Category Archives: Toppturer

Toppturer i Holtålen

Etter en fin langhelg på Fosen fortsatte vi sommerferien på hytta, og godværet bare fortsatte og fortsatte. Ja, flere dager i strekk var det så varmt at jeg bare lå langstrak på en solseng. Selv om jeg er glad i å være på tur er jeg ikke så begeistret for hete og klegg, og begge deler var det en del av denne sommeren. Klager ikke altså! Hvertfall ikke på heten. Jeg elsker sol og varme, og noen ganger er det  helt ok å bare ligge i sola og høre på podkaster eller lese en bok. Noen turer fikk vi dog gått før og etter de varmeste dagene, og den første turen gikk til Kjøliskarven (1289 moh).

IMG_8412

Utsikt østover fra toppen av Kjøliskarven.

Utgangspunktet var som alltid Jensåsvollen, samme utgangspunkt for mange som har Kjølihytta som mål (hytta med den fineste utsikten i TT-systemet, spør du meg!). Vi fulgte veien opp til gruva og fortsatte deretter i lettgått fjellterreng til vi sto på toppen. Denne gangen var det ekstra lett å finne veien, for løypa til toppen var merket i forbindelse med et terrengløp som skulle arrangeres et par dager etterpå. Det blåste godt på toppen, men vi fant le bak den store varden. På en så fin dag som dette var vi ikke alene i fjellet, men folksomt vil jeg ikke si at det var selv om vi møtte flere enn noen gang før. Forøvrig så vi langt flere reinsdyr enn mennesker på denne turen. Nesten 15 km. ble turen denne dagen.

IMG_8475

Det ser ikke ut som noen topp, men dette er faktisk tatt på toppen av Tverråfjellet.

En annen topp vi avla et besøk var Tverråfjellet (1089 moh). Dette var et nytt bekjentskap for oss, så endelig kunne vi krysse av en ny topp på lista over fjelltopper i Holtålen med PF>100m. Utgangspunktet var Gilsetlivollen ved Litj-Bælingsjøen. Hit kommer du ved å kjøre Bringenveien (bomvei) som tar av fra FV30 ved Gåre. Fra vollen går det sti opp til Litj-Bælingsjøen som er et oppdemt vann. Jeg var spent på om det var mulig å krysse demningen. Det viste seg å være en smal sak siden det var bygget en gangbro der. Uansett hadde det vært mulig å krysse elva nedenfor demningen siden det  var svært lite vannføring i elva.

IMG_8519

Demningen på Litj-Bælingsjøen. Ingen sak å krysse her.

Etter å ha lagt «sjøen» bak oss gikk det ikke lang tid før det ikke var noen sti lenger. Da var det bare å ta sikte på fjellet og labbe ivei. Det var tyngre enn jeg hadde trodd siden det var en del opp og ned i myr og lyng. Mange små dalsøkk gikk nord-sør og vi skulle østover. Oppe på selve fjellet er det et enormt platå, og også her går det litt opp og ned før man omsider får kommet seg bort til den høyeste toppen helt i enden av ryggen (dvs helt nordøst på ryggen). Selve toppen var ikke så mye å skryte av. Ingen varde, ikke engang en liten steinhaug og utsikten blir noe begrenset når toppen mer eller mindre er et gigantisk platå.

IMG_8497

På vei ned mot Litj-Bælingsjøen.

Det blåste ganske heftig på toppen, så vi valgte å gå litt ned før vi tok lunchpause. Etter pausen fortsatte vi ryggen bortover i stedet for å gå ned der vi kom opp. Dermed var vi oppom ytterligere to topper på fjellet før vi begynte å skrå ned mot Litj-bælingsjøen igjen. Nede ved foten av fjellet måtte Raubekken krysses, men siden det hadde vært tørt og varmt lenge nå, var det en enkel affære. Selv om bekken var riktig så bred var det nesten ikke vann i den. Ved bekken gikk vi oss på en gapahuk som ikke er avmerket på kartet. Sikkert hyttefolk i nærheten som har satt den opp. Totalt ble det omlag 14 km. på tur i nydelig sommervær.

IMG_8589

På vei innover i Kjølifjellet med datter og amerikansk kjæreste.

Dette var de to lengste turene på hytta i sommerferien, men vi gikk også noen kortere turer som ikke var toppturer. Blant annet hadde vi besøk av begge mine voksne barn, og datteren min hadde med seg sin kroatisk-amerikanske kjæresten. Da må vi så klart vise frem den flotte naturen vi har i Norge. En omvisning i Røros inkludert en «topptur» på slagghaugene er obligatorisk når gjester kommer langveisfra. Likeså Storwartz og Kjølifjellområdet. Heldigvis var det reinsdyr i området denne gangen også, så vår amerikanske gjest fikk se disse flotte dyrene i sitt naturlige miljø.

IMG_8435

Innimellom krever hytta litt vedlikehold. I sommer var det plattingen som fikk to strøk med terrassebeis.

Reklamer

Siste kommunetopper på Fosen i boks

Sommerferien i år startet omtrent samtidig med at godværet og sommertemperaturene ankom landsdelen etter en heller iskald og traurig vår og sommer frem til medio juli. Med gode værvarsler bestemte vi oss for å innlede ferien i telt på Fosen for å bestige de to kommunetoppene jeg manglet i det gamle Sør-Trøndelag fylke.

Fredag etter jobb kjørte vi til Furudalen i Namdalseid kommune. Bompenger ble betalt med sms og vi kjørte deretter veien til ende. Innerst i dalen er det satt opp gjerder rundt parkeringsplassen siden det beiter kyr i dalen. Det var allerede ganske sent da vi parkerte bilen , og vi var vi lite lystne på å begynne å labbe ivei med tunge sekker oppover lia mot Finnvollheia i Åfjord kommune. Heldigvis fant vi en fin leirplass ved elva omlag 200 meter fra parkeringen, og teltet ble slått opp før vi iførte oss mygghatter og slo oss ned ved elvebredden. Det var ikke så mye mygg i lufta , men knott… jo takk, de var der i rikt monn. Neste dag skulle vi også få kjenne at kleggen bodde i området.

IMG_8238

Elva som vi slo opp teltet ved. Heldigvis ingen knott til frokost.

Etter frokost neste dag begynte vi vandringen mot Finnvollheia. Det går sti fra parkeringen i retning toppen,  og etter kort tid krysset vi elva på en solid hengebru. Vi fulgte stien  til vi nesten hadde passert nedenfor Vestre Oksvollheia før vi brøt av og gikk direkte mot Finnvollheia via et navnløst vann på høyde 538.

IMG_8292

Vakkert i kystfjellene også.

På toppen var det nydelig utsikt mot bl.a Dåapma (som vi besteg i august 2014) og den store innsjøen Holden. Nord for toppen blinket det blått i utallige fjellvann.

IMG_8251

Ingen sak å krysse elver når det finnes slike broer.

Det var en vakker dag, og vi hadde det ikke travelt så det ble en lang pause på toppen før vi returnerte til teltet i mer eller mindre samme spor som vi fulgte opp. Gps’n viste 18,4 km. Langt nok for min kropp med andre ord, så vi besluttet å la teltet blir stående der det var og heller kjøre i retning Storheia i Osen kommune neste morgen.

IMG_8280

Toppen av Finnvollheia.

Søndagen opprant med litt mere skyer enn lørdagen, men den gode temperaturen hadde heldigvis ikke forlatt oss. Etter frokost ble leiren pakket ned og vi satte oss i bilen og kjørte til nok en inngjerdet parkeringsplass.; denne gangen ved Kvennlandssetertjønna. Bompenger også her, men disse må betales med giro i ettertid.

IMG_8302

Storheia bakerst i bildet. Kvennlandssetra som man passerer på turen sees til venstre i bildet.

Turen opp mot Osens høyeste topp er merket og begynner på grusvei og fortsetter på sti, for det meste i ganske myrlendt terreng (iallefall frem til Austvatnet) Nå var det ganske tørt i myrene, heldigvis, for traséen opp til foten av Storheia tror jeg kan bli rimelig gjørmete i vått vær. De tørre myrene var dessverre ingen hindring for kleggen, og innimellom var den direkte plagsom.

Gårsdagens tur satt i beina mine og det var tungt å bevege seg oppover, og jeg syntes det tok en liten evighet før vi endelig kom til Austvatnet. Takk og lov for at vi ble i Furudalen etter turen til Finnvollheia og ikke la avgårde mot Storheia samme dag.

IMG_8341

På vei opp fra Austvatnet.

Ved Austvatnet blir man ledet ned til utløpet av vannet der man krysser elven på en liten men stødig bro. Etter denne broen ble merkingen litt sparsommelig samtidig som retningen virket helt feil på meg. Vi droppet derfor å følge merkingen og krysset rett over myra til foten av Storheia. Der fant vi igjen stien som nå går rimelig bratt rett opp. Fin og tørr sti fra dette punktet, og det er bare et kort stykke som er skikkelig bratt. Heldigvis er det ikke luftig.

IMG_8333

Brua ved utløpet av Austvatnet.

Toppen av Storheia ligger atskillig lenger inn enn jeg hadde trodd, så motivasjonen var ikke helt på topp, men å snu var ikke noe tema. Når jeg nå endelig hadde kommet meg til Fosen igjen, skulle jeg jammen meg plukke den siste kommunetoppen der også. Toppen ble omsider nådd, men vi ble ikke værende lenge. Kald vind og ingen sol når man er ikledd shorts og singlet er ikke noen god kombinasjon for lunchpause, så vi gikk litt ned og fant le bakom en klippevegg.  Etter en god pause var det på tide å finne styrke til å takle kleggen i lavereliggende områder igjen.

IMG_8346

Endelig på toppen av Storheia og den siste kommunetoppen på Fosen i boks.

Drøye 10 km. i dag og en helt ok tur, men ingen tur jeg noensinne kommer til å gå igjen. Finnvollheia derimot var en flott tur som jeg gjerne anbefaler.

 

Svalbard: Platåfjellet

Med innsjekking på hotellet og lunch unnagjort var det tid for vår første tur på Svalbard. Denne skulle gå til Platåfjellet rett utenfor Longyearbyen. Til tross for at fjellet ligger i gangavstand fra hotellet vi bodde på var det ikke aktuelt å gå alene. Med 3.000 isbjørner på øya kan man stort sett kun bevege seg innenfor Longyearbyens grenser uten å ha med våpen, og siden ingen av oss damene har tillatelse til å bære det måtte vi gå med guide.

IMG_7278

Platåfjellet sett fra hotellet vi bodde på. Kirken sees til høyre i bildet.

Vi hadde booket turen med Svalbard Wildlife Expeditions og ble hentet på hotellet kl. 17.00 for å bli kjørt til selskapets lager. Der fikk vi utdelt kraftige brodder og staver før en kort kjøretur opp til kirka der vi startet vår vandring opp til Platåfjellet. Guidene våre var to unge menn fra hhv. Frankrike og Sverige.

IMG_7272

Gåturen startet fra kirken i Longyearbyen. Underlaget vi gikk på var for det meste hardpakket snø og det var tidvis svært bratt, så pulsen fikk kjørt seg. Første stopp var ved varden hvor det er fantastisk utsikt over Longyearbyen og de omkringliggende fjellene. Kameraer og mobilkameraer fikk kjørt seg her! Som jeg kunne tenkt meg å oppdage mer av det ville landskapet som Svalbard består av!

IMG_7249

De fleste av oss vandret videre oppover til platået. Ikke fullt så bratt opp her og bare rundt 15 minutters vandring fra varden. Vel oppe kunne jeg gjerne ha tenkt meg å vandre videre, men det var ikke en del av turen vi hadde kjøpt, så vi måtte returnere til varden der to av damene og en av guidene ventet.

IMG_7259

Nede ved varden ble det servert varm drikke og kjeks i solskinnet. Klokka var vel rundt syv-halv åtte på kvelden, men siden det for tiden er midnattssol på Svalbard var det like lyst som midt på dagen. Helt fantastisk for meg som elsker sol og dagslys.

IMG_7270

Til tross for det nydelige været måtte vi til slutt nedover igjen, og nå skjønte jeg poenget med de kraftige broddene og stavene! Det var bratt og snøen hardpakket og småglatt. Om jeg bare hadde gått i fjellsko tror jeg det fort kunne blitt en meget glatt tur nedover til kirka igjen.  Men med kraftige brodder og staver kom vi alle helskinnet ned, og som vi pleide å avslutte stiler på skolen med: «Alle var enige om at det hadde vært en fin tur».

IMG_7235

Det var bratt nok oppover, men det føles enda brattere nedover.

 

Tur- og treningsåret 2018

Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe  med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.

Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low  ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.

IMG_3124

Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.

IMG_7436

Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.

Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.

IMG_4880

Skjellåbua i Holtålsfjella.

Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.

IMG_5109

På vei opp til Storskrymten.

Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).

IMG_4242

Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.

Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.

IMG_3611

Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.

I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.

IMG_6255-COLLAGE

Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.

Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.

Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.

4B3F357A-B21A-46EC-AAAF-71D7E89158C2-COLLAGE

Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.

 

 

To døgn på Dovrefjell og endelig Storskrymten – høyest i Oppdal og Trøndelag.

Turdato: 25-27. juli 2018.

I flere år har Storskrymten ligget langt inne på Dovrefjell og lokket på meg. Det er Oppdals og Trøndelags høyeste fjell med sine 1965 moh. og er således en kommunetopp på lista jeg samler etter (kommunetopper i det gamle Sør-Trøndelag).

Storskrymten kan nås fra flere utgangspunkt, men uansett hvor man velger å starte er det en lang tur. Jeg har for mange år siden forsøkt meg på toppen via Grøvudalen, men sterk vind satte en stopper for forsøket nesten før det hadde begynt. Denne gangen valgte vi Skamsdalen ovenfor Lesja som utgangspunkt. Værmeldingen lovet oss strålende sol, varmt og lite vind. Nesten for godt til å være sant. Vi snakker tross alt om værharde Dovrefjell!

IMG_5066

Tilbakeblikk ned dalen og elven Jori

Mange velger å ta Storskrymten som en dagstur. Har du gode bein og føtter som takler nesten 4 mil på tur er det fint, men mine bein og spesielt føttene nekter å gå så langt på én dag, så det måtte bli telttur. Nå er ikke det så dumt uansett da. Hvorfor stresse opp og ned på en topp når det var meldt knallvær og vi hadde ferie?

Vi begynte vår tur rett etter klokka fire på ettermiddagen torsdag 25. juli. Utganspunktet var Skamsdalssætrin som var lett å finne frem til. Litt skyet, men fin temperatur idet vi startet å gå. Akkurat slik værmeldingen hadde lovet. Turen går på merket sti langs elven Jori. Enkel å følge, men relativt steinete, så man må følge med på hvor man setter føttene. Tverråi ble krysset på bru og etter 6 km. kom vi til Lesjøen og kunne endelig se Storskrymten for første gang. For et fjell! Jeg gledet meg til neste dag. Da skulle jeg opp der!

IMG_5065

En liten bru er alltid god å ha når bekker og elver skal krysses. På vei tilbake gadd vi ikke gå opp til broen, så da krysset vi lenger ned på steiner.

Vi tok oss friheten og lånte en benk i hytteveggen til en av de små hyttene ved Lesjøen. Noen slurker kaffe og en rast gjorde godt, så fortsatte vi på den merkede stien til der hvor stien krysser elva Jori. Jeg er som kjent ganske pinglete både når det gjelder høyder og elvekrysninger, og av en eller annen grunn krysset vi ikke elva der hvor merkingen viste at vi burde krysse. Etter å ha prøvd å finne en annen vei over på steinene endte vi opp med å fortsette på vestsiden av elva på leting etter er egnet sted å krysse.

IMG_5073

Lesjøbua ved Lesjøen. Denne kan leies!

Vi går lenger og lenger og jeg begynner å gi opp håpet. Skal vi da aldri komme oss over denne elva? Vel, vi kom oss over, men vi endte med å vade. Å fy flate så kaldt det var! Elva var relativt bred der vi valgte å vade med en liten «øy» vi kunne mellomlande på, så det var helt greit å vade, men føttene ble rimelig iskalde. Kort tid etter vadingen var vi tilbake på stien og kunne fortsette.

IMG_5077

Mildest talt småkaldt å vade denne elven

I stikrysset hvor man bestemmer om man skal gå mot Åmotsdalshytta eller Grøvudalshytta valgte vi sistnevnte. De som tar turen til Storskrymten som en dagstur går i retning Åmotsdalshytta, men vi skulle finne en fin teltplass ikke altfor langt fra fjellet, og jeg hadde sett en turrapport der noen teltet i den retningen vi gikk.

Det begynte etterhvert å bli kveld og føttene mine verket. Særlig hælen ga klar beskjed om at den ikke var spesielt glad for den tunge sekken jeg hadde på ryggen. Vi tok derfor en kort pause på noen steiner hvor en kanelsnurr gikk ned på høykant sammen med en nå ganske lunken kaffe.

Rundt halv ti på kvelden fant vi omsider en teltplass vi var fornøyd med. Litt ovenfor Nedre Lustjønne slo vi opp teltet ved en liten elv. Utsikt og vann, og ikke altfor langt fra morgendagens turmål, Storskrymten, da er jeg fornøyd med teltplassen.

IMG_5087

Teltet er oppe og skydekket er i ferd med å lette.

Vi drøyde ikke veldig lenge før vi krøp ned i soveposene. Som vanlig sov jeg elendig, men det gjør i grunnen ingenting. Jeg elsker å være på telttur likevel. Det å ligge i en varm sovepose kun beskyttet av  to  tynne lag med mesh- og nylonduk med alt jeg trenger i sekken som ligger i forteltet; det er noe helt eget ved det. Det er en frihetsfølelse jeg sjelden føler ellers.

Neste morgen våknet vi til sol og blå himmel, akkurat som meldt. Oh lykke! Det er lite som slår å våkne i et telt midt i det store «intet» i strålende vær. Primusen ble fyrt opp og dagens første kaffekopp inntatt med en vidunderlig utsikt. Dernest frokost og tannpuss i elva før vi begynte vandringen mot Storskrymten.

IMG_5098

Elva der vi hentet vann og tok morgenstellet.

Vi hadde målet i sikte mer eller mindre hele tiden, så det var bare å rusle rolig oppover og nyte sola, varmen og de praktfulle omgivelsene. Intet behov for verken kart, kompass eller gps denne dagen. På vei mot selve Skrymten er det stort sett greit å gå, et par mindre steinurer ble passert uten nevneverdige problemer.

IMG_5103

En forsmak på hva som ventet lenger opp. Fjellene i bildet er Salhøa til vestre og Storskrymten til høyre bak.

Vi gjorde en liten feilvurdering etter å ha lagt Vesleholet bak oss og begynt på oppstigningen. I stedet for å gå opp på høyde 1753 og følge ryggen i retning toppen, gikk vi rundt den og havnet i en ørken av steinur. Ja, ja… noen feilvurderinger blir det ofte på tur, men vi kom oss over «steinørkenen» og kunne for alvor ta fatt på stigningen opp til selveste Storskrymten.

IMG_5109

Stadig nærmere toppen.

Jeg hadde lest at det var lettgått steinur mot toppen, og begynte å lure på hva i himmelens navn de mente med det, de som hadde skrevet det. Jeg syntes ikke ura var veldig lettgått, men heldigvis; det ordna seg etterhvert. Det var bare i begynnelsen av den bratte oppstigningen at steinura var ille (etter mine begreper). Lenger opp ble det faktisk lettgått steinur.

IMG_5112

Det er stein nok til alle på vei opp til Storskrymten.

 

Så sto vi der plutselig da… På 1985 moh, på den toppen jeg hadde drømt om så lenge. I det aller vakreste været Dovre kan by på og med en utsikt som er formidabel. Vi så alle 2000-metringene på Dovre, vi så Trollheimen, vi så Rondane, og jeg vet ikke hva vi ikke så. Vi var alene på toppen, og brukte god tid til å nyte øyeblikket. Jeg tror det er lenge til jeg får oppleve tilsvarende utsikt i så nydelig vær. Etter en halvtimes tid var det på tide å røre på seg igjen, og omtrent samtidig begynte de første andre menneskene å ankomme toppen.

IMG_5125

Endelig 🙂 Høyest i Trøndelag.

Som vanlig grudde jeg meg til nedoverturen i ur, men det gikk langt bedre enn jeg hadde fryktet. Denne gangen tok vi turen over 1753-høyden og unngikk dermed steinura langsmed ryggen.. Vi valgte en litt annen trasé ned enn opp for variasjonens skyld og møtte på en del mennesker som var på vei oppover. Det er fordelen med å telte i nærheten; man får et forsprang på de som starter fra Skamsdalen og kan nyte fjellet helt alene lenge.

IMG_5126

Utsikt mot blant annet Snøhetta på vei opp og ned.

Omsider kom vi oss ned til teltet, og da var det bare å flate rett ut på et liggeunderlag og la hælen hvile. Den hadde klart seg bra med tanke på at den var ganske vond kvelden før, men så hadde også KE tatt sekken i dag. Jeg bar bare en rompetaske på toppturen.

IMG_5138

Dovrefjell er usannsynlig vakkert. Goldt, men vakkert.

Tenk å kunne ligge i bare shorts og bh på værharde Dovrefjell og nyte sola og varmen. Det er nesten så jeg ikke tror det selv. Kaffe ble kokt og bok hentet frem fra sekken. Oh happy days 🙂 Til tross for at vi hadde teltet ved en DNT-sti var det så godt som ingen trafikk forbi oss. Kun én dame passerte denne dagen mens vi levde latmannslivet og mimret om utsikten fra toppen.

IMG_5151

Snakk om luksusliv. Akkurat her ønsket jeg meg ikke noe annet i hele verden.

 

Dag gikk mot kveld, men det blir ikke skikkelig mørkt på denne tiden av året. Bare en nydelig skumring, og sent på kvelden kom en gedigen fullmåne opp bakom fjellene i øst. Kan man be om mer? Nei, det kan man faktisk ikke. Dovrefjell innfridde så de til de grader. Riktignok ble det småkjølig utpå kvelden og sovepose og dunjakke var gode å ha, men dette var likevel ingenting i forhold til hvor kaldt det virkelig kan være på Dovre – selv i juli.

IMG_5159

Frossen som jeg er måtte påkledningen endres når sola gikk ned.

IMG_5165

Tenk å få oppleve Dovrefjell i slikt godvær OG fullmåne på samme tid.

Fredag morgen våknet vi til det samme nydelige været, men litt mere vind enn de to foregående dagene. Tanken på å forlate Dovrefjell var ikke fristende, men vi hadde ikke pakket med oss mat for mer enn 2 døgn. Jeg hadde imidlertid  lyst til å se mest mulig av dette vakre fjellområdet før vi forlot det, så vi bestemte oss for å følge stien mot Åmotsdalshytta over Leirsjøtelet. Leirsjøtelet er en liten uendelighet av høyfjellsplatå uten vekster i det hele tatt; iallefall ikke vekster som synes uten at man ser nøye ned i bakken.

IMG_5172

Vandrere på vei over Leirsjøtelet i retning Grøvudalshytta.

Det skulle vise seg å bli årets største tabbe turmessig å legge opp til en ekstra lang retur hjem for hælen min hadde bestemt seg for at nok var nok. Med tung sekk på ryggen igjen tok det ikke lange tida før smertene begynte å melde seg, og de ble bare verre og verre utover dagen. Etter å ha krysset nesten hele Leirsjøtelet tok vi av på stien som førte oss tilbake til stikrysset der vi hadde hatt valgmulighet på onsdag mht hvilken retning vi ønsket å gå. Vi var begge enige om at vi hadde tatt det rette valget den kvelden og funnet oss en fin teltplass. Vi hadde nå begynt å møte en del dagsturister på vei opp mot Storskrymten.

IMG_5180

Et siste tilbakeblikk mot mektige fjell. Salhøa til venstre, Storskrymten i midten og Litjskrymten til høyre.

Hælen min gjorde bare mer og mer vondt, og en god hvilepause ved en stor stein hjalp ikke mer enn akkurat de minuttene føttene var løftet fra bakken. Dette kom til å bli en lang dag. Etter det som kjentes som en liten evighet var vi endelig klar for å krysse Jori igjen. Det gikk helt greit og jeg lurte på hvorfor i himmelens navn jeg ikke hadde villet gjøre det på onsdag.  Nå var det heldigvis ikke så langt igjen til hyttene ved Lesjøen, men når man har så store smerter som jeg hadde på dette tidspunktet er hvert skritt en pine. Ja, bare det å stå stille gjorde vondt, så når vi traff på en hyggelig eldre mann ved Lesjøen før vi kom til hyttene måtte jeg etter en liten stund unnskylde meg å fortsette videre. Jeg hadde bare én tanke i hodet og det var å komme meg bort til hyttene og få sekken av ryggen og hvilke føttene.

IMG_5189

Smiler tappert.

Sola steika og det var så varmt at selv jeg nesten nesten syntes det var for varmt når vi slang oss ned for å spise lunch. KE ble sendt avgårde for å fylle opp vannflaska mi mens jeg fikk av meg fjellsko og inntok horisontalen.

IMG_5195

Vi nærmer oss Lesjøen, men hver meter kjennes som en meter for mye på akkurat dette tidspunktet.

Resten av turen husker jeg bare som noe av det lengste og vondeste jeg har gått. Turen ned langs Jori hadde ikke plutselig blitt lenger siden vi gikk oppover, men det kjentes sånn, og jeg gikk definitivt mye saktere ned enn opp, så det tok sin tid å komme oss tilbake til bilen. Da vi begynte å nærme oss bilen ble vi tatt igjen av et par som lurte på på om vi hadde tunge sekker. De hadde vel observert at det ikke gikk fort med oss og muligens at jeg ikke gikk helt «normalt». De var så hyggelige at de tilbød seg å ta noe av innholdet i sekken min da de hørte hvor vondt jeg hadde, men stolt som jeg er, skal jeg jo ikke ha noe hjelp, så jeg takket for tilbudet, men nei… Vi var nesten nede, trodde jeg, og det var vi for såvidt også, men du og du…det kjentes som om vi aldri skulle komme ned.

IMG_5198

Lesjøen. Her var det «mange» folk denne dagen som nøt godværet og naturen. Siste blikk på Storskrymten før vi begynte ferden nedover.

Vi gjorde omsider det og fjellskoene kom av i en durabelig fart. Deretter ble det å hinke rundt med vanvittige smerter. Det er rart hvordan kroppen vår setter igang et helt apparat når det er «krise». Så lenge jeg holdt meg i bevegelse og visste at jeg måtte gå, så  klarte jeg å gå selv om det gjorde usannsynlig vondt. Det pumpes ut adrenalin, endorfin og gud vet hva for at man ikke skal klappe sammen,  (og som delvis også virker smertestillende), men når man ikke lenger  gå (når man har blitt «reddet»), så avtar produksjonen av disse «stresshormonene» og man har ikke lenger kroppens egen smertestillende effekt.  Jeg kan love at jeg aldri har hatt så vondt i føttene noen gang før, og jeg er vant til mye smerter på tur. I to uker etterpå klarte jeg ikke å gå på hælen i det hele tatt og hinket bare rundt i høyst nødvendige ærender, så resten av ferien ble ikke helt som planlagt. Etter to uker var de mest intense smertene borte, men det skulle likevel ta nesten 3 måneder før jeg kunne gjenoppta turlivet (uten tung sekk på ryggen).

IMG_5204

Inngangen til Skamsdalen. Vi stopper her på vei ut for å koke oss en kaffeskvett.

Var det verdt det? Ja! Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg kan enda gjenskape lykkefølelsen jeg kjente på dag 1 og dag 2 på turen. Dag 3 var en kjip opplevelse, men jeg fikk ingen varige mén og er igjen på dagsturer opp mot en mil (uten sekk riktignok), og jeg håper hælen vil bli helt fin til sommeren så vi kan dra på nye teltturer. Det er enda mange fjellområder å oppleve.

Stor- og Litjskarven

Turdato: 1. juli 2018.

Storskarven er det høyeste og mest markante fjellet som vi ser hver gang været tillater det når vi titter ut av stuevinduet på hytta. Det er også et fjell som ruver så godt i terrenget at jeg har sett det fra utallige andre topper og utsiktspunkt på mine turer i og omkring Røros. Til tross for det har jeg ikke besøkt toppen av Storskarven siden oktober 2015. Det var på tide med et nytt besøk sammen med min kjære som enda ikke hadde vært på toppen. Nesten skammelig når hytta ble tatt i bruk i desember 2014!

Denne julidagen opprant med blå himmel og en varm sol, men ikke for varmt. Perfekt for en topptur med andre ord.

IMG_4689

En del av bygningsmassen på Killingdal Gruve.

Utgangspunktet vårt var Killingdal Gruve og vi fulgte stien opp mot Litjskarven et stykke før vi forlot den og bega oss i retning av Storskarven. Videre opp er det ingen sti å følge, men det er relativt greit terreng å gå i.  Denne gangen gikk vi opp mot toppen lenger vest enn jeg gjorde sist. Det betyr at det er brattere, men jeg synes likevel at det gikk mye lettere mot toppen enn sist. Utrolig hva minus 13 kg. på kroppen + et restituert kne betyr for toppturer!

IMG_4693

Mot Storskarven.

På toppen var vi alene en liten stund før det begynte å komme flere opp. Hvor var de når vi var på vei opp? Vi tok oss en lang pause i sola på toppen før vi begynte å røre på oss igjen. Før vi begynte nedstigningen tok vi oss en tur østover langs toppen, men som k\jeg nevte tidligere, er fjellet stort, så vi komme ikke til østenden av topplatået før vi snudd og begynte på returen.

IMG_4707

Ingen snø på toppen av Storskarven denne gangen.

Vi hadde bestemt oss for å legge returen om Litjskarven, og tok sikte på skardet mellom Litjskarven og Molingdalsskarven. Enkel og ukomplisert nedstigning og deretter oppstigning til Litj’en. På toppen av Litjskarven tok vi nok en pause før vi fant stien tilbake til Killingdal Gruve.

Kort oppsummert; en nydelig dag i fjellet. Drøyt 11 km. tilbakelagt på 3 1/2 timer.

IMG_4720

På toppen av Litjskarven.

Hyllingen 1205 moh

Turdato: 17. juli 2018.

Dette er en tur jeg har ønsket å gå helt siden vi var på Midtikneppen. Utgangspunktet er det samme, og man følger samme setervei et stykke innover fjellet før turene skiller lag. Turen starter fra en liten parkeringsplass ved Holddalsvollan, en setergrend sørøst for Aunegrenda. Minuset ved turen er veien fra den manuelle «bomstasjonen» til Holddalsvollan. På lange strekninger finnes det ingen muligheter for at to biler kan møtes og terrenget skråner bratt ned utenfor bilen når man er på vei oppover. Særdeles lite trivelig vei å kjøre altså  – med mindre du liker å rygge flere hundre meter, men turterrenget er for fint til å la være å ta kjøreturen.

IMG_4871

Setergrenda ved turens begynnelse.

Dersom du kommer deg helskinnet til utgangspunkter er resten av turen lett selv om det salvsagt er noen høydemetere og kilometere som skal tilbakelegges. I begynnelsen følger man den merkede stien til Kølihytta, men ved en liten hytte tar man av fra stien og begynner å gå nordover i retning Skjellåtjønnan. Det er ingen sti, så her må man gå på retningen øst for Raudhåmmåren. Mye av tiden fulgte vi en elv nordover. Jeg tror elven heter Fremste Skjellåa, og det er en riktig vakker elv som innimellom renner så bred at den minner om en liten innsjø. Vi nærmet oss etterhvert Skjellåpynten, men skulle ikke over dette fjellet. For å komme på østsiden av det måtte vi krysse elven vi hadde fulgt, og så langt opp var det mer som et elvedelta å krysse. Hvor mange småelver vi krysset husker jeg ikke, men det var noen. Heldigvis har det vært en tørr sommer, så det bød ikke på problemer å krysse noen av dem.

IMG_4875

Elven vi fulgte lenge. Lite vann, men nok til å få fylt drikkeflaska hvertfall.

Turen gikk videre oppover mellom Skjellåpynten og Skjellåfjellet. Her var det ikke så mye å se på, men etter en stund kunne vi endelig se Skjellåbua et stykke foran oss.  Da vi kom frem til bua kunne vi se at den hadde en fantastisk beliggenhet mellom fjellene ved Største Skjellåtjønna. Egentlig kunne jeg blitt der hele dagen, så vakkert var det. Vi tok en kikk inn i bua som står åpen. Sjelden har jeg sett en renere og ryddigere åpen bu. Om det er gjestene eller Haltdalen Fjellstyre som har sørget for dette vet jeg ikke, men snarvisitten fristet til senere besøk med fiskekort i lomma og fiskestang i sekken. Turen opp hit er verdt en tur i seg selv selv om man ikke har tenkt seg til topps på Hyllingen.

IMG_4880

Skjellåbua. Bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vakre beliggenheten.

Dit skulle imidlertid vi, så etter en kort kaffepause ved bua gikk turen bratt oppover mot Minste Skjellåtjønna. Vakkert var det også her, men vi skulle opp, og siden himmelen begynte å vise mørke skyer tok vi oss ikke tid til annet enn et par bilder.  Det tok oss omlag en halvtime å nå toppen av Hyllingen fra Skjellåbua. Som alltid på topper var det vidt utsyn selv om den var noe skjemmet av skyer i horisonten. Det blåste også godt, så matpause var uaktuelt før vi hadde kommet oss litt lenger ned.

IMG_4888

Begge Skjellåtjernene sett fra fjellsiden på Hyllingen.

For variasjonens skyld bestemte vi oss for å gå ned på andre siden av Største Skjellåtjønna. Matpausen ble av den korte sorten siden det virket som om været var i ferd med å slå om.

IMG_4894

Obligatorisk toppbilde.

Turen videre gikk i retning av elvedeltaet der vi hadde krysset mange små elver på vei opp. Derfra fulgte vi mer eller mindre samme lei tilbake til bilen. En kjapp pause ved hytta der vi møtte på stien til/fra Kjølihytta tok vi oss tid til før vi gikk det siste stykke tilbake til bilen.

IMG_4904

Mørke skyer begynner å samle seg, men regnet ventet til vi var tilbake ved bilen.

En fantastisk flott tur i uberørt fjellterreng hvor vi møtte kun ett menneske på hele turen, og det var mens vi hadde den siste pausen ved stien. 16 km. t/r.

IMG_4906

Knippen og Brekkfjellet

Turdato: 16. juli 2018

Dette er en tur jeg gikk også i fjor sommer. Nå ville jeg tilbake for å se om det var multer i området. Det har vært en tørr og varm sommer, så multene burde dermed være modne på dette tidspunktet. Det var de for såvidt, men det var så få av dem at noen multetur kunne det ikke bli snakk om. Dermed ble det en reprise på fjorårets topptur slik at KE også kunne få krysse av disse to toppene på Røros-lista.

IMG_4857

På toppen av Knippen.

I år var turen opp til toppen av Knippen mye lettere enn jeg kunne huske fra i fjor. Én ting er at jeg er betydelig lettere, men vi fant også en bedre vei opp hvor det var mindre trær, steiner, kjerr og kratt. Dermed ble det en enkel og lettgått tur til toppen av Knippen hvor utsikten mot Tufsingen og Viglfjella er formidabel. I år kunne vi også kikke opp på toppen av Viglpiken og vite at vi hadde vært der for bare et par uker siden. Vi brukte godt under en time opp med utgangspunkt på RV31 ved Botnkollveien.

IMG_4862

Tilbakeblikk mot Knippen på vei opp mot Brekkfjellet.

Vi tok lunchen rett nedenfor toppen før vi bega oss i retning Brekkfjellet via noen multemyrer som skulle vise seg å heller ikke ha bær i seg. Turen opp til Brekkfjellet er grei uten annen vegetasjon enn mose og kortvokst lyng. Grei skuring til topps altså.

IMG_4860

Mot Brekkfjellet som har et stort, flatt topplatå.

I motsetning til i fjor tok vi i år samme vei ned for å unngå skog og steinete terreng  lenger nord. Ca. halvannen time tok det fra vi forlot Knippen til vi var tilbake ved bilen. Fin tur i strålende, varmt sommervær, men skuffende at det ikke fantes multer i det hele tatt.

IMG_4852

Aursunden slik vi så den på vei tilbake mot bilen.

Over flere topper med Mira

Turdato: 7. juli 2018

Første helgen i juli hadde jeg igjen fått låne med meg nydelige Mira på hyttetur. Denne gangen var det kun hun og jeg som rådde grunnen på hytta, så det var en skikkelig jentetur.

Heldige med været var vi og, så lørdag ble det en lang runde over flere topper fra Pantslåtten utenfor Røros. Vi begynte med å rusle gjennom tunet på den innerste gården i Pantslåttveien og fant stien som skulle lede oss opp på Brannfjellet (975 moh). Vi hadde ikke gått lenge før vi var over tregrensen, og her fikk vi kjenne på vinden. Heldigvis ikke av det kaldeste slaget i dag. Fra Brannfjellet hadde vi flott utsyn over terrenget vi skulle tilbringe dagen i, men noen pause var det ikke snakk om enda. Ikke hadde vi gått særlig lenge, og vinden gjorde det heller ikke fristende å bli værende.

IMG_4748

På Brannfjellet med utsikt til Djupsjøen.

Vi fulgte stien over Brannfjellet videre mot Litlkletten som er en topp som er litt lavere enn Brannfjellet. Rett nedenfor toppen er det et lite vann og her var det også en hytte med et par tilbygg. Riktig idyllisk beliggenhet. Mon tro om det har vært en hytte her siden den gangen gruven rett i nærheten var i drift?

IMG_4754

Mira skuer mot Rauhåmmaren som skal bli dagens siste topp.

Mira og jeg tok en kikk på restene etter gruven før vi fant den T-merkede stien som skulle ta oss opp på Gråhøgda (980 moh). Her har jeg vært en gang før for mange år siden. Den gangen gikk jeg mellom Røros og Marenvollen Turistforeningshytte sammen med andre på en DNT fellestur, og stien gikk rett over Gråhøgda. Gråhøgda er et massivt, stort fjell, men særlig bratt er det ikke. Det er en enkel rusletur opp til toppen.

IMG_4755

På Gråhøgda.

Herfra var egentlig planen å ta meg over til Rauhåmmaren i terrenget, men siden det var slik en fin dag og kroppen fungerte godt, bestemte jeg meg for å legge turen om Marenvollen og ta lunchen i hytteveggen der.

I stedet for å følge den merkede stien til hytta valgte jeg å skrå ut i terrenget og gå rett mot hytta. Så tørt som det er denne sommeren, regnet jeg ikke med at det skulle by på problemer å krysse myrene. Det gjorde det heller ikke, men et lite bratt skogholt med mye stor stein og veltede trær voldet meg litt bry før jeg kom meg gjennom det.

IMG_4758

Tilbygget på Marenvollen.

På Marenvollen var det stille og tomt, og det kom heller ingen gående mens Mira og jeg hadde en lang pause. Til tross for god temperatur ble det kaldt i hytteveggen etterhvert. Særlig hendene ble kalde, så til slutt la vi i vei på umerket sti i retning Rauhåmmaren. Stien runder Rauhåmmaren og ender i Pantslåtten, men vi skulle oppom toppen av Rauhåmmaren før vi avsluttet turen, så vi tok av fra stien og begynte å slite oss oppover i myr og lyng. Nå kom sola frem også, og det ble varmt både for to- og firbeinte. Etter en bratt oppstigning sto vi på toppen av Rauhåmmaren (977 moh) og kunne skue vidt og bredt utover området vi hadde vært på tur i. Det var vind og blåst også på denne toppen så vi drøyde ikke lenge før vi begynte på nedfarten i retning Pantslåtten. Denne toppen har jeg besøkt tidligere (da direkte fra Pantslåtten), og det er fortsatt det mest gjennomhullede fjellet jeg noen gang har sett. Uansett hvor du går på dette fjellet er det en gruveinngang eller flere. Utrolig fasinerende og vel verdt et besøk dette fjellet.

IMG_4769

Endelig på toppen av Rauhåmmaren.

Det tok lenger tid enn jeg husket fra sist å gjenfinne stien, men omsider var vi tilbake på den og kunne «cruise» inn mot Pantslåtten på slitne ben etter en lang runde og mange høydemetere i fantastisk flott fjellterreng. På veien skremte vi opp et stort rypekull, og da våknet jaktinstiktet til Mira selv om hun ikke er en fuglehund. Men hvor er folket?? Vi møtte ikke ett eneste menneske på denne turen!

Nærturer

Selv om jeg foretrekker fjellturer er det ikke mulig for meg å være på fjellet hele tiden. Derfor må noen turer være bynære. Det i seg selv trenger ikke automatisk bety skogturer for noen «fjell» finnes i nærheten av Trondheim. Jervfjellet er selve nærfjellet mitt og en flott tur som jeg ofte har gått. Baklifjellet (også kalt Vennafjellet) er en times kjøretur unna, og Vassfjellet enda nærmere. Nå er det riktignok ikke mulig å verken kjøre til eller parkere på Skjøla (mitt foretrukne utgangspunkt for turer i Vassfjellet) for tida, men fjellet ligger der og skal vel ingen steder, så jeg håper på muligheter senere.

IMG_4598

Jovatnet.

For en tid tilbake var jeg på nye stier i Malvikmarka. Jeg parkerte der jeg vanligvis pleier å parkere når jeg skal på tur til Jervfjellet, men denne gangen valgte jeg å følge en sti nordover i stedet for sørover. Stien ledet meg til Jovatnet. Jeg fortsatte rundt vannet til en hytte som lå på en høyde ovenfor vannet. Herfra og tilbake til bilen måtte jeg etter kort tid ut i stiløst terreng. Å følge vannet på norsiden er ikke mulig idet berget stuper ned i vannet her. Jeg havnet imidlertid vel langt «inn i landet», men kom meg da tilbake til bilen selv om jeg forlot vannet litt tidligere enn tenkt. En rolig rusletur på en times tid i nytt terreng gjorde godt for psyken. Kroppen fikk vel ikke all verden til trim, men en times rolig tur er uansett mye bedre enn å sitte på ræva i sofaen.

IMG_4610

Jovass-stuggu i vestenden av Jovatnet.

Søndagsturen for en drøy uke siden gikk til høyeste punktet i Malvik kommune. Jeg har krysset av denne kommunetoppen for noen år tilbake, men KE manglet den. Dermed ble det tur dit med utgangspunkt fra bommen rett nedenfor toppen av Baklifjellet. Toppen i Malvik er jo strengt tatt ingen topp, men det er nå engang høyeste punktet i kommunen som ikke er kjent for sine høye fjell.

IMG_4637

Tjern ikke langt fra toppen av Baklifjellet.

Til tross for en «toppløs» tur er det en trivelig tur i fjellterreng ganske nært Trondheim. Siden sist jeg var her har det blitt en sti hele veien til toppunktet. Det var det ikke sist jeg var der. Jeg vil tro det er TT sin lansering av #opp24 som er årsaken til det. Greit nok, men jeg må innrømme at noe av gleden for min del er å finne veien selv vha kart, kompass og/eller gps. Dersom stien er merket eller veldig oppgått som denne er ikke gleden ved å nå målet like stor som om jeg har måttet finne veien selv. Det er noe med mestringsfølelsen som ikke blir like stor når alt er så tilrettelagt. Jeg innser at det i et folkehelseperspektiv antagelig må en del tilrettelegging til, men jeg håper ikke vi kommer dit at absolutt alt må tilrettelegges for at folk skal gidde å lette på ræva.

IMG_4634

På høyeste punkt i Malvik kommune.