Fra Patalavaca til Puerto Rico

Enda så mange ganger jeg har feriert i Patalavaca og enda så mange turer jeg har gått på Gran Canaria, har jeg aldri gått fra leiligheten til Puerto Rico. Med bil er det bare noen få svinger og vips er man i Puerto Rico, men til fots må man først gå innover i landet før man igjen kan vende nesa nedover mot sjøen. Terrenget er rett og slett for bratt mellom disse to småbyene til at man kan gå langs sjøen.

Paradise Lost

Vi gikk først til Anfi del Mar, deretter opp mot hovedveien (GC500) og fulgte en parallell vei fordi bebyggelsen på «toppen av Anfi del Mar» som kalles Los Caideros. Derfra kom vi oss ned på stranden Playa de Balito via en trapp. Herfra gikk vi gjennom undergangen under GC500 og videre mot Paradise Lost (hvor man kan spille paintball hvis plassen fortsatt drives). Ved Paradise Lost må man dra seg litt til venstre for å komme opp på grusveien som går innover Barranco de Balito. Veien slutter et stykke opp i barrancoen og til venstre kan man se en relativt ny bebyggelse i det som heter Agua de la Perra. Omtrent der veien slutter er det noen som har bygd seg et lite krypinn av den heller enkle sorten. «Hagen» består av en rekke varder. Jeg fikk assosiasjoner til en kirkegård. Dessverre er det en god del fattigdom på Gran Canaria og mange har ikke råd til egen bopel, og lager seg derfor enkle krypinn der de måtte finne en passende plass.

Et hjem for noen som ikke har råd til annet.

Vi gikk forbi den enkle bosettingen og fulgte stien som gikk opp til ryggen av en bred «ås» som vi fulgte et stykke innover. Stien svinger etterhvert litt mot venstre og kommer opp på en slags grusvei. Herfra kan man se en ny sti som fører ned i en ny dal; Canada del Canario. Her møter vi på grusveien som vi følger ned til øverste del av Puerto Rico. Hadde vi fortsatt grusveien oppover hadde vi kommet til Norskeplassen.

Bebyggelsen i Agua de la Perra.

Etter et kort stykke nedover på grusveien kommer vi inn på asfaltert vei; Avenida Roque del Este. Vi følger veien nedover til vi til slutt er i sentrum av Puerto Rico.

På toppen av Puerto Rico.

Vi rusler litt rundt her og er også som snarest innom det nye kjøpesenteret som heter Mogan Mall. Siden ingen av oss er spesielt glad i shopping holdt det med en kjapp runde. Deretter gikk turen tilbake til det gamle shoppingsenteret og 2. Etasjen her hvor det kun er restauranter. Vi hadde lyst på tex-mex til frokost/lunch og bestilte chili con carne på en av restaurantene. At det går an å lage noe så dårlig… jeg blir helt matt. Jeg har aldri likt meg i Puerto Rico, og denne formiddagen endret ikke inntrykket. Drosje tilbake til leiligheten kostet rett under 5 euro. Latterlig billig sett med norske øyne.

En av flere store juledekorasjoner på Mogan Mall.

Rundtur fra Soria

Denne turen gikk vi første gang i mai 2013, og vi har ikke vært der siden. Det var på tide med et gjensyn.

Turen starter der veien tar slutt, litt ovenfor demningen i Soria. Dvs. det går jo en slags vei videre, men den er absolutt ikke i kjørbar stand for en vanlig leiebil, og som vi skulle erfare da vi kom gående på veien tilbake mot bilen hadde det også gått et ras over veien på ett punkt, og dermed er ikke veien kjørbar uansett om du kjører en monstertruck.

Nesten ved veis ende.

Siden sist vi gikk her har det kommet opp skilting ved stiens start, og startstedet er også lagt om litt, så jeg kjente meg ikke helt igjen, og vi rota litt før vi omsider tok fatt på stien oppover fjellsiden. Sett fra parkeringen virker det nesten umulig å kunne gå oppe i fjellsiden, men spanjolene er ekstremt flinke til å lage stiene slik at de er både lettgåtte og stort sett veldig trygge.

Utsikt ned i Soriadalen og parkeringen fra hyllen under «fossefallet»

Stien fører ganske rask opp til et fossefall som for det meste er tørrlagt. Så også denne gangen, men vi kunne høre at det rant vann langt inn mot fjellveggen bak noen store steiner. Her oppe kom også et par høner imot oss. De hadde ligget i skyggen under en klippe.

Stien fortsetter videre oppover og man kommer etterhvert inn inn i Parque Rural El Nublo. Jeg er litt usikker på hva det blir på norsk, men muligens kan det være landskapsvernområde. Et lite stykke på stien har man utsikt helt til Roque Nublo midt inne på øya, denne gigantiske naturlige «monolitten» som i seg selv er verdt et besøk.

Oppe i fjellene er det atskillig frodigere enn nede ved kysten.

Etterhvert kommer vi opp til en asfaltert vei ved vannbassenget Presa de las Ninas. Her er det nesten ikke vann i bassenget i det hele tatt, i likhet med Soriabassenget. Det har tydeligvis vært tørt lenge.

Presa de las ninas.

Sist vi gikk her måtte vi følge asfaltveien ut til hovedveien GC605 før vi kunne ta fatt på grusveien tilbake til bilen, men også her er stien lagt om slik at vi nå kan gå i terrenget i stedet for på vei. Absolutt en fordel. Dermed er det også lettere å finne grusveien vi skal følge nedover dalen siden stien ender på denne grusveien. Det står et skilt der stien kommer ut på grusveien, men merkelig nok er det ingen pil som viser vei nedover grusveien. Nuvel…. vi har jo gått her før og vet hvor vi skal.

Ved starten av grusveien.

Veien er lagt i lange slake S’er, og går delvis gjennom litt glissen pinjeskog. Et stykke ned i dalen der det er litt bosetting (litt sånn «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»), finner vi en nyvinning; en bar! En bar av den veldig enkle sorten, og jeg er usikker på hvordan baren var ment å fungere. Kanskje var det en selvbetjeningsbar hvor det som var til salgs lå inne i kjøleboksen, og penger kunne legges igjen i en skål? Ikke vet jeg, vi sjekket egentlig ikke ut tilbudet.

Pinjeskog hvor man finner gigantiske kongler på bakken.

Fjellbaren.

Ved «baren» ble vi litt i stuss over veien videre, men endte opp med å gå til venstre, hvilket var et rett valg. Videre nedover er det spredt bosetting, og det er også noen huler oppe i fjellet som jeg tror er bebodd. Når vi kommer langt nok ned begynner den enorme demningen i Soria å komme til syne. Det er trist å se hvor lite vann som er i bassenget. Båter som en gang antagelig har ligget like ved vannet, ligger nå langt oppe på land, og det ser rett og slett litt komisk ut.

Sti er laget rett over raset. Hvorfor rydde veien liksom?

Vi kommer etterhvert til det før nevnte raset. Selv om man ikke kan kjøre her, er steinmassene ordnet på slik at det er enkelt å passere over som fotgjenger. Ikke lenge etter raset kommer plutselig en masse høner kaklende mot oss. Først en, så to, og deretter en haug. Merkelig… de virker rett og slett litt oppskjørtet. Er de tørste og sultne mon tro? Vi finner en vanndunk i veikanten, og jeg fyller på et par skåler som står der mens hønsene flokker seg rundt meg og smånapper i vanndunken. Når skålene er fylt opp blir det roligere idet alle hønsene flokker seg om vannet og drikker. Kanskje var det pga vanntilgangen at de to hønsene vi møtte tidligere på turen hadde søkt tilflukt ved «fossefallet»?

Aldri har vi blitt møtt av en så snakkesalig velkomstkomitè som denne gjengen.

Tilbake ved bilen viser Endomondo drøye 11 km og 3 timer og 15 minutter. Trivelig gjensyn med denne delen av Gran Canaria på en overskyet, men varm, dag.

Mogán – Veneguera – en av mine faste turer på Gran Canaria

I dag var det dags for en av mine klassikere her på Gran Canaria; turen over fjellet fra Mogán til Veneguera.

Vi parkerte på grusplassen vis á vis restauranten Acaymo. Her er det merket parkering forbudt med underskilt om at det kun er restaurantens gjester som kan parkere her. Siden restauranten var stengt da vi begynte vår rusletur tok vi sjansen nok en gang.

Turens høyeste punkt.

Turen starter på hovedveien mot Mogán sentrum, men tar av ned en bratt bakke etter ca 200 meter. Det er skilting der, men jeg kikket ikke så nøye etter siden jeg kjenner denne turen svært godt.

Turen fortsetter frem til dørstokken på en fruktfarm der stien oppover fjellsiden tar av. Deretter er det bare å følge stien oppover og oppover i goldt og tørrsvidd landskap inntil man står på turens høyeste punkt rett nedenfor Cruz de Mogán. Herfra har man flott utsikt til både Mogán og Veneguera, samt de flotte fjellene som omkranser dalførene. Vi brukte ca. 25 minutter opp hit i jevnt tempo uten pauser.

Mot Veneguera

Herfra går det nedover mot den vesle landsbyen Veneguera. Når man kommer et stykke ned begynner de første palmene å dukke opp, og etterhvert går man gjennom en frodig landskap hvor det dyrkes både sitroner, kanaribananer, avokado og mango. En deilig avveksling fra det ellers så golde landskapet.

Inne i Veneguera går turen alltid innom landsbytorget hvor enorme trær kaster skygge over plassen og den lille kirken troner i enden av torget. I dag var vi heldige siden en dame holdt på å vaske kirken, så vi fikk komme inn og kikke.

Landsbytorget i Veneguera

En kald Cola Zero og en øl tok vi oss tid til før vi begynte på turen tilbake over fjellet. Siden jeg gikk denne turen for første gang for noen år siden, har det blitt riktig så populært å gå her, og de fleste man møter er nordmenn. Totalt brukte vi ca 2 timer og 15 minutter på turen (ekskl. tiden i Veneguera).

Vel tilbake i Mogán inntok vi lunch/middag på Aycamo (for min del også frokost) på terrassen deres. Ordentlig smakfull kylling i to varianter, men tilbehøret var ikke noe å skrive hjem om.

Julestjerne.

Friluftsliv i strandsonen

I 2009 var jeg på en vandringsreise på Tenerife der jeg fikk oppleve mye av det Tenerife har å by på utover sol og sjø. Det skulle gå hele 9 år før jeg reiste tilbake til Tenerife, denne gangen uten noe organisert turopplegg, men noe turliv ble det likevel.

Soloppgang sett fra verandaen på hotellet. Fjelltoppen til venstre er Guaza, den lavere til høyre er Chayofita.

Vi bodde på et såkalt «voksenhotell» i Playa de Las Americas. Hotellet var vi godt fornøyd med, men byen er en rendyrket turistby, og ikke sjarmerende i det hele tatt. Likevel – når målet med ferien først og fremst er å slappe av i solen og nyte late dager i ordentlig dagslys (som vi ikke har her hjemme i desember), er Playa de Las Americas et helt greit sted å feriere. Hotellet vårt lå rett ved siden av bussterminalen, og Tenerife har et godt utbygd rutetilbud for de som foretrekker å bruke buss fremfor å leie bil. Vi leide bil i 3 dager i ferien, men i drøyt en uke beveget vi oss i områdene Fañabe, Playa de Las Americas og Los Christianos. Slaraffenliv på solseng, javisst, men vi gikk også en hel del.

Fra tur langs strandpromenaden. Her i nærheten av Fañabe.

Mellom Los Christianos og Playa de Las Americas er det en flott strandpromenade som egner seg fint for rusleturer, og den fortsetter videre nordover mot Fañabe og La Caleta. Jeg vet ikke helt hvor lang promenaden er, men den er lang! Og selvfølgelig er det muligheter til å få i seg både vått og tørt på store deler av strekningen, så man trenger altså ikke ha med seg nødproviant på denne turen. Vi var ofte ute og ruslet på promenaden som en avveksling fra solsenga.

Fra en tur opp i høyden bakom hotellet. Det store fjellet heter Roque del Conde. Toppen ble besøkt da jeg jeg var på Tenerife i 2009.

Byene Playa de Las Americas og Los Christianos har med årene vokst sammen, og det er ikke så mye som minner om en liten fiskerlandsby i Los Christianos lenger. En dag gikk vi i retning Los Christianos, men ikke langs strandpromenaden. Vi valgte en mer direkte vei, for målet var ikke byen, men en liten topp beliggende mellom de to turistbyene. Chayofita er navnet på toppen, og det er strengt tatt ikke en fjelltopp, men en vulkan. Vi bommet litt på veien opp og havnet ved en stengt port nesten oppe på fjellet, men en kjapp retrett og vi var på rett vei igjen. Vi var ikke alene om å være på «fjelltur», men det var langt mindre folk på tur der enn det var langs strandpromenaden som ble hjemveien vår.

Utsikt mot Los Christianos fra Chayofita. Øya i bakgrunnen er La Gomera.

En annen dag tok vi bussen til Los Christianos. Da var målet en litt høyere vulkan i utkanten av Los Christianos; nemlig Guaza. Denne toppen satt vi hver dag og kikket på fra verandaen vår på hotellet, så vi måtte jo opp dit – selv om det var masse master og greier på toppen. Stien som starter i utkanten av Los Christianos var grei å finne og et stykke opp på fjellet kommer man inn på en grusvei som går helt til topps. På toppen kan man gå en liten runde for å få med seg en litt lavere topp nærmere Los Christianos og Playa de Las Americas med flott utsikt over strandpromenaden og byene. Både fra Chayofita og Guaza har man nydelig utsikt innover mot Tenerifes sentrale fjellverden der Teide rager aller høyest.  Til Teide-området skulle vi senere i ferien.

Utsikt fra Guaza mot Playa de Las Americas og en annen liten vulkan som jeg ikke vet navnet på.

 

Sol, trening, avslapning og turer

Sol, trening, avslapning og turer; det er juleferien sin det!

Etter en litt dårlig start på ferien (fly som måtte returnere til Oslo, venting på nye piloter, mistet bagasje og en parkeringsbillett på Las Palmas flyplass som ikke virket og dermed medførte ekstra lang tid for å få ut leiebilen), kom vi oss omsider til leiligheten vi pleier å være i. Koffertene våre kom på ettermiddagen neste dag, heldigvis, for det å måtte shoppe alt av klær og sko til ferien står for meg som et mareritt. Shopping er ikke ferie ifølge meg.

Bystranden i Arguineguin.

Ferien har i stedet inneholdt alt en ferie skal inneholde etter min heeeeelt objektive mening. Det vil si turliv, soling, god mat og vin, styrketrening og avslapning. Vi har hatt mye sol i ferien, men det har ikke vært voldsomt varmt. Dog – alt er relativt og 16-20 grader er iallefall mye mer enn det som har vært i Trondheim i jula.

På det høyeste punktet mellom Mogán og Veneguera.

Noe av det jeg setter aller mest pris på når vi reiser sørover i desember er dagslyset. Jeg har lært meg til å like vinteren som sådan, men at det er mørkt det meste av døgnet er ikke noe jeg helt klarer å bli venn med. Jeg er mye bedre enn jeg pleide å være, det skal sies, men mørke og lys gjør noe med hormonene våre. Det er ikke til å komme fra, men jeg prøver etter beste evne å ikke fokusere på mørket, men heller på det lille lyset vi har. Og når jeg da er så heldig at jeg kan reise bort i 14 dager i desember er jeg ekstra nøye med å virkelig nyte dagslyset, sola og varmen der vi er og ikke bare ta det for gitt slik jeg har hatt en tendens til før. Vi venner oss jo fort til det meste vi mennesker, så innimellom er det greit å stoppe opp og nyte og være takknemlig for det vi har og ikke ta det som en selvfølge.

Solnedgang på terrassen der vi bor.

Turene vi har gått har vært i nærheten av der vi bor. Noen har vi gått rett fra leligheten, men et par av turene har vi måttet kjøre til utgangspunktet for å kunne gå. Jeg merker at jeg ikke liker å kjøre like mye og langt som før, og dermed ble det ikke noen tur nord på øya som jeg egentlig hadde lyst til før vi dro. Det er vel nordenden av Gran Canaria jeg har sett minst av, selv om jeg har vært også der.

På vei ned fra Cortadores til La Solana etter topptur til Ivars Plass (El Cabezote).

Til tross for alle gangene jeg har vært på Gran Canaria har jeg enda ikke fått rotet meg til å se Las Palmas. Det hadde jeg virkelig tenkt at vi skulle gjøre noe med denne gangen, men når hælbetennelsen slo ut i full blomst kort tid etter ankomst, droppet jeg det. Å traske rundt på betong- og flisfortauer i en storby en hel dag er neppe det beste for en vond hæl.

Stedvis et fjellhyllen mellom La Solana og Cortadores ganske smal.

Av turene vi gikk denne gangen har vi gått alle før. Turen over fjellet  mellom Mogán og Veneguera, samt turen langs en fjellhylle til Ivars Plass er som klassikere å regne for meg etterhvert. Det samme er turen til Våres Plass som ender i et spektakulært stup hvor man ser rett ned i Arguineguindalen. Litt kjedelig tur faktisk (på grusvei) når man har gått den såpass mange ganger som vi har gjort, men det er noe med å komme til Våres Plass og se utsikten som drar meg tilbake gang etter gang.

Fire styrkeøkter på det lokale treningssenteret ble det også i løpet av ferien. Kjempedeilig å ikke være stokk støl nå etter en økt på 3T nyttårsaften.

Alt i alt en deilig ferie. Nå håper jeg på en stabil, passe kald vinter med mange fine skiturer i hytteområdet.

 

Treningsmål 2017, nytt mål for 2018 og hælbetennelse

Det er i nå 11 dager igjen av 2017, og jeg tror jeg allerede nå må innse at målet om 425 timer med tur og trening i løpet av året ikke kommer til å bli nådd. Pr nu har jeg loggført 402 timer tur/trening. Det vil si at det gjenstår kun 23 timer for å nå målet mitt, eller ca 2 timer i snitt pr. dag.

Normalt burde jeg glatt ha klart å nå målet, men når halve november gikk bort i sykdom ble det bare halvparten så mye tur og trening som normalt. Jeg trodde likevel at jeg skulle klare å hente meg inn igjen her nede på Gran Canaria med masse fritid, men den gang ei. Jeg har hatt en murring i hælen i flere måneder, og her nede har betennelsen slått ut i full blomst. Så til de grader at jeg hinker rundt på morgenen fordi det er for smertefullt å trå på hælen. Det blir litt bedre utover dagen, og jeg har ingen planer om å sitte på ræva hele ferien, dog tror jeg ikke det er lurt å tyne hælen for mye ved å gå lange turer hver dag.

På tur i åsene bakom leilkigheten.

Så sånn gikk nå det. Nesten i mål, men ikke helt. Det stopper meg likevel ikke fra å sette nye mål for 2018. Før hælbetennelsen slo ut hadde jeg tenkt på 450 timer, nå er jeg usikker, for fra tidligere erfaring vet jeg at slike betennelser kan være skikkelig gjenstridige saker. Forrige runde med hælbetennelse varte i nesten 3 år og medførte mye mindre turliv enn ønsket. Jeg håper imidlertid på at denne betennelsen blir mer kortvarig og satser derfor på 425 timer også i 2018. Nå blir det forhåpentligvis skisesong der hjemme i noen måneder fremover, og det er en snill aktivitet for vonde hæler, så hvis jeg er heldig roer betennelsen seg til det blir sommerføre i skog og fjell.

Utsikt over Arguineguin.

Jul i varmen

I år blir det juleferie på Gran Canaria. Vanligvis pleier vi å reise i begynnelsen av desember, men i år blir det altså å feire selveste julekvelden her nede.

Ferien fikk en litt dårlig start hvor den ene tingen etter den andre ikke helt gikk etter planen. Tidlig morgen i Trondheim går flyet til Oslo 07.15. Der har vi  2,5 timers venting for flyet går videre til Las Palmas. Så langt alt vel. Nesten tre kvarter forsinket kommer vi oss avgårde fra Oslo, men kun en times flytur fra Oslo må vi snu. Sidepassasjeren min har fått et illebefinnende (hjerteanfall av noe slag) og var livløs en stund. Kapteinen tar dermed avgjørelsen om å returnere til Oslo, hvilket sannsynligvis var en helt korrekt avgjørelse, for sidemannen virket alt annet enn frisk selv om han livnet til etterhvert. Dermed ble det en times flytur tilbake til Oslo igjen og venting i 2 1/2 timer før nye piloter var på plass.

Har fly, mangler piloter. Det var situasjonen til at vi ble sittende på Gardermoen i nesten 2,5 timer etter retur dit.

Vi ankommerLas Palmas 5 timer senere enn rutetid, og når ingen bagasje dukker opp kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs og stressa. Vi har nemlig en leiebil som skal hentes ut og dette er en lørdag og klokken er 20.30 på kvelden. Jeg begynner å frykte for at vi ikke får hentet den ut pga stengt leiebilfirma. Jeg løper dermed avgårde for å hente ut bilen før jeg returnerer for å melde bagasjen vår savnet. Det tar tid og jeg begynner å bli sliten og trøtt. Uten bagasje, men med leiebilnøkkel får vi startet bilen, men ut fra parkeringsplassen kommer vi ikke. Parkeringsbilletten jeg fikk fra han som overleverte bilen er ugyldig får jeg beskjed om og da åpner ikke bommen seg. Ytterligere tid går for å få tak i noen som kan hjelpe og klokka er langt på kveld før vi omsider er på vei sørover mot leiligheten. Det har nå blitt så sent at selv kveldsåpne butikker er i ferd med å stenge, så vi må ta en kjapp stopp i Vecindario, ikke langt fra flyplassen, for å få kjøpt litt mat,  vann og nødvendighetsartikler siden koffertene våre er bortevekk.

Utsikt over Patalavaca fra Korset. Leiligheten vi låner er midt i bildet sånn omtrent.

Ingen optimal start på ferien, men vi kom oss iallefall til Gran Canaria og vi er begge friske. Det er langt bedre enn sidepassasjerens skjebne, og når koffertene blir levert på døra 24 timer senere kan ferien endelig begynne på ordentlig. Tanken på shopping etter nye klær og sko var ikke veldig forlokkende, så jeg var sjeleglad når kofferten min med alt jeg trenger for 14 dager her nede ble levert. Takke meg til mine brukte klær fremfor nye som må kjøpes (selv om vi var en liten runde etter truser og sokker på søndagen siden vi ikke har hørt noe om koffertenes skjebne).

I dag kom vi oss omsider ut på en tur i nærområdet. Uten joggesko, sports-bh, t-skjorter og shorts var ikke tur noe alternativ i går. Som vanlig gikk ferien første tur opp til korset i Patalavaca, bortetter ryggen på åssiden og ned den svingete veien til leiligheten. 70 deilige minutter i sol og akkurat passe turvarme. Jeg føler meg heldig som kan forlate Norge i den aller mørkeste tiden og nyte dagslys og varme på solskinnsøya Gran Canaria. Og snart har vi passer årets mørkeste dag og kan se frem mot lysere tider 🙂

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. En tur jeg stadig vender tilbake til.

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Montaña Altavista (1376 moh) i det nordvestre hjørnet av Gran Canaria

Montaña Altavista var den første «ordentlige» fjellturen jeg gikk her på Gran Canaria tilbake i oktober 2011. Ordentlig er satt i hermetegn fordi sammenlignet med norske ordentlige fjellturer, er turen til Altavista mer som «a walk in the park» å regne. Det er likevel en tur jeg anbefaler fordi utsikten er så vakker; fra start til slutt. Også er det en lettgått tur på god sti. Ca 10 km. og nogle høydemetre.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en spasertur på vei hjem.

Ulempen med denne turen er tiden det tar å kjøre til startpunktet om man bor langs sørkysten som de fleste turister gjør. Veien opp til fjellene på Gran Canaria er ikke så lang målt i avstand, men det tar tid. Mye tid! Veiene er smale og uhorvelige svingete, så gjennomsnittfarten er ikke høy. Jeg brukte 2 timer og 10 minutter på knappe 7 mil. Riktignok startet jeg mens det enda var stupmørkt rundt meg, så tempoet var lavere enn normalt på de svingete fjellveiene, men det tar tid å komme seg opp i fjellene her. Slik er det bare.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

På vei opp valgte jeg å kjøre opp mot Soria for deretter å kjøre «snarveien» mellom Soria-dalføret og Mogán-dalføret. Denne «snarveien» er den absolutt verste veien jeg kjører her på Gran Canaria. Den er så smal at to biler ikke kan passere (utenom på noen få plasser) og den mangler autovern. Og den er svingete som f…   Hver gang jeg skal over her, ber jeg en stille bønn om at jeg ikke møter noen, og hittil har jeg ikke gjort det. Takk og lov.

Her starter turen.

Idet man kommer ut på veien mellom Mogán og Ayacata er man igjen på en vei hvor det går to biler i bredden, men svingete er og forblir veien. Jeg puster uansett lettet ut når jeg kommer hit.

Rett før ni på morgenen begynte jeg å gå fra Degollada del Sargento. Stien er steinsatt de første metrene og en infotavle viser stiene i området. For å komme til toppen av Altavista gjelder det å stort sett holde seg på den brede sti rett frem og unngå avstikkere til høyre og venstre. Unntaket er når man begynner å gå bratt opp mot selve toppen. Da gjelder det å følge stien som går oppover. Skjønt bratt og bratt… Selv om det går oppover, så har kanarierne lagt stien i slake S’er så det er en grei oppstigning til toppen. Hett blir det uansett i solsteken. Jeg er glad jeg startet tidlig!

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg nordvestover og utover Atlanterhavet.

På vei mot toppen møter man på tre «luretopper» og stien slynger seg vekselvis på øst- og vestsiden av disse. Det betyr at man moen ganger har utsikt innover mot Gran Canarias flotte fjell og andre ganger mot havet hvor Tenerife «flyter» på havet og Pico del Teide kneiser flott mot himmelen.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Hele veien er det pinjeskog man går i, så det føles egentlig mer som en skogtur enn en fjelltur. Sporene etter skogbrannen for noen år siden synes nesten ikke lenger. Kun stammene på pinjetrærne bærer preg av det som skjedde.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

På toppen av Altavista står det sedvanlige metallrøret  som på kanariøyene markerer at man har nådd toppen. Utsikten herfra er formidabel, men jeg synes faktisk at den er enda finere på et lite platå ca 150 meter lenger sør. Det er her du virkelig får følelsen av å stå på en topp når  det er ingenting annet enn luft mellom deg og bakken atskillige metere lenger ned. Selv om høydeskrekken min har avtatt noe, våger jeg meg ikke helt ut på kanten her. Det kiler nok i magen litt innpå platået. Litt artig er det også at jeg herfra ser rett over på Montaña del Viso som jeg har vært på to ganger, senest i mai i fjor.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Returen går langs samme sti som jeg kom. Det er liksom ikke så mange andre muligheter der jeg står ytterst på et stup. På vei hjem kjører jeg via San Bartolomé de Tirjana og Fataga. Denne veien er svingete den og, men det går to biler i bredden hele veien. Jeg klarte ikke å psyke meg opp til enda en tur på «snarveien» til Soria.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.