Etter fine dager på Beitostølen befant vi oss igjen på hytta i velkjent kjipt trøndervær. Denne sommeren altså… den ble aldri til noen sommer. Kaldt og vått, det er trøndersommeren oppsummert (med unntak av en svært varm og deilig solrik uke i slutten av juni).
Denne onsdagen, noen dager etter ankomst hytta, tok vi derfor turen litt sørover til Tolga kommune i håp om å finne mer sol enn det var på hytta. Sol fant vi, men vi fikk mye kald vind på kjøpet over tregrensa. Så mye at jeg begynte å lure på om det allerede var tid for å finne frem longsen. Votter og pannebånd kom iallefall frem på toppen der det virket å blåse fra alle kanter.
Her startet vi turen. Har man bil med 4WD og høy bakkeklaring er det mulig å kjøre ett stykke til og slippe noen motbakker.
Vi startet turen fra Grunntjønna (bomvei inn hit), og fulgte en tydelig og godt merket sti oppover i bjørkeskogen. Stien var «krydret» med infoskilt her og der, og vi passerte en gammel løe (på avstand oppover) og senere også en åpen bu med tilhørende utedo som befant seg i et nyere bygg med en avlåst del.
Herfra skulle det iflg. turbeskrivelsen på ut.no ikke være noen merking, men de røde treflisene som hittil hadde vist vei fortsatte videre i retning toppen, og noen falmete rødmalte steiner fant vi også. Merkingen var imidlertid ikke helt på topp videre, så vi rota litt mellom merket og umerket terreng. Det hjalp ikke akkurat at det var små stier som gikk på kryss og tvers oppe i fjellsiden heller, men vi kom oss da til topps på halvannen time.
På toppen er det flott utsikt, men dessverre blåste det noe så infernalsk at vi kjapt satte oss ned ved den store varden i håp om å finne litt ly. Litt er vel stikkordet her, for til tross for en ganske stor varde blåste det godt rundt oss. Såpass kaldt ble det at til tross for både dunjakke, votter og pannebånd ble visitten på toppen relativt kort.
Toppvarden på Synnerhogna.
Vi bestemte oss for å prøve å finne en annen vei ned fra toppen. Kartet viste at det skulle være en sti som gikk nordøstover før den svingte sørvest i retning Grunntjønna.
For å gjøre det kort: Vi fant aldri stien, men trodde vi hadde funnet den på et tidspunkt. Tabben var å ikke sjekke kartet da, for etter å ha gått på denne stien en god stund begynte jeg å ane ugler i mosen, og ganske riktig… vi var på feil sti. Stien vi gikk på endte ved Milenget og ikke ved Grunntjønna.
Utsikt mot sør fra litt under toppen. Tron ligger med toppen i skyene.
Dermed ble det å bushe ca 1 km. gjennom overgrodd bjørkeskog for å komme oss over på den stien vi skulle ha vært på. Vi tok sikte på løa vi hadde passert på veien oss, og under over alle undre; vi gikk rett på den. Her tok vi lunch del 2 siden lunchen på toppen hadde vært av det korte slaget pga vinden. Tre menn med motorsag kom forbi mens vi satt der. De skulle visst rydde litt krattskog som forberedelse til elgjakta.
Løa som ligger 80 meter fra den merkede stien.
Siste del av turen gikk på samme sti som vi gikk opp. En knapp mil ble det, inkludert litt over en km. ekstra pga feilnavigering.
Turdato: 27.07.2022. Synnerhogna heter forøvrig Langsfjellhogna på offisielle norske kart.
På det høyeste punktet på Valdresflye er det en café som driftes av DNT hvor man kan få kjøpt drikke, småretter og vafler. Arkitekturen på bygget er råflott, synes jeg, og på vår vei hjemover stoppet vi her siden det så ut til at det enda ikke var stappfullt (som det har vært de andre gangene vi har passert senere på dagen).
Egentlig var det litt for tidlig på dagen for vaffel, men av og til er det greit å gjøre et unntak. Hadde jeg visst at vi fikk en stor vaffelplate hver, tror jeg vi hadde nøyd oss med en på deling, og skal jeg være ærlig, syntes vi heller ikke at vaffelen var noen høydare, så du er herved advart!
Flye 1389 med sin futuristiske arkitektur.
Utsikten og bygget i seg selv er det imidlertid ingenting å si på, og hvis man først kjører over Valdresflye, er det absolutt verdt å stoppe her. Mens vi satt der og gomlet vafler fant vi ut at vi like gjerne kunne ta dagens tur der vi var. Jeg hadde egentlig planlagt en tur fra Lemonsjøen, men den får vi ta en annen gang.
Så etter at vaflene var oppspist og kaffen drukket, ruslet vi opp til Fisketjernnuten (1527 moh). Det er ingen sti opp til toppen iflg. Norgeskart, men i virkeligheten er det en tydelig sti, antagelig oppgått av vaffelspisere som oss. Lett stigning hele veien etter et lite flatt parti i starten.
Toppen på Fisketjernnuten.
Topplatået er vidt og brett, så utsikten er noe begrenset, men det er likevel en fin rusletur om man ønsker å røre litt på seg etter å ha satt til livs vafler eller ostesmørbrød på Flye 1389.
Vi var ikke alene på toppen, så vi drøyde ikke lenge før vi ruslet nordover på topplatået mot et par andre høyder med varder på før vi returnerte i retning caféen.
Den nordligste høyden på Fisketjernnuten.
Denne dagen stoppet vi også ved Ridderspranget. Det er jo strengt tatt ikke så mye å se annet enn en flott elv hvor erosjonen over tid har laget et gjel som man visstnok kan hoppe over. Sagnet sier iallefall at ridder Sigvat reddet en kvinne fra å bli ufrivillig gift ved å befri henne fra fangenskap og hoppe over Ridderspranget med henne.
Ved Ridderspranget (men selve spranget er ikke synlig på dette bildet).
Det er mange, mange år siden jeg første gang hørte om og så bilder fra Knutshøe i Jotunheimen, og eggen ble umiddelbart ført opp på min liste over topper som skulle gås. Så går årene uten at jeg er i nærheten av Jotunheimen, og i mellomtiden har Knutshøe blitt en hit på sosiale media, og nå skal «alle» gå Knutshøe. Vel, det får ikke hjelpe. Når vi pga. været endret planene for årets sommertur i siste liten, og vi er i nærheten av Knutshøe, ja da må jeg også gå turen selv om jeg frykter at vi blir gående i kø.
Hils på Knutshøe; Besseggens tøffe lillebror.
Dagen starter derfor med at vekkerklokka ringer 05.30. Det er tross alt ferie, og jeg gidder ikke noe stress om morran. Jeg vil ha god tid til frokost og kaffe før vi setter oss i bilen og kjører til Vargebakkan parkering på Valdresflye. Dit kommer vi rundt halv åtte på morran, og allerede da er alle parkeringsplasser opptatt av bobiler og teltere som har slått opp teltet ikke langt fra parkeringsplassen. Vi må dermed parkere på veiskuldra og utover dagen er det utallige andre som også gjør det.
Vi har akkurat startet oppstigningen til ryggen. Dette tror jeg er rett før første klyveparti.
Det er en nydelig dag med sol fra nesten skyfri himmel, men ikke veldig varmt i lufta. Perfekt toppturvær egentlig. Stien over Knutshøe er ikke merket, og en liten stund etter at vi har krysset elven Varga på bro møter vi på et skilt som spør om vi er erfarne nok til å ta turen over Knutshøe, og informerer om at det er en krevende tur uten muligheter til å ta snarveier ned og at turen innebærer luftig klyving. Jeg visste om det med klyvingen, men likevel…. *gulp*
Erfaren og erfaren… jeg har gått utallige fjellturer og toppturer, så sånn sett er jeg vel erfaren, men med en høyst reell høydeskrekk kan jo klyvepartiene på eggen bli utfordrende. Mht snarveier gir det seg nesten selv for det er stupbratt ned på begge sider av eggen. Eggen i seg selv er imidlertid bred, så den utfordrer ikke høydeskrekken noe særlig (med unntak av den ene gangen (eller to?) hvor stien går utpå kanten).
Tilbakeblikk mot starten av ryggen.
Jeg gikk Besseggen i slutten av august 2010 (med nysnø oppover eggen), og jeg kan ikke huske at jeg syntes klyvingen der var spesielt utfordrende, så jeg regner med at jeg skal komme meg over Knutshøe også, særlig siden jeg ikke går alene og kan få litt hjelp om det skulle vise seg nødvendig.
Utrivelig vær på Besseggen.
Vi har ikke gått langt før vi lurer på hvor stien egentlig går. Vi har begynt stigningen opp til Knutshøe og plutselig deler stien seg. Etter litt utforsking bestemmer vi oss for stien til venstre som etter kort tid dreier til høyre, og vips – det første klyvepartiet. For folk uten høydeskrekk og litt erfaring med å klyve, er ikke dette partiet noen utfordring i det hele tatt. Det er gode tak hele veien, men jeg liker meg uansett ikke i bergveggen, og svetter av redsel og kjenner antydning til gelebein. På ett punkt får jeg sambo til å gi meg et lite dytt i ræva da steget kjennes litt for langt for meg som er medlem i «kortfot-klubben». Heldigvis er det ikke så mange klyvene som skal til før vi er oppe på stien som tar oss videre. Puh… da er det bare ett klyveparti til å grue seg for, og nå har jeg ikke noe valg, jeg må opp, for det er nemlig helt uaktuelt å gå ned den lille bergveggen jeg nettopp kløv opp. Det er bare én ting som er verre enn å klyve opp, og det er å gå ned slike klyvepartier. Siden det ikke er andre på stien så tidlig slapp vi kø på dette punktet, og jeg skapte heller ingen kø da jeg brukte litt tid opp. Jeg har ingen bilder fra noen av klyvepartiene siden jeg hadde mer enn nok med klyvingen, og sambo tar nesten aldri bilder med mindre jeg minner han på det.
Utsikt innover Jotunheimen. Leirungåe renner gjennom dalen fra Øvre Leirungen.
Stien videre er lettgått og etterhvert som vi kommer høyere blir utsikten bare finere og finere. Når man går Knutshøe denne veien har man utsikt innover i Jotunheimen nesten hele veien over eggen, og på en dag som dette kan utsikten neppe bli bedre. Norge altså på dager som dette ❤ Jeg forventer hele tiden at noen unge sprekinger skal ta oss igjen siden vi rusler i et rolig tempo, men enn så lenge er det ingen å se på eggen der vi kom fra. Vi ser imidlertid ett menneske ved toppen, og lurer på om han kommer til å være der når vi kommer opp.
På vei ned i siste skaret før klyving opp til toppen.
Etter ca 3,5 km. står vi oppe på en høyde og ser ned på et lite skar vi må ned for å begynne siste klyving opp til toppen av Knutshøe. Sett herfra ser ikke veggen så ille ut, og jeg tenker at dette fikser jeg lett. Kort oppsummert: jeg fiksa det, men herre jemini for noen gelebein og for en puls jeg hadde. Som i forrige klyveparti er det også her gode tak hele veien, men det er et lengre parti som må klyves, og jo høyere opp jeg kommer, jo større er fallhøyden, bokstavelig talt. Det er lenge siden jeg har vært så redd, men samtidig er det noe med å utfordre seg selv og kjenne på mestringsfølelsen når man har gjort det man er redd for. Jeg lever det meste av livet mitt godt innenfor komfortsonen (som de fleste av oss gjør), og da kjennes det godt å utfordre seg selv litt og gjøre ting man egentlig ikke tør – innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg har ingen planer om å utløse noen redningsaksjon fordi jeg har tatt for store sjanser i forhold til psyke og ferdigheter, men dette mener jeg er innafor, spesielt siden jeg ikke går alene.
Fortsatt ved godt mot på dette tidspunktet.
Etter et par nervepirrende minutter eller tre eller fire eller fem (?) er klyvingen unnagjort og jeg kan helsvett spasere opp til varden på toppen og la pulsen roe seg. Fortsatt har ingen tatt oss igjen, og han vi så på toppen tidligere har gått videre, så vi kan nyte toppen og den spektakulære utsikten helt alene. Etter at de obligatoriske toppbildene er tatt finner vi oss en plass hvor vi kan nyte utsikten og spise lunch. Sett i ettertid kunne vi drøyd lunchen litt siden hele turen er rundt 13 km. lang, og kun 4 km. er tilbakelagt når vi sitter på toppen. Knutshøe er proppfull av fine utsiktspunkter, og slik sett er det slett ikke påkrevd å innta matpakken på toppen for å få mat med utsikt.
På toppen. Besshøe i bakgrunnen.
Vi har ikke sittet lenge ved toppen før det kommer flere opp, men de er uansett færre enn jeg hadde fryktet selv om det er en jevn strøm en periode. Det føles likevel aldri folksomt eller trangt på toppen. Jeg sliter litt med en nerveknute som gjør vondt på det ene fotbladet og har derfor tatt av meg fjellskoene mens vi spiser. Til tross for strålende sol er det ikke så varmt og en liten trekk sørger for at føttene blir ganske kalde etter kort tid. De må derfor tulles inn i ullgenser og vindjakke for å unngå at jeg blir altfor kald, for jeg har ingen planer om noen snarlig avgang. Fra toppen ser vi en jevn strøm av vandrere på vei mot Besseggen på andre siden av Gjende, og båter går i skytteltrafikk på Gjende.
Stien videre fra toppen.
Til slutt er det temperaturen som får oss videre. Sol fra skyfri himmel er ikke nok når lufttemperaturen ikke er veldig høy og det i tillegg blåser litt. Stien videre går nedover i stort sett greit terreng. Enkelte steder brattere enn «normalen», men aldri så bratt at det føles utrygt selv om jeg må «skli ned» på rompa et par steder pga skrenter som er akkurat litt for høye til at mine ben når ned.
Øvre Leirungen, Leirungsåe og Gjende sett fra toppen av Knutshøe.
Stien er stort sett ganske grei å følge, men på ett punkt er det ingen synlig sti fordi underlaget er kun stein. Da er det godt å se en flat stein som er reist på høykant hvor det er malt en stor rød prikk som viser veien videre. Et annet sted møter vi et skilt som viser vei og et annet som advarer mot å gå ned renna og ber oss om å følge ryggen. Et tydelig stispor nedover tyder på at det er mange som har forsøkt å komme seg ned denne veien, trolig uten å lykkes siden det ikke er noen snarveier ned fra Knutshøe.
Niks, her kommer man ikke ned. Følg ryggen!
Jeg begynner etterhvert å bli mer enn klar for å komme meg ned i Leirungsdalen, og synes vandringen på ryggen er et evighetsprosjekt, og siste biten ned gjennom bjørkeskogen er bratt. Enda godt det er bjørketrær å henge seg fast i på vei ned.
Nydelig utsikt selv om vi har kommet et godt stykke ned.
Omsider er vi nede og nå venter rundt 6 km. svett og noe smertefull vandring i Leirungsdalen langs foten av Knutshøe. Lårmusklene mine har som vanlig begynt å verke og for min del kunne turen vært slutt nå, men vi må tilbake til bilen, så det er bare å gå på.
Tilbakeblikk over turen som er gått. Det gir seg vel selv at det ikke er noen snarveier ned.
Vi tar imidlertid først en pause ved ei hytte som ligger ved Øvre Leirungen, og mens vi sitter her passerer det mange som også har gått over Knutshøe. De får følge med myggen så lenge stien går i bjørkeskogen. Det blir bedre når stien etterhvert runder begynnelsen av Knutshøe og vi treffer igjen stien vi gikk innover.
Uthuset til hytta der vi tok en pause.
Leirungsdalen er en vakker dal, og aller finest er den hvis man går motsatt vei av oss og ser innover på topper med sommersnø i Jotunheimen. Da vi kommer tilbake til veien ser vi uhorvelig mange biler parkert langs veien. Selv om jeg aldri opplevde turen som folksom eller merket antydning til kø noe sted (lurt å starte tidlig!), så er det åpenbart mange som har tatt turen over Knutshøe denne dagen. Noen startet til og med da vi var nesten tilbake ved bilen, så her er det «trafikk» hele døgnet på fine sommerdager som dette.
Nydelige Leirungsdalen.
Endelig fikk også jeg gått Knutshøe, og den er akkurat så vakker som jeg trodde og mer utfordrende enn jeg trodde også. Jeg hadde ikke regnet med å bli så gele i beina som jeg ble i klyvepartiene, men jeg kom nå opp uten å «fryse fast” i bergveggen, og siden vi startet så tidlig som vi gjorde fikk jeg klyve i fred uten at jeg trengte å stresse fordi andre ventet på tur.
Starten av Knutshøe. Ett menneske kledd i svart med liggeunderlag i sekken er på vei opp klyvepartiet.
Bitihorn (1607 moh) kalles porten til Jotunheimen, og det er en mastodont av et fjell som er umulig å overse uansett hvilken vei man ser det fra. Dog er det nok fra Beitostølen-siden fjellet ser mest imponerende ut.
Bitihorn slik vi ser den ved turens begynnelse.
Det er to ruter opp til toppen, og grunnet min høydeskrekk valgte vi å gå fra nordvest da denne ruten ikke har noen luftige partier.
Før vi dro til Beitostølen ble det meldt sol og greie temperaturer i området, men vi våknet til en grå himmel. Dog så det ut til å bli ok turvær, så vi la avgårde fra parkeringen ved lapp-campen før halv ti på morgenen. Det sto allerede noen biler på parkeringen da vi kom, men på vei opp til toppen verken så eller møtte vi et eneste menneske før vi nådde toppen.
Lave skyer på vei ned.
Turen starter flatt og fint på tydelig rødmerket sti, og etter ca 1 km. gange viser et skilt stien videre mot toppen av Bitihorn mens den rødmerkede DNT-stien fortsetter rett frem. Det er forøvrig mulig (og sett fra mitt ståsted; anbefalt) å fortsette litt lenger frem på tydelig sti før man skrår oppover. Da unngår man et parti med svært steinete sti.
Videre opp mot Bitihorn er det også merking, men frem til man kommer til steinura er det umulig å gå feil da stien er svært tydelig. Den er også veldig lettgått, men det er klart; det går oppover og for meg som ikke har superkondis merkes det på pulsen. Vi får litt sol på denne delen av turen, og utsikten over Bygdin og innover Jotunheimen er helt nydelig.
Utsikt mot Bygdin på vei opp.
Jeg husker ikke helt på hvilken høyde steinura begynner, men den lettgåtte jord/leirestien går etterhvert over i mer steinete sti og steinur. Ikke noen vanskelig ur, men likevel ikke like lettgått som lenger ned, og her er jeg glad det er merking oppover siden stien naturlig nok ikke er like tydelig her.
Etter halvannen times jevn gange når vi toppen, og vi blir litt overrasket over at det er såpass mange her når vi ikke har sett noen på tur opp foran oss. Det er også et stort telekommunikasjonsanlegg på toppen, så selve toppen er ikke særlig billedskjønn.
På toppen av Bitihorn.
Det blåser noe infernalsk her oppe, og skydekket har tettet seg til og fått en mørkere grå farge. Blir det regn mon tro? Vi tar noen bilder av en grå utsikt og toppvarden før vi søker ly bak bygningen på toppen for en matbit.
Det blir en kortere pause enn tenkt for til tross for tørr ullgenser og dunjakke er det kaldt, og vottene må på når brødskivene er spist. Dessuten ser det ut til at det er regn på gang, og jeg vil helst ned steinura før regnet treffer oss.
Utsikt før skyene datt ned. Valdresflye sees tydelig ved foten av fjellet.
Det rekker vi ikke. Vi har ikke kommet langt nedover før vi kjenner de første regndråpene, og ut fra himmelen å dømme er det like greit å få på seg regnklær først som sist.
Regntett bekledning måtte på gitt.
Utsikten som var høvelig grei på tur oppover blir nå ikke så mye å skryte av. Vi møter masse folk på tur opp, men de kan ikke regne med noen utsikt på toppen, for skyene har senket seg over både Bitihorn og øvrige topper i Jotunheimen.
Turen ned går greit, og en liten stund slutter det å regne. Lenge nok til en liten pause og den siste brødskiva. På parkeringen er det fullt av biler. Ikke overraskende ut fra antall mennesker vi møtte som var på vei opp da vi gikk ned.
Trøndersommeren har sviktet totalt, og stort bedre så det ikke ut til å skulle være i Ålesund og Stryn, dit vi egentlig hadde tenkt oss i starten av ferien. Vi endret dermed planer i siste liten og dro til Beitostølen i stedet hvor værmeldinga lovet sol.
Utsikt fra leiligheten ved ankomst Beitostølen.
Siden Norge er Norge, ble det ikke så mye sol som lovet, men det ble iallefall mindre regn enn det vi har hatt hjemme og en del sol. Ved ankomst Beitostølen sist lørdag var det riktig så fint med sommerlige temperaturer og sol fra skyfri himmel. Deilig for en værsyk utflytta østlending i Trøndelag.
Søndag våknet vi til en akk så velkjent farge på himmelen; grå, og temperaturen var slett ikke så sommerlig lenger, men det var iallefall oppholdsvær. Siden jeg hadde slitt med en lett utmattelse i drøyt en uke, ble første topptur i ferien av det enkle slaget: Gravolskampen på små 1281 moh. Det er en svært beskjeden høyde i disse trakter hvor 2000-meter topper ligger på rekke og rad.
På toppen med utsikt over Vinstre.
Utgangspunktet er i en sving ikke langt fra Beitostølen sentrum der det er noen få parkeringsplasser. Vi var tidlig ute og parkerte som førstemenn på plassen. Siden ingen av oss hadde lest kartet godt nok, startet vi like gjerne turen ved å bomme på stien når vi valgte den bredeste og mest synlige stien opp fra parkeringen. Ja,ja… det var ingen krise, men medførte litt ekstra tur og en høyst unødvendig opp- og nedstigning for å komme ned på den stien vi skulle følge.
På vei tilbake med Bitihorn midt imot.
Da vi omsider var på rett vei var det null problem å finne veien til toppen. Enkelte steder var det lagt ut klopper. Det kan nok være bløtt på disse plassene i perioder med mye nedbør, men nå var det tørt og fint. Etter omlag en time og tyve minutter var toppen nådd. Flott utsikt over innsjøen Vinstre og Bitihorn, men vinden gjorde at vi fort trakk litt ned og fant ly bak en skrent for lunchpause.
Toppvarden på Gravolskampen.
Returen gikk samme vei som vi kom minus den unødvendige bomturen, men det er mulig å gå en rundtur her ved å gå ned til Vinstre, gjennom Oledalen og opp på Oledalsbrynane.
Mot Bitihorn og Jotunheimen.
På vei hjem møtte vi mange som var på tur innover. Vi hadde startet tidlig og fikk turen innover fjellet for oss selv. I disse traktene er det greit å komme seg avgårde tidlig. Ikke bare for å slippe køgaåing, men også for å få parkert nære utgangspunktet for turen.
Aldri tidligere har jeg gått på ski 16. og 17. mai, men det har jeg altså nå. Det var til og med særdeles gode forhold.
Skikkelig hustrig på toppen av Novola 16. mai
Aldri har jeg sett mer snø rundt hytta enn i år, og når det i tillegg har vært en sprettkald vår, ja så blir snøen liggende og den blir ikke råtten. Og fortsatt kommer det jevnlig påfyll av snø. Senest i dag på selveste 17. mai ramlet det ned omlag 4 cm. snø midt på dagen.
Fra tur nr 2 på 17. maiVi hadde fjellet for oss selv i dag.
Før og etter dette snøfallet hadde vi imidlertid sol. Hvor deilig er det ikke å få litt sol på nasjonaldagen når vi har vært alt annet enn bortskjemt med godvær i landsdelen hittil i år? Vi rakk til og med en liten kakebit på terassen før snøen begynte å lave ned for alvor.
Fantastisk turvær i dag. For første gang var flagget med.
Utpå ettermiddagen kom sola frem igjen, og da ble det en ny tur ut på ski. Denne gangen på felleskiene som har fått stå i fred lenge mens fjellskiene har vært i bruk. Det var en del kladding på fjellskiene mens sola var fremme i dag, men når sola forsvant i løpet av av vår kaffepause ble det straks bedre forhold og hjemturen nedover gikk som en lek.
Bygeværet driver innover oss. Før skyene og dalende snø tok over for noen timer.
Etter en fin langhelg på Fosen fortsatte vi sommerferien på hytta, og godværet bare fortsatte og fortsatte. Ja, flere dager i strekk var det så varmt at jeg bare lå langstrak på en solseng. Selv om jeg er glad i å være på tur er jeg ikke så begeistret for hete og klegg, og begge deler var det en del av denne sommeren. Klager ikke altså! Hvertfall ikke på heten. Jeg elsker sol og varme, og noen ganger er det helt ok å bare ligge i sola og høre på podkaster eller lese en bok. Noen turer fikk vi dog gått før og etter de varmeste dagene, og den første turen gikk til Kjøliskarven (1289 moh).
Utsikt østover fra toppen av Kjøliskarven.
Utgangspunktet var som alltid Jensåsvollen, samme utgangspunkt for mange som har Kjølihytta som mål (hytta med den fineste utsikten i TT-systemet, spør du meg!). Vi fulgte veien opp til gruva og fortsatte deretter i lettgått fjellterreng til vi sto på toppen. Denne gangen var det ekstra lett å finne veien, for løypa til toppen var merket i forbindelse med et terrengløp som skulle arrangeres et par dager etterpå. Det blåste godt på toppen, men vi fant le bak den store varden. På en så fin dag som dette var vi ikke alene i fjellet, men folksomt vil jeg ikke si at det var selv om vi møtte flere enn noen gang før. Forøvrig så vi langt flere reinsdyr enn mennesker på denne turen. Nesten 15 km. ble turen denne dagen.
Det ser ikke ut som noen topp, men dette er faktisk tatt på toppen av Tverråfjellet.
En annen topp vi avla et besøk var Tverråfjellet (1089 moh). Dette var et nytt bekjentskap for oss, så endelig kunne vi krysse av en ny topp på lista over fjelltopper i Holtålen med PF>100m. Utgangspunktet var Gilsetlivollen ved Litj-Bælingsjøen. Hit kommer du ved å kjøre Bringenveien (bomvei) som tar av fra FV30 ved Gåre. Fra vollen går det sti opp til Litj-Bælingsjøen som er et oppdemt vann. Jeg var spent på om det var mulig å krysse demningen. Det viste seg å være en smal sak siden det var bygget en gangbro der. Uansett hadde det vært mulig å krysse elva nedenfor demningen siden det var svært lite vannføring i elva.
Demningen på Litj-Bælingsjøen. Ingen sak å krysse her.
Etter å ha lagt «sjøen» bak oss gikk det ikke lang tid før det ikke var noen sti lenger. Da var det bare å ta sikte på fjellet og labbe ivei. Det var tyngre enn jeg hadde trodd siden det var en del opp og ned i myr og lyng. Mange små dalsøkk gikk nord-sør og vi skulle østover. Oppe på selve fjellet er det et enormt platå, og også her går det litt opp og ned før man omsider får kommet seg bort til den høyeste toppen helt i enden av ryggen (dvs helt nordøst på ryggen). Selve toppen var ikke så mye å skryte av. Ingen varde, ikke engang en liten steinhaug og utsikten blir noe begrenset når toppen mer eller mindre er et gigantisk platå.
På vei ned mot Litj-Bælingsjøen.
Det blåste ganske heftig på toppen, så vi valgte å gå litt ned før vi tok lunchpause. Etter pausen fortsatte vi ryggen bortover i stedet for å gå ned der vi kom opp. Dermed var vi oppom ytterligere to topper på fjellet før vi begynte å skrå ned mot Litj-bælingsjøen igjen. Nede ved foten av fjellet måtte Raubekken krysses, men siden det hadde vært tørt og varmt lenge nå, var det en enkel affære. Selv om bekken var riktig så bred var det nesten ikke vann i den. Ved bekken gikk vi oss på en gapahuk som ikke er avmerket på kartet. Sikkert hyttefolk i nærheten som har satt den opp. Totalt ble det omlag 14 km. på tur i nydelig sommervær.
På vei innover i Kjølifjellet med datter og amerikansk kjæreste.
Dette var de to lengste turene på hytta i sommerferien, men vi gikk også noen kortere turer som ikke var toppturer. Blant annet hadde vi besøk av begge mine voksne barn, og datteren min hadde med seg sin kroatisk-amerikanske kjæresten. Da må vi så klart vise frem den flotte naturen vi har i Norge. En omvisning i Røros inkludert en «topptur» på slagghaugene er obligatorisk når gjester kommer langveisfra. Likeså Storwartz og Kjølifjellområdet. Heldigvis var det reinsdyr i området denne gangen også, så vår amerikanske gjest fikk se disse flotte dyrene i sitt naturlige miljø.
Innimellom krever hytta litt vedlikehold. I sommer var det plattingen som fikk to strøk med terrassebeis.
Sommerferien i år startet omtrent samtidig med at godværet og sommertemperaturene ankom landsdelen etter en heller iskald og traurig vår og sommer frem til medio juli. Med gode værvarsler bestemte vi oss for å innlede ferien i telt på Fosen for å bestige de to kommunetoppene jeg manglet i det gamle Sør-Trøndelag fylke.
Fredag etter jobb kjørte vi til Furudalen i Namdalseid kommune. Bompenger ble betalt med sms og vi kjørte deretter veien til ende. Innerst i dalen er det satt opp gjerder rundt parkeringsplassen siden det beiter kyr i dalen. Det var allerede ganske sent da vi parkerte bilen , og vi var vi lite lystne på å begynne å labbe ivei med tunge sekker oppover lia mot Finnvollheia i Åfjord kommune. Heldigvis fant vi en fin leirplass ved elva omlag 200 meter fra parkeringen, og teltet ble slått opp før vi iførte oss mygghatter og slo oss ned ved elvebredden. Det var ikke så mye mygg i lufta , men knott… jo takk, de var der i rikt monn. Neste dag skulle vi også få kjenne at kleggen bodde i området.
Elva som vi slo opp teltet ved. Heldigvis ingen knott til frokost.
Etter frokost neste dag begynte vi vandringen mot Finnvollheia. Det går sti fra parkeringen i retning toppen, og etter kort tid krysset vi elva på en solid hengebru. Vi fulgte stien til vi nesten hadde passert nedenfor Vestre Oksvollheia før vi brøt av og gikk direkte mot Finnvollheia via et navnløst vann på høyde 538.
Vakkert i kystfjellene også.
På toppen var det nydelig utsikt mot bl.a Dåapma (som vi besteg i august 2014) og den store innsjøen Holden. Nord for toppen blinket det blått i utallige fjellvann.
Ingen sak å krysse elver når det finnes slike broer.
Det var en vakker dag, og vi hadde det ikke travelt så det ble en lang pause på toppen før vi returnerte til teltet i mer eller mindre samme spor som vi fulgte opp. Gps’n viste 18,4 km. Langt nok for min kropp med andre ord, så vi besluttet å la teltet blir stående der det var og heller kjøre i retning Storheia i Osen kommune neste morgen.
Toppen av Finnvollheia.
Søndagen opprant med litt mere skyer enn lørdagen, men den gode temperaturen hadde heldigvis ikke forlatt oss. Etter frokost ble leiren pakket ned og vi satte oss i bilen og kjørte til nok en inngjerdet parkeringsplass.; denne gangen ved Kvennlandssetertjønna. Bompenger også her, men disse må betales med giro i ettertid.
Storheia bakerst i bildet. Kvennlandssetra som man passerer på turen sees til venstre i bildet.
Turen opp mot Osens høyeste topp er merket og begynner på grusvei og fortsetter på sti, for det meste i ganske myrlendt terreng (iallefall frem til Austvatnet) Nå var det ganske tørt i myrene, heldigvis, for traséen opp til foten av Storheia tror jeg kan bli rimelig gjørmete i vått vær. De tørre myrene var dessverre ingen hindring for kleggen, og innimellom var den direkte plagsom.
Gårsdagens tur satt i beina mine og det var tungt å bevege seg oppover, og jeg syntes det tok en liten evighet før vi endelig kom til Austvatnet. Takk og lov for at vi ble i Furudalen etter turen til Finnvollheia og ikke la avgårde mot Storheia samme dag.
På vei opp fra Austvatnet.
Ved Austvatnet blir man ledet ned til utløpet av vannet der man krysser elven på en liten men stødig bro. Etter denne broen ble merkingen litt sparsommelig samtidig som retningen virket helt feil på meg. Vi droppet derfor å følge merkingen og krysset rett over myra til foten av Storheia. Der fant vi igjen stien som nå går rimelig bratt rett opp. Fin og tørr sti fra dette punktet, og det er bare et kort stykke som er skikkelig bratt. Heldigvis er det ikke luftig.
Brua ved utløpet av Austvatnet.
Toppen av Storheia ligger atskillig lenger inn enn jeg hadde trodd, så motivasjonen var ikke helt på topp, men å snu var ikke noe tema. Når jeg nå endelig hadde kommet meg til Fosen igjen, skulle jeg jammen meg plukke den siste kommunetoppen der også. Toppen ble omsider nådd, men vi ble ikke værende lenge. Kald vind og ingen sol når man er ikledd shorts og singlet er ikke noen god kombinasjon for lunchpause, så vi gikk litt ned og fant le bakom en klippevegg. Etter en god pause var det på tide å finne styrke til å takle kleggen i lavereliggende områder igjen.
Endelig på toppen av Storheia og den siste kommunetoppen på Fosen i boks.
Drøye 10 km. i dag og en helt ok tur, men ingen tur jeg noensinne kommer til å gå igjen. Finnvollheia derimot var en flott tur som jeg gjerne anbefaler.
Med innsjekking på hotellet og lunch unnagjort var det tid for vår første tur på Svalbard. Denne skulle gå til Platåfjellet rett utenfor Longyearbyen. Til tross for at fjellet ligger i gangavstand fra hotellet vi bodde på var det ikke aktuelt å gå alene. Med 3.000 isbjørner på øya kan man stort sett kun bevege seg innenfor Longyearbyens grenser uten å ha med våpen, og siden ingen av oss damene har tillatelse til å bære det måtte vi gå med guide.
Platåfjellet sett fra hotellet vi bodde på. Kirken sees til høyre i bildet.
Vi hadde booket turen med Svalbard Wildlife Expeditions og ble hentet på hotellet kl. 17.00 for å bli kjørt til selskapets lager. Der fikk vi utdelt kraftige brodder og staver før en kort kjøretur opp til kirka der vi startet vår vandring opp til Platåfjellet. Guidene våre var to unge menn fra hhv. Frankrike og Sverige.
Gåturen startet fra kirken i Longyearbyen. Underlaget vi gikk på var for det meste hardpakket snø og det var tidvis svært bratt, så pulsen fikk kjørt seg. Første stopp var ved varden hvor det er fantastisk utsikt over Longyearbyen og de omkringliggende fjellene. Kameraer og mobilkameraer fikk kjørt seg her! Som jeg kunne tenkt meg å oppdage mer av det ville landskapet som Svalbard består av!
De fleste av oss vandret videre oppover til platået. Ikke fullt så bratt opp her og bare rundt 15 minutters vandring fra varden. Vel oppe kunne jeg gjerne ha tenkt meg å vandre videre, men det var ikke en del av turen vi hadde kjøpt, så vi måtte returnere til varden der to av damene og en av guidene ventet.
Nede ved varden ble det servert varm drikke og kjeks i solskinnet. Klokka var vel rundt syv-halv åtte på kvelden, men siden det for tiden er midnattssol på Svalbard var det like lyst som midt på dagen. Helt fantastisk for meg som elsker sol og dagslys.
Til tross for det nydelige været måtte vi til slutt nedover igjen, og nå skjønte jeg poenget med de kraftige broddene og stavene! Det var bratt og snøen hardpakket og småglatt. Om jeg bare hadde gått i fjellsko tror jeg det fort kunne blitt en meget glatt tur nedover til kirka igjen. Men med kraftige brodder og staver kom vi alle helskinnet ned, og som vi pleide å avslutte stiler på skolen med: «Alle var enige om at det hadde vært en fin tur».
Det var bratt nok oppover, men det føles enda brattere nedover.
Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.
Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.
Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.
Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.
Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.
Skjellåbua i Holtålsfjella.
Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.
På vei opp til Storskrymten.
Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).
Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.
Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.
Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.
I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.
Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.
Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.
Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.
Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 