Fin start på helgen på Jervfjellet

Etter uker med altfor mye jobb stakk jeg tidlig fra jobb i dag. Planen var egentlig å gå inn til Rønningen for å spise middag der, men på vei hjem fra jobb kjente jeg at jeg ikke hadde lyst til å gå i brede traséer, ei heller hadde jeg lyst til å møte folk. Trangen til å være alene ble for sterk, og jeg kjørte i retning Jervfjellet. I stedet for middag på Rønningen traktet jeg kaffe og smurte en brødskive før jeg dro. En reprise på lørdagsturen for 6 dager siden ble altså helgens innledning. Strålende sol og blå himmel lovet godt for en fin ettermiddag på tur.

Trulsen – dagens turmål

Bare siden sist lørdag har forholdene endret seg mye på turen opp til Trulsen. En uke med ekstremt mildt februarvær sørger gjerne for det. Veldig mye av snøen har smeltet, og den som fortsatt ligger har fått en tynn glasur av is. Mens vi forrige helg kunne gå uten brodder hele veien til topps, var det komplett umulig i dag. I tillegg til isglasert snø både på flater og i bakker, var det i de verste helningene blitt tjukk, blank is. Komplett umulig å forsere uten pigger eller brodder.

Her er man sjanseløs uten brodder.

Med brodder gikk turen lekende lett og jeg nådde toppen av Jervfjellet, Trulsen, en drøy time før sola gikk ned. Min aller mest trofaste «turvenn» vinden var med i dag også og gjorde toppbesøket til en sur og kald affære. Den klarte likevel ikke å dempe gleden over utsikten og det nydelige lyset som var på denne sene ettermiddagen. Sola hadde gjemt seg bak noen skyer før jeg nådde toppen, men skyene var heldigvis ikke heldekkende, så sola skapte nydelige farger og en «dempet» stemning denne siste dagen i februar. Ikke et menneske å se og ingen lyd å høre foruten vinden. Akkurat det jeg søkte på denne perlen av en fjelltopp rett utenfor Trondheim.

Nydelig lys på Trulsen denne ettermiddagen.

Selv om det begynte å bli sent på ettermiddagen tok jeg meg tid til kaffe og brødskive på toppen. Ly fant jeg i en liten kløft akkurat stor nok til en person. Litt utsikt gikk tapt, men slik vinden var i dag, var det en grei deal.

Ekstremt lite snø i Jervfjellet til februar å være.

Returen gikk stort sett samme vei som jeg kom opp. Spesielt festlig var det ikke ned de mest isete partiene selv om jeg hadde brodder på beina, men jeg kom meg helskinnet ned til bilen et kvarters tid etter at sola hadde gått ned. En fantastisk deilig innledning til helga.

Lysere tider :-)

Hvor deilig er det ikke å kunne gå fra jobb etter bare 30 minutters overtid for første gang på lenge, og i tillegg ha ork til å gå seg en tur i marka?! Og hvor deilig er det ikke at denne turen ikke foregår i stupmørke, men i dagslys som sakte går over til kveldslys?!

Vintertur i Brungmarka

Brungmarka for meg = sommer. Adkomsten til marka er nemlig ekstremt bratt, og jeg har aldri følt det minste snev av lyst til å utfordre skjebnen på ski her. Opp skulle jeg alltids komme, men ned? Nei, takke meg til fotturer i denne nesten urørte villmarka. Og fottur er nettopp det denne merkelige, snøfattige vinteren tillater.

En knapp halvtimes kjøring fra Trondheim er Brøttem; den vanligste innfallsporten til Brungmarka. Vi velger korteste vei opp i marka, nemlig skogsbilveien som slynger seg i lange, slake s’er oppover den stupbratte fjellsiden. Snowline-broddene er på, for veien er en kombinasjon av is, snøis og barmark.

Selbusjøen ved Brøttem. Isen har kollapset og skaper snodige formasjoner.

Sola har gjemt seg bak et grått teppe, men det er mildt og tilnærmet vindstille der vi rusler sakte oppover veien. Til vår store overraskelse er veien fiksa på siden sist vi var her. Et stykke opp har nemlig store deler av den vært borte i flere år, men nå er det hel og fin vei helt til vi når myrplatået der veien går over i sti.

Her oppe er snøen mindre hard, så man kunne sikkert gått uten brodder, men vi bryr oss ikke om å ta dem av. De gjør jo ingen skade der de sitter. Tidvis er det lite eller ingen snø på myrene, men siden de er frosne, er det lett å gå. Ingen hopping over gjørmehull eller balansering på stokker slik man må om sommeren her oppe.

Lite snø også i Brungmarka i vinter.

Vinden har økt skikkelig på og innen vi når Sikatjønna blåser det noe infernalsk. Den lille gapahuken som står i nordenden av tjønna gir litt le for vinden, men den er alt annet enn tett, så dunjakkene kommer på. Der vi sitter med hver vår kaffekopp, kjenner vi hvordan vinden tar tak og får hele gapahuken til å riste. Et kort sekund lurer jeg på om den vil ramle sammen, men i neste sekund tenker jeg at dersom den overlevde stormen «Ivar» i høst, så klarer den vel dette ogå. Gapahuken har fin utsikt over tjønna og mot Brungfjellet, men i dag ser alt litt grått og trist ut.

Villa Gjennomtrekk ga litt ly for vinden.

Når kaffen er drukket, rusler vi videre nordover mot noen små tjern. Sommerstid er det mye våt myr i dette området, så nå når terrenget et dypfryst, benytter vi sjansen til å se oss litt om. Det samme gjorde visst en gordon setter som plutselig kom løpende forbi. Hvor eieren var vites ikke, for denne bikkja var det eneste levende vesenet vi møtte på turen.

Utsikt mot Brungfjellet.

Vinden er såpass utrivelig at vi dropper å spise lunchen her oppe på platået og setter kurs mot skogsbilveien. Et lite stykke før man treffer på veien ligger en godt gjemt hytte i skogen. Vi finner litt ly på trappa og spiser matpakken der. Ikke akkurat verdens beste utsikt midt i gammelskogen, men når det blåser såpass kraftig som det gjorde i dag, må utsikten vike for ly.

Turen ned skogsbilveien går fint pga broddene vi har på skoene. Jeg hadde ikke likt meg ned der uten brodder.

Til topps på Jervfjellet i februar

Endelig helg!! Jobben krever 12-13 timers dager for tiden, og det kjennes veldig godt i nakke og rygg, så et par dager fri er påkrevd nå: både for kropp og psyke.

På vei mot foten av Jervfjellet.

Ekstra deilig at dagen i dag da opprant med sol og blå himmel. Dessverre er vinden fortsatt en fast turkamerat her i Trondheim, men så lenge sola skinner og dagene stadig blir lenger, så skal vi ikke klage.

Mot Jervfjellet.

Det er en merkelig vinter i år. Mye sol og mye vind, men ingen snø med mindre man reiser høyt til fjells. For meg som foretrekker fotturer fremfor skiturer er det en herlig vinter. Iallefall nå som det ikke er så mørkt lenger. Inspirert av en post på http://www.fjellforum.no ble dagens tur lagt til Jervfjellet og toppen Trulsen. Vanligvis er dette en «sommertopp» for meg. Det er såpass bratt opp der at jeg aldri ville finne på å gå dit på ski. Jeg måtte jo i tilfelle ha blitt sittende på toppen til våren kom.

Hustrig på toppen, men knallfint likevel.

Utsikten fra toppen er fantastisk på en godværsdag,og dersom man går fra veien mellom Øvre Jervan og Jervskogen skisenter, er det en relativt kort tur på ca 6 km. t/r. Med så lite snø som det er nå, er turen nesten finere nå enn om sommeren. Myr og gjørme er nemlig langt mere lettgått når de er dypfrosne. Stedvis lurte det blankis under snøen, så det gjaldt å være litt forsiktig, men vi kom oss til topps uten nevneverdige problemer. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle skrive navnet mitt i toppboka på Trulsen i februar!

På toppen med Jonsvatnet i bakgrunnen.

På vei opp gikk vi mye i le for vinden, men på toppen er det fint lite som tar av for vinden, så matpakke og kaffe ble inntatt i blåsten selv om vi prøvde å finne litt le bak en knaus. Utsikten er som nevnt helt formidabel. Fosen, Skarvan & Roltdalen, Vennafjellet, Vassfjellet, Trollheimen, Hemnefjellene… ALT ser man fra Jervfjellet en godværsdag. Ja, også Jonsvatnet da 🙂 Det var virkelig en opptur å komme seg på topptur midt i en travel og slitsom periode, Nakken ble ikke stort bedre av å være på tur, men den ble ikke verre heller. Psyken ble derimot definitivt mye bedre!

Kjapp runde på små stier

Dagens runde i marka gikk på små, snøfrie stier. Hadde ikke tid til å være ute så lenge, så termos og matpakke ble ikke med i dag heller. Værstatus: Overskyet, mildt og vindstille; tro det eller ei!

Særdeles lite folk ute i dag. Mon tro om de bruker vinterferien på å lete etter snø andre steder?

Februar, men minner mer om april.

Ishelvete i lysløypa der tråkkemaskina rakk å kjøre i november/desember.

Gråkallen hadde lave skyer over toppen i dag.

 

 

Merkelig vinter

Vi er midtveis i februar og det er forsatt kjemisk fritt for snø i Trondheim. Det eneste som minner om vinter er isen som stedvis fortsatt ligger der tråkkemaskina rakk å kjøre før jul – mens det enda var snø. Heldigvis har vi hatt mye sol i vinter, men også mye vind.

Bilde fra 24. november.

I dag har sola tatt en pause, men dessverre har ikke vinden gjort det samme, så dagens tur i Estenstadmarka ble som vanlig en forblåst affære. Jeg har blitt så vant til vind nå at når den endelig tar en liten pause, så når det ikke helt inn til hjernen hvorfor det plutselig blir så stille rundt meg. Sekundene går før jeg skjønner at det er fravær av vind som utgjør stillheten 🙂

Utsikt fra en liten kolle over et snøfritt Trondheim.

Bålkosen må vente. Det er bålforbud i hele Trøndelag. Knusktørt terreng og vind er en farlig kombinasjon.

Her skulle det normalt ha vært skiløype nå!

Pustepause i en travel tid

Årsoppgjør er ikke for pyser, men i dag ble det litt for mye for meg. Møkklei av at livet består av å jobbe, spise og sove, «stakk jeg av» midt på dagen og tok meg en luftetur i skogen. Hjemmekontorets store fordel; den korte veien til skogs 🙂 Måtte selvfølgelig opp med pc’n igjen på ettermiddagen, men det var utrolig deilig å få luftet seg i en ellers stillesittende årsoppgjørshverdag. Fortsatt mildt i Trondheim og null snø. Sola skinte fra en nydelig, blå himmel, og nå merkes det at den begynner å varme (selv om vinden fortsatt gjør sitt beste for at vi ikke skal kjenne varmen). Hvilken herlig tid vi går i møte! Skal bare bli ferdig med dette hersens årsoppgjøret, så er jeg klar for mengder av friluftsliv. YESS!

Ikke mye som minner om vinter i Estenstadmarka.

Fjelltur til fots i februar

Årets første fjelltur gikk også i år til Storlidalen. Jeg har aldri vært der så tidlig som dette før, og var spent på hvordan dalen og fjellene ville arte seg i lav vintersol og dager som enda er korte. Storlidalen skuffet ikke! Ikke denne gangen heller.

«Gullrekka» i Storlidalen (retning Innerdalen).

Vi ankom sent fredag i mørket, og måtte vente til lørdag morgen før utsikten åpenbarte seg. Morgenkaffe ved de store stuevinduene på Drivatun er en av de aller beste morgenkaffer man kan ha. Å kunne sitte og se opp på Kråkvasstinden som reiser seg over Ångårdsvatnet og innover dalen hvor Kringelhøa og Storsalen kneiser mot himmelen mens man inntar frokost og morgenkaffe er pur lykke. Spesielt i en tid hvor man sitter på jobb 12-13 timer pr. dag mandag til fredag.

Gjevillvasskammene.

Vinteren 2014 har hittil vært av den særdeles snøfattige sorten og heller ikke i Storlidalen er det spesielt mye snø. Ryktene tilsa avblåst på topper og rygger samt «betongsnø» ellers med unntak av løypa som kjøres innover mot Tovatna. Vi hadde derfor ikke med oss ski! Jeg hater nedoverbakker på ski, og spesielt hvis det er knallhardt føre, så vi satset på fottur i februar! Det har vel aldri skjedd før, men det gikk faktisk helt greit. Småtungt oppover lia i retning stiskillet for stier mot Okla, Gjevilvasshytta og Trollheimshytta, men det gikk greit å gå på beina. Vel oppe traff vi overraskende nok på en preparert løype mellom Bårdsgarden og Gjevillvatnet som vi valgte å følge. Sporene viste tydelige tegn til at det var en god stund siden løypemaskina hadde kjørt her, men for oss som gikk til fots hadde ikke det noe å si. Litt senere samme dag kom imidlertid løypemaskina og freste opp snøen og satte fine, nye spor. Til tross for lite snø, er det ikke noe å si på løypekvaliteten, men utenfor løypa er det hardt. Du vet det er lite snø i fjellet når sommeren klopper  og DNTs rødmerking på steiner er synlig her og der.

Gjevillvatnet kommer til syne.

Usedvanlig lite folk å møte i går. En enslig skiløper med en samojed i bånd samt to rypejegere med en engelsk setter var de vi møtte inntil vi returnerte og nesten hadde kommet til Bårdgarden. Der ble vi tatt igjen av et par som kom småløpende ned lia fra Bårdsgardskammen (i joggesko!!). Damen kommenterte i forbifarta at det ikke var ofte man kunne gå til fots i fjellet i februar, og det måtte vi bare si oss enig i. Dyreliv var det også sparsomt med, men to ryper flakset opp like ved oss når løypemaskina kom durende. Jeg håper de rypene ikke traff på nevnte rypejegere 😉

Usedvanlig fornøyd med både vær og føre.

En usedvanlig nydelig dag til fjells kunne vi konstatere da vi var vel hjemme på Drivatun igjen. Sol, pluss 5 grader, vindstille (helt utrolig etter en særdeles forblåst vinter hittil), og vakre Trollheimen nesten for oss selv. Hadde sola varmet ørlitte granne mer kunne man blitt forledet til å tro at det var påske, og ikke tidlig februar.

Null snø, men is på Ångårdsvatnet.

Også i dag våknet vi til sol og blå himmel, men siden jeg måtte hjem i rett tid ble det bare en gårtur på isen på Ångårdsvatnet i dag. Frisk luft og utsikt mot vakre fjell er uansett aldri feil.

Fornemmelse av vår

Mye rart folk finner på i skogen. Jeg synes i grunnen at trærne skal få slippe slike inngrep som dette.

Sol, 5 plussgrader og snøfritt… Det er sjelden vare i Trondheim i februar. Den forbaska vinden som fortsatt herjer landsdelen er derimot ikke fullt så sjelden, men så lange perioder med vind som vi nå har hatt er likevel ikke hverdagskost. Selv ikke i Trøndelag. Vind eller ei, på en dag som dette kan man ikke sitte inne, spesielt ikke når det er Kom-deg-ut-dagen.

Turen gikk fra dørstokken hjemme via Lohove og en runde ned mot Risvollan før jeg returnerte via Lohove. En ganske vanlig runde for meg etterhvert, men jeg trives med den siden det er langt mindre folk her enn i området rundt Estenstadhytta + at det er relativt fritt for is på denne runden. I lysløypa må man imidlertid tåle en del is før man kan svinge av på mindre stier hvor tråkkemaskina ikke kjørte før jul. All vinden har sørget for at den lille snøen som lå oppå isen i lysløypa for 1-2 uker siden nå nærmest er polert bort, og man må prøve å finne noen gresstuster langs kanten som man kan gå på før man atter er over på isfri sti (som det er ganske mye av).

Turkaffen ble inntatt på en liten kolle med utsikt sørover og her hadde vinden fest, men vil man ha utsikt må man tåle litt vind, sies det, så jeg dro på meg dunjakka og hadde det i grunnen helt greit der jeg satt med lav vintersol i ansiktet.  Hadde det ikke vært for at sola enda står lavt på himmelen, kunne man latt seg forlede til å tro at det var april og ikke februar.

Utsikt sørover.