Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Kulturhistorie og to topper i godt selskap

For to uker siden fikk vi et par dager med noe som ligner sommer. Typisk nok kom disse dagene på en torsdag og fredag. Jeg var derfor kjapp med å rydde kalenderen på jobb for å kunne nyte dagene på hytta, for i helgen var det nemlig meldt det sedvanlige skitværet igjen.

Opp gjennom bjørkeskogen som også her er hardt angrepet av larver.

Jeg var så heldig å få med meg både datteren (som til vanlig studerer i USA) og Mira, hunden til en kollega. Dermed lå alt til rette for en fin langhelg på hytta.

Torsdag var det litt mer skyet enn meldt, men en god del sol og grei temperatur er likevel fint turvær når man er så lite bortskjemt som det vi er i sommer.

Slagghauger ved Mugg.

Siden datteren skulle være med på tur ville jeg vise henne litt av områdets historie, og valget falt på en tur fra Rugldalen til Muggruva og videre til Muggholskampen. Opp til Mugg er det fin kjerrevei fra Rugldalen Stasjon (nedlagt). Den er lett å følge og små skilt er satt opp i stiskiller for ukjente.

Idet vi nærmer oss Mugg er slagghaugene det første vi ser før steinbygningen som står igjen kommer til syne. Det er nydelig utsikt over Rugldalen herfra, men vi tar oss ikke tid til annet enn noen bilder. Fjellet lokker.

Tror kanskje dette har vært smia på Mugg, men ikke helt sikker.

Vi går videre i retning Gruvdamman på god sti (som forøvrig går mellom Rugldalen og Hessdalen) og passerer på vestsiden av disse. Etterhvert kommer vi til Skarddammen som er en oppdemmet dam. Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg vil tro at oppdemmingen  har sammenheng med gruvedriften.

Skarddammen med Krokodillen til venstre bak.

Dammen har en flott demning i stein som vi passerer over. Foran oss har vi en liten topp med en spesiell formasjon, og jeg er ganske sikker på at det er «Krokodillen» som jeg og min kjære besøkte på en skitur den 13. mai. Skiltet på toppen gir meg rett. Det er snodig hvor annerledes landskapet ser ut i sommerdrakt halvannen måned etter at vi var her med ski på beina.

Heller ikke her tar vi lange pausen. Noen bilder og vips er vi på vei ned og så opp mot Muggholskampen (som også ble besøkt på før nevnte skitur i mai). Det er en drøy vandring i myr og lyng fra nord til sør på ryggen av Muggholskampen, men omsider står vi på toppen og er klare for lunchpause.

En del skyer på himmelen er det, men vi har også gløtt av sol og relativt lite vind, så vi rigger oss til for en lang pause der vi hviler beina og nyter utsikten.

Muggholskampen.

Veien ned går vi for korteste rute mot stien mellom Gruvdamman, så det blir en vandring i myk lyng og myr som vi synker godt nedi. Det er derfor deilig å kunne «cruise» lett videre når vi igjen kommer inn på sti og etterhvert på kjerreveien ned til Rugldalen.

 

 

Ustabilt gitt

Niks, det er ikke jeg som er ustabil, men sommeren. Eller… det er sikkert folk som mener at jeg er ustabil også, men der er jeg ikke helt enig altså!

Første helgen i juli fikk vi en smak av både sommer og mer høstlig vær på hytta. Det er ingen tvil om hva jeg foretrekker, men dessverre har jeg ikke makt til å endre været, så jeg i likhet med alle andre må ta det jeg får.

Lørdagen opprant med nydelig sommervær (slik det faktisk hadde vært i 2-3 dager på det tidspunktet), og årets første morgenkaffe i shorts på terrassen var et faktum. Endelig! Det er lite som slår å drikke morgenkaffen ute i sol mens man lytter til fjellets stillhet og nyter den flotte utsikten vi har.

Ingenting slår morgener som dette.

Etter en lat start på dagen var det på tide å dra på tur. Favorittdatteren (og den eneste om sant skal sies) var turfølge denne dagen, og jeg hadde tenkt å ta henne med på Skåkåsfjellet fra Småsetran på Røros. Før vi kom så langt hadde jeg imidlertid ombestemt meg, for det er lite som er mer trivelig enn å sitte ved et vann på en godværsdag, og på Skåkåsfjellet finnes intet vann (med mindre man går et stykke lenger til Skåkåstjønna).

Ikke verdens høyeste topp, men nydelig utsikt likevel.

Dermed ble bilen i stedet parkert ikke langt fra Harborg og vi satte kursen oppover bjørkeskogen retning østover. På vei til Røros hadde jeg nemlig kommet på en tur jeg hadde i området her i fjor. Den gangen var været heller dårlig og jeg skulle til topps på Midthøgda. På vei dit så jeg et stort vann (tjern), og jeg tenkte at  hit måtte jeg en godværsdag, og denne lørdagen  var definitivt en godværsdag.

Bjørkeskogen er i år som i fjor nesten helt oppspist av små grønne larver som skal bli til fjellbjørkemålere, en slags liten grå sommerfugl. Trist for bjørka, men kjøttmeisparet som har alet opp et kull unger i fuglekassa vår har hatt gode dager og null problem med å finne mat til ungene sine verken i år eller i fjor.

Oppspist bjørk.

Opp til Torbertjønna er det en god (umerket) sti som starter etter at man har fulgt en grusvei opp fra FV 30. På under en time var vi ved tjønna hvor det allerede var en stor gjemg som koste seg i sola. Vi valgte derfor å gå opp på nærmeste lille fjelltopp som er nabotoppen til Midthøgda som jeg besøkte i fjor. Toppen heter Torbertjønnhøgda og er under 1000 moh, men det blåste bra nok uansett. Vi ble derfor ikke værende lenger enn at vi fikk tatt noen bilder før vi gikk ned til nordenden av vannet der vi fikk sitte alene og kunne skue over til gjengen på den andre siden av vannet. Selv om det er juli er det fortsatt flere tykke snøskavler i fjellet, men det er null problem å enten gå utenom eller å gå oppå.

Favorittdatteren nyter utsikten fra Torbertjønnhøgda.

Vi hadde en lang, lat pause ved vannet før vi returnerte samme veien som vi kom. Før vi satte oss inn i bilen måtte vi plukke av oss en hel del blindpassasjerer i form av små, grønne larver.

 

 

 

 

Spontan fridag i marka

Slik som våren og sommeren hittil har vært må vi benytte de få sommerdagene vi får her i Trøndelag. Jeg var derfor kjapp til å ta meg en fridag sist torsdag når arbeidsmengden tillot det. Dagen ble benyttet til det jeg liker aller best; trening og tur.

Etter frokost ble det en helkropps-styrkeøkt på 3T før jeg senere på dagen kjørte i retning Tømmerdal (Bymarka). Jeg har flere ganger sett noen vann på kartet i retning Byneset som jeg enda ikke har besøkt, så denne dagen bestemte jeg meg for å gå til ett av dem; Kongensåsvatnet.

Vannet er lett å finne fra parkeringen i enden av Tømmerdalsveien. Gamle Bynesvei går herfra sørvestover, i retning Byneset og bakom Gråkallen som ser riktig så imponerende ut sett fra denne vinkelen. Noen stier tar av fra kjerreveien, men det er først når en ny kjerrevei (ikke sti) dukker opp på høyre side at man tar av fra Gamle Bynesvei. Det er da omlag en knapp kilometer opp til vannet.

Gamle Bynesvei. Her på vei mot Gråkallen på returen.

På vei dit hadde jeg følge av en liten million fluer, men lite mygg og knott. Førstnevnte flyvedyr biter iallefall ikke, selv om de er irriterende nok der de svermer rundt ansiktet til enhver som våger seg ut i marka midtsommers.

Selve vannet er omkranset av myr og skog, og jeg fant ikke så veldig mange gode sitteplasser. Hadde jeg hatt på meg vanntette sko kunne jeg gått til andre siden av vannet og slått meg ned på en fjellknaus der, men denne dagen hadde jeg kun lette joggesko på beina, så jeg droppet det.

Ved Kongensåsvatnet. Storkongensåsen i bakgrunnen, og bakenfor den igjen: Litjkongensåsen.

Fant til slutt noe som så ut som en forlatt liten hytte med en bålplass i vannkanten. Der slo jeg meg ned – til tross for at jeg da ble sittende i skyggen og i en litt kald vind. På fine dager som dette går det likevel greit for en stund.

Folk møtte jeg omtrent ikke denne fine sommerdagen. Kanskje de hadde funnet seg en plass ved sjøen? Jeg håper iallefall at trønderne kjente sin besøkelsestid og var ute i finværet.