Category Archives: Reise

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Advertisements

Åsen i Sandnessjøen

Noen timer etter at vi forlot Bodø i regn kunne vi parkere utenfor hotellet vi skulle bo på i Sandnessjøen. Været hadde bedret seg og det så ut til å bli riktig så fin ettermiddag. Den måtte vi utnytte selv om det var for sent på dagen til å forsøke å bestige en av de Syv Søstre. Åsen i Sandnessjøen derimot (også kalt Sandnessjøens indrefilet) var innen gangavstand fra sentrum og skulle visstnok gi flott utsikt både over fjorden og de Syv Søstre.

IMG_6210

Utsikt mot Dønna.

Etter litt roting fant vi utgangspunktet ved tårnet som ruver over byen. Stien er lett å følge og gir som lovet nydelig utsikt til begge sider av åsen. I den første delen av turen er det mange vitnesbyrd om tysk beleiring av Norge under 2. verdenskrig. Gamle bunkerser og en gammel kanon står fortsatt  i Åsen.

IMG_6203

Kanon fra 2. verdenskrig.

Underveis til Varden (høyeste punkt på stien) passerer man også Tufteparken, en utendørs treningspark for de som vil utfordre musklene sine utendørs. Vi brukte ikke lang tid her, men fortsatte i stedet til Varden. Her satt det tre ungdommer og nøt sommersola. Vi tok  noen bilder og returnerte samme vei som vi kom. Stien fortsetter videre til Kleivskaret, men vi sa oss fornøyd med å ha nådd stiens høyeste punkt siden det gikk mot kveld og sulten begynte å gnage i tarmene. En mil på tur ble det denne kvelden. Deilig avslutning på en lang dag i bil.

IMG_0933

Ved Varden med utsikt til de Syv Søstre bakom.

Tonnes – Bodø via Svartisen

Etter en deilig kveld i fantastisk vær på terrassen i Tonnes og en god natts søvn, skulle vi videre nordover. Jeg kjente at jeg nå begynte å bli litt lei av å forflytte meg hver dag,  og tanken på hytta begynte å gjøre seg gjeldende. Når dagen i tillegg kunne by på ferger og båtskyss som overhodet ikke korresponderte, ble beslutningen tatt utpå ettermiddag om at vi skulle til Bodø denne dagen. Men først skulle vi se Svartisen på nært hold.

IMG_1630

Her passeres polarsirkelen på dagens første fergestrekning.

Utpå ettermiddagen etter å ha ventet i en evighet på ferger som av en eller annen idiotisk grunn ikke korresponderte, måtte vi også vente i et par timer på skyssbåten som skulle ta oss over Holandsfjorden mot Engenbreen som er en av brearmene til Svartisen.

IMG_1636

Slik kan man også slå ihjel tid mens man venter på neste ferge. Dette er fergeleiet på Ågskardet og det ble dratt opp atskillige makrell her mens vi ventet.

Det var dermed sen ettermiddag før vi begynte å gå mot Brestua som ligger ved et lite vann som Svartisen smelter ut i. Her spiste vi middag ute på terrassen mens vi beundret Engenbreen. Dessverre hadde det skyet over mens vi ventet på skyssbåten, så bildene herfra ble ikke så flotte som de kunne ha blitt med blå himmel, hvit bre og grønt brevann. Det hele fikk en grålig fargetone, men Engenbreen var uansett et mektig syn.

IMG_1643

Svartisen (Engenbreen) sett fra utkikkspunkt på FV17.

Jeg hadde (og har fortsatt) en drøm om å overnatte på Tåkeheimen som er en DNT-hytte som formelig vagler på fjellet rett ved brekanten. Det er imidlertid en tøff tur opp dit, så når værvarslene spådde regn dagen etter, droppet vi turen opp. Hvis jeg skal gå på bratte sva og stein vil jeg helst gjøre det i godvær.Både for å ikke gjøre selve turen vanskeligere enn nødvendig, men like mye for utsikten sin del. I godvær er det en utsikt der oppe som må være ubeskrivelig, og den vil jeg jeg oppleve en vakker dag. Dog – det er ikke uten grunn at hyttas kallenavn er «institutt for uhensiktsmessig vær», så man skal ha en god porsjon værflaks.

IMG_1653

På Brestua.

Ettersom det var sent på ettermiddag før vi nådde Brestua og jeg var sliten etter en lang og varm dag i diverse ferge- og båtkøer, droppet vi å gå helt inn til breen. Det er mulig å fortsette ytterligere to km. fra Brestua og komme helt inn til brearmen. Vi returnerte i stedet til skyssbåten og satte kursen for Bodø med en liten stopp ved Saltstraumen.

IMG_1673

Børvasstindan og Åselitindan sett fra Saltstraumen.

Ved ankomst Bodø sjekket vi inn på hotellet rett ved småbåthavna og gikk for å få oss noe å spise på en nærliggende restaurant. Deretter ble det en liten kveldstur på moloen før vi tok kvelden på rommet. Da vi våknet dagen var himmelen grå og det regnet. En god frokost på hotellet, så satte vi kursen sørover langs E6. Sandnessjøen var målet. Siste stopp før vi var hjemme igjen.

IMG_6194

Kveldstime i småbåthavna i Bodø.

Søndagstur i Byfjellene i Bergen

Kjæresten og jeg har barn som studerer i Bergen, så forrige helg tok vi turen over for å besøke dem og være turister i Bergen. Jeg har besøkt Bergen to ganger før, og jeg må si jeg liker byen veldig godt. Som alle byer er også Bergen finest i godvær, så det var stor glede hos undertegnede når solen dukket opp på søndag etter en heller grå og regntung lørdag.

Bryggen i regnvær.

Bryggen i regnvær.

Lørdagen ble brukt til å sjekke ut hyblene til våre håpefulle (selv bodde vi på hotell den helgen), rusle rundt i byen og spise middag sammen alle fire på kvelden. Søndag var det liten tvil om at Byfjellene skulle besøkes i det nydelige høstværet.

Min kjære på Blåmanen.

Koselig detalj utenfor en butikk i en av bryggene. 

Vi «jukset» og tok Fløibanen opp og ned, men det ble likevel 1 mil til fots hvor vi blant annet var oppom Fløivarden og Blåmanen. Fra Fløien er tilretteleggingen ekstrem. Grusveier og asfalt er ikke helt min stil når jeg skal på tur, men når man er ukjent i Bergen og ikke har all verdens tid til rådighet, men likevel vil til fjells, er Fløien et greit startsted.

Utsikt fra Fløien.

Utsikt fra Fløien.

Turen startet på måfå i retning Skomakerdiket. Etter å ha passert vannet, tok vi av på en sti i retning ett eller annet fjell (som vi aldri fant), før vi atter havnet ut på en grusvei. Vi gikk et lite stykke på den, så dukket det opp skilt til Fløivarden. Utsikt! Yes! Dermed tok vi stien opp til varden som har flott utstikt over Vågen og Bergen. En liten fotopause på toppen, så bar det nedover igjen og tilbake til grusveien som vi fulgte til Brushytten. Her ble det kaffe og vaffel før vi fortsatte oppover i retning Rundemanen (på asfaltert vei!).

Ved Brushytten.

Ved Brushytten.

Over Brushytten troner Blåmanen med imponerende bratte fjellvegger ned mot hytten. Lysten på topptur var stor, men jeg tenkte at det kunne bli for tøft for knærne mine og slo det fra meg. Vi bestemte oss for en rundtur uten topper som vi så på skiltet ved hytta.

På Fløivarden.

På Fløivarden.

Det skulle imidlertid ikke bli helt som planlagt, for et lite stykke før Rundemanen peker et skilt i retning Blåmanen, og for meg så det ut som det var grei skuring å komme seg til toppen. Jeg stoppet derfor en eldre herremann som kom fra den retningen og forhørte meg litt. Han mente at den turen vi opprinnelig hadde tenkt å ta var verre for skranglete knær enn å gå over Blåmanen og tilbake til Brushytten på andre siden av fjellet. Dermed la vi ivei mot topp nr. 2 denne dagen. Bort fra asfaltvei og over på sti. Deilig! Det var, som den eldre herren hadde sagt, grei skuring å komme seg til topps på Blåmanen, og like greit ned igjen. Den stupbratte fjellsiden ned mot Brushytten er bare halve sannheten om fjellet, for det er faktisk et enkelt fjell å bestige om man går fra nord eller sør.

Min kjære på Blåmanen.

Min kjære på Blåmanen.

Tilbake ved Brushytten var det å ta kjappeste vei tilbake til Fløibanen for lunch på Matbørsen før vi måtte tusle oss i retning flyplassen. En fin, men svært folksom søndag i Byfjellene. Neste gang har jeg lyst til å gå Vidden. Regner med at man da slipper unna de store folkemassene.

På vei mot Blåmanen.

På vei mot Blåmanen.

Montaña Altavista (1376 moh) i det nordvestre hjørnet av Gran Canaria

Montaña Altavista var den første «ordentlige» fjellturen jeg gikk her på Gran Canaria tilbake i oktober 2011. Ordentlig er satt i hermetegn fordi sammenlignet med norske ordentlige fjellturer, er turen til Altavista mer som «a walk in the park» å regne. Det er likevel en tur jeg anbefaler fordi utsikten er så vakker; fra start til slutt. Også er det en lettgått tur på god sti. Ca 10 km. og nogle høydemetre.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en liten spasertur på vei hjem.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en spasertur på vei hjem.

Ulempen med denne turen er tiden det tar å kjøre til startpunktet om man bor langs sørkysten som de fleste turister gjør. Veien opp til fjellene på Gran Canaria er ikke så lang målt i avstand, men det tar tid. Mye tid! Veiene er smale og uhorvelige svingete, så gjennomsnittfarten er ikke høy. Jeg brukte 2 timer og 10 minutter på knappe 7 mil. Riktignok startet jeg mens det enda var stupmørkt rundt meg, så tempoet var lavere enn normalt på de svingete fjellveiene, men det tar tid å komme seg opp i fjellene her. Slik er det bare.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

På vei opp valgte jeg å kjøre opp mot Soria for deretter å kjøre «snarveien» mellom Soria-dalføret og Mogán-dalføret. Denne «snarveien» er den absolutt verste veien jeg kjører her på Gran Canaria. Den er så smal at to biler ikke kan passere (utenom på noen få plasser) og den mangler autovern. Og den er svingete som f…   Hver gang jeg skal over her, ber jeg en stille bønn om at jeg ikke møter noen, og hittil har jeg ikke gjort det. Takk og lov.

Her starter turen.

Her starter turen.

Idet man kommer ut på veien mellom Mogán og Ayacata er man igjen på en vei hvor det går to biler i bredden, men svingete er og forblir veien. Jeg puster uansett lettet ut når jeg kommer hit.

Rett før ni på morgenen begynte jeg å gå fra Degollada del Sargento. Stien er steinsatt de første metrene og en infotavle viser stiene i området. For å komme til toppen av Altavista gjelder det å stort sett holde seg på den brede sti rett frem og unngå avstikkere til høyre og venstre. Unntaket er når man begynner å gå bratt opp mot selve toppen. Da gjelder det å følge stien som går oppover. Skjønt bratt og bratt… Selv om det går oppover, så har kanarierne lagt stien i slake S’er så det er en grei oppstigning til toppen. Hett blir det uansett i solsteken. Jeg er glad jeg startet tidlig!

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg vestover og utover Atlanterhavet.

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg nordvestover og utover Atlanterhavet.

På vei mot toppen møter man på tre «luretopper» og stien slynger seg vekselvis på øst- og vestsiden av disse. Det betyr at man moen ganger har utsikt innover mot Gran Canarias flotte fjell og andre ganger mot havet hvor Tenerife «flyter» på havet og Pico del Teide kneiser flott mot himmelen.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Hele veien er det pinjeskog man går i, så det føles egentlig mer som en skogtur enn en fjelltur. Sporene etter skogbrannen for noen år siden synes nesten ikke lenger. Kun stammene på pinjetrærne bærer preg av det som skjedde.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

På toppen av Altavista står det sedvanlige metallrøret  som på kanariøyene markerer at man har nådd toppen. Utsikten herfra er formidabel, men jeg synes faktisk at den er enda finere på et lite platå ca 150 meter lenger sør. Det er her du virkelig får følelsen av å stå på en topp når  det er ingenting annet enn luft mellom deg og bakken atskillige metere lenger ned. Selv om høydeskrekken min har avtatt noe, våger jeg meg ikke helt ut på kanten her. Det kiler nok i magen litt innpå platået. Litt artig er det også at jeg herfra ser rett over på Montaña del Viso som jeg har vært på to ganger, senest i mai i fjor.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Returen går langs samme sti som jeg kom. Det er liksom ikke så mange andre muligheter der jeg står ytterst på et stup. På vei hjem kjører jeg via San Bartolomé de Tirjana og Fataga. Denne veien er svingete den og, men det går to biler i bredden hele veien. Jeg klarte ikke å psyke meg opp til enda en tur på «snarveien» til Soria.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.

Glimt fra Gran Canaria

Gran Canaria byr på mange muligheter for de som ikke synes at det å ligge pal  på en solseng i 14 dager er den store lykken. Fra her jeg har tilhold på sørkysten blant store hotell og masse turister, er det bare å labbe ivei fra leiligheten. Turmulighetene finnes bokstavelig talt på dørstokken.

Siden jeg alltid har leiebil når jeg er her nede, har jeg heldigvis muligheten til å vandre i andre områder på Gran Canaria også, og det har jeg gjort siden 2011. Det er bare å søke på «Gran Canaria» her på bloggen, så kommer mine tidligere turer opp. Nå som knærne mine er heller elendige, begrenser det hvor bratt og hvor langt jeg kan gå, men å sitte på ræva er ikke noe alternativ. Jeg har klokkertro på at bevegelse er bra for kroppen bare man tar litt hensyn. Inaktivitet har aldri ført til noe godt.

Under er noen bilder fra mine første dager på Gran Canaria i denne ferien.

Nærtur nummer 1. Korset står på en høyde ovenfor Anfi del Mar og er et populært turmål.

Nærtur nummer 1. Korset står på en høyde ovenfor Anfi del Mar og er et populært turmål.

Utsikt mot Arguineguin fra en navnløs liten topp bakom boligfeltet der jeg har tilhold.

Utsikt mot Arguineguin fra en navnløs liten topp bakom boligfeltet der jeg har tilhold.

Arinaga. En "ekte" kanarisk by hvor turismen ikke har fått feste. Anbefaler virkelig å rusle langs strandpromenaden her.

Arinaga. En «ekte» kanarisk by hvor turismen ikke har fått feste. Anbefaler virkelig å rusle langs strandpromenaden her.

I desember 2014 satte et plutselig regnvær stopper for planene om å gå på toppen av Montaña de Arinaga (199 moh) på østkysten av Gran Canaria. Denne gangen ble det endelig en tur opp (i sinnssyk vind). Utsikten over kystlinjen er helt fantastisk selv om toppen ikke er så høy Det samme er utsikten innover mot Gran Canarias fjellverden. Man kan blant annet de Pico de las Nieves som er Gran Canarias høyeste fjell.

Montaña de Arinaga til ventre. Fyrtårnet på den lille høyden til høyre er en fin start på turen opp til fjellet.

Montaña de Arinaga til ventre. Fyrtårnet på den lille høyden til høyre er en fin start på turen opp til fjellet.

Etter turen opp på fjellet gikk jeg langs strandpromenaden i Arinaga. Kun spansk å høre og ikke en eneste souvenirsjappe å se 🙂 Langs strandpromenaden er det diverse flotte skulpturer å se, og de har også snekret noen solsenger i tre til offentlig benyttelse. Arinaga har virkelig en flott strandpromenade som jeg gjerne besøker igjen.

Utsikt mot Gran Canarias fjellverden.

Utsikt mot Gran Canarias fjellverden.

Offentlige solsenger i tre langs strandpromenaden i Arinaga.

Offentlige solsenger i tre langs strandpromenaden i Arinaga.

Ferie i varmen

Jeg og snuppsa mi har vært én uke på Mallorca. Det er lite å berette da dagene ble tilbragt på en solseng. Etter en våt og iskald vår her hjemme var det akkurat hva jeg trengte. Noen bilder fra uka følger under. Alle bildene er tatt med mobiltelefon, så oppløsningen er ikke spesielt god.

En liten innsjø rett ved hotellet.

En liten innsjø rett ved hotellet.

Blomsterprakt.

Blomsterprakt.

Kanal som er knyttet til våtmarksområdet S'Albufera.

Kanal som er knyttet til våtmarksområdet S’Albufera.

Siste morgen med utendørs kaffe iført shorts og t-skjorte på en stund.

Siste morgen med utendørs kaffe iført shorts og t-skjorte på en stund.

Adjø til Mallorca og Platja de Muro for denne gang, Vi venter på bussen som skal ta oss til flyplassen.

Adjø til Mallorca og Platja de Muro for denne gang, Vi venter på bussen som skal ta oss til flyplassen.

Stranden i Playa de Muro.

Stranden i Playa de Muro.

Storbyferie i Berlin

Kjæresten og jeg har nylig tilbragt en langhelg i Berlin. Byen ble valgt av tre grunner:

  • Det er enkelt å komme seg dit direkte fra Værnes
  • Jeg har aldri vært der
  • Har hørt mye pent om byen fra venner og kollegaer
Brandenburger Tor i Berlin.

Brandenburger Tor i Berlin.

Jeg må imidlertid si at Berlin ikke overbeviste meg. Vet ikke helt hvorfor, men jeg ble liksom ikke helt venn med byen, og det er ikke fordi jeg ikke trives i storbyer. Elsker London og Paris f,eks, men Berlin… nei. Den byen kom ikke innunder huden på meg. Ekstremt mye folk, stappfulle restauranter  mer eller mindre fra 12.00 og utover + at jeg også synes det var få restauranter der i forhold til andre storbyer jeg har besøkt. Været var for det meste fint. Mye sol, men kaldt. Kan dog ikke klage på været.

Rester av muren i Berlin.

Rester av muren i Berlin.

Som turist i Berlin for første gang er det visse «obligatoriske» ting som må sees, og vi bodde slik til at det var gangavstand til det meste. Vi så blant annet Brandenburger Tor, Checkpoint Charlie, Gendarmenmarkt (veldig koselig!) og restene av muren. Kjæresten og jeg kan krysse av på alt dette + en båttur på Spree (elven som renner gjennom Berlin).

Checkpoint Charlie.

Checkpoint Charlie.

Vi tenkte også å komme opp i tv-tårnet for å se Berlin fra oven, men 4 timers ventetid på å komme opp etter at man hadde kjøpt billett fristet ikke, så det droppet vi. Riksdagsbygningen ble heller ikke besøkt, så glasskuppelen der får vi gå opp i dersom vi noen gang kommer tilbake til Berlin. Berlin har utrolig mange flotte bygninger, både gamle og nye, det skal byen ha. For en arkitekturinteressert må byen være et eldorado.

Fra Gendarmenmarkt.

Fra Gendarmenmarkt.

Et besøk på KaDeWe hører med til et Berlinbesøk har jeg latt meg fortelle, så vi dro også dit. Jeg angret nesten før jeg hadde gått inn dørene der. Himmel og hav så mye folk!! Jeg ble helt svimmel i hue og ville bare ut, men når vi først var der, måtte vi se den verdensberømte gourmetavdelingen i 6. etasje. Jeg er litt usikker på hvorfor den er så berømt, for jeg synes jeg så kun sjokoladedisker (lekre sådanne riktignok, men dog…) og folk. MYE folk. Overalt. Bedre var det ikke i 7. etasje hvor det er mulig å spise. Hvis man klarer å finne et sted å sitte da. Vi klarte ikke det, dermed bar det rett ut av kjøpehuset. Hit skal jeg ikke flere ganger.

Elven Spree. Riksdagen bak til venstre (med glasskuppel).

Elven Spree. Riksdagen bak til venstre (med glasskuppel).

Potsdam derimot! DET var en trivelig by. 30-40 minutters reisetid fra Berlin (avhengig av hvilket tog du velger), ligger denne lille sjarmerende byen som også huser slottet Sans Soucis med sin enorme park og flere slottsbygninger. Sans Soucis står forøvrig på Unescos Verdensarvliste.

Storslagent er vel det rette ordet for Sans Soucis.

Storslagent er vel det rette ordet for Sans Soucis.

Kjæresten og jeg brukte apostlenes hester og gikk til Sans Soucis fra togstasjonen, men vi skjønte fort at vi burde ha leid oss sykler på jernbanen. Parkområdet til slottet et enormt, og det nytter ikke å se hele til fots. Hit kommer jeg derfor gjerne tilbake for å se mer.

Slottsparken i Sans Soucis.

Slottsparken i Sans Soucis.

Selve byen Postdam er også trivelig. En lang gågate huser både restauranter og butikker, og den dagen vi var der, var det også et marked like ved det hollandske kvarter. Stemningen i denne byen var en helt annen enn i Berlin, og det manglet ikke på storslagne bygninger her heller. Anbefaler virkelig et besøk her hvis man er i Berlin på storbyferie.

Mandarinand. Denne svømte sammen med flere andre i en kanal i slottshagen i Sans Soucis. Nydelige ender!

Mandarinand. Denne svømte sammen med flere andre i en kanal i slottshagen i Sans Soucis. Nydelige ender!

Selv om Berlin ikke helt overbeviste, hadde kjæresten og jeg en trivelig tur. Vi fikk oppleve noe nytt sammen og et avbrekk fra den daglige tralten kan aldri bli feil.

Kaffe og is i gågata i Potsdam. Brandenburger Tor i bakgrunnen. (ja, de har en i Potsdam også).

Kaffe og is på gang i gågata i Potsdam. Brandenburger Tor i bakgrunnen. (Ja, de har en i Potsdam også).

Det er den tiden på året

Mørk desember og omtrent 3 uker til dagene igjen skal bli lengre i stedet for kortere. Det er den tiden på året der jeg synes det er aller best å forlate Norge for et par uker og oppsøke sol, lys og varme. Jeg elsker Norge, og jeg elsker skiftningene mellom årstider, men dette mørket… Det kunne jeg klart meg uten; iallefall kunne jeg godt ha tenkt meg en kortere mørketid. Derfor er det superdeilig å ha en leilighet på Gran Canaria som jeg kan få låne innimellom. Normalt pleier vi gå masse turer i fjellene her på Gran Canaria, men denne gangen må jeg ta hensyn til kneet mitt som totalhavarerte i høst og nå er under opptrening. Det gikk ikke bra da jeg prøvde meg på en liten topptur for en måned siden, så nå tar jeg ingen sjanser. Målet er å være i tipptopp shape til sommersesongen starter i fjellet, alt annet jeg klarer å få til i mellomtiden er bare en bonus. Derfor brukes mye tid på styrke- og stabilitetstrening av bein. Ferien er intet unntak. Fysioterapeuten har sendt med meg øvelser som skal gjøres daglig (daglig!) i ferien. Vi får se om det blir trening hver eneste dag, men en del trening blir det nok. Motivasjonen er kommende fjellturer. Under er noen bilder fra dagens rusletur langs strandpromenaden her.

IMG_0369.JPG

IMG_0372.JPG

IMG_0373.JPG