På fiske- og bærtur

Da jeg var liten pleide vi å feriere i Finnmark for å besøke slekta som bodde og fortsatt bor der oppe. Feriene inneholdt alltid en dose multebærplukking og fisking. Jeg husker ikke helt hva jeg syntes om fisketurene (foruten at det var koselig å være sammen med tanter, onkler og søskenbarn), men multeturene; de hatet jeg.  Da hjalp det ikke engang at slekta var med. Jeg var rett og slett redd myra, og en gang satt jeg da også så godt fast at pappa måtte redde meg og den ene støvelen som satt igjen etter at han hadde dratt meg opp.

Det har gått +/- 40 år siden den gangen, og redselen for myra er borte. Skal man drive med friluftsliv i Trøndelag nytter det ikke å være redd for myr, for er det noe det er mye av i denne regionen, så er det nettopp myr. Når det er sagt, hadde jeg en utrivelig opplevelse på vei ned fra Rensfjellet i 2011. En myr jeg vurderte som trygg å gå på var slett ikke det, og før jeg visste ordet av det satt jeg godt fast i myra. Alene som jeg var, var det ikke annet å gjøre enn å bruke armene og  krabbe seg i trygghet. Det gikk bra, og dette er den eneste uhyggelige opplevelsen jeg har hatt med myr i voksen alder.

Så mye myr, så lite multer….

Nå som vi har fått oss hytte på fjellet har lysten til å plukke multer kommet tilbake, men det er ikke alltid like lett å finne disse multene. Dessuten er det store variasjoner fra år til år. I fjor fantes det ikke multer i området her, i år er det noe, men slett ikke store mengder. Det er ikke få utfordringer multa skal gjennom for å bli til et modent og saftig bær. I år har utfordringene stått i kø i form av sen snøsmelting, stedvis nattefrost og haglbyger midtsommers. Heldigvis er det lokale variasjoner slik at det er multer å finne. Der hvor jeg jeg har vært er det fortsatt mye som ikke er modent, og jeg frykter at nattefrosten kommer til å «ta» en del bær før de er modne.

Litt av årets bærfangst. Ekte fjellbær.

Fiske, ja… Jeg vet at jeg fisket som barn i Finnmark, men siden har jeg ikke rørt en fiskestang. Lysten til å prøve igjen har modnet gjennom et stadig mer utstrakt friluftsliv, og i fjor ønsket jeg meg fiskestang i bursdagsgave av KE. Det fikk jeg, men siden jeg er født sent i september, ble ikke stanga prøvd før nå i sommerferien. Det er ørreten jeg er på jakt etter, men har jeg lyktes? Overhodet ikke! Vi har fisket i ulike vann her i Holtålen, og jeg har prøvd med mark, sluk og spinnere av ymse slag, men nei… ørreten vil ikke ha det jeg serverer. Eneste unntak er en mikroørret på 50 gram, men den fikk leve videre.  KE har hatt litt mere fiskelykke enn meg og har dratt i land en halvkilos ørret (som ble middagsmat) og en 200 grams ørret som ikke ble noe som helst.

Fisketur i Holtålsfjella med sønnen min (avbildet) og KE. Null fangst på alle tre.

Ikke den helt store fiskelykken altså, men jeg gir meg ikke. Stanga er ikke parkert, og kanskje blir den tatt frem igjen allerede denne helgen? Mer multer håper jeg også å finne før nattefrosten kommer, men skulle det ikke bli noe mer har jeg omtrent 4,5 kg i fyseren, så det rekker til mer enn multekrem på nyttårsaften.

Kveldsfisketur hvor vi fisket oss nedover elva fra Nersjøen på vei tilbake til bilen. En 200-grams ørret som KE tok på mark er ikke akkurat noe å skryte av.

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

En snarvisitt i Femundsmarka

Femundsmarka ligger en knapp times kjøretur fra hytta, men til tross for dette har jeg nesten ikke vært på tur der. Søndag 9. juli skulle jeg bøte litt på det med en  dagstur fra Langen Gjestegård til Lorthølbua. Dette området er en del av Femundsmarka, men ligger utenfor nasjonalparken. Når vi likevel skulle på tur i dette området, insisterte jeg på å utvide turen littegrann med en tur oppom Femundsåsen for å krysse av toppen på Røros-lista som jeg samler etter.

Femundsåsen. Ikke noen storslagen utsikt, men nå er iallefall toppen krysset av på Røros-lista.

Vi parkerte bilen på gjestegården (20 kr/døgn) og begynte turen med å kikke på noen informasjonstavler over området vi skulle inn i samt nærliggende områder. Fra Langen fulgte vi merket sti, eller egentlig kjerrevei (iallefall i begynnelsen) i retning Ljøsnåvollen.

Infotavler ved starten av stiene som begynner ved Langen.

Til å begynne med er det en del stigning før stien/kjerreveien flater ut. Idet stien flater ut begynner jeg å kikke etter en mindre sti i retning Femundsåsen, men finner ingen i det området jeg mener den skal være ut fra kartet. Vi trenger imidlertid ikke gå langt før vi kommer til et skilt hvor det står «Linnés rute + et årstall som jeg ikke husker). Her går det en sti i riktig regning, og jeg antar at den vil lede oss til topps. Ganske riktig! Etter 10-15 minutter kommer vi til en toppunkt hvor det er lagt ut en liten trimbok. Femunden kan skimtes mellom trærne, det samme kan Viglfjella, men det er ikke all verden til utsikt på denne lave skogtoppen (784 moh).

KE studerer kartet mens Mira lurer på om vi ikke skal gå snart. Tror jeg hvertfall…

Vi kommer oss kjapt ned til kjerreveien igjen som nå begynner å helle svakt nedover. Etterhvert begynner det også å bli bløtere og til tider er det som en liten bekk renner i stien. Det er dog ikke noe problem å gå her selv om det til tider er litt vått. Det første vannet vi kommer til er Litlangtjønna og her får jeg for første gang se en av tømmerrennene som Femundsmarka er så kjent for (i tillegg til villmarksfølelse og godt fiske selvsagt).

Tømmerrenna ved Litlangtjønna.

Tømmerrennene ble i sin tid benyttet til å frakte tømmer fra områdene rundt Femunden til Røros. Kobberverket hadde et enormt behov for tømmer for å holde smelthyttene i gang, og alt trevirke rundt Røros var for lengst hogd ned. Løsningen ble derfor å hente tømmer lengre unna og få transportert dem vannveien til Røros via tømmerrenner som forbandt vannene mellom Femunden og Røros.

Femundsmarka er kjent for mye stein i tillegg til fiske og kanopadling.

Jeg elsker å ferdes i områder hvor jeg kjenner historiens sus samtidig som det er flott natur å nyte. I Femundsmarka får jeg begge deler, og i så nydelig turvær som vi har denne dagen er det bare å nyte og samle minner til å ta frem når vinterens mørke knuger.

Vi fortsetter fra Litlangtjønna til nordenden av selve Femunden. Nordenden er en smal tarm av en ellers enorm innsjø, så vi får ikke noe inntrykk av størrelsen på Femunden, men det er heller ikke så nøye. Femunden går ingen vei, og vi kan ta den nærmere i øyesyn fra annet hold senere. I dag er det nok å bare nyte sola, naturen og Miras selskap.

Spellflåte. Denne er en kopi av de som ble brukt for å frakte tømmeret over små og grunne vann.

Vi finner oss en flåtelignende gjenstand ved bredden av innsjøen og beslutter kjapt at dette blir dagens lunchplass selv om det blåser mer her er inne  i skogen. Flåten kalles spellflåte og er en kopi av de flåtene som ble benyttet i tømmerfløtingen for å dra tømmer som var lunnet sammen over små og grunne vann. Flåtene var i bruk helt frem til 1940-tallet. Restene av en original flåte ligger ved siden av kopien som er bygget i nyere tid.

Ved Lorthølbua.

På vei hjem legger vi turen innom Lortholbua som er en åpen bu til fri benyttelse såfremt man forlater bua i minst like god stand som man fant den. Siste biten opp til bua (og tilbake til hovedstien igjen) går langs en tømmerrenne, og jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt og virkelig artig å gå her. Vår nære forhistorie blir virkeliggjort på en helt annen måte når man ser det man ellers bare leser om.

Mira aner vel ikke noe om historiens sus der hun står og skuer utover villmarka.

Turen hjem går ad samme vei som vi kom, dog uten omveien opp på Femundsåsen. Femundsmarka har vist seg fra sin beste side denne dagen, og jeg gleder meg til å se mer ved en senere anledning. Jeg begynner å forstå de som kommer tilbake år etter år – selv uten at jeg har fisket på turen, for det er selvsagt fisket som trekker de fleste til Femundsmarka.

På hjemvei mellom enorme steiner.

Storkletten i gråvær

Etter noen fine soldager måtte det jo komme en gråværsdag med fare for regn. Regnklær ble derfor tatt på for sikkerhets skyld før vi startet turen.

Mira er fortsatt på fjellferie og var med på turen fra parkeringsplassen ved Kongens Gruve via Christianus Sextus-gruven til toppen av Storkletten. Inn til Sextus er underlaget gammel kjerrevei, opp mot Storkletten umerket sti.

Jeg har vært på toppen før, men den gangen var jeg ikke helt borte ved masten og hytta som står i nordenden av fjellryggen. Denne gangen la vi først turen dit ved å følge stien som går mellom Sextus og Ratvolden i Rugldalen. Deretter fulgte vi ryggen bort til fjellets høyeste punkt der det står en liten varde (eller egentlig en haug med stein) før vi fant en annen sti ned til Sextus igjen. Fin tur selv om gråvær er litt kjedelig turvær. Litt regn fikk vi, men slettes ikke så ille som det periodevis så ut til at det kunne bli.