Et lite stykke Russland i Norge

Dag 2 på Svalbard og damene var klar for båttur til Esmarkbreen og Barentsburg. Sistnevnte er en liten by ca 40 km. sørvest for Longyearbyen med russisk bosetting.

Været var fortsatt strålende, men vinden hadde tatt seg opp litt. Jeg takket derfor ja da Gry tilbød meg en sjøsyketablett.

På vei ut Isfjorden.

Vi ble hentet med buss på hotellet og kjørt ned til kaia hvor den grønlands-registrerte båten Billefjord ventet på oss.  Guiden vår denne dagen het Kelsey og var fra North Carolina i USA. Mannskapet var hovedsakelig filipinsk. Jeg sa jo at Svarbard er et svært internasjonalt samfunn!

Billefjord til kai i Barentsburg.

Til tross for litt vind var det overraskende lite sjø da vi kastet loss og kjørte ut Adventfjorden og etterhvert krysset Isfjorden på vei mot Esmarkbreen. Det var en drøy tur over til breen, men du verden for et syn det var å se brekanten. Nesten all sjøisen er smeltet nå, så vi kom ganske nære brekanten.

Ved Esmarkbreen.

Mens vi lå her fikset mannskapet lunch til oss. Foliebakt laks og hvalbiff som ble grillet på bakdekket og servert med pastasalat, ris og brød. Etter å ha ligget i ro en stund ved breen skulle vi krysse Isfjorden i retning Grønfjorden og nå ble bølgene betydelige mer merkbare pga. retningen vi hadde. På dette tidspunktet var jeg glad for sjøsyketabletten jeg hadde tatt på morgenen for jeg merket ingen tegn til kvalme.

Etterhvert som vi nærmet oss Grønfjorden og tøffet inn i den ble det smulere farvann og Barentsburg dukket etterhvert opp.

Barentsburg sett fra øverste del av byen.

Da vi la til kai ble vi møtt av to russiske guider som skulle ta oss med på en rundtur i Barentsburg. Guiden vi gikk med kunne fortelle at det fortsatt utvinnes kull i en gruve her da russisk bosetting avhenger av dette iht. Svalbardtraktaten. Imidlertid er samfunnet betydelig redusert fra da det hadde sin storhetstid og ca 1000 mennesker bodde her.

To store boligblokker dominerer bybildet i Barentsburg. De er relativt velholdte. Ikke alle bygg i byen var det.

I dag er det omlag 470 mennesker i den lille byen, men de har både bryggeri, pub, hotell, sykehus og skole/barnehage. To «nærbutikker» har de også. En som selger matvarer (for det meste hermetikk, tørrvarer og frysevarer) og en som selger litt av alt mulig rart (klær, sko, kjøkkenutstyr, parfyme, nips og gud vet hva de ikke hadde. Jeg følte meg hensatt til Cuba og rasjoneringsbutikkene der når jeg gikk inn i butikkene i Barentsburg. Svært mye av vareutvalget var bak en disk i hyller, og en kassadame slo inn varene på et kassaapparat som ikke var siste utgave.

Matbutikken i Barentsburg var ikke store saken. Butikken lå i første etasje på en av to blokker i byen.

Etter et par timer på land var det på tide å komme seg ombord igjen og sette kurs tilbake til Longyearbyen. Det hadde skyet til nå, men naturen var fortsatt like spektakulær. På veien tilbake passerte vi den forlatte gruvebyen Grumant. Det var ikke mange husene som sto i den lille bukta, men i sin storhetstid var  det opp mot 1200 innbyggere der. Byen ble forlatt allerede i 1961/62.

Tilbake i Longyearbyen ventet to busser som tok oss tilbake til hotellene. En lang (10 timer), men veldig flott dag på sjøen utenfor Svalbard.

Eventyret Svalbard

I mange år har jeg drømt om å ta turen til Svalbard uten at jeg av flere årsaker ikke har fått realisert drømmen. Så da Tenerife-jomfruene på fjorårets treff skulle bestemme årets turmål foreslo jeg Svalbard. 10-årsjubileet må jo feires på skikkelig måte, og hva er vel bedre enn å reise til 78 grader nord?!

Denne kraftige karen møtte oss i ankomsthallen på flyplassen.

Edel og Gry tok ansvar for å booke oss inn på hotell, bestille bord på restauranter og ikke minst sjekke ut hva vi kunne finne på mens vi var på Svalbard og deretter booke aktiviteter etter flertallets ønsker. Siden det er ca. 3.000 isbjørner på Svalbard kan man ikke vandre fritt omkring på egen hånd med mindre man har tillatelse til å bære rifle og vet hvordan den skal brukes, Vi måtte derfor være med på guidede opplegg på Svalbard, men alle de tre turene vi var med på var flotte opplevelser. Å påstå at det er billige opplevelser vil vel være å ta i, men for min del synes jeg Svalbardturen var verdt hver eneste krone. Programmet vårt denne langhelgen besto av:

Svalbards mest fotograferte skilt; isbjørnskiltet.

Fjelltur til Platåfjellet ved Longyearbyen fredag ettermiddag

Båttur til Esmarkbreen og Barentsburg på lørdagen (10 timer inkludert 2 timer i land i Barentsburg).

Hundesledetur i Bolterdalen og villmarksaften i Camp Barents på søndag.

Mer om disse i egne innlegg.

Fredag landet vi midt på dagen med to forskjellige fly, og for en innflyvning vi fikk i strålende solskinn uten en sky på himmelen. Vi som fløy SAS fikk jammen meg også guiding i hele 15-20 minutter fra cockpit. ALDRI har jeg opplevd en vakrere og mer spektakulær innflyvning enn den vi hadde til Longyearbyen. Den berømte Svalbard-basillen tror jeg jammen beit meg allerede før jeg hadde satt bena på den arktiske tundraen.

Stemningsbilde fra Kroa.

Longyearbyen har etterhvert fått flere restauranter, hoteller, muséer og butikker. Siden rommene våre ikke var klare ved ankomst tok vi først turen til Kroa for lunch. Jeg med flere spiste dagens som var kokkefrokost. Denne besto av kyllingkjøttboller i en spicy saus med ris og litt salat til. Nydelig, men svært hot for norske ganer. Etter lunchen ble det en runde i noen av butikkene, og endelig fikk jeg kjøpt meg en vattert bukse som varmer godt. Siden jeg bare er 165 cm på sokkelesten er nesten alle bukser altfor lange for meg, og med glidelåser og knapper på buksebeina er det ikke bare bare å legge opp buksene for meg som alltid har mislikt å sy, men i en av sportsbutikkene fant jeg altså en bukse som var akkurat passe i lengden. Heretter skal jeg aldri mer fryse på tur på vinteren. En tur innom Nordpolet rakk vi også. Verdens nordligste vinmonopol med taxfree-priser.

Pol nesten på Nordpolen.

Vi bodde på det nyeste hotellet på Svalbard «The Vault».  Et helt ok hotell i sentrum, men dobbeltrommene var svært små. En god og rikholdig frokost ble servert hver dag, men ellers var det ingen matservering på hotellet. Det er dog ikke noe problem for det er flere spiseplasser i kort avstand fra hotellet. Som på svært mange plasser på Svalbard må man ta av seg utesko i resepsjonen. Dette er en tradisjon fra langt tilbake i tid når skitne kullgruvearbeidere tok av seg skoene før de gikk inn noe sted.

Det er ikke så mange fastboende på Svalbard, bare 2.258 pr. 8. april i år, men til tross for det beskjedne innbyggertallet er det et svært internasjonalt samfunn. Mennesker fra hele 50 ulike nasjonaliteter bor og arbeider på Svalbard. 50!! Er ikke det ganske utrolig?!

Etter lunch og shopping fikk vi sjekket inn på hotellet og så var tiden kommet for å skifte til turklær. Vi skulle bli hentet på hotellet kl. 17.00 og deretter ventet en topptur til Platåfjellet rett utenfor Longyearbyen. Været kunne ikke vært bedre. Fortsatt strålende solskinn og vindstille. Sistnevnte er ikke så vanlig på Svalbard, så vi hadde rett og slett skikkelig griseflaks! Turrapport i neste innlegg.

 

Friluftsliv i strandsonen

I 2009 var jeg på en vandringsreise på Tenerife der jeg fikk oppleve mye av det Tenerife har å by på utover sol og sjø. Det skulle gå hele 9 år før jeg reiste tilbake til Tenerife, denne gangen uten noe organisert turopplegg, men noe turliv ble det likevel.

Soloppgang sett fra verandaen på hotellet. Fjelltoppen til venstre er Guaza, den lavere til høyre er Chayofita.

Vi bodde på et såkalt «voksenhotell» i Playa de Las Americas. Hotellet var vi godt fornøyd med, men byen er en rendyrket turistby, og ikke sjarmerende i det hele tatt. Likevel – når målet med ferien først og fremst er å slappe av i solen og nyte late dager i ordentlig dagslys (som vi ikke har her hjemme i desember), er Playa de Las Americas et helt greit sted å feriere. Hotellet vårt lå rett ved siden av bussterminalen, og Tenerife har et godt utbygd rutetilbud for de som foretrekker å bruke buss fremfor å leie bil. Vi leide bil i 3 dager i ferien, men i drøyt en uke beveget vi oss i områdene Fañabe, Playa de Las Americas og Los Christianos. Slaraffenliv på solseng, javisst, men vi gikk også en hel del.

Fra tur langs strandpromenaden. Her i nærheten av Fañabe.

Mellom Los Christianos og Playa de Las Americas er det en flott strandpromenade som egner seg fint for rusleturer, og den fortsetter videre nordover mot Fañabe og La Caleta. Jeg vet ikke helt hvor lang promenaden er, men den er lang! Og selvfølgelig er det muligheter til å få i seg både vått og tørt på store deler av strekningen, så man trenger altså ikke ha med seg nødproviant på denne turen. Vi var ofte ute og ruslet på promenaden som en avveksling fra solsenga.

Fra en tur opp i høyden bakom hotellet. Det store fjellet heter Roque del Conde. Toppen ble besøkt da jeg jeg var på Tenerife i 2009.

Byene Playa de Las Americas og Los Christianos har med årene vokst sammen, og det er ikke så mye som minner om en liten fiskerlandsby i Los Christianos lenger. En dag gikk vi i retning Los Christianos, men ikke langs strandpromenaden. Vi valgte en mer direkte vei, for målet var ikke byen, men en liten topp beliggende mellom de to turistbyene. Chayofita er navnet på toppen, og det er strengt tatt ikke en fjelltopp, men en vulkan. Vi bommet litt på veien opp og havnet ved en stengt port nesten oppe på fjellet, men en kjapp retrett og vi var på rett vei igjen. Vi var ikke alene om å være på «fjelltur», men det var langt mindre folk på tur der enn det var langs strandpromenaden som ble hjemveien vår.

Utsikt mot Los Christianos fra Chayofita. Øya i bakgrunnen er La Gomera.

En annen dag tok vi bussen til Los Christianos. Da var målet en litt høyere vulkan i utkanten av Los Christianos; nemlig Guaza. Denne toppen satt vi hver dag og kikket på fra verandaen vår på hotellet, så vi måtte jo opp dit – selv om det var masse master og greier på toppen. Stien som starter i utkanten av Los Christianos var grei å finne og et stykke opp på fjellet kommer man inn på en grusvei som går helt til topps. På toppen kan man gå en liten runde for å få med seg en litt lavere topp nærmere Los Christianos og Playa de Las Americas med flott utsikt over strandpromenaden og byene. Både fra Chayofita og Guaza har man nydelig utsikt innover mot Tenerifes sentrale fjellverden der Teide rager aller høyest.  Til Teide-området skulle vi senere i ferien.

Utsikt fra Guaza mot Playa de Las Americas og en annen liten vulkan som jeg ikke vet navnet på.

 

Sol, trening, avslapning og turer

Sol, trening, avslapning og turer; det er juleferien sin det!

Etter en litt dårlig start på ferien (fly som måtte returnere til Oslo, venting på nye piloter, mistet bagasje og en parkeringsbillett på Las Palmas flyplass som ikke virket og dermed medførte ekstra lang tid for å få ut leiebilen), kom vi oss omsider til leiligheten vi pleier å være i. Koffertene våre kom på ettermiddagen neste dag, heldigvis, for det å måtte shoppe alt av klær og sko til ferien står for meg som et mareritt. Shopping er ikke ferie ifølge meg.

Bystranden i Arguineguin.

Ferien har i stedet inneholdt alt en ferie skal inneholde etter min heeeeelt objektive mening. Det vil si turliv, soling, god mat og vin, styrketrening og avslapning. Vi har hatt mye sol i ferien, men det har ikke vært voldsomt varmt. Dog – alt er relativt og 16-20 grader er iallefall mye mer enn det som har vært i Trondheim i jula.

På det høyeste punktet mellom Mogán og Veneguera.

Noe av det jeg setter aller mest pris på når vi reiser sørover i desember er dagslyset. Jeg har lært meg til å like vinteren som sådan, men at det er mørkt det meste av døgnet er ikke noe jeg helt klarer å bli venn med. Jeg er mye bedre enn jeg pleide å være, det skal sies, men mørke og lys gjør noe med hormonene våre. Det er ikke til å komme fra, men jeg prøver etter beste evne å ikke fokusere på mørket, men heller på det lille lyset vi har. Og når jeg da er så heldig at jeg kan reise bort i 14 dager i desember er jeg ekstra nøye med å virkelig nyte dagslyset, sola og varmen der vi er og ikke bare ta det for gitt slik jeg har hatt en tendens til før. Vi venner oss jo fort til det meste vi mennesker, så innimellom er det greit å stoppe opp og nyte og være takknemlig for det vi har og ikke ta det som en selvfølge.

Solnedgang på terrassen der vi bor.

Turene vi har gått har vært i nærheten av der vi bor. Noen har vi gått rett fra leligheten, men et par av turene har vi måttet kjøre til utgangspunktet for å kunne gå. Jeg merker at jeg ikke liker å kjøre like mye og langt som før, og dermed ble det ikke noen tur nord på øya som jeg egentlig hadde lyst til før vi dro. Det er vel nordenden av Gran Canaria jeg har sett minst av, selv om jeg har vært også der.

På vei ned fra Cortadores til La Solana etter topptur til Ivars Plass (El Cabezote).

Til tross for alle gangene jeg har vært på Gran Canaria har jeg enda ikke fått rotet meg til å se Las Palmas. Det hadde jeg virkelig tenkt at vi skulle gjøre noe med denne gangen, men når hælbetennelsen slo ut i full blomst kort tid etter ankomst, droppet jeg det. Å traske rundt på betong- og flisfortauer i en storby en hel dag er neppe det beste for en vond hæl.

Stedvis et fjellhyllen mellom La Solana og Cortadores ganske smal.

Av turene vi gikk denne gangen har vi gått alle før. Turen over fjellet  mellom Mogán og Veneguera, samt turen langs en fjellhylle til Ivars Plass er som klassikere å regne for meg etterhvert. Det samme er turen til Våres Plass som ender i et spektakulært stup hvor man ser rett ned i Arguineguindalen. Litt kjedelig tur faktisk (på grusvei) når man har gått den såpass mange ganger som vi har gjort, men det er noe med å komme til Våres Plass og se utsikten som drar meg tilbake gang etter gang.

Fire styrkeøkter på det lokale treningssenteret ble det også i løpet av ferien. Kjempedeilig å ikke være stokk støl nå etter en økt på 3T nyttårsaften.

Alt i alt en deilig ferie. Nå håper jeg på en stabil, passe kald vinter med mange fine skiturer i hytteområdet.

 

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. En tur jeg stadig vender tilbake til.

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Åsen i Sandnessjøen

Noen timer etter at vi forlot Bodø i regn kunne vi parkere utenfor hotellet vi skulle bo på i Sandnessjøen. Været hadde bedret seg og det så ut til å bli riktig så fin ettermiddag. Den måtte vi utnytte selv om det var for sent på dagen til å forsøke å bestige en av de Syv Søstre. Åsen i Sandnessjøen derimot (også kalt Sandnessjøens indrefilet) var innen gangavstand fra sentrum og skulle visstnok gi flott utsikt både over fjorden og de Syv Søstre.

Utsikt mot Dønna.

Etter litt roting fant vi utgangspunktet ved tårnet som ruver over byen. Stien er lett å følge og gir som lovet nydelig utsikt til begge sider av åsen. I den første delen av turen er det mange vitnesbyrd om tysk beleiring av Norge under 2. verdenskrig. Gamle bunkerser og en gammel kanon står fortsatt  i Åsen.

Kanon fra 2. verdenskrig.

Underveis til Varden (høyeste punkt på stien) passerer man også Tufteparken, en utendørs treningspark for de som vil utfordre musklene sine utendørs. Vi brukte ikke lang tid her, men fortsatte i stedet til Varden. Her satt det tre ungdommer og nøt sommersola. Vi tok  noen bilder og returnerte samme vei som vi kom. Stien fortsetter videre til Kleivskaret, men vi sa oss fornøyd med å ha nådd stiens høyeste punkt siden det gikk mot kveld og sulten begynte å gnage i tarmene. En mil på tur ble det denne kvelden. Deilig avslutning på en lang dag i bil.

Ved Varden med utsikt til de Syv Søstre bakom.

Tonnes – Bodø via Svartisen

Etter en deilig kveld i fantastisk vær på terrassen i Tonnes og en god natts søvn, skulle vi videre nordover. Jeg kjente at jeg nå begynte å bli litt lei av å forflytte meg hver dag,  og tanken på hytta begynte å gjøre seg gjeldende. Når dagen i tillegg kunne by på ferger og båtskyss som overhodet ikke korresponderte, ble beslutningen tatt utpå ettermiddag om at vi skulle til Bodø denne dagen. Men først skulle vi se Svartisen på nært hold.

Her passeres polarsirkelen på dagens første fergestrekning.

Utpå ettermiddagen etter å ha ventet i en evighet på ferger som av en eller annen idiotisk grunn ikke korresponderte, måtte vi også vente i et par timer på skyssbåten som skulle ta oss over Holandsfjorden mot Engenbreen som er en av brearmene til Svartisen.

Slik kan man også slå ihjel tid mens man venter på neste ferge. Dette er fergeleiet på Ågskardet og det ble dratt opp atskillige makrell her mens vi ventet.

Det var dermed sen ettermiddag før vi begynte å gå mot Brestua som ligger ved et lite vann som Svartisen smelter ut i. Her spiste vi middag ute på terrassen mens vi beundret Engenbreen. Dessverre hadde det skyet over mens vi ventet på skyssbåten, så bildene herfra ble ikke så flotte som de kunne ha blitt med blå himmel, hvit bre og grønt brevann. Det hele fikk en grålig fargetone, men Engenbreen var uansett et mektig syn.

Svartisen (Engenbreen) sett fra utkikkspunkt på FV17.

Jeg hadde (og har fortsatt) en drøm om å overnatte på Tåkeheimen som er en DNT-hytte som formelig vagler på fjellet rett ved brekanten. Det er imidlertid en tøff tur opp dit, så når værvarslene spådde regn dagen etter, droppet vi turen opp. Hvis jeg skal gå på bratte sva og stein vil jeg helst gjøre det i godvær.Både for å ikke gjøre selve turen vanskeligere enn nødvendig, men like mye for utsikten sin del. I godvær er det en utsikt der oppe som må være ubeskrivelig, og den vil jeg jeg oppleve en vakker dag. Dog – det er ikke uten grunn at hyttas kallenavn er «institutt for uhensiktsmessig vær», så man skal ha en god porsjon værflaks.

På Brestua.

Ettersom det var sent på ettermiddag før vi nådde Brestua og jeg var sliten etter en lang og varm dag i diverse ferge- og båtkøer, droppet vi å gå helt inn til breen. Det er mulig å fortsette ytterligere to km. fra Brestua og komme helt inn til brearmen. Vi returnerte i stedet til skyssbåten og satte kursen for Bodø med en liten stopp ved Saltstraumen.

Børvasstindan og Åselitindan sett fra Saltstraumen.

Ved ankomst Bodø sjekket vi inn på hotellet rett ved småbåthavna og gikk for å få oss noe å spise på en nærliggende restaurant. Deretter ble det en liten kveldstur på moloen før vi tok kvelden på rommet. Da vi våknet dagen var himmelen grå og det regnet. En god frokost på hotellet, så satte vi kursen sørover langs E6. Sandnessjøen var målet. Siste stopp før vi var hjemme igjen.

Kveldstime i småbåthavna i Bodø.

Søndagstur i Byfjellene i Bergen

Kjæresten og jeg har barn som studerer i Bergen, så forrige helg tok vi turen over for å besøke dem og være turister i Bergen. Jeg har besøkt Bergen to ganger før, og jeg må si jeg liker byen veldig godt. Som alle byer er også Bergen finest i godvær, så det var stor glede hos undertegnede når solen dukket opp på søndag etter en heller grå og regntung lørdag.

Bryggen i regnvær.

Lørdagen ble brukt til å sjekke ut hyblene til våre håpefulle (selv bodde vi på hotell den helgen), rusle rundt i byen og spise middag sammen alle fire på kvelden. Søndag var det liten tvil om at Byfjellene skulle besøkes i det nydelige høstværet.

Koselig detalj utenfor en butikk i en av bryggene. 

Vi «jukset» og tok Fløibanen opp og ned, men det ble likevel 1 mil til fots hvor vi blant annet var oppom Fløivarden og Blåmanen. Fra Fløien er tilretteleggingen ekstrem. Grusveier og asfalt er ikke helt min stil når jeg skal på tur, men når man er ukjent i Bergen og ikke har all verdens tid til rådighet, men likevel vil til fjells, er Fløien et greit startsted.

Utsikt fra Fløien.

Turen startet på måfå i retning Skomakerdiket. Etter å ha passert vannet, tok vi av på en sti i retning ett eller annet fjell (som vi aldri fant), før vi atter havnet ut på en grusvei. Vi gikk et lite stykke på den, så dukket det opp skilt til Fløivarden. Utsikt! Yes! Dermed tok vi stien opp til varden som har flott utstikt over Vågen og Bergen. En liten fotopause på toppen, så bar det nedover igjen og tilbake til grusveien som vi fulgte til Brushytten. Her ble det kaffe og vaffel før vi fortsatte oppover i retning Rundemanen (på asfaltert vei!).

Ved Brushytten.

Over Brushytten troner Blåmanen med imponerende bratte fjellvegger ned mot hytten. Lysten på topptur var stor, men jeg tenkte at det kunne bli for tøft for knærne mine og slo det fra meg. Vi bestemte oss for en rundtur uten topper som vi så på skiltet ved hytta.

På Fløivarden.

Det skulle imidlertid ikke bli helt som planlagt, for et lite stykke før Rundemanen peker et skilt i retning Blåmanen, og for meg så det ut som det var grei skuring å komme seg til toppen. Jeg stoppet derfor en eldre herremann som kom fra den retningen og forhørte meg litt. Han mente at den turen vi opprinnelig hadde tenkt å ta var verre for skranglete knær enn å gå over Blåmanen og tilbake til Brushytten på andre siden av fjellet. Dermed la vi ivei mot topp nr. 2 denne dagen. Bort fra asfaltvei og over på sti. Deilig! Det var, som den eldre herren hadde sagt, grei skuring å komme seg til topps på Blåmanen, og like greit ned igjen. Den stupbratte fjellsiden ned mot Brushytten er bare halve sannheten om fjellet, for det er faktisk et enkelt fjell å bestige om man går fra nord eller sør.

Min kjære på Blåmanen.

Tilbake ved Brushytten var det å ta kjappeste vei tilbake til Fløibanen for lunch på Matbørsen før vi måtte tusle oss i retning flyplassen. En fin, men svært folksom søndag i Byfjellene. Neste gang har jeg lyst til å gå Vidden. Regner med at man da slipper unna de store folkemassene.

På vei mot Blåmanen.

Montaña Altavista (1376 moh) i det nordvestre hjørnet av Gran Canaria

Montaña Altavista var den første «ordentlige» fjellturen jeg gikk her på Gran Canaria tilbake i oktober 2011. Ordentlig er satt i hermetegn fordi sammenlignet med norske ordentlige fjellturer, er turen til Altavista mer som «a walk in the park» å regne. Det er likevel en tur jeg anbefaler fordi utsikten er så vakker; fra start til slutt. Også er det en lettgått tur på god sti. Ca 10 km. og nogle høydemetre.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en spasertur på vei hjem.

Ulempen med denne turen er tiden det tar å kjøre til startpunktet om man bor langs sørkysten som de fleste turister gjør. Veien opp til fjellene på Gran Canaria er ikke så lang målt i avstand, men det tar tid. Mye tid! Veiene er smale og uhorvelige svingete, så gjennomsnittfarten er ikke høy. Jeg brukte 2 timer og 10 minutter på knappe 7 mil. Riktignok startet jeg mens det enda var stupmørkt rundt meg, så tempoet var lavere enn normalt på de svingete fjellveiene, men det tar tid å komme seg opp i fjellene her. Slik er det bare.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

På vei opp valgte jeg å kjøre opp mot Soria for deretter å kjøre «snarveien» mellom Soria-dalføret og Mogán-dalføret. Denne «snarveien» er den absolutt verste veien jeg kjører her på Gran Canaria. Den er så smal at to biler ikke kan passere (utenom på noen få plasser) og den mangler autovern. Og den er svingete som f…   Hver gang jeg skal over her, ber jeg en stille bønn om at jeg ikke møter noen, og hittil har jeg ikke gjort det. Takk og lov.

Her starter turen.

Idet man kommer ut på veien mellom Mogán og Ayacata er man igjen på en vei hvor det går to biler i bredden, men svingete er og forblir veien. Jeg puster uansett lettet ut når jeg kommer hit.

Rett før ni på morgenen begynte jeg å gå fra Degollada del Sargento. Stien er steinsatt de første metrene og en infotavle viser stiene i området. For å komme til toppen av Altavista gjelder det å stort sett holde seg på den brede sti rett frem og unngå avstikkere til høyre og venstre. Unntaket er når man begynner å gå bratt opp mot selve toppen. Da gjelder det å følge stien som går oppover. Skjønt bratt og bratt… Selv om det går oppover, så har kanarierne lagt stien i slake S’er så det er en grei oppstigning til toppen. Hett blir det uansett i solsteken. Jeg er glad jeg startet tidlig!

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg nordvestover og utover Atlanterhavet.

På vei mot toppen møter man på tre «luretopper» og stien slynger seg vekselvis på øst- og vestsiden av disse. Det betyr at man moen ganger har utsikt innover mot Gran Canarias flotte fjell og andre ganger mot havet hvor Tenerife «flyter» på havet og Pico del Teide kneiser flott mot himmelen.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Hele veien er det pinjeskog man går i, så det føles egentlig mer som en skogtur enn en fjelltur. Sporene etter skogbrannen for noen år siden synes nesten ikke lenger. Kun stammene på pinjetrærne bærer preg av det som skjedde.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

På toppen av Altavista står det sedvanlige metallrøret  som på kanariøyene markerer at man har nådd toppen. Utsikten herfra er formidabel, men jeg synes faktisk at den er enda finere på et lite platå ca 150 meter lenger sør. Det er her du virkelig får følelsen av å stå på en topp når  det er ingenting annet enn luft mellom deg og bakken atskillige metere lenger ned. Selv om høydeskrekken min har avtatt noe, våger jeg meg ikke helt ut på kanten her. Det kiler nok i magen litt innpå platået. Litt artig er det også at jeg herfra ser rett over på Montaña del Viso som jeg har vært på to ganger, senest i mai i fjor.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Returen går langs samme sti som jeg kom. Det er liksom ikke så mange andre muligheter der jeg står ytterst på et stup. På vei hjem kjører jeg via San Bartolomé de Tirjana og Fataga. Denne veien er svingete den og, men det går to biler i bredden hele veien. Jeg klarte ikke å psyke meg opp til enda en tur på «snarveien» til Soria.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.