Monthly Archives: juni 2012

Bilde

Kjapp endring av planer

Kjapp endring av planer

Opprinnelig hadde jeg planer om å spinne i kveld. Sliter med en pyton hælbetennelse og tenkte at en runde på sykkel i stedet for tur i skogen ville gjøre godt for hælen.

Meeeeen…. når været plutselig slo om og skyene forduftet og sola kom frem ble det helt umulig å sitte inne på en spinningsykkel. Kunne selvfølgelig ha dratt frem hybridsykkelen min fra bua, men faktum er: tanken slo meg ikke engang. Det eneste som sto i hodet på meg var å komme meg ut i skogen og lete etter poster.

Som tenkt, så gjort! 9 poster i boks i kveld etter en (stort sett) nydelig runde rett utenfor meget kjente stier. En post var lagt i en styggbratt skråning hvor gamle trær lå strødd over stien, så her likte jeg meg slett ikke. Klamret meg fast på vei ned bare for å finne ut at jeg hadde gått for langt ned når jeg plutselig sto ved et jorde. Sukk…. Skulle jeg gidde å klatre opp igjen? Jeg gadd. Er veeeeldig sta og å gå fra en post uten å ha gjort et skikkelig forsøk på å finne den, er ikke meg. Så opp igjen bar det, og heldigvis synes jeg det er mye lettere å klatre opp enn ned. Posten ble funnet under en skrent og jeg kunne vandre videre i sommerkvelden uten flere ekle skråninger.

Og hælen er iallefall ikke verre enn før jeg gikk ut.

Reklamer

Kjølig kveld i skogen

8 grader og lett regn. Ikke akkurat det sommerværet man ønsker seg, men tur er tur og etter en tirsdag uten tur på grunn av at huset trengte litt «shining», måtte jeg ut en tur.

Turen ble lagt til Estenstadhytta sammen med kjæresten på lite trafikkerte stier. Kjølig vær, men motbakkene fikk opp temperaturen, og som alltid var det godt å komme inn på Estenstadhytta til en kopp kaffe og kanelsnurr.

På veien ned gikk vi om Tømmerholtdammen der både bokfink og stokkender koste seg.

Fargesterkt ved Tømmerholtdammen.

4 flotte hanner av typen Stokkand pusser fjærene sine i vannkanten

Dårlig kvalitet på bildene, men sånn går det når man bare tar med telefonen på tur.

Helg i Resdalen

Endelig helg og klart for fjelltur igjen 🙂

For 3. helg på rad dro jeg til fjells når helgen kom. Ny rekord i antall fjelldøgn så tidlig i sesongen, helt klart. Denne gangen dro jeg sammen med kjæresten til hytta hans i Resdalen. Målet for helgen var å komme til topps på Resfjellet (1161 moh) og kanskje en topp til og ellers bare kose oss  i det fine været som var meldt.

På vei mot Resfjellet

Fredag kveld var en nydelig sommerkveld av de sjeldne i Trøndelag. Sol og varmt, faktisk såpass at man kunne sitte ute til over elleve på kvelden. Det er ikke ofte man kan her. Utpå kvelden kom en rev tuslende rett nedenfor verandaen og ble stående å kikke opp på oss i noen lange sekunder. Dessverre hadde jeg ikke kameraet tilgjengelig akkurat da (typisk!), så reven tuslet videre uten å være foreviget. Heldigvis for oss dukket det opp en ny rev dagen etter og da var kamerat innen rekkevidde, men denne kom aldri så nære som den på fredag kveld. Det var uansett en opplevelse å få se revene så nære.  Jeg synes det er fine dyr selv om jeg vet at mange misliker dem intenst og jakter på dem.

Lørdagsgjesten tusler avgårde

Topptur til Resfjellet (1161 moh)

Lørdagen opprant med lettskyet, pent vær så etter frokost begynte vi å labbe ivei mot Resfjellet via Ogjerdhøylu. Som ellers i Trøndelag er det mye myr også her, så jeg synes det er relativt tungt å gå når terrenget stiger sakte hele veien og snøen nettopp har forsvunnet fra myrene. Kjæresten er smått uenig og synes det er lettgått. Han om det.

God merking akkurat her, men videre er det så som så med merkinga.

Etter en knapp time var vi ved høylua (og Resfjellets fot) og her var det kaffe- og matpause før vi for alvor begynte på stigningene opp mot toppen. Fortsatt flott turvær, men litt mere vind nå enn lenger ned i dalen.

Nærmer oss Ogjerdhøylua

Etter påfyll av mat og kaffe bar det ivei oppover fjellet. Stien var lett å se der den  ikke var dekket av snø, men det var den var relativt ofte, og oftere jo høyere opp vi kom. Vinden tiltok ettersom vi vant høyde og snøen lå i store, tykke skavler, så til tross for at det er midtsommer nekter vinteren å slippe taket helt i fjellet.

Snøen lager festlig «kunst» i et lite elvejuv. Ville ikke likt å rusje utfor her om jeg mistet festet i snøfonna som vi måtte forsere ovenfor dette juvet.

Oppover fjellet vekslet vi mellom å gå i fint, tørt fjellterreng og på hard vårsnø. Eltjønna som ligger på 968 moh er enda ikke isfri, men det varer vel ikke mange dagene nå før isen er helt borte.

Fortsatt is på Eltjønna

Etter nesten 700 høydemetre sto vi endelig på toppen rett etter klokka tolv på formiddagen. På toppen var vinden så sterk at det nesten var umulig å stå oppreist uten å sette skikkelig sjøbein. Litt synd at det skulle være så mye vind på toppen for utsikten er fenomenal og jeg skulle gjerne spist matpakken min med denne utsikten som bakteppe. Slik det var måtte vi imidlertid klatre litt ned for å finne ly, og nok en gang kom sommerdunjakka mi til nytte. Er superfornøyde med det kjøpet. Siden den kom i hus i mai har den vært i bruk utallige ganger, både i skogen og på fjellet. Sommer i Trøndelag er ikke helt sommer slik den skal være… Say no more.

Sammen på Resfjellet for første gang

Vanvittig mye vind på toppen

Godt kledd for matpause rett nedenfor toppen

Etter å ha tygd i oss et par blingser + noen seigmenn gikk turen ned samme vei som vi kom opp. På veien møtte vi plenty folk på vei mot toppen. Rene skjære folkevandringen.

Trollheimen sett på vei ned fra Resfjellet.

Nesten nede ved høylua møtte vi på noen reinsdyr. Veldig tydelig at det er tamrein for to av dem tuslet rolig i vår retning og krysset ikke langt foran oss.

Fiiine reinsdyrene

Vel nede ved høylua tok vi oss en kaffesup  før vi gikk de siste 3 km. ned til hytta hvor vi koste oss i solveggen med øl, vin og grillmat.

Bomtur til Raudfjellet

Søndag opprant også med fint vær om enn litt kjølig fra morgenen av. Varmen kom imidlertid for fullt i løpet av dagen, så ingen grunn til å klage på været.

Resfjellet sett fra veien opp mot Sausetra

Vi kjørte til Resheim og valgte å gå veien i stedet for den rødmerka stien mot Sausetra. Jeg var imidlertid tuuung i beina og synes de drøye 5 km. opp til setra var lange. Kanskje hadde de føltes kortere om jeg hadde lest kartet grundigere og vært inforstått med at det var hele 5 km. opp til setra. Men, men… vi kom oss da til setra etterhvert og her tok vi en god pause i nydelig sommervær. Kartet ble  nå studert nøye for på ett eller annet sted måtte vi krysse Raudfjellbekken for å komme oss opp på Raudfjellet.

Pause ved Sausetra i nydelig sommervær

Det skulle vise seg at det å krysse bekken var lettere sagt enn gjort. Siden snøsmeltinga enda pågår for fullt gikk bekken stor og stri så den eneste måten å komme seg over på var å vade. Og det følte jeg slettes ikke for! Foruten bratte luftige egger, er kryssing av bekker og elver over en viss størrelse noe jeg helst unngår. Høydeskrekk er nå så sin sak, men at man skal være så pinglete mht. elvekryssinger… kan det være nødvendig da??

Raudfjellvatnet med Raudfjellet i bakgrunnen til høyre

Uansett.. etter å ha saumfart elva kom jeg til den erkjennelsen at det ikke ble noen topptur den dagen. Kjæresten hadde vel glatt krysset om han hadde vært alene, men snill som han er godtok han mitt «njet» til å krysse elva. I stedet gikk vi på stien i retning Jøldalshytta, og det er slett ingen dårlig erstatning for topptur. Mektige, flotte fjell reiser seg på alle kanter rundt stien og bekker og tjern skaper nydelig steming både for øyne og ører. Terrenget stiger jevnt oppover, men er aldri spesielt bratt og stien er lett og fin å gå på, men noe våt i en del partier som følge av snøsmeltinga.

Trollheimen for våre føtter. Rindhatten, Raudfjellet og Snota synes tydelig blant annet.

Beina mine var fortsatt blytunge og begynte nå også å verke, så planen om å gå til Litlfjell hvor man kan se ned i Jøldalen ble skrinlagt. Da vi kom til Langtjønna og GPS’n viste nesten en mil i tilbakelagt distanse og stien videre gikk over den snøfonna som skrådde rett ned i vannet, hadde jeg gått langt nok. Med de beina jeg hadde på det tidspunktet så jeg ikke lyst på tilbaketuren som var like lang – naturlig nok. Vi slo oss ned ved tjernet og nøt stillheten, varmen og et blikkstille tjern. Det var rett og slett utrolig vakkert der, så jeg kunne sikkert ha blitt sittende en evighet om det ikke var for at vi måtte tilbake til byen på kvelden.

Blikkstille på Langtjønna

Etter en lang og god pause tok vi beina fatt igjen og ruslet tilbake langs stien vi hadde kommet på, og beina mine var plutselig gulle gode igjen. Fantastisk 🙂 Ved Sausetra rastet vi nok en gang, og nå var det blitt så varmt at vi måtte ha av oss en del klær. Det er ikke ofte man opplever slike dager i fjellet! Fra Sausetra var det ikke langt før vi atter en gang var tilbake på grusveien. Selv om grusvei er både kjedelig og tungt for beina (i allefall mine bein) så vi (les: jeg) ingen råd for å krysse Raudfjellbekken som vi måtte ha gjort om vi skulle ha fulgt TT-stien. Elva var på på ingen måte mindre stri her nede, så det var bare å innfinne seg med at en kjedelig transportetappe avsluttet turen. Det hadde uansett vært en nydelig dag i fjellet og Raudfjellet ligger og venter på meg til en annen gang.

Funnet!

De siste 5 postene på kartet over Røstadmarka som jeg ikke rakk forrige uke er nå funnet, og i motsetning til i forrige uke var ikke hjernen alene i kveld. Alle 5 poster ble funnet uten problemer og jeg koste meg på tur i et terreng jeg liker veldig godt i nærheten av Bratsberg. Mye myr (som alltid i Trøndelag), men det gjør ikke noe. Myr er vakkert og mykt å gå i og jeg får mye mindre smerter i beina om jeg kan gå i myr enn det jeg ellers får, så myr er ok det.

Nydelig sommereng på Bratsberg

Det har vært en riktig vakker kveld i skogen. Litt mye fluer kanskje, men ikke så mye at det ødela god-stemningen. Sol og litt skyer på turen, men det ser ut som jeg kom meg hjem i grevens tid, for regntunge skyer trakk inn over området når jeg kjørte hjem.

Kveldens rute i nærheten av Bratsberg

Hjernen er alene….

Lenge siden siste runde i skogen på leting etter poster, men endelig… i kveld var det både tid og anledning til å ta seg en runde i skogen. Nyyydelig sommervær i Trondheim i dag så jeg regnet med en fin kveld i skogen.

Utsikt mot øst fra en liten kolle i Røstadmarka

Røstadmarka var dagens mål; et område jeg ikke går tur i til vanlig. Kun når jeg leter etter poster er jeg i dette området. Spennende å se noe nytt, men også mer krevende enn om jeg orienterer i mer kjente områder.

Totalt ut av det blå dukket denne hvilebenken opp. Ingen sti eller merking ledet hit, så den er en fin, liten hemmelighet 🙂

I kveld virket det som om hjernen var alene…. Rota mye på flere poster og endte opp med å finne kun 6. De resterende 5 må vente til en annen kveld siden jeg ikke hadde tid til å vase rundt i skogen i hele kveld. Ull må vaskes og sekk må pakkes til helgens fjelltur som starter rett etter jobb i morgen., så etter 3,5 timer i skogen ga jeg meg og tuslet tilbake til bilen.

Vakker utsikt mot Jonsvatnet

En riktig deilig kveld i skogen til tross for mye roting fra min side. Sol, blå himmel, frisk luft, passe varmt, lite vind = flott kveld. Myrulla blomstrer vakkert på myrene nå og ga en ekstra «touch» til skjønnheten som jeg alltid ser i myrene. Det som ikke er like vakkert er at myggen også har kommet, så heretter må myggspray med på tur.

Myrene blomstrer vakkert nå. Et syn som gir ro i sjelen

Det er lett å se hvor jeg rota skikkelig på dagens rute…

Bilde

Kveldstur i Bymarka

Kveldstur i Bymarka

Kveldstur med kjæresten om Kobberdammen fra Ferista via Baklidammen. i dag. Deilig tur i stille og rolig Bymark om man ser bort fra orienteringsløpere fra Freidig og et par skoleklasser på tur ved Lavollen.

Tenerife-jomfruene i Trollheimen

I november 2009 møttes 12 damer på en vandringsferie på Tenerife i regi av Jomfrureiser. Disse damene trivdes så godt sammen på tur at mange av oss siden har møttes hele 3 ganger for å gå turer i Norge. De to første gangene koste vi oss i Etne hos Herborg og Elisabeth. Denne gangen var det min tur til å invitere «jomfruene» til Trollheimen. Base for damene var min arbeidsgivers store hus i Storlidalen som kan leies av ansatte. Et fantastisk utgangspunkt for toppturer og andre vandringer i Trollheimen.

Klokken var nærmere elleve fredag kveld før alle «jomfruene» var samlet etter å ha reist fra Haugesund, Etne, Bodø, Oslo og Bærum, så det ble bare litt mat og vin/øl for vi tumlet i seng hele gjengen. De to neste dagene skulle by på fjelltopper, varierende vær, mange høydemetre og koselig samvær.

Storbekkhøa (1504 moh)

GPS-sporet vårt etter toppturen til Storbekkhøa

Lørdag så det ut til at vi skulle få ganske ok vær på turen vår. Skyet oppholdsvær og god sikt må sies å være godkjent i denne landsdelen. Utgangspunktet for turen var Storli Gård innerst i Storlidalen. Det er merket sti til topps, men mye av merkingen var ikke synlig under all snøen som fortsatt ligger i fjellet. Turen startet opp gjennom bjørkeskogen i fin temperatur og vi gikk i kun ullskjorter. Et stykke opp i lia kom det såpass mange dråper fra oven at jeg med flere valgte å ta på skalljakka, men det var fortsatt fint turvær og det lette regnet ga seg snart. Da overtok imidlertid vinden så kun ullskjorte var helt uaktuelt. Jo lenger opp vi kom, jo mere vind, og den var isende kald så både vanter og buff/luer kom på. Forrige helgs rolige rusling til topps med mange og lange pauser var dermed ikke aktuelt denne helgen. I tillegg må det sies at de nevnte jomfruer er noen særdeles spreke damer som legger høydemetre bak seg lekende lett, så toppturen gikk unna på drøye 4 1/2 timer + et par små pauser.

Toppvarden på Storbekkhøa

Oppover i fjellet var det noe mindre snø enn forrige helg, men fortsatt så mye at det er skiføre om man holder seg unna rygger og topper som fort blir snøfrie. Turen til Storbekkhøa er en fantastisk tur hvor vakre fjelltopper dukker opp en etter en. Hele veien opp til toppen er det vakre, majestetiske fjell man kan hvile øynene på. Litt mer slitsom enn normalt blir turen når det er såpass mye snø man må slite seg opppover på, men ikke verre enn at turen så absolutt kan anbefales.

Nydelig utsikt fra Storbekkhøa til tross for en del skyer. Tohatten midt i bildet

Det ble en kort stopp på toppen for vinden var sterk og isende kald så «jomfruene» så ingen grunn til å bli værende der når vi hadde skrevet oss inn i toppboka og beundret utsikten. For mitt vedkommende var det et deilig gjensyn med en av de flotteste fjelltoppene jeg noen gang har stått på.

Fornøyd dame som er på Storbekkhøa for andre gang på en uke

Jomfruene skriver seg inn i toppboka på Storbekkhøa

Okla og Snydda (1564 og 1580 moh)

Søndag var det Okla med Snydda som sto på programmet. Været var lettskyet og  vinden fra i går hadde løyet, så det var riktig så flott turvær. Underveis kom også solen frem, så jeg presterte å bli solbrent på denne turen!

GPS-sporet vårt fra Okla-turen

Stien til Okla går opp bjørkeskogen fra Bårdsgarden på en nydelig setervei. Etterhvert kommer man over på sti og i løpet av en times tid er man ved stiskillet til Gjevillvasshytta og Trollheimshytta. Fra dette stedet troner Okla mektig over Gjevillvatnet, og det er en imponerende fjellrygg som stuper ned i Gjevillvatnet. Stien klatrer videre jevnt og trutt oppover lia i retning av Oklaryggen og det var mye mer snø der enn forventet. Jeg hadde trodd at sol og vind ville ha smeltet mere snø, men nei.. vi fikk brynt oss på alle slags underlag denne dagen. Alt fra fin sti til snø, myr og steinur.

Storbekkhøa og Halsbekkhøa sett fra stigningen opp mot Bårdsgårdskamben

Omtrent halvveis mot Snydda tok vi en matpause før vi begynte på turens bratteste stigning. Selvfølgelig var det masse snø også her, så vi måtte sørge for at skoa sank skikkelig inn i snøen for å unngå å miste festet og skli ned i bånn av snøfonna. Farlig hadde det vel ikke vært, men utrolig tungt og kjedelig å måtte klatre de samme høydemetrene enda en gang.

På vei bortetter ryggen på Okla i stein og atter stein ispedd en god del snø

Oppe på ryggen av Okla var det mange som begynte å bli slitne og turen bortetter ryggen er dryg. Det var noen nedturer for de som ikke hadde gått her før da det de trodde var toppen slett ikke var toppen. Jeg må innrømme at jeg hadde glemt hvor utrolig langdrygt det var bortetter her, men til slutt sto hele gjengen samlet på Snydda.

Fornøyd dame på toppen Snydda

Dessverre bestemte værgudene seg for å ikke spille på lag akkurat idet vi nærmet oss toppen og sendte lave skyer innover landskapet, så utsikten ble betraktelig redusert. Utrolig trist for utsikten herfra er intet annet enn spektakulær. Noen av damene ble nå smått urolige og ville ned fra toppen fort som f… så vi skrev oss inn i toppboka og begynte å gå ryggen bortetter til selve Okla-toppunktet som er noe lavere enn Snydda.

Mørke skyer kom plutselig og la seg over landskapet. Her en av Gjevillvasskamban

Etter å ha passert Okla fortsatte vi bare bortetter ryggen og valgte etterhvert en litt annen rute ned enn opp. Det var i grunnen et heldig valg for langs denne ruten var det langt mindre snø enn den merka ruten vi hadde gått opp. Vi slapp også å gå ned den styggbratte snøskrenten som hadde voldet noen noen små bekymringer om snøskred osv. på vei opp.

På vei ned fra Okla – mot Ångårdsvatnet

Heldigvis var det mange som syntes at hjemturen var mye kortere enn fryktet, for turen opp til toppen hadde vært lang og bratt.  9,5 km og 950 høydemetre er ikke til å kimse av, men damene som var med på turen er ikke noen utrente pingler, så all frustrasjon over snø, bratte bakker og en uendelig rygg var fort glemt når vi var tilbake på Drivatun og kunne åpne en øl eller en cider. 7 timer og 45 min inkludert pauser er så absolutt godkjent på denne turen som endte på 18,5 km. totalt.

Jeg håper noen av «jomfruene» en vakker dag vender tilbake til Trollheimen for å gå tur her enten på egen hånd eller i forbindelse med en ny jomfrutur. Denne helgen ga bare en bitteliten smakebit av hva Trollheimen kan by på. For egen del håper jeg at det bare er en eller to uker før jeg igjen er tilbake i den vakre «heimen».

Endelig fjelltursesong

For de som liker ski har selvsagt sesongen vært i gang siden fottursesongen sluttet sist høst, men for de av oss som foretrekker fjellet til fots, er det fortsatt tidlig.

Bårdsgarden i Storlidalen må være en Norges vakreste selvbetjeningshytter

Fredag: 

Hilde, Aud-Iren og jeg dro til Storlidalen etter jobb fredag uten andre planer enn å rekognosere litt før neste helg da jeg skal ha med 7 damer fra forskjellige steder i landet på tur der. Vi kom frem i strålende solskinn og nøt dagens siste solstråler på verandaen med noe godt i glasset og en nydelig utsikt over Ångårdsvatnet og Kråkvasstind. Snøen lå langt nedover fjellsiden på vestsida av Ångårdsvatnet og innover i  retning Innerdalen så det ut til å være helhvitt.

Kråkvasstind i solnedgang sett fra «hytta»

Vi var spente på hva som ville møte oss dagen etter. Forventningene til lørdagens tur var store med tanke på det flotte været som var meldt.

Solide snøskavler ved Storbekken enda

Lørdag: 

Og gjett om forventningene ble innfridd! Vi våknet til strålende sol, blå himmel og 10 grader allerede i åtte-tiden. Vi tok oss god tid med frokosten så klokka var over halv elleve før vi la avgårde oppover i bjørkeskogen på merket sti fra innerst i dalen.

Opp gjennom snøfri bjørkeskog

På god vei mot Storbekkhøa

Opp gjennom skogen var det snøfritt, men rett før vi kom over tregrensa møtte vi på den første snøen, og fra drøye 900 moh var det skiføre. Heldigvis bar snøen så vi kunne gå oppå uten altfor store problemer. Det gikk jevnt oppover og svetten silte i varmen, men utsikten som bare ble bedre og bedre jo lenger opp vi kom var verdt hver eneste svettedråpe. Den første matpausa hadde vi allerede rett etter at vi møtte snøen.

Okla dukker opp i all sin prakt

Været var helt knall, så ingen grunn til å stresse opp, men opp skulle vi, så vi kunne ikke bli på 930 moh heller, så etter en drøy halvtime var vi på beina igjen og tråkket oss videre oppover i snøen.

Vi kommer stadig nærmere Storbekkhøa

Praktfulle Tohatten

Neste matpause tok vi når det var ca. 200 bratte metre igjen til toppen. Etter en lang pause ble jeg rastløs og gikk i forveien mens Hilde og Aud-Iren tok det litt roligere. Det så det ut som om det var mulig å gå i tildels snøfri ur oppover, men jeg valgte snøen opp. Det var rimelig bratt opp gjennom, men jeg plantet skoa godt inn i snøen og hadde greit feste til jeg kom opp på toppryggen som var snøfri. Derfra var det bare å kruse inn til toppvarden og den mest fantastiske utsikten jeg noen gang har sett. Fra toppen kunne vi se «hele verden» eller i allefall stooore deler av Trollheimen.

Nesten euforisk på toppen pga den fantastiske utsikten. Neådalssnota bl.a. i bakgrunnen

Å stå alene på toppen med den mest rå utsikten jeg noen gang har sett, kan ikke beskrives. Det må oppleves, og jeg skjønner hvorfor http://rett-til-topps.com/oppdal-nord-nord-vest/storbekkhoa plasserer Storbekkhøa blant Oppdals Topp-3. Mitt første besøk på denne toppen blir garantert ikke mitt siste!

Hilde og Aud-Iren blir små i dette mektige landskapet når de nærmer seg toppen

Aud-Iren og Hilde kom opp på toppen omkring 5 minutter etter meg og vi tok oss god tid til å nyte utsikten, skrive oss inn i toppboka (som nr. 268-270 i 2012) og ta de obligatoriske toppbildene.

Alle 3 damer på 1504 moh etter en herlig tur opp

Returen gikk omtrent samme vei som vi kom opp da vi fant ut at det var like greit å ta snøen ned fra toppen i stedet for å gå den bratte eggen ned som vi så to andre gjorde da vi var på vei opp.

Utsikt mot mektige Storsalen

Aud-Iren tar den kjappe veien ned fra toppen

Etter totalt 9 timer på tur (fordi det ikke var noen grunn til å gå noe fortere i det fine været vi hadde) var det godt å få seg en dusj, varm sodd og god drikke på hytta. Tre meeeeget fornøyde damer tuslet i seng i ettida med bilder av vakre fjell på netthinnen.

Søndag: 

Sola hadde dessverre forsvunnet i løpet av natta, så skyene hang nedover fjellene da vi sto opp på søndag. Det var imidlertid ikke nedbør, så ut på tur skulle vi selvsagt. Siden topptur ikke frister når utsikten likevel ikke er der, la vi turen over til Vassendsætra i enden av Gjevillvatnet. Det var overraskende mye snø på strekningen, men også snøfri, søkkvåte myrer, så vi vekslet mellom å gå oppå snøen og nesten drukne i gjørme og klissvåt myr.

Vanntette fjellsko er definitivt en fordel i dette terrenget

Heldigvis var det bruer over enkelte bekker for nå i vårløsningen går de store alle sammen

Ved Vassenden spiste vi matpakka vår inne i hytta, men det hadde nesten vært like greit å spise ute for hytta var ikke spesielt trivelig. Tydelig spor etter musa var det også inne i hytta. Det er ikke så mange som besøker denne hytta, så jeg var nr. 53 som skrev meg inn i besøksprotokollen i år. Utsikten ble noe bedre utover dagen og Gjevillvasskamban kom etterhvert til syne, men Okla (Høgsnydda) forble ikledd en sky hele dagen.

Nærmer oss Vassendsætra som er mye mer idyllisk sett utenfra enn den er inni

Etter å ha slappet av litt gikk vi samme vei tilbake som vi kom. Den lange oppstigningen i snø og myr som vi hadde grudd oss til gikk mye lettere enn forventet og før vi visste ordet av det var vi ved stiskillet til Trollheimshytta og Okla og kunne begynne på nedoverbakkene mot Bårdsgardenm , men før vi kom så langt innvilget vi oss en liten pust i bakken mens vi enda var litt i le for den lille vinden som var.

Tilbake i hytta var det dusj, rydding og pakking av sekk som sto på programmet før retur til Trondheim, Steinkjer og Leksvik.

Vakker skogsvei like ved Bårdsgarden

Jeg gleder meg til å komme tilbake hit allerede til helgen sammen med 7 «jomfruer». Jeg håper bare at været viser seg fra sin beste side. Da er jeg sikker på at alle 7 damer kommer til å forelske seg hodestups i Trollheimen.

Storheia i sommervær

Storheia ( Trondheims høyeste topp – 565 moh) er en populær topp å besøke. Her oppe får man faktisk høyfjellsfølelse og ikke minst et vidt utsyn i alle retninger. Dessverre er toppen ganske vindutsatt, så jeg har aldri vært der uten isende vind som gjør at man fort trekker ned fra toppen, men utsikten er uansett verdt turen.

På toppen av Trondheim

Torsdag la jeg i vei fra Skistua i nydelig sommervær. Det var nesten ikke mennesker å se på hele turen som varte i 3 timer. Søndag derimot, på samme strekning, var det bortimot 2000 mennesker å se, og terrenget bar tydelig preg av masseutfarten. Deler av strekningen, fra der jeg tok av fra grusveien som går inn til Elgsethytta og til toppen, var fullstendig ødelagt. Stien var ikke annet enn et hav av gjørme og den omkringliggende myra bar tydelig preg av de mange tursko som hadde tråkket utenfor stien for å unngå gjørmebadet. Lurer på om TT synes at målet helliger middelet? Ja, de fikk mange mennesker ut på tur søndag, men er en rasert Bymark en grei pris å betale for det? Eller er det de 700.000 kronene som TT grovt regnet tok inn på arrangementet som er den egentlige årsaken til at de ønsker å dra så mange mennesker ut på tur i et sårbart terreng? Jeg synes personlig at arrangementer som Topp 7 ikke bør legges til Bymarka. Terrenget takler ikke en så stor belastning, spesielt ikke om våren når det er søkkvått overalt fordi snøsmeltingen nettopp er ferdig. Dersom folk ikke klarer å komme seg ut i marka uten å stå og gå i kø sammen med 2000 andre får de heller holde seg hjemme. My 5 cents….

Totalt ødelagt sti etter Topp7 i helgen

Mere vandalisme av stier

Men tilbake til torsdagens tur. Etter å ha forsert diverse gjørmebad opp mot Kvistingen var det de siste metrene opp mot toppen som gjaldt. Mye gjørme også her, og den sedvanlige store snøfonna på vestsiden av Kvistingen som nekter å innse at det er sommer hvert eneste år lå der også i år. På toppen var jeg kun en kort stund for å ta noen bilder og memorere kodeordet for en av toppene i årets «Til Topps».  Fra toppen var det lett å se at det ligger mye snø i fjellet enda. Sylan var nesten helhvitt enda og mye snø lå også i retning Trollheimen. Den før nevnte vinden var som sagt iskald, så det var ingen grunn til å bli lenge på toppen. Jeg satte derfor kursen ned mot Bosbergheia og Litl-Kvistingen.

Mot Litl-Kvistingen

Før jeg kom til Litl-Kvistingen valgte jeg imidlertid å skrå rett øst og opp en skråning for å komme til et lite tjern som lå idyllisk til i heia. Og hvilken idyll!  Ikke et menneske å se, klart blått vann i tjernet, et måkepar som satt og koste seg i sola, beroligende myrterreng og flott utsikt sørøstover.

Idyll ved ikke navngitt tjern i Bynesmarka

Virkelig fantastisk, men jeg måtte videre for hjemme ventet pakking av sekk og vask av klær til helgens fjelltur, så det ble bare et lite fem-minutt ved tjernet for å ta noen bilder og sende mms til kjæresten for å vise han idyllen. Fra tjernet gikk jeg i retning grusveien som går mellom Elgsethytta og Skistua. Idet jeg nesten har kommet meg ned på veien går det opp for meg at kameraet ligger igjen ved tjernet. Sukk…. Intet annet å gjøre enn å konstatere at hjernen var alene noen sekunder der ved tjernet og jeg må gå den tunge veien oppover myr og myrkneiker med lårmuskler som allerede verker. Kameraet ble gjenfunnet uten problemer og jeg valgte nå en annen vei ned og endte på stien mot Kvistingen. Jeg følte ikke for å gå på denne gjørmestien enda en gang, så nok en gang skrår jeg ut over heiene og finner en annen rute ned til veien. Vel nede på veien på veien igjen, var det kun en ting som sto i hodet på meg: hjem! Lårmusklene verket og gnagsåret jeg fikk på tirsdag hadde absolutt ikke blitt bedre og minnet meg på at det var der for hvert eneste skritt jeg tok.

Utsikt over Bosbergheia fra Storheia

Rett før jeg kom til bilen passerte jeg to damer med til sammen 6 eeenooooorme hunder. Flotte, gudbevaremegvel, men for en gjeng å holde styr på! Og hvilket pelsstell må de ikke ha…. Hundene viser seg å være av rasen pyrineer. Absolutt skjønne hunder, men de må nesten ha egen enebolig.

Kvistingen – eller i allefall en del av den

Ellers er det det å si at sauene nå er sluppet på beite, og det var masse mammasauer som beitet sammen med sine søte små langs veien opp til Skistua, så kjør forsiktig om du skal den veien! Ved butikksenteret på Byåsen fikk jeg også øye på en kanin. Sannsynligvis en kanin på rømmen, så det er vel noen unger på Byåsen som savner kaninen sin nå.

Bilde

Bynesmarka

20120607-232328.jpg

Et lite glimt fra kveldens tur til Storheia.