Jeg var såpass tidlig ute at jeg fikk gå i fred for det meste. Turen gikk fra Korsvika til Sjøveien hvor jeg hadde en kald kaffepause før jeg returnerte til Korsvika for en siste kaffesup ute i solen.

Siden sola nå også hadde funnet veien til hytteområdet kjørte jeg oppover igjen denne ettermiddagen etter først å ha vært på 3T og spinnet i 50 minutter og kjørt litt styrke. Det gjelder å utnytte «byferien».

Ladestien påskeaften.