Kystriksveien med avstikkere

Kjæresten og jeg innledet ferien med en drøy uke på tur langs Kystriksveien mellom Steinkjer og Bodø. Dvs. vi droppet det aller første stykket og kom inn på veien ved Høylandet. Til gjengjeld tok vi noen avstikkere, blant annet «ut i øyan» til Vega, Herøy, Seløy og Dønna. Fra Bodø tok vi E6’n hjem igjen. Om vi glemmer den første dagen på veien og morgenen i Bodø, hadde vi vidunderlig vakkert sommervær på turen vår, og jeg kommer for alltid til å huske Kystriksveien med avstikkere som et eventyr. Intet mindre!

Kystriksveien betyr mange ferger. Enda flere når man velger å ta en tur ut i øyriket. Her forlater vi Vega.

Turen vår var i korte trekk som beskrevet under. Flere detaljer kommer i senere blogginnlegg for flere av dagene.

Dag 1 (søndag):  Trondheim – Brønnøysund. Det var vått og grått denne dagen, så planen om å ligge i telt på ruta opp mot Heilhornet og bestige denne på mandag ble droppet. Skal jeg gå høyt og bratt vil jeg ha tørt underlag og utsikt på toppen. Dermed booket jeg et hotellrom i Brønnøysund denne søndagen. Det ble tidlig kveld på oss etter at vi hadde spist nydelig kinamat på en restaurant i sentrum.

Regnvær og lavt skydekke. Ikke ideelt for en svært bratt tur opp til Heilhornet. En annen gang kommer vil tilbake for å gå på toppen. Denne gangen dro vi videre.

Dag 2 (mandag): Brønnøysund og turer på og rundt Torghatten. Mer om denne dagen kommer i et eget blogginnlegg.

Fra turen rundt Torghatten etter at vi hadde vært oppe i hullet fra andre siden.

Dag 3 (tirsdag): Vega. Vega er langt mer enn bare én øy. Det er et øyrike uten like. Vi fikk ikke oppleve dette øyriket fra båt denne gangen, men hovedøya Vega er i seg selv verdt en reise. Vegaøyene er forøvrig på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv på grunn av det unike kulturlandskapet i området.

Kystidyll på Vega.

Dag 4 (onsdag): Herøy/Seløy. Fra Vega jukset vi litt og tok ferge direkte til Tjøtta for å spare inn en fergetur. Deretter ble det etter litt kjøring nok en ferge over til Herøy. For et paradis i godvær! Også Herøy består av mange øyer og antall øyer er langt flere enn antall innbyggere i dette området. Herøy er forøvrig pannekakeflat, så her var det deilig å sykle i sol og vindstille. Hit vil jeg tilbake!

Vakre Seløy. Dønnmannen i bakgrunnen.

Dag 5 (tordag): Fra Herøy er det kort vei til Dønna. Øyene er forbundet med broer. På vei til leiligheten vi hadde leid på Brygga tok vi en topptur opp til Dønnmannen (også kalt Dønnamannen). Mer om den i eget innlegg senere.

Her har vi har kommet ganske høyt opp på vår vei opp mot toppen av Dønnmannen.

Dag 6 (fredag): Fra Dønna gikk turen tilbake til fastlandet med ferge til Sandnessjøen etter at vi hadde sett fallossteinen på øya, samt Dønna Kirke og utsikten fra Dønnesfjellet. Etter lunch i Sandnessjøen fortsatte vi nordover over Helgelandsbrua til Tonnes rett sør for polarsirkelen. Her hadde vi leid et rom på Oscarbrygga. Tonnes er ikke store plassen, men du verden for en idyllisk beliggenhet helt ut i havgapet med utsikt til flotte øyer overalt. God mat hadde de også på restauranten! Hit vil jeg også tilbake!

Deler av utsikten fra verandaen vår på Oscarbrygga.

Dag 7 (lørdag): Dette var dagen for venting på ferge og skyssbåt. Hvordan er det mulig å ha ferger som korresponderer så elendig som de mellom Kilboghamn – Jektvik og Ågskardet – Forøy? Når vi omsider kunne kjøre i land på Forøy gikk ferden videre til Holandsfjorden hvor vi måtte vente i halvannen time på skyssbåt over Holandsfjorden for å komme til utgangspunktet for en tur opp mot Engenbreen (en brearm av Svartisen). Mens vi ventet på båten skyet det over dessverre. Temperaturmessig var det bare deilig for det var kvelende varmt der vi satt, men bildene av breen og omgivelsene ble mye kjedeligere når alt ble grått, hvitt og svart.

Engenbreen (Svartisen) sett fra utsiktpunkt på Kystriksveien. før det skyet over.

Fra kaia er det ca 1 km. inn til Brestua som har en fantastisk utsikt til breen. Enda nærmere breen kan man komme om man går ytterligere 2 km. inn til brekanten. Dette er også starten på turen opp til Tåkeheimen, Norges mest utilgjengelige DNT-hytte. Jeg hadde fabulert om en tur opp hit, men i og med at det ble meldt regn søndag droppet vi det. Det er bratt opp til Tåkeheimen og turen går visstnok over både stein og sva, og det er ikke noe artig i regnvær. Dessuten vil jeg jo gjerne kunne nyte den spektakulære utsikten fra hytta om jeg først sliter meg opp dit. En annen gang!

Brestua. Her spiste vi Biff Stoganoff til middag.

Da vi atter en gang var på fastlandet gikk turen nesten straka vegen til Bodø der vi tok inn på hotell. På veien stoppet vi ved Saltstraumen, en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer. I Bodø tok vi inn på hotell, og rakk en liten rusletur langs småbåthavna  + en burger på en restaurant nær hotellet før vi fant senga.

Småbåthavne i Bodø før regnet kom.

Dag 8 (søndag): Bodø vartet opp med grå himmel og regn da vi våknet. Alle tanker om en sykkeltur ble skrinlagt og vi kjørte i stedet til Sandnessjøen hvor vi tok inn på hotell. Det klarnet opp i løpet av ettermiddagen, og vi fikk oss en fin tur i Åsen, også kalt Sandnessjøens indrefilet. Mer om den turen senere.

På tur i Åsen. Utsikt mot Dønna fra benken.

Dag 9: Siste etappe hjem til Trondheim. Kun avbrutt av et lite stopp ved den flotte fossen Laksforsen samt en lengre stopp i Harran for å besøke min kjæres mor samt spise grillmat hos en kompis av han. Etter flotte dager var vi atter hjemme igjen. Makan til flaks med været som vi hadde skal man lete lenger etter, og dette gjorde nok turen vår til det eventyret det ble. Det er ikke NOE som slår Norge når været viser seg fra sin beste side, helt objektivt sett selvsagt 😉

Denne fossen ga MYE lyd fra seg.

Storviglen 1561 moh

Endelig var det tid for å plukke en ny kommunetopp i Sør-Trøndelag. Ikke siden august 2014 har jeg vært på en kommunetopp (Dåapma), men Gøril dro meg med til Storviglen, kommunetopp i Røros.

Jeg må innrømme at jeg var spent på denne toppen som rager 1561 meter over havet. Ikke siden før kneet havarerte har jeg vært så høyt. Jeg har riktignok gått mange topper i år, men ingen så høye som Storviglen. I tillegg må man gå eller sykle 12 km. før man i det hele tatt kan begynne på stien mot toppen, så det var en spent dame som kjørte til Feragen med Gøril denne mandagen i begynnelsen av juli.

 

Feragen. Innsjøen vi syklet langs på vei til/fra setra.

Vi ankom nordenden av innsjøen Feragen i fint sommervær og syklet innover til Ljøsnåvollen Seter. Det er 12 km. på grei grusvei til setra, mye oppover. Vi brukte halvannen time, men da syklet vi ekstremt rolig og stoppet også på gården Øya og slo av en prat med bonden der.

Ankomsten på setra (hvor det faktisk er full seterdrift om sommeren) var ikke så hyggelig. Det første vi ble spurt om var om vi var sykepleiere. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at mann hadde segnet om oppe i lia ca 10 min fra setra. Etterhvert kom det ikke mindre enn to ambulanser, to biler fra brann-og redningsetaten OG luftambulanse til plassen. Dessverre sto ikke livet til mannen til å redde. En trist start på turen vår. Jeg måtte spørre Gøril om hva det var med oss og luftambulanser for dette var andre gangen på tur sammen at vi opplevde hjertestans og luftambulanse.

En idyll men et skår i gleden er utrykningskjøretøyene som dessverre ble nødvendig å tilkalle denne dagen.

Uansett – vi spiste etterhvert tre-retters middag på setra og gikk til sengs relativt tidlig. Etter en solid seterfrokost begynte vi på toppturen 09.30 tirsdag morgen. Været var lettskyet og vindstille, så jeg brukte ikke jakke før vi nådde toppen. Etter ca. 40 minutter var vi over tregrensen og fortsatte i lettgått fjellterreng. Stien vi fulgte går mellom Ljøsnåvollen og Vauldalen og går jevnt oppover inntil man møter steinura. Da flater stien ut, men til gjengjeld må man altså balansere på steiner i ur. På dette tidspunktet var det noen skikkelig svarte skyer foran oss og jeg håpet inderlig at de ikke kom i vår retning for da ville steinura bli glatt.

Mot Storviglen som er den høyeste toppen på bildet.

Vi måtte etterhvert dreie bort fra stien og begynne på de siste 250-300 høydemeterne opp til toppen. Disse høydemeterne besto i all hovedsak av steinur. Jeg er ikke så veldig glad i ur, men så lenge det går oppover og det er tørt går det greit. Både Gøril og jeg pustet og svettet godt oppover på vei mot toppen. Det er ikke så langt opp, men det er mange høydemetere på kort tid, men endelig var vi oppe på ryggen litt sør for toppen. Derfra var det noen få høydemetere til i steinur og vi kunne omsider skue utover både Norge og Sverige og hele Femundsmarka. Knappe 3 timer brukte vi opp. De svarte skyene vi hadde sett foran oss ved foten av fjellet passerte nå vest for oss og slapp sine regndråper der mens vi koste oss i ly av varden i deilig oppholdsvær.

Vi unnet oss 40 minutters pause på toppen før vi følte at nye regnskyer begynte å true. I stedet for å gå ned der vi kom opp gikk vi et stykke sørover mot Viglstøten før vi gikk på skrå ned steinura. Det tar alltid litt tid når man må ned i ur, men jeg synes det gikk overraskende bra tatt i betraktning at jeg alltid har vært skikkelig dårlig nedover i ur. Skal se all balansetreningen jeg bedriver har gitt resultater!

Storviglen. En drøm jeg har har hatt i mange år.

Vi kom oss etterhvert ned på stien igjen, fortsatt uten at regnet hadde tatt oss igjen. I sør var det kullsvart og vi hørte tordenskrall. Ikke før vi nådde bjørkeskogen kom regnet over oss. Så utrolig flaks vi hadde med været denne dagen skal man lete lenge etter! På alle kanter gikk det byger mens vi fikk gå i sol og lettskyet oppholdsvær nesten hele tiden.

Etter nesten 6,5 timer på tur var vi tilbake på setra. Da først begynte det å regne skikkelig. Vi unnet oss en matpause innendørs før vi tok syklene fatt og syklet de 12 km. tilbake til bilen. Innen vi nådde dit skinte atter solen over oss. En flott tur til tross for et tragisk dødsfall og millioner av knott som gjorde utendørslivet på setra smått ubehagelig. Knærne holdt overraskende godt og jeg har mest lyst til å peke nese til operasjonslegen som spådde at mine toppturdager var over. Han var vel ikke klar over hvor mange timer med styrketrening jeg er villig til legge ned for fortsatt å kunne gå på topper.

Ljøsnåvollen Seter. En seteridyll hvor det er full seterdrift om somrene. En sjeldenhet i disse dager.