Den første smaken av fjellsommer i Resdalen

Kjæresten og jeg var en tur i Resdalen i går fordi han hadde noe småtteri som måtte ordnes der, og selvfølgelig benyttet vi anledningen til en liten tur oppover fjellet. En liten tur måtte det bli, konstaterte jeg kjapt, idet jeg stakk føttene ned i fjellstøvlene og kom på at jeg hadde glemt å teipe hælene. Forbannet meg selv der og da, for uten forebyggende teiping er det garantert gnagsår om turen blir for lang. Men tur skulle det bli – om enn ikke så lang.

Vålåskaret. En tur innom her anbefales hvis man er i Resdalen/Rindal.

Vi var ikke så tidlig ute, så klokka hadde passert ett da vi begynte på stigningen oppover bjørkelia fra Vålåskaret. Lettskyet, pent vær og nesten vindstille er ypperlig turvær, og det ble mer enn varmt nok ettersom vi forserte høydemetre. Etterhvert begynte bjørkeskogen å tynnes ut og vi kom til et skiltet stikryss. Vi hadde egentlig tenkt oss i retning Resfjellet, men da vi så at skiltet andre veien pekte opp mot Mjukinn (eller Mjuken som det står på en del kart) var valget enkelt. Resfjellet ville vært uoppnåelig denne søndagen med mine hæler uten tape på, men Mjukinn var definitivt innen rekkevidde.

Nedover Resdalen med deler av Resfjellet til venstre.

Kort, men bratt sti opp til toppen  og vips så hadde vi en fantastisk utsikt mot hjertet av Trollheimen til tross for en del mørke skyer som «kappet» toppen av de mest kjente fjellene. Bak oss tronet Resfjellet, også det med toppen i skyene. Østover kunne vi se Ilfjellet og nordover mot Hemne. Litt vind på toppen, men slett ikke ille til Trøndelag å være, så vi spiste dagens lunch med utsikt nedover Resdalen, mens den siste kaffekoppen ble tatt med utsikt mot Trollheimens hjerte.

På toppen!

Nedover skikkelig bratt terreng liker jeg meg ikke så godt, men det gikk bra denne gangen også. Greit med en hjelpende kjærestehånd når den først er tilgjengelig 🙂

Mot Trollheimen. Resvatnet til høyre i bildet.

Nedover bjørkeskogen var det bare å nyte turen og glede seg over årets første skikkelige fjelltur (selv om den var kort), og håpe på mange flere. Hælen har begynt å plage meg litt igjen, så jeg tar det litt piano meg gåingen i ukedagene nå i håp om at betennelsen ikke skal blusse skikkelig opp igjen. Det passer ekstremt dårlig med de planene jeg har for sommeren.

Oppe i fjellet har bjørka enda bare museører.

Jervfjellet nok en gang

Jeg kjenner at jeg lengter til fjells, men dessverre er det ikke fottursesong i fjellet riktig enda. Jeg søker derfor til bynære, lave topper som minner litt om fjellet fordi de iallefall har en snau topp. Geitfjellet forrige søndag, Storheia i går, og i dag Jervfjellet – for 4. gang bare i år.

Denne 18. mai er så vakker som bare en maidag kan være med lettskyet himmel og hele 18 grader i skyggen idet vi parkerer bilen. Det kommer til å bli varmt i stigningene opp kleiva i dag.

Sist jeg gikk oppover her var det slutten av februar og skikkelig broddeføre. Nå er både snø og is borte om man ser bort fra noen få flekker her og der, og det gjør vi jo glatt 🙂

Februarføre oppover Kleiva.

Sommerstien til Jervfjellet fra nord kan være en særs våt og gjørmete affære, men i dag er det relativt greit føre oppover. Litt vått i myra selvfølgelig og litt gjørme her og der, men veldig greit i forhold til hvordan det kan være.

Ved ankomst Trulsen skriver vi oss inn i toppboka og ser at toppen har vært godt besøkt både i går og i dag. Årsaken ligger kanskje i at også Jervfjellet er ett av årets Til Topps mål? Det er iallefall sjeldent å se så mange mennesker innom toppen som det vi gjorde i dag.

Sommerdunjakka er med – selv på en varm dag som dette!

På toppen blåser det friskt, og vinden tar seg ytterligere opp mens vi sitter der, men det er så vakkert sommervær og nydelig utsikt at vi kler på oss og finner litt le bak en lav skrent. Her inntas dagens lunch og kaffe fra termos.

Utsikt mot sørøst. Fortsatt snøkledde fjell å se.

Vi innvilger oss en laaaaang pause før vi tusler østover. Planen er bare å se oss om litt i terrenget, men etterhvert vender vi nesa mot stien ned. På vei opp gikk vi ikke helt etter sommerstien, men vi følger den nedover når vi treffer på den. Da kommer vi ut på en liten utsiktpost hvor fjellet stuper bratt ned under oss.

Det kiler i magen på kanten av dette stupet.

Derfra ser vi også en liten hytte som ligger på et lite platå mellom stupbratte fjellsider. Hytta sees også fra veien der vi kommer kjørende på vei til utgangspunktet, og sett fra veien synes det som en umulighet til å ta seg frem til hytta. Helt siden jeg ble oppmerksom på hytta fra veien har jeg lurt på hvem som eier den, og hvorfor den ble bygd akkurat der.

Hytta kan sees på dette bildet – om man har et skarpt blikk. Hint: På skrå opp til høyre fra strømmasta.

Vi beundrer utsikten en stund og slår av en prat med en kollega av meg som er på vei opp før vi rusler videre nedover. Ikke lenge etter ser kjæresten et lite tråkk som går innunder berget vi har kommet ned fra, og mener at dette er veien til hytta. Jeg er ikke uenig i det, så vi beslutter å forsøke oss innover for å se om vi virkelig kan komme helt bort til hytta. Det kan vi! En gjengrodd sti går tett innunder fjellsiden før platået blir bredere.

Innunder fjellet på vei mot hytta.

Hytta ligger helt ute på kanten av platået med nydelig utsikt over Jonsvatnet. Bakom hytta finnes et lite vedskjul med utedo. Stikk i strid med hva jeg trodde fremstår hytta som relativt velholdt. Taket kan vel trenge en utskiftning snart, men deler av bordkledningen er byttet i nyere tid, og ingen maling skaller av. Jeg hadde håpet på en liten tavle som fortalte litt om hyttas historie, men intet slikt finnes. Siden det ikke er noen annen vei ned enn der vi kom fra, vender vi nesa i den retningen etter å ha snoket litt rundt. Fasinerende med slike hytter som ligger slik til at man ikke skulle tro noen ville bygge der!

Velholdt, liten hytte – der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Turen videre ned foregår uten noe spesielt å nevne. Vi forsøker å speide etter hytta når vi kommer ned på myrene, men sett fra denne vinkelen er den altfor godt gjemt. Gradestokken viser mange-og-tyve grader når vi setter oss inn i bilen etter en nok en topptur på Jervfjellet, og som vi pleide å avslutte skolestiler med: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

17. mai på Trondheims tak – Storheia (565 moh)

Bymarka er også pyntet til fest i dag.

Det er flere år siden jeg har vært i midtbyen på en 17. mai. Folkehavet og kaoset frister lite, så jeg søker ut i marka hvis jeg er i Norge på denne dagen. Årets 17. mai opprant med gråvær, men det skulle bedre seg betraktelig utover dagen. Kjæresten og jeg fikk dermed en varm og solrik runde i Bymarka.

Idet vi ankommer parkeringsplassen nedenfor Skistua får vi oss en overraskelse. Såååå mange biler?? Det er ingen tvil om at det stadig flere bruker marka aktivt, også på 17. mai. Før om åra kunne jeg gå helt alene i marka på 17. mai, ikke så i år. Antagelig skyldes også populariteten til startstedet at Elgsethytta har åpent i dag. Likevel blir jeg svært overrasket over hvor mange som har tatt turen ut.

Kjæresten og jeg skal ikke til Elgsethytta, men til Storheia. Høyeste punkt i Trondheim med flott utsikt i alle retninger. Elgsethytta er et alternativ på returen, men jeg kjenner at det stritter litt pga antall mennesker som må befinne seg der. Idet vi passerer bommen og legger ivei på turen ser vi at den er fint pyntet med bjørkeris og flagg. Sikkert vertinnen på Elgsethytta som står for det trivelige innslaget i marka.

Kvistingen – enda delvis islagt med Gråkallen i bakgrunnen.

 

Vi tar etterhvert av fra veien på sti mot Kvistingen og Storheia og det blir mindre mennesker rundt oss, men heller ikke her er vi alene. Det er flere enn oss som har tenkt at «Trondheims tak» må være en fin plass å feire 17. mai på. TT har klopplagt store deler av stien opp mot Kvistingen så nå for tiden kan man nærmest gå tørrskodd hele veien opp til Storheia. Kloppleggingen er en dyd av nødvendighet så lenge TT arrangerer Topp7 i Bymarka med mellom to- og tretusen deltagere som skal tråkke seg gjennom det myrlendte terrenget. Kloppene er ikke pene, men de sparer terrenget for ekstrem belastning, så av to onder… Helst skulle jeg sett at det ikke ble arrangert Topp7 i Bymarka, men det er nå min personlige mening.

Klopplagt sti.

Idet vi kommer opp til Kvistingen kommer dagens overraskelse nummer to. Vannet er fortsatt delvis islagt! Det hadde jeg ikke trodd, vi er tross alt ikke så veldig høyt over havet. Like etter at Kvistingen er passert begynner vi på dagens bratteste stigning opp mot Storheia og snaufjellet og etter noen minutter står vi på toppunktet. Som vanlig blåser det friskt her oppe, så vi tar noen bilder og begynner å bevege oss nedover igjen. Vind + litt for mange mennesker på toppen gjør at vi søker ned mot demningen på Kvistingen.

Trondheimsfjorden sett fra Storheia.

Returen går først i samme spor som vi kom opp, men etter kort tid tar vi av og går rett mot demningen. Mye myr, noe sti, men vi kommer oss greit ned til demningen og finner oss en lun plass nede i lia med fantastisk utsikt over Skjelbreia. Her inntar vi dagens 17. mai lunch; for min del to brødskiver med leverpostei og sylteagurk. Verken pølser eller is her, og slett ingen champagnelunch, men jeg ville ikke byttet med noen. Jeg har det aldeles strålende og feirer 17. mai på min måte sammen med kjæresten.

Demningen på sørsiden av Kvistingen.

Sola varmer godt i lia og vi har strengt tatt ikke lyst til å røre på oss, men klokka går fort, og jeg har lovet snuppsi middag før hun skal ut med venner på kvelden, så vi er nødt til å bevege oss videre. Vi går over demningen og følger til å begynne med en sti i retning Grønlia. Stien forsvinner etterhvert i myra så vi går på retningen i stiløst terreng og kommer etter kort tid ned i skogen. Vi ender opp i Skjelbreidalen etter en lang nedstigning og tar stien opp mot hytta de siste metrene. Her er vi alene, men etter kort tid ankommer nok et par som slår seg ned i solveggen. Det er likevel stille og fredelig foruten fuglekvitter og lyden av en hakkespett som hakker ivei borte i lia. Ved Grønlia har de tatt mye skogsiden sist jeg var her, så nå har man panserutsikt over Skjelbreia fra hytta.

Grønlia.

Siste rest av termoskaffen blir fortært i deilig sommervarme, før vi begynner på stigningen opp mot Skistua. God og tørr sti oppover i skogen. En jogger passerer oss på vei ned, men ellers er det ingen mennesker å se. Stien mellom Skistua og Grønlia er stort sett bare opp eller ned, for vår del mest oppover siden vi gikk fra Grønlia, men etter ikke altfor lenge er vi atter tilbake på veien mellom Skistua og Elgsethytta. Drøyt fire timer på tur i vakker natur og mye sol er en deilig 17. mai. Anbefales!

Skjelbreia sett fra Grønlia.

 

Back in Norway

Gran Canaria er flott, men når sant skal sies, så blir det litt ensformig i lengden. Sol og blå himmel hver dag og et solsvidd landskap uten noe særlig farger. 14 dager er i grunnen nok der nede (iallefall så lenge det ikke er mørketid her i Norge). Etter to uker lengter jeg hjem til fagre Norge med vekslende vær og masse, flotte farger i naturen.

Godt inn i MGP-sendingen landet jeg på Værnes lørdag kveld, og søndag morgen var sekken pakket for tur. Også denne gangen valgte jeg Trolla som utgangspunkt med et vagt ønske om å gå på Geitfjellet.

Lykkjadammen – nå isfri.

Som vanlig fulgte jeg grusveien fra husene i Trolla innover mot Damhaugen. Videre gikk ferden mot Tømmerdalen hvor jeg måtte ut på asfalt en liten km. i retning Tømmerdalstorget. Her svingte jeg av mot Driftsveien og tok meg en pust i bakken akkurat der stien går opp til Tikneppen. En kopp kaffe med utsikt mot Gråkallen er ikke det verste på en solskinnssøndag i mai. Turen videre fortsatte oppover skogen og deretter over noen relativt våte myrer før jeg kom inn på stien til Geitfjellet fra Lavollen. Nå begynte det å bli rent folksomt rundt meg. Ikke så rart kanskje siden det var åpning på «Til Topps»  denne søndagen, og Geitfjellet er en av årets topper.

Utsikt mot Gråkallen fra Geitfjellet.

På Geitfjellet var det mer folksomt enn jeg noen gang har sett det oppå der, og det til tross for at jeg aldri noen gang har vært alene på den toppen. Jeg knipset derfor bare noen bilder i full fart og begynte nedstigningen. Denne gangen fulgte jeg hovedstien ned mot Lavollen for å gå litt tørrere selv om det ville medføre en noe lengre tur. Jeg skulle nemlig tilbake til Driftsveien og følge denne et stykke før jeg svingte av mot Svarttjønna. Jeg håpet å få være alene her slik jeg var sist, men nei… den gang ei. Det er visst stor forskjell på om man går en kveldstur midt i uka eller en søndagstur på en solrik søndag. Likevel; det var langt mindre folksomt her enn på Geitfjellet, så dagens lunch ble inntatt med utsikt mot tjernet (som nå var helt isfritt i motsetning til sist jeg var her).

Svarttjønna. En liten idyll i Bymarka.

Etter en god matpause fulgte jeg skiltet som pekte i retning Damhaugen. Av en eller annen grunn presterte jeg å «hoppe bukk over» den hytta på veien tilbake til bilen, for plutselig befant jeg meg ved Trollykkja. Greit nok det, for jeg måtte jo uansett passere her for å komme meg til bilen.

En lang og fin søndagstur hadde det vært. Mye folk i de sentralene delene av Bymarka, fint lite folk på Trolla-siden. Flere av de som befant seg i nærheten av Svarttjønna/Trolla så ut til å være ute på leting etter poster. En dame jeg vekslet noen ord med bekreftet at det var Freidig sin turorientering det var snakk om.

Montaña de Tauro

Latmannsferien gikk mot slutten, men jeg hadde lyst på en siste fjelltur før hjemreise. Den kunne imidlertid ikke være så altfor tidkrevende, siden jeg også måtte vaske meg ut av leiligheten denne fredagen. Valget falt derfor på Montaña de Tauro fra nordsiden. Knapt en time å kjøre, og ikke så altfor langt opp til toppen.

Utgangspunktet er Salto del Perro, et lite vannbasseng mellom Soriadalen og dalføret som kommer opp fra Mogán. Fra mitt utgangspunkt i Patalavaca er det kjappest å kjøre mot Soria og ta av på «krøtterstien» når man nesten er i Soria. Jeg skriver krøttersti, for denne veien har utallige hårnålssvinger (som mange veier på Gran Canaria), men den er i tillegg ikke bredere enn at det kun går en bil i bredden. Legg til svært få «lommer» for forbipassering, og det er den desidert verste veien jeg kjører på GC. Jeg kjører med hjertet i halsen og ber om at det ikke skal komme biler imot, for tanken på å måtte rygge på denne veien er grusom (og jeg er faktisk ganske god på rygging). Det hjelper ikke på at veien mangler autovern langs store deler…

Enkelte skilt er totalt overflødige. på denne veien kjører man stort sett under 30 km/t.

Vel, veiguden var på min side, og jeg møtte ingen biler på vei opp og kunne puste lettet ut – nok en gang. Heten slo imot meg da jeg steg ut av bilen litt før ti på morgenen. Allerede 27 grader. Dette kom til å bli en svett topptur!

Jeg la ivei og var sjeleglad for hver lille skygge jeg fant ved foten av høye skrenter eller av pinjetrær. Tempoet var usedvanlig rolig, men slik må det nesten bli når det er så varmt. Stien opp er lettgått og fin, og etter ca. 45 minutters rooooolig gange var jeg på «fortoppen» hvor ruiner fra gammel tid står. Utsikten er fantastisk nedover mot Soria og innover på GC, men i dag valgte jeg å fortsette rett opp til hovedtoppen og heller ta «fortoppen» på vei ned. Fra fortoppen er det noen høydemetre som må forseres, i litt steinete terreng. Stien er ikke så lett å se, men om man ser etter bittesmå varder, vil de vise vei.

Mot Montaña de Tauro – sett fra fortoppen.

På toppen var jeg alene, som jeg hadde vært på turen hittil (og skulle forbli på resten av turen). Topplatået er stort og flatt, så utsikten sørover begrenser seg en del pga dette. Jeg skrev navnet mitt inn i toppboka som lå i en oppbygd steinmur, tok noen bilder og satte kursen nedover igjen.

På toppen.

Nevnte sti fant jeg ikke, og havnet i steinete terreng med masse døde barnåler fra pinjetrærne. Sakte tok jeg meg nedover inntil jeg klarte å lokalisere stien igjen. På fortoppen gikk jeg bort til de gamle ruinene siden utsikten er best herfra. Fjellet stuper rett ned her, så jeg holdt meg på god avstand fra kanten. Kalde druer ble plukket opp av sekken og var deilig forfriskende i varmen. Heldigvis blåste det tidvis en del på turen, men svetten silte godt likevel. Spesielt på vei opp selvsagt.

Utsikt mot Soria-demningen fra fortoppen. Svært disig dag pga heten.

På vei ned gikk meg rett inn i en kurtise. En liten frøken (eller kar?) satt og lokket på en stein,og etter noen sekunder kom svaret fra et annet sted i fjellsiden – med litt andre lyder. Og slik holdt de på; annenhver gang. Jeg har fått meg fortalt i ettertid, at det var en rødhøne jeg så. Er visst i fasanslekten såvidt jeg har klart å lese meg til. 

Rødhøne på vift.

Vel nede ved bilen bestemte jeg meg for å fortsette på «krøtterstien» og heller ta omveien om Mogán og hjem. Årsaken til beslutningen var ganske enkel: Har man klart å komme seg til Salto del Perro, er det snart slutt på krøtterstien, og man er ute på vei hvor det (stort sett) er plass til to biler i bredden. Etter å ha sittet på fortoppen og sett hvor mange biler som faktisk kjører denne krøtterstien, hadde jeg ikke lyst til å utfordre skjebnen enda en gang. Heller en litt lang vei hjem fremfor å måtte rygge rundt hårnålssvinger på vei uten autovern.

Utsikt mot Inagua på vei ned.

Montana del Viso

Solseng begynner å bli kjedelig, så i dag ble det og kjøre på svingete canari-veier for å komme til Degollada de la Aldea. Utgangspunkt for turen opp til Montana del Viso. Svingete veier er i grunnen greit nok, så lenge det er plass til to biler i bredden, og det er det på veien opp til passet Degollada de la Aldea.

Fra starten av turen.

Kjæresten og jeg har gått denne turen før. Da fikk vi selskap av en fantastisk sjarmerende løshund som jeg døpte Voffert. Jeg håpet på et gjensyn med Voffert, men den gang ei. Ingen vofs å se da jeg begynte å gå klokken kvart over ti.

Klimaet på vestsiden av Gran Canaria er noe helt annet enn sør på øya der jeg holder til. Mer regn, mer vind og ofte kaldere. Det fikk jeg merke med det samme jeg steg ut av bilen. Brrrrrrr….. isende kald vind. Det gjorde ikke saken bedre at første halvdel av turen går i skyggen av fjellmassivet Inagua. Jeg småfrøs der jeg gikk på vekselvis sti og fjellhylle, men visste at sola ville nå meg idet jeg skulle begynne «å klyve» oppover steinura til topplatået.

I Inagua-området blomstret utallige blomster i motsetning til på sørsiden av øya hvor det meste som ikke vannes av mennesker er svidd bort av tørke og hete.

Stien opp mot Viso er tydelig og lett å følge. Det skal dog sies at jeg ikke kan huske fra sist at stien var så gjengrodd. Mye av turen gikk jeg i skulderhøyt siv og ugress, så dersom man har fobi med tanke på hva som kan befinne seg inni all denne vegetasjonen, bør man kanskje velge en annen tur. Man hører mye «fislelyder» mens man går. Firfislene er mange, det samme er noen gresshoppelignende insekter, men den gode nyheten er at det ikke finnes farlige slanger på Gran Canaria (eller andre farlige dyr for den saks skyld), så man kan trygt gå.

Her står jeg midt på stien. Den kan trygt kalles gjengrodd.

Dersom man har ekstrem høydeskrekk, bør man kanskje heller ikke gå denne turen. Tidvis går man på en svært smal fjellhylle med massivt fjell på ene siden og bratt, ulendt terreng på andre siden. Jeg synes stort sett det er greit å gå på stien, men ett sted kjente jeg at jeg ikke likte meg. Fjellhylla jeg gikk på var smal og det kjentes nesten ut som fjellet dyttet til meg.

Vanskelig å se, men her går stien.

Idet man kommer opp på platået ser man bort på toppen av Viso. Terrenget er lettgått, og utsikten storslagen. Mot øst ser man Gran Canarias indre fjellverden hvor både Roque Bentayga, Roque Nublo og Pico de las Nieves er lett å identifisere. Mot vest ser man (som man gjør på store deler av turen) Tenerife med den karakteristiske Teide stikkende opp. Ved foten av fjellet i vest strekker La Aldea de San Nicholás seg utover med store drivhusarealer.

Mot toppen av Viso.

Det var lengre enn jeg husket bortetter topplatået (en km??), men lettgått terreng, vakkert vær og flott utsikt, gjør at det er greit å gå.

På toppen står en av de typiske spanske vardene. Stygg, men den markerer iallefall toppunktet, og den er fin å bruke som ryggstø 😉

På toppen!

Hittil på turen hadde jeg ikke møtt annet en liten flokk sauer, og også på toppen var jeg alene. Det er mulig å nå toppen fra La Aldea de San Nicolás, så selv om man har gått i ensom majestet langs ruten jeg gikk, så kan man møte på folk på toppen. Det gjorde jeg altså ikke i dag.

Usikt mot nordvest. La Aldea de San Nicolás er tettstedet som vises.

På toppen tok jeg meg en lang matpause og nøt både sol og utsikt. Uhorvelig mange svaler surret rundt meg, så jeg antar de har reder i dette området.

Omsider måtte jeg ta fatt på returen. Gruet meg litt, for det er mye nedover og mye grus. Ikke akkurat min favoritt, men jeg kom helskinnet fra det, og kunne sette meg i bilen og returnere til Patalavaca etter halvannen times gange. Samme som jeg brukte opp.

Utsikt fra toppen av Viso mot Inagua-massivet.

Latmannsferie

Det er flere år siden jeg har hatt en såååå lat ferie som denne. Normalt får jeg mark etter to timer på en solseng, men ikke denne gangen. Tar det som et tegn på at jeg trengte å flate helt ut, men i dag…. i dag kom jeg meg faktisk ut på på tur.

Orket ikke kjøre noe sted, så jeg gikk fra leiligheten og opp i «fjellene» bakom Patalavaca. Her er det ekstremt tørt og støvete, og hett…. Halvannen times gange på stier og grusvei, så var jeg på «Våres Plass». En plass midt på slettelandet hvor skrentene plutselig stuper ned mot Barranco de Arguineguin. Det et ingenting som tilsier at man plutselig skal stå på kanten av et stup der man rusler over tørt slettelandskap, men vips…. ett skritt til og man ramler ganske mange meter rett ned.

På Våres Plass finnes en ganske stor varde og en «toppbok». Merkelig nok hadde ingen skrevet seg inn her på en hel måned! Vanskelig å tro at ingen har vært der siden begynnelsen av april når jeg så hvilken trafikk det hadde vært der i hele vinter.

På «toppen» slappet jeg av en halvtimes tid. Nøt utsikten og brisen + en håndfull medbragte druer før jeg begynte på returen. Det er mange veier ned, men jeg valgte den korteste; omtrent samme vei som jeg kom opp. Eneste forskjell var at jeg nå gikk oppom «Sukkertoppen» og fulgte grusveien/bekkefaret ned mot leiligheten istedet for å følge «åsryggen» langs en plantasje og deretter bratt ned i smågrus/sand. Sistnevnte vei er helt grei opp, men såpass bratt ned i sand og smågrus – nei takk.

Noen flere bilder fra turen under.