Category Archives: Toppturer

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

IMG_2467

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

IMG_2473

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

IMG_2478

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

IMG_7852

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

IMG_2492

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

IMG_2496

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

IMG_2498

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

img_2318

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

img_2323

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

img_2322

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

img_2328

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

img_2329

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.

Hestkampen (1014 moh)

Dagen etter at jeg var på Svensvola sto nok en topp i samme område på turprogrammet; Hestkampen. Det er en koloss av et fjell med tre topper; den høyeste 1014 moh (dvs egentlig er det to som er 1014 moh).

Utgangspunktet for turen er Tronsmyra Gård, innerst i Harsjøveien. Fra gården går det fin sti et stykke innover fjellet, men plutselig er det bom stopp for sti og jeg må ta meg videre mot fjellet i terrenget. Det er småtungt terreng med lyng og mose som jeg synker godt nedi, så det er ikke fritt for at pulsen øker kraftig etterhvert som jeg begynner på oppstigningen mot fjellet.

img_2282

Stivandring i nydelig fjellterreng. Det mest dominerende fjellet litt til venstre for midten i bildet er Raudhammaren.

Det nydelige  været fra i går har holdt seg, men vinden har økt noe på og er definitivt av den høstlige sorten, så det skal vise seg at matpausen kommer til å være av den småkalde sorten.

Jeg rusler sakte mot det jeg tror er toppen, og blir småskuffet når jeg står opp på ryggen av fjellet og ser at jeg må ned i en liten dal og opp igjen før jeg når den østligste 1014-toppen som er den jeg er ute etter. Det er ingenting annet å gjøre enn å begynne nedstigningen, og deretter komme seg oppover igjen.

På toppen blåser det kraftig og iskald vind, så selv om utsikten er fantastisk, blir det intet langvarig opphold på toppen. En liten varde (les steinhaug) er plassert på toppen, og utsikten mot Viglfjella er formidabel. Det samme gjelder utsikten mot Gjetsjøen, ja egentlig rund baut. Fra der jeg står har jeg god oversikt over fjelltopper jeg har vært på, og fjelltopper det fortsatt gjenstår å bestige. Det er noe eget med å stå på en topp og kikke rundt seg og huske tilbake på andre fine toppturer og samtidig glede seg til nye turer. Det er i slike stunder jeg virkelig kjenner takknemligheten bre seg gjennom hver fiber i kroppen min. Tenk så heldige vi er som har all denne naturen rundt oss til fri benyttelse (HVIS ferdselen skjer varsomt og på naturens premisser vel og merke). Mens jeg i ungdommen drømte om å bo og jobbe i et land med varmere klima enn Norge, kunne jeg i dag ikke tenke meg å flytte fra Norge. Ok, dagslysflyktning i perioden november til februar hadde jeg helt sikkert greid, men ellers i året er Norge best etter min mening.

img_6823

Varden på Hestkampens østligste topp. Nydelig utsikt mot Gjetsjøen og Hesttjønna.

Etter å ha tatt noen bilder fra toppen er jeg gjennomfrossen, så jeg begir meg ned fra fjellet i retning Hesttjønna. Planen var å ta lunchen der, men det er lenger ned dit enn jeg trodde, så jeg stopper heller ved en stor stein litt nede i lia og tar lunchen der; godt innpakket i termoskjørt, dunjakke og vanter. Til tross for bekledningen begynner jeg fort å fryse og begir meg på vandring igjen. Det er nå jeg tar beslutningen som fører til at turen blir mye tyngre enn nødvendig. Jeg velger nemlig å fortsette rundt Hestkampen i stedet for å gå opp på den andre 1014-toppen og bare gå over fjellet i mye lettere terreng enn det som er rundt fjellet.

Dermed strever jeg meg videre i fjellsiden som heller bratt ned mot Hestttjønna. Ved siden av meg troner Hestkampen mektig og bratt. Det er tungt terreng å gå i og jeg er i le for vinden, så svetten renner. jeg begynner å lure på om dette fjellet jeg skal rundt strekker seg inn i evigheten, og til slutt blir jeg lei myr, lyng og skrått terreng og beslutter å gå bratt opp en renne for å komme meg opp på fjellet igjen.

img_2298

I lia ovenfor Hesttjønna. Viglfjella i bakgrunnen.

Det er styggbratt oppover og underlaget er mykt, så det går ikke fort, men omsider står jeg igjen med fjellgrunn under føttene og begir meg mot 986-toppen som er markert med et flymerke. Herfra ser jeg mot 1014-toppen jeg var på tidligere i dag og mot Gjetbergsvollen og utgangspunktet; Tronsmyra blant annet.

Jeg fortsetter ned i retning Tronsmyra og det varer ikke lenge før fjellgrunnen igjen er erstattet av lyng og mose, men som kjent er det betydelig lettere å ta seg ned i slikt terreng enn opp, så det går relativt fort nedover. Ikke at jeg har dårlig tid, så jeg speeder ikke på det jeg er god for. Nei, hvorfor skulle jeg nå det på en slik nydelig høstdag? Mørketiden kommer tidsnok, så jeg vil utnytte disse fine oktoberdagene max, men til slutt er jeg nede på stien jeg begynte på og siste etappe mot Tronsmyra begynner.

img_2306

Hestkampen høyde 986.

Til tross for kald vind og litt slit i tungt terreng har det vært en vidunderlig vakker dag, og jeg kjenner at jeg er priviligert som har hatt dette flotte området helt for meg selv denne fredagen midt i oktober. Nye planer for tur i dette området er allerede lagt, og de inkluderer blant annet telt og fiskestang! Jeg gleder meg allerede til sommeren 2017!

 

Svensvola (911 moh)

Oktober var en ordentlig deilig måned for fjellturer i Holtålen og Røros. Svensvola er nok en liten godbit av en topp i Rørosområdet som fikk besøk av meg denne måneden.

img_2221

Toppen av Svensvola.

Utgangspunktet var Billahaugen ved Storhittersjøen, og denne dagen midt i oktober var det frost på morgenen til tross for sol fra skyfri himmel. Det skapte et magisk vakkert landskap med rimfrost i gresset og på trærne.

img_2212

Rimfrost på myr og gress om morgenen.

Turen startet på en kjerrevei som går mellom flere voller inntil man ender på Harsjøveien. Jeg skulle imidlertid ikke gå langt på denne veien og  tok av i retning Svensola på en traktorvei etter kort tid. Denne veien gikk etterhvert over i sti. Lettgått og fint terreng opp gjennom bjørkeskogen. Sola står lavt på denne tiden av året, så rimfrosten holdt stand hele dagen i skyggefulle områder.

img_2245

Bjøreskogen begynner å bli spredt når jeg kommer opp i høyden.

Ikke langt fra toppen av Svensvola står det en benk med nydelig utsikt over Djupsjøen. På dager uten altfor mye vind er dette en ypperlig plass å ta matpausen sin. Det er også en mast med tilhørende hus i nærheten, men selve toppen ligger litt lenger inn. Den er markert med et flymerke eller noe slikt som er plassert oppe i en steinhaug. Sin beskjedne høyde til tross; Svensvola byr på et fantastisk skue i alle himmelretninger på en godværsdag som denne.

img_2219

En benk for de store tanker. Og de for de små.

Det var litt sur vind denne dagen, så matpausen valgte jeg å ta i veggen av den lille hytta der jeg først kom opp. Ingenting haster på en så vakker dag, så selv om turen opp verken er lang eller strabasiøs, er en lang matpause alltid en god idé på slike dager.

Smått om senn fant jeg veien nedover i bjørkeskogen igjen. Ved foten av fjellet ved Mølnervollen tok jeg nok en pause for å drøye turen. På låvebrua til en forfallen låve hadde jeg storslagen utsikt over Storhittersjøen og fjellene omkring. Kaffen hadde blitt lunken i termosen, men hva gjør vel det på en så utrolig vakker høstdag med en sol,som årstiden til tross, fortsatt sender varme stråler ned over fjellparadiset. Dager som dette gir minner jeg tyr til når vintermørket regjerer og vinteren liksom ikke helt vil seg i lavlandet.

img_2258

Siste kaffepause for dagen ble tatt her. Absolutt godkjent pauseplass.

 

Storsvenuken – godtoppen i Ålen

I fjor vår la vi merke til en søt, liten topp ikke langt fra Ålen sentrum hver gang vi kjørte hjem fra hytta. Grunnen til at den skilte seg ut fra alle andre topper i dalføret, er at den hadde en snøfonn liggende rett under toppen, og det var  nesten sommer før snøen var borte. Etterhvert fant vi ut at fjellet het Storsvenuken, og vi var skjønt enige om at vi måtte på tur dit en vakker dag.

Den dagen opprant 8. oktober, dagen etter at jeg hadde vært på Rauhåmmårn alene, og det varen riktig vakker høstdag. Sol fra skyfri himmel, så da fikk vi tåle at det blåste en kald vind. Min kjære hadde kommet oppover og skulle være med på tur. Utgangspunktet var Ålen Stasjon. Et lite treskilt pekte ut retningen og vi fant en fin sti som ledet oppover skogen.

img_2189

God sti oppover i skogen.

Og siden gikk det kun en vei (nesten): opp! Selv i begynnelsen av oktober er det varme i sola og svetten rant der vi strevde oss oppover lia, men over tregrensen blåste en kald vind, så da kom vindjakka fort på.

img_2194

Storsvenuken i sikte.

Etter å ha passert Litjsvenuken flatet terrenget ut og vi måtte til og med litt ned, før det igjen bar bratt oppover til toppen av Storsvenuken (918 moh). En liten varde markerte toppen, men her ble vi ikke lenge. Vinden var sterk og iskald, så vi bega oss på leting etter ly bortetter fjellryggen.

img_2200

Varden kan knapt kalles en varde. er vel strengt tatt mer som en steinhaug.

Vi fant aldri totalt le for vinden, men det blåste iallefall litt mindre nede i en dump ved et lite tjern. Rett bortenfor lå nok en liten topp, så jeg sprang opp på den før jeg iførte meg dunjakke, varmeskjørt og votter og var klar for kaffe og brødskive.

img_6749

Godt påkledd, men frøs likevel.

Noen lang matpause ble det ikke. Vinden var for lei til det, så vi bega oss ivei ganske raskt. Litt synd egentlig, for det var nydelig vær og jeg skulle så gjerne ha brukt god tid på toppen til riktig å nyte utsikten fra denne kremtoppen. Hele dalføret er godt synlig fra denne toppen, og hele mitt hyttefjellrike ligger for våre føtter. Det finnes jo ikke noe bedre i hele verden enn å stå på en fjelltopp og skue utover, men er man en frossenpinn, så er man det, og da kan toppbesøkene ofte bli kortere enn ønskelig.

img_2205

Utsikt over Ålen og dalføret mot Røros.

Som sagt er det ikke så langt opp til denne toppen, men det er noen høydemetre som skal gås, så det er en bra tur til tross for kun 8 km. t/r.

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

img_6688

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

img_2180

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

img_2164

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

img_2165

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

img_6729

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

img_2177

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

img_2173

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

img_2184

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Fra skisenteret og hjem til hytta

Fra sesongens første skitur i helgen gjør jeg et hopp tilbake til 18. september og en fin, men slitsom tur i høstfjellet.

img_2080

Idyll i fjellet. Denne bekken måtte krysses på turen.

Vi har lenge tenkt at vi skulle gå en fjelltur fra skisenteret og hjem til hytta, men av ymse grunner ble det først noe av 18. september i år. Da hadde vi to biler på hytta (og kunne dermed sette igjen den ene på skisenteret), været var fint og kroppen samarbeidsvillig. Perfekt for en noe lengre tur i fjellet.

Vi startet med å gå grusveien fra parkeringa på skisenteret til Ålen Bygdemuseum. Derfra var det over på sti opp gjennom tett skog. Vi kunne valgt å gå rett opp alpinbakken, men stien vi fulgte var jammen bratt nok den og.

img_2071

Del av Ålen bygdemuseum.

Omsider kom vi oss over tregrensa og til toppen av alpinbakken. Herlig å se Ålen fra (for oss) en helt ny vinkel! Til tross for sol fra nesten skyfri himmel blåste det en kald vind denne dagen, så det var bare å gå på videre om vi skulle unngå å fryse.

img_2074

Utsikt fra toppen av alpinbakken (nesten).

Videre i retning Benndalsbua ble det mye myr og tilsvarende tyngre å gå.En liten elv måtte også krysses. På denne tiden av året etter en tørr høst var det ikke noe problem, men jeg kan se for meg at den kan være mer krevende i vårløsninga. Rett før vi kom til bua passerte vi Fromgruva, en av utallige små, nedlagte gruver i området. Gruva var i drift fra 1789 til 1914 iflg. opplysninger på http://www.bergstaden.org.

img_2081

Fromgruva. Fylt med vann som de fleste nedlagte gruver er.

Ved Benndalsbua (som vi hittil kun hadde besøkt med ski på beina) satte vi oss på trappa og spiste del 1 av matpakken vår der. Vindretningen var dessverre slik at dersom vi ville ha sol, måtte vi tåle vind. Pausen ble dermed ikke veldig lang for den vinden gjorde jammen sitt til at vi småfrøs der vi satt.

img_2089

Pause ved Benddalsbua som er åpen for alle som trenger ly. Vi foretrakk å sitte ute selv om vinden var kald.

Turen gikk videre til den lille hytta ved Bendtjønna. Her har jeg også kjørt forbi på ski, men aldri gått her sommerstid. Nydelig beliggenhet på hytta, men det er ikke akkurat lettvint å komme seg på hytta inn her!

img_2093

Den lille hytta ved Bendtjønna er i privat eie og låst.

Videre kurs ble satt mot Storvollhøgda (1016 moh). Jeg syntes det virket som om vinden tok seg skikkelig opp nå, og meterne virket lange. Selv om det egentlig var ganske lettgått terreng her kjentes det tungt ut, og innimellom lurte jeg på om vi noen gang skulle komme til toppen av Storvollhøgda. Det hører med til historien at dette fjellet har en laaaang rygg, så man går og går…. men omsider sto vi på toppen. Her har vi vært flere ganger, men vi har aldri kommet gående fra Bendtjønna. Vi var nå på turens høyeste punkt og det var tid for lunch del 2. Heldigvis var det litt ly å finne bak varden selv om det betydde at det ble mindre sol på oss.

img_2101

På toppen av Storvollhøgda.

Turen videre gikk på kjente stier og veier hjem til hytta. GPS’n viste 16 km. og drøyt 900 høydemetere ved hjemkomst. En bra dagsetappe med andre ord.

img_2107

Fantastiske høstfarger preget fjellet denne helgen.

 

Stenfjellet (973 moh)

En svipptur innom jobb etter teltturen min i Flensmarka, og vips var det helg igjen, og hyttelivet ventet. Jeg hadde lyst til å besøke Flensmarka fra en annen kant enn der jeg hadde startet teltturen min, og hva passet vel da bedre enn samtidig å få besteget en ny topp på Røroslisten over topper med PF>100 meter.

Turen startet rett nord for Langtjønna 3 km. innover på Grådalsveien. Her er det tydelig men umerket sti mellom masse steiner opp til et navnløst tjern på høyde 905 etter Julfisktjønna. Stien videre er ikke så lett å få øye på, men ved god sikt ser man Stenfjellet og kan ta sikte på det.

img_1922

Mektige fjell og frodig bjørkeskog på tur innover mot Stenfjellet.

Rett nedunder toppen står det noen master med noe «arrangement» på, og på toppen er det bygget en varde. Sola hadde endelig klart å jage skyene og utsikten fra toppen er upåklagelig. Vigelfjella troner i nordøst og rett under toppen er det masse små tjern som denne dagen lå og blinket blått innimellom all den gulgrønne mosen.

Vi hadde ikke møtt noen på turen, men fra toppen kunne vi beskue et par som kom gående med store ryggsekker og slo leir ved ett av tjernene et stykke fra toppen. Muligens kom de fra Flensjøen ut fra retningen de hadde.

img_1945

Utsikt fra toppen av Stenfjellet.

Etter kaffe og mat på toppen ville jeg bortover fjellryggen til toppen som bare en 1 meter lavere enn den vi sto på. Håpet var at jeg derfra ville kunne se inn i Flensmarka mot Flensjøen og Kamptjønnin hvor jeg hadde hatt leir bare et par dager tidligere. Stenfjellet har en bred rygg, så jeg måtte bevege meg ned fra høyde 972 og mot kanten av ryggen før jeg fikk se innover dit jeg ville. Flenskampan ruver godt også fra denne kanten, og jeg kunne se plassen mellom de to Kamptjønnene hvor jeg hadde hatt teltet mitt. Artig å oppleve Flensmarka fra en annen kant!

img_1957

Utsikt mot den høyeste toppen på vei mot topp 2 på Stenfjellet.

Returen gikk samme vei som vi kom opp. Totalt 11.4 km. på tur i fint sensommervær.

img_1955

Mot Flenskampan og Flensjøen. Kamptjønnan sees såvidt til venstre i bildet.

Turen ble gått 20. august.

Elgsjøkneppen (993 moh)

Elgsjøkneppen ligger innerst i Hessdalen ved Elgsjøen, og står på listen over fjelltopper i Holtålen kommune med primærfaktor over 100 meter. Utgangspunktet for turen er for de fleste Elgsjømoen seter. Det er ikke lange turen, men jammen er det tungt nok når man sliter seg oppover i tung myr.

Vi fant ingen sti, så etter å ha kikket på kartet begynte vi å gå nordover mot den store myra som strekker seg helt til Øyungen. Etter kort tid krysset vi bekken som renner ut fra Elgsjøen, før vi fortsatte langs kanten av myra.

IMG_1830

Elgsjøkneppen med ku.

Etterhvert begynte vi å skrå oppover gjennom bjørkeskogen. Vi skulle tross alt på topptur og ikke myrvandring. Fortsatt ingen sti å finne, men jo høyere vi kom, jo mere myr. Og den var tunggått i det bratte terrenget. Nede i bjørkeskogen var det relativt fast grunn under føttene, men vi måtte opp, opp!

Til tross for at det ikke var sol denne dagen svettet vi godt oppover mot toppen, og jeg var sjeleglad da vi omsider kunne se toppen. Det er knapt noen varde på toppen, men et flymerke står plantet der oppe, så det er ingen tvil om hvor toppen er.

IMG_1811

Toppen med flymerke og boks med toppbok i.

Nydelig utsikt mot Øyungen og innover Forollhogna Nasjonalpark. Elgsjøkneppen ligger helt på grensen til nasjonalparken. På toppen var det altfor mye vind til at det fristet å ta kaffepausen der, så vi gikk nedover i retning Elgsjøen hvor vi fant ly bak en liten skrent. Sola «truet» en stund med å bryte gjennom skydekket, men det ble med trusselen.

IMG_1819

Stilige steinformasjoner.

Fra toppen går det en sti i retning setra, så vi valgte å følge den nedover i stedet for å gå samme vei tilbake. Det gikk helt fint. En stund. Så forsvant stien og terrenget ble såpass bratt at vi måtte finne en annen rute ned enn å fortsette rett frem. Det gikk i grunnen helt fint, så nedturen gikk relativt kjapt og greit for seg.

Nede ved setra var kyrne på vei hjem for melking, men ikke alle hadde så lyst til gå inn i fjøset, så litt vennlig overtalelse måtte til fra sønnen på setra for å få dem i hus. På setra er det forøvrig servering av tradisjonell seterkost på søndager i juli og august.

IMG_1826

Kyrne på vei hjem for melking.

(Turen ble gått 5. august). Ligger litt på etterskudd her….

Midtikneppen (Trælsjåfjellet) 1144 moh.

Juli har blitt til august og ferien begynner å nærme seg slutten når været glimter til med vakkert sensommervær. Vi gjør oss klar for nok en topptur og etter en kjøretur som var lengre og mer nervepirrende enn jeg på forhånd trodde, står vi omsider på parkeringsplassen ved Holddalsvollan. Fra bommen nede i bygda var veien så smal at jeg ba til høyere makter om det ikke kom en bil imot for det var heller dårlig med muligheter for å passere hverandre oppover veien. Vi var heldige og slapp unna møtende biler.

IMG_1736

Hytter innerst ved Holddalsvollen.

Ifølge kartet skal Midtikneppen som er dagens turmål ligge mer eller mindre rett opp lia fra parkeringsplassen, over Fremre Kneppen og så litt innover fjellet. Det frister ikke å begynne så bratt, så vi velger heller å følge DNT-stien mot Kjølihytta et stykke østover. Det er et mektig dalføre som åpenbarer seg for oss når vi kommer litt opp i høyden, og jeg føler meg liten der jeg går.

IMG_1796

Fjell, daler og vidder så langt øyet kan se.

Ved en stengt bu på venstre side av stien tar vi av fra den rødmerka stien og begir oss ut i stiløst terrenget. Vi tar sikte på Raudhåmmåren i første omgang. Her er det spor etter gruvedrift, så vi tar oss tid til å kikke oss omkring før vi ruslet over fjellet og videre på skrå mot Midtikneppen. Jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet Raudhåmmåren for det er rødt og det ligger der som en hammer midt på en flat fjellslette.

IMG_1748

Ved gruveåpningen på Raudhåmmåren.

På vei oppover mot toppen til Midtikneppen får vi øye på et reinsdyr som betrakter oss en stund før det springer mot sør på fjellryggen. Etter en stund ombestemmer det seg visst, og kommer «joggende» tilbake og krysser foran oss nok en gang. Flotte skapninger disse reinsdyrene selv om jeg ikke er overbegeistret for kjøttet de produserer.

IMG_1769

Reinsdyret som jogget frem og tilbake foran oss.

Etter litt pust og pes og svetting er vi omsider oppe på fjellryggen hvor Midtikneppen troner som den nordligste toppen. En ganske stor varde markerer toppunktet og herfra er det vidt utsyn. Sylmassivet kan skimtes bakom noen nærmere fjell og jeg mener vi også ser Bringen med sine installasjoner på toppen + en masse andre fjelltopper.

IMG_1781

Ved varden på Midtikneppen.

Selv om det er en relativt varm dag, er jeg en frossen sjel, så jeg drar på meg dunjakka før jeg setter med ned for å spise lunch ved varden. Rett som det er lurer jeg på hva i alle dager det er jeg holder på med når jeg sliter med oppover fjellsider, men når jeg endelig kan sette meg ned på toppen, da skjønner jeg hvorfor! Det er lite som slår lunch med utsikt!

IMG_1784

Hvilestilling inntatt!

Returen til bilen legger vi bortetter fjellryggen til Fremre Kneppen (1112 moh). Herfra er det bratt ned til dalen, men ikke farlig eller ubehagelig bratt. Det er helt greit å gå ned her, men jammen er jeg glad vi valgte en litt slakere rute opp.

Dagens tur ble på omlag en mil og 600 høydemetre opp (og tilsvarende ned). En virkelig flott topp dette, men synd med den håpløst smale bilveien til parkeringsplassen. Vi var ikke like heldige på veien ned som vi var på vei opp, og måtte rygge en god del metre når vi møtte en bil på vei oppover.

IMG_1794

På Fremre Kneppen med utsikt ned til Aunegrenda.