Monthly Archives: juni 2013

Vulusjøhytta fra Jervskogen skisenter

Variasjonsbehovet slo til igjen, så dagens tur ble lagt til nye stier; nærmere bestemt Vulusjøhytta fra Jervskogen skisenter. Vulusjøen har jeg besøkt to ganger tidligere: En gang fra Hønstad sommerstid og en gang  fra Abrahallen vinterstid, men jeg har aldri gått fra Jervskogen. Det er enkelt å finne veien langs denne ruta. Finn lysløypa og følg denne. Enklere blir det ikke!

I lysløyetraséen fra Jervskogen.

I lysløyetraséen fra Jervskogen.

Turen gikk delvis på tørr mark og delvis i våt og tung myr. Ved Vulusjøhytta ble det en lang pause i det fine sommerværet før vi ruslet tilbake samme veien som vi kom.

Pause ved Vulusjøhytta.

Pause ved Vulusjøhytta.

Det er et alternativ å følge grusveien rett sør til bommen ved veien mellom Jervan og Hommevik, men da må man gå ganske langt langs sistnevnte vei for å komme tilbake til Jervskogen. Siden verken jeg eller hælen min er spesielt glad i grusvei, var det bedre følge samme trasé tilbake. Fin og enkel tur i deilig sommervær – til og med uten nevneverdig plagsomme fluer!

Vulusjøen.

Vulusjøen.

Reklamer

En snartur i Sylan

Et ærend i Tydal i går ble kombinert med en liten fjelltur i områdene mellom Mosjøen og Nesjøen.

På vei opp skitrekket.

På vei opp skitrekket.

Turen startet styggbratt opp skitrekket og fortsatte et lite stykke innover mot noen små topper før vi brøt av vestover mot nok en liten topp. Her fikk vi nydelig utsikt over Vessingsjøen. Nesjøen fikk vi dessverre ikke noe glimt av.

Vessingsjøen.

Vessingsjøen.

Hele veien hadde vi fantastisk utsikt mot Skardsfjella i sør-øst, og på vei tilbake mot bilen fikk vi også et glimt av Sylmassivet når vi snudde oss og tok et siste tilbakeblikk før vi gikk slalombakken ned.

Sylmassivet.

Sylmassivet.

Deilig temperatur på turen, men en del vind og skyer. Heldigvis fikk vi ikke mer enn noen få regndråper i håret. Håper det ikke blir lenge til neste gang jeg er tilbake i Sylan, og da forhåpentligvis for litt lengre tid enn bare et par timer.

Mosjøen med Kjølifjellet bakom.

Mosjøen med Kjølifjellet bakom.

På tur hjem kjørte vi en tur innom Henfallet, det største fossefallet i Sør-Trøndelag. Fossen stuper 90 meter ned i et elvegjel fra toppen. Personlig syntes jeg fossen lignet et brudeslør der den startet ganske smal på toppen og deretter bredte seg ut nedover den stupbratte fjellsiden. Ved Henfallet er det bygd opp en utsiktspaviljong og ved parkeringsplassen er det tilrettelagt for grilling. Til og med ved var lagt ut under tak til fri disposisjon. Området omkring fossen er vernet (naturreservat), så man ønsker nok å tilrettelegge for bålkos uten at det skal gå utover naturen i området.

Henfallet.

Henfallet.

Restitusjonstur for støle lårmuskler

Etter en hviledag i går som ble brukt til husarbeid, måtte jeg ut i dag. Lårmuskulaturen er fortsatt stiv og støl etter belastningen torsdag og fredag, så jeg bestemte meg for en rolig rusletur i Estenstadmarka uten mål og mening. Dvs. målet var å holde pulsen laaaaangt under melkesyreterskel. Foruten det skulle jeg kun nyte sommerværet som dukket ut av tåka i morgentimene i dag.

Grønt og frodig i marka nå.

Grønt og frodig i marka nå.

Det ble en deilig rusletur med innlagt kaffepause på Estenstadhytta. Det er lenge siden jeg ikke har hatt noe mål for turen min (f.eks en topp som skal bestiges eller poster som skal finnes), så det var befriende å bare rusle rundt og nyte sommeren og fargeprakten som nå er i marka. Eneste lille minus er at fluene har kommet. Like sikkert som at St. Hans kommer hvert eneste år, er det at også fluene kommer, så i en drøy måned fremover nå kommer fluer til å surre rundt hodet på alle som våger seg ut i skogen en godværsdag. Vær advart!

Utsikten fra Estenstadhytta. Synd med kraftlinjene, men strøm må vi ha.

Utsikten fra Estenstadhytta. Synd med kraftlinjene, men strøm må vi ha.

Ruten (1039 moh) – kommunetopp i Hemne

Det var på tide med et nytt forsøk på å nå toppen av Ruten etter høstens bomtur. Jeg har fortsatt ikke fått tak i noe kart over området, men med turtips fra en kollega i sekken + gps regnet jeg med å finne frem likevel.

Fra starten. Ruten ligger gjemt bakom den bratte fjellsiden som synes.

Fra starten. Ruten ligger gjemt et stykke  bakom den bratte fjellsiden som synes.

Litt over halv ti legger jeg avgårde fra parkeringen ved E39. Jeg roter litt for å komme meg over bekken/elva som må krysses før jeg kan ta fatt på stigningene mot toppen. Til slutt bestemmer jeg meg bare for å steingå elva, og forbanner meg selv for at stavene jeg kjøpte nettopp til dette formålet henger hjemme i gangen. Jeg kommer meg over uten å bli våt og klatrer bratt oppover i ulendt terreng for å komme meg i retning kraftlinja hvor jeg har blitt fortalt at stien går. For å komme dit, må jeg imidlertid krysse et inngjerdet beiteområde. Heldigvis er ikke kyrne sluppet på beite enda, så det går greit, og jeg finner stien. Tilfeldighetene vil det imidlertid slik at jeg ikke har kommet langt oppover før jeg snur meg og ser at kyrne er på vei til å bli sluppet på beite! Stien jeg har funnet er tydelig, men bratt. Den er også merket med noen rare, hvite bokser med reflekser på som henger i trærne.

Tilbakeblikk ned stien under kraftledningen.

Tilbakeblikk ned stien under kraftledningen.

Allerede fra første skritt oppover i terrenget, kjenner jeg at dette kommer til å bli en tung tur. Det er over 800 høydemetre som skal forseres, og jeg har knapt begynt før svetten siler og pusten går som en blåsebelg. Beina funker relativt bra til å begynne med, men også de streiker før jeg har kommet meg opp til hengebrua. Det var kanskje ikke så lurt å kjøre på med en pulsspinntime + tung styrketrening på beina i går kveld…

Oppe i Bordstadskaret er det en hengebru over bekken. Hengebruer er definitivt ikke blant mine favoritter i fjellet, men denne er bedre enn mange andre. «Gulv» som er ganske tett besatt av planker og et rekkverk som faktisk er mulig å holde seg fast i gjør at jeg kommer meg over med bare et lite snev av gelebein.

Hengebru av god standard over Bordstadbekken.

Hengebru av god standard over Bordstadbekken.

Velberget over brua fortsetter jeg bortetter dalen i myr langs den merka løypa. Her har merkingen gått over til å være refleksmerkede jernrør så det er ikke mulig å gå feil. Nesten innerst i dalen dreier stien vestover og nye stigninger venter. Jeg sliter som et dyr og det er egentlig bare viljen som driver meg videre på dette tidspunktet.  Et stykke oppetter fjellet møter jeg to sauer med lam. Nyskjerrige som de er, flykter de ikke før jeg er ganske nære. Litt lenger opp er det enda en bru som er satt opp, men denne gangen er det ingen hengebru, så jeg tusler rolig over på noe som ser ut til å være en relativt ny bru.

Mammasauer med lam.

Mammasauer med lam.

Mektig fjellterreng, og midt i finnes en bru av nyere dato.

Mektig fjellterreng, og midt i finnes en bru av nyere dato.

På omkring 740 moh kommer jeg til en liten bu + en trafostasjon. Kraftledningen som jeg hittil har fulgt er nå søkk borte. Gravd ned iflg. Arild Krovoll.  Jeg tar en pause her. Kroppen streiker og forlanger pause, så jeg har strengt tatt ikke noe valg. Jeg har kommet høyt nok opp til at utsikten er vakker, spesielt østover. En brødskive og litt kaffe kombinert med vakker utsikt, gir nye krefter, og jeg begir meg på vandring oppover igjen. Fortsatt er ikke Ruten i sikte og jeg lurer på om jeg i det hele tatt kommer til topps i dag, men nekter å gi meg. Svetten siler og håret er for lengst klissvått av svette. Lårmuskulaturen gir nå mer enn tydelig beskjed om hva den synes om spinning, styrketrening og topptur på under ett døgn.

På vei oppover igjen etter en kort pause ved bua.

På vei oppover igjen etter en kort pause ved bua.

Fra bua er det mer lettgått terreng enn lenger ned, men stigningen gjør til at det ikke er noe hvilehjem. En del høydemetre etter hytta får jeg endelig øye på Ruten med alle sine mindre vakre installasjoner på toppen. Stigningen blir samtidig litt mindre intens en periode, så jeg går på med fornyet mot. Utsikten blir stadig bedre og både øst- og nordover ser jeg nå langt utover.

Tåke over Kyrkjsæterøra.

Tåke ved  Kyrkjsæterøra.

Rett før jeg kommer opp på toppen åpner det seg en panoramautsikt mot Trollheimen i sør  som kan ta pusten fra den mest blaserte fjellvandrer. «Hele» Trollheimen kan sees fra Ruten og til tross for en del skyer over «heimen» er det en fantastisk utsikt. Hvor flott må det ikke være her en solrik høstdag når lufta er mye klarere enn om sommeren?!

Et panorama mot Trollheimen er premien for å svette flere liter på vei opp.

Et panorama mot Trollheimen er premien for å svette flere liter på vei opp.

Jeg går videre fra bortetter toppen til varden og mot skiltet som viser et bilde av utsikten med alle fjellene navngitt. Når jeg kommer inntil skiltet ser jeg at det er Arild Krovoll som har tatt bildet og navnsatt fjellene. I bloggen sin sier han at han på en senere tur ser flere feil, men Snota er i allefall ikke til å ta feil av. Ei heller Trollhetta og Rindhatten.

Toppvarden på Ruten.

Toppvarden på Ruten.

Jeg setter meg ned ved skiltet etter å ha tatt en haug med bilder i alle retninger. Kaffe, brødskive og kjeks går ned på høykant. Mens jeg sitter der og skuer utover hører jeg plutselig stemmer bak meg. Fire damer har kommet opp til varden og er i ferd med å skrive seg inn i toppboka (som forøvrig blir elektronisk registrert i ettertid her: http://www.rutenregisteret.com/). De kommer ikke bort til der jeg sitter, så da blir det ingen fjellprat.

Mens jeg sitter og nyter utsikten over Trollheimen ser jeg at det begynner å «dra seg til» med skyer og regnbyger, og de kommer mot meg. Det er på tide å begynne på returen.

To av flere installasjoner på toppen.

To av flere installasjoner på toppen.

Jeg har ikke gått langt før jeg kjenner de første regndråpene. I håp om at det bare er noen få dråper som jeg kan «løpe» fra, setter jeg fart nedover, men det nytter ikke. Regnet holder tritt med meg, og det øker på. Innen jeg er tilbake ved bua har dråpene gått over til ordentlig regn, og jeg stopper for å bytte ut vindjakka med skalljakke og drar en skallbukse over turbuksa. Skallbekledning er noe jeg helst ikke vil ha på meg, og jeg bruker det kun hvis jeg må, men av og til lurer jeg på hva som er verst; å bli våt av regn eller av kondens inne i klærne, for de puster på langt nær så godt som produsentene skryter av. Fotoapparat blir også pakket ned i sekken siden det ikke er av typen vanntett. Jeg har før ødelagt et kamera på tur pga mye fukt, og har ingen planer om å ødelegge ett til. Dermed ble det ingen flere bilder på denne turen før jeg var vel nede og satt tørt inne i bilen.

Jeg stopper ikke lenger enn den tiden det tar å få på seg skallklærne. Videre ned til bilen går jeg så fort jeg tør og klarer på våte sva og i tung myr. Nok en gang kommer jeg meg over hengebrua. Denne gangen helt uten antydning til geleben. Nede ved beiteområdet ser jeg at enga jeg gikk over i morges nå inneholder en haug med kyr. Like greit for jeg hadde uansett ikke tenkt meg samme veien tilbake. Nå som jeg vet hvor stien begynner, vet jeg også hvordan jeg skal komme meg dit uten å måtte steingå bekken 🙂

Glad jeg var tidlig ute ellers hadde utsikten ligget pakket inn i lave regnskyer på toppen!

Glad jeg var tidlig ute ellers hadde utsikten ligget pakket inn i lave regnskyer på toppen!

Til tross for at det var en uvanlig slitsom dag på tur, vet jeg at jeg skal tilbake til Ruten. En vakker høstdag med klar høstluft er jeg der igjen 🙂

Gullsiberget i Klæbu (537 moh)

Søndag, pent vær og søndagstur på programmet. I dag falt valget på Gullsiberget i Klæbu. Kjæresten har vært her en gang før, men prøvd seg flere ganger og gitt opp. Årsaken er et gaupeterreng uten like. Bratte skrenter og dype tjuvdaler er hva man må forsere om man skal ferdes i dette terrenget. Jeg har sjelden vært mer retningsforvirra enn jeg var oppi dette terrenget i dag. Vanligvis har jeg et indre kompass som funker ganske bra, men i dag var det total forvirring, så jeg var glad vi hadde med en gps som kunne vise hvor vi var og hvor vi skulle.

Gps-sporet fra dagens tur.

Gps-sporet fra dagens tur.

Vi starter turen fra Gjenvollhytta og går den pyton bratte grusveien opp til Hallsetvollen. Her skrår vi ut i terrenget i retning Torbergtjønna. Terrenget er myrlendt, men en del tørrere enn gårsdagens tunge myrer i Malvikmarka. på vei opp et mydrag hører vi plutselig flaksing rett ved og rypemamma flyr opp og setter seg ned et lite stykke nedenfor oss. Hun trekker på vingen og prøver helt klart å få oss unna stedet vi står på, og vi skjønner at hun har unger der.

Rypemamma.

Rypemamma.

Vi trår forsiktig i lyngen så vi ikke uforvarende skal komme til å tråkke på rypebarna hennes, og mens vi kikker intenst ned i bakken flakser nok en rype opp og fire små nøster av noen kyllinger virrer rundt bena våre. Det er såvidt jeg tør bevege meg i frykt for å trampe på ett av de nydelige nøstene som virrer rundt oss. De er bittesmå og helskjønne og jeg skjønner godt at rypemamma vil ha oss unna, så vi trekker oss tilbake og fortsetter på turen vår. Forhåpentligvis fikk de to rypene samlet alle barna sine igjen. Snakk om flott opplevelse på tur!

Ved Torbergtjønna.

Ved Torbergtjønna.

Idet vi ser Torbergtjønna får vi vår første smak av gaupterrenget som er her. Vi befinner oss nemlig oppe på en høy skrent, og det er ikke mulig å ta korteste vei ned til tjønna. Vi svinger vestover langs ryggen av skrenten inntil vi kommer til en plass hvor det er mulig å komme ned. Ved Torbergtjønna tar vi en pause og vurderer retningen videre. Å gå rett mot Gullsiberget er ikke noe alternativ for da er det utrolig mye opp og ned, så vi går østover et stykke før vi sikter oss inn mot østsiden av Gullsiberget. Vi ser nå hvor utrolig bratte skrenter det er i dette terrenget, og jeg skjønner at man skal vite hvor man skal gå for ikke å gå seg fast og måtte gå tilbake. Etter å ha gått et stykke langs østsiden av Gullsiberget bestemmer vi oss for å begynne klatringen mot toppen. Det er skitbratt her og jeg holder meg fast i lyngen samtidig som jeg sørger for å ha vekta fremover så ikke baken vinner kampen om tyngdekraften og sender meg ned skråningen igjen. Etter å ha svettet en liter og pustet for to, ser jeg at det lysner i skogen og stigningen flater noe ut. Like etter står vi på toppen. Puh!

Endelig på toppen!

Endelig på toppen!

Om man går litt ut på pynten av berget er det nydelig utsikt mot Vassfjellet og Heimdal. Østover er det dessverre ingen utsikt, men den fikk vi et glimt av på veien opp.

Mot Heimdal.

Mot Heimdal.

Vi slår oss ned på toppen og spiser lunch der. Truende skyer kan sees i sørøst, men det virker som om vi skal gå klar av dem slik vi har gjort i hele dag.

Mot Vassfjellet.

Mot Vassfjellet.

Ned fra Gullsiberget følger vi en sti nordover (og da får vi også flott utsikt mot Jonsvatnet), men da den dreier vestover velger vi å dreie øst og forlate stien. Hittil har vi gått i meget slakt terreng og jeg lurer på når vi skal få nedoverbakkene med stigningen opp til Gullsiberget friskt i minne. Heldigvis blir det ingen bakker ned som er i nærheten av den vi gikk opp, så det virker som om vi har valgt en bedre vei ned enn opp.

På vei ned fra Gullsiberget.

På vei ned fra Gullsiberget.

Vi kommer ned til Devletjønna og klarer å passere på vestsiden av den. Litt småkronglete, men med hjelp fra kjæresten for å komme opp en skrent, kommer jeg meg trygt til enden av tjønna.

Det er dårlig med merking i Nordmarka, men skilt som navngir tjern og myrer har de satt opp.

Det er dårlig med merking i Nordmarka, men skilt som navngir tjern og myrer har de satt opp.

Herfra følger vi et myrdrag inntil vi kommer til en bekkedal som går langs hele østsiden av Gullsiberget. Vi følger bekkedalen ned og kommer til slutt tilbake til vårt eget spor øst for Torbergtjønna. I stedet for å følge samme vei tilbake går vi nå sørøst langs et myrdrag mellom bratte koller og skrenter. Ett sted må vi over en liten tjuvdal og opp en bratt skrent. For meg som er medlem av kortfot-familien er det ikke bare bare å komme opp slike bratte skrenter hvor det omtrent ikke finnes steder å plassere beina, men med drahjelp fra kjæresten kommer jeg meg greit opp. Videre ned går vi på myrer i skogen i retning veien vi kom, men vi velger bevisst å ikke gå tilbake til Hallsetvollen for å følge veien hele distansen tilbake til bilen.

På vei gjennom skogen mot Gjenvollhytta.

På vei gjennom skogen mot Gjenvollhytta.

Det viser seg at det går lekende lett ned gjennom skogen og plutselig befinner vi oss på veien ca 500 meter fra Gjenvollhytta. Akkurat der vi kommer ut på veien er det en bålplass med benker så vi slår oss ned og nyter solvarmen og de siste kaffedråpene før vi rusler i retning bilen. Nesten 11 km. på tur også i dag. Jeg fortalte kjæresten at denne bloggposten skulle hete «Been there, done that», men som den observante leser allerede har sett, så heter den ikke det. Så muligens blir det en ny tur til Gullsiberget. Om 2 år!

Hevillen – der fire kommuner møtes

I september 2008 var jeg på Hevillen (412 moh) for første (og hittil siste) gang. Det var på tide med et gjensyn.

Hevillen ligger i Malvikmarka og på toppen av denne skogkledde åsen møtes hele fire kommuner; Trondheim, Malvik, Selbu og Klæbu. Det er ikke så veldig mange andre steder i landet at dette forekommer, men noen få er det.

Utgangspunktet for turen var parkeringsplassen ved Saksvikvollen. Nå om sommeren er det god plass her og ingen parkeringsavgift! Saksvikvollen er også utgangspunkt for en topptur til Jervfjellet om man velger å bestige fjellet sørfra, og ruta er den samme som vi skal gå inntil man kommer til Øvre Bjørnstadtjønna.

Kjæresten viser balansekunster ved Store Bjørnstadtjønna.

Kjæresten viser balansekunster ved Store Bjørnstadtjønna.

Turen starter nordover langs grusvei, men det tar ikke lange tiden før vi er ute i mer eller mindre stiløst myrterreng. Vi fortsetter nordover på myrene og «runder» Sjåvidthøgda. Rett før vi dreier øst viser sørvestveggen av Jervfjellet seg frem med sin imponerende stupbratte fjellside.

Sørvestveggen av Jervfjellet.

Sørvestveggen av Jervfjellet.

Vi skal imidlertid ikke i den retningen i dag og velger noe som ser ut som en gammel traktorvei østover og oppover. Vi kommer opp på nye myrer og fortsetter ned bekkedalen i retning Bjørnstadtjønnene. Et lite stykke er det smått ulendt her, men ikke verre enn at det er greit å komme seg ned.  Ved den første tjønna vi kommer til (Nedre Bjørnstadtjønna)  er plassen jeg hadde tenkt å ta turen første pause på opptatt av fire menn og to hunder. Jeg har nesten aldri møtt folk på turer i dette området, så det tar litt tid før skuffelsen svelges og vi går videre i retning Store Bjørnstadtjønna. Idet vi kommer dit er skuffelsen som blåst bort for det er enda finere her.

Ved Store Bjørnstadtjønna.

Ved Store Bjørnstadtjønna.

Mens vi drikker kaffe og nyter en sjokoladebit tar vi terrenget videre i øyesyn, og konkluderer med at det ser ut til å være mest fremkommelig på vestsiden av tjernet. Etter en kort pause legger vi avgårde langs tjernet og kommer snart til en loddrett bergvegg. Den er ikke så lang, men lang nok til at man ikke kan ta sats og hoppe opp. Det er heller ikke noe alternativ å gå helt nede ved tjernet med mindre vi føler for å bli våt på bena, så opp bergveggen må vi. Heldigvis har noen slått inn noen jernbolter i berget og hengt opp en kjetting som man kan holde seg i, så det går greit å komme seg opp, men jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan i alle dager jeg skal komme meg ned igjen?!

Hevillen bakom Hevilltjønna.

Hevillen bakom Hevilltjønna.

Vel oppe den bratte bergveggen tar vi sikte på Nedre Bjørnstadtjønna før vi fortsetter ned mydragene til Hevilltjønna som vi passerer på nord- og østsiden. Å finne noen sti opp den skogkledde åsen som heter Hevillen er lettere sagt enn gjort, så vi begynner bare å skrå oppover. Fra sist husker jeg at selve toppen ligger et stykke inn på åsen. Svetten siler i stigningene opp, men det tar ikke så lang tid før terrenget flater noe ut, og plutselig gjenkjenner jeg en bratt bergskrent som må passeres før vi kommer til topps. Like etter er vi på toppen og vi får oss overraskelse nummer to for dagen: Det er folk her også! Vi har verken sett eller hørt mennesker på hele turen, men ved pauseplassene våre dukker de altså opp!

På toppen der fire kommuner møtes.

På toppen der fire kommuner møtes.

Fra toppen av Hevillen er det nydelig utsikt mot Jervfjellet i nord og Vennafjellet (Baklifjellet) i øst. Rensfjellet troner vakkert i sør og Brungfjellet  i sørvest. I tilegg  ser man Heinfjorden og Litjdrakstsjøen. Det er i det hele tatt mye mer utsikt enn jeg kan huske fra sist. På toppen er det en stolpe med skilt som peker ut retningen mot de fire kommunene som møtes her og en toppbok. Hevillen er dessuten Til Topps mål i år (som det var i 2008), så jeg noterer meg koden med det samme jeg er her.

Utsikt i retning Heinfjorden.

Utsikt i retning Heinfjorden.

Vi tar dagens lunch på toppen før vi følger en sti ned i retning Litjdraktssjøen. Nede fra åsen dreier vi mot Hevilltjønna og følger samme rute hjem som vi kom. Man kan alternativt gå til Litjdrakstsjøen og finne veien og gå denne tilbake til Saksvikvollen, men det er et heller kjedelig alternativ. Bedre å slite i myra og nyte turen mellom tjern som kommer som perler på en snor. Bergveggen med bolter gikk greit med en hjelpende kjærestehånd, og ved Øvre Bjørnstadtønna er pauseplassen min nå ledig og vi tar turens siste pause her før vi sliter oss opp bekkedalen og tilbake til bilen. Omkring 11 km i nesten bare myr er tilbakelagt 🙂

Dagens gps-spor.

Dagens gps-spor.

Høydeprofilen viser at det går litt opp og ned på turen.

Høydeprofilen viser at det går litt opp og ned på turen.

 

Bomtur til Skaugumåsen

Søndag og siste dag på besøk i Asker. Fortsatt vakkert vær og lysten på tur, men ikke like god tid som på lørdagen siden jeg hadde et fly å rekke, så det måtte blir en kortere tur denne dagen. En kjapp kikk på kartet og http://www.ut.no og målet ble Skaugumåsen fra Sem.

Idyll ved Semsvannet.

Idyll ved Semsvannet.

Dessverre lot jeg kartet bli igjen hjemme etter å ha lest på ut.no at det var umerket, men tydelig sti opp til Skaugumåsen. Stien er nok tydelig, men når stien etter mye stigning tok en helt annen retning enn Skaugumåsen, ja da trodde jeg at jeg var helt på bærtur og snudde. GPS’n er ikke god i slike situasjoner. Skjermen blir rett og slett for liten til å få oversikt over terrenget. Litt nedenfor der jeg snudde, fant jeg en annen sti som gikk i mer riktig retning. Dessverre hjalp det ikke stort da det var skikkelig «gaupeterreng» jeg hadde havnet i med bratte skrenter og stup i den retningen jeg skulle.

Blomstrende liljekonvall i bergsprekker.

Blomstrende liljekonvall i bergsprekker.

Der stien stupte ned mot Sem takket jeg for meg og snudde også her etter å ha nytt kaffe og nydelig utsikt i det fine været. Jeg nådde ikke dagens mål, men en fin tur ble det likevel. Hjemme hos opphavet kikket jeg på kartet og fant ut at jeg skulle ha fortsatt på den første stien et godt stykke før jeg skulle «gå tilbake» på den andre siden av kløften som var mellom meg og Skaugumåsen. Ja, ja… det kommer vel flere sjanser til å skue utover Asker fra Skaugumåsen.

Utsikt over Asker og Semsvannet.

Utsikt over Asker og Semsvannet.

På tur i barndomsbygda Asker en solskinnslørdag

Sist helg var jeg i Asker for å besøke familien og benyttet da anledningen til å gjøre meg litt kjent i marka rundt bygda. Som barn/ungdom var jeg ikke videre friluftsinteressert, så mitt kjennskap til Vestmarka er skrale greier. Noen skoleskiturer er vel alt jeg kan skryte på meg, og disse har jeg fortrengt så Vestmarka er helt ukjent territorium for meg (med ett lite unntak: Vardåsen hvor jeg var på tur i voksen alder i forbindelse med et Nettbytreff i Heggedal).

Så vakker kan sommeren være :-)

Så vakker kan sommeren være 🙂

Mens det pissregnet i Trondheim kunne Asker by på sol fra nesten skyfri himmel og akkurat passe antall deilige varme grader denne lørdagen. Perfekt turvær med andre ord 🙂 Tursekken ble dermed pakket og jeg la ivei fra parkeringen fra Semsvannet mot vakre Tveter Gård full av iver og glede over å skulle oppdage et nytt turterreng.

Flotte Tveter Gård ovenfor Semsvannet.

Flotte Tveter Gård ovenfor Semsvannet.

Turen videre fra Tveter Gård var planlagt å gå til Gupu og deretter tilbake til Semsvannet via Furuholmen og Mobråtan. Og slik ble det. GPS og kart var med på turen, men det er så godt merket i Vestmarka at man nærmest må jobbe steinhardt for å gå seg bort. Gode stier, skilt som peker ut retningen og hyppige  blå merker på trærne gjør at man går trygt de aller fleste steder her, selv uten kjennskap til kart og kompass.

Ingenting å si på merkingen.

Ingenting å si på merkingen.

Da jeg kom til Gupu fant jeg til min overraskelse at de hadde åpent der. Overraskelsen gikk fort over i skuffelse, for jeg hadde håpet på en rolig stund mo mutters alene (som jeg hittil hadde vært på turen). Ikke slik å forstå at det var noen trengsel på den flotte gården, men likevel… For oss ensomme ulver er selv ett menneske ett for mye når man søker ensomheten.

Flotte Gupu som faktisk ligger i Bærum kommune og ikke i Asker. Høyesterett avgjorde så i 1932

Flotte Gupu som ligger i Bærum kommune og ikke i Asker. Høyesterett avgjorde så i 1932.

Siden det er spise- eller drikkeplikt på Gupu (både ute og inne!) kjøpte jeg meg en is (som jeg strengt tatt ikke hadde lyst på), men kaffen kom fra egen termos. Oppholdet ble relativt kort til tross for at det er en nydelig plass. Jeg tuslet videre et lite stykke på grusvei  før slo inn på en sti og etter kort tid kom til Furuholmen. Også her hadde de åpent, men det var for tidlig med en ny pause, så jeg fortsatt til Mobråtan der jeg satte meg på tunet til den lille gården og tok dagens lunch. Et skilt kunne informere om at her startet den aller første turorienteringen (Askeladden) i Norge i 1966.

Idyll på Mobråtan.

Idyll på Mobråtan.

Tilbake på Tveter Gård hadde jeg overraskende friske ben så jeg besluttet å legge turen oppom Bergsåsen som er Askers høyeste punkt (459 moh). Her var jeg litt usikker på hvor jeg skulle finne stien som ledet opp på åsen, men med kart og GPS til hjelp (siden det her ikke var like godt skiltet som ellers i marka) fant jeg frem. Så fort stien var funnet, var det grei skuring å vite hvor man skulle gå. Stien begynner relativt flatt, men etterhvert som man nærmer seg begynner også kraftige stigninger. Selv om det er bratt er det stort sett lettgått terreng. Bare et par partier  er litt steinete, men heller ikke disse partiene utgjør noe stort problem. Vel oppe er det fantastisk utsikt over hele Askerbygda, og om man snur seg rett før man kommer til toppen er det også nydelig utsikt mot Lier.

Mot Lier fra toppen av Bergsåsen. Ser ut som det går noen regnbyger der.

Mot Lier og Finnemarka fra toppen av Bergsåsen. Ser ut som det går noen regnbyger der.

På toppen er det en elektronisk toppbok i stedet for den tradisjonelle boka. Jeg «skrev» meg ikke inn og savnet den gamle toppboka hvor jeg kunne se hvem som hadde skrevet seg inn før meg. Gammeldags, sa du?

Jeg drøyde ikke lenge på toppen for det så ut som om det var regn på vei fra Lier, så jeg tok «repern» ned etter en kort pause i solskinnet hvor jeg nøt utsikten over Asker og Oslofjorden.

Utsikt over Askerbygda og Oslofjorden.

Utsikt over Askerbygda og Oslofjorden.

Tilbake ved bilen viste gps’n nesten 20 km. Da er det vel lov å kjenne det i beina samt å ha gått på seg et begynnende gnagsår?!

En "liten" kompis som hører til på Tveter Gård.

En «liten» kompis som hører til på Tveter Gård.

Turens høydeprofil.

Turens høydeprofil.

GPS-sporet fra dagens tur.

GPS-sporet fra dagens tur.

 

Poster og middag

Sol fra skyfri himmel er ikke dagligdags kost her i Trøndelagen, så når det skjer gjelder det å nyte hvert sekund. Arbeidsplassen ble derfor forlatt nøyaktig klokken 13.00 og en times tid senere var jeg på tur ut i skogen. Dagens mål: 3 poster på Lomtjønnakartet. Intet stort mål, men gnagsårene fra helga plager meg såpass at jeg ikke kan dure på i timesvis. Hvertfall ikke hver dag, så siden det ble en ganske lang runde i skogen i går, ble det en kortere en i dag. Til gjengjeld ble det også middag i skogen i dag + at jeg fikk med meg årets «Til Topps»-mål i Estenstadmarka (som er Månen).

Utsikt fra Månen.

Utsikt fra Månen.

Jeg hadde helt glemt at det var onsdag og middagservering på Estenstadhytta inntil jeg så driveren av hytta kjøre oppover idet jeg begynte min tur. Jeg brukte ikke lange tiden på på bestemme meg for å avslutte turen på hytta. Det er lenge siden jeg har vært innom, så det var absolutt på tide. Dessuten; middag med utsikt skal man ikke kimse av 😉

Utsikt fra Estenstadhytta. Synd med kraftlinjene, men strøm må vi ha.

Utsikt fra Estenstadhytta. Synd med kraftlinjene, men strøm må vi ha.

Skogens ro – en dyd av nødvendighet

Etter et slitsomt døgn på jobbsamling var jeg mer enn klar for noen timer i skogen helt alene. Jeg hører til dem som synes det er hyggelig med sosiale samlinger, men samtidig koster det mye energi, så sosiale aktiviteter må kompenseres med den gode ensomheten for at jeg skal ha balanse i sinnet.

Rester av en gammel demning ikke langt fra Svarttjønna.

Rester av en gammel demning ikke langt fra Svarttjønna.

En kjapp lunch ble unnagjort før kart og kompass ble funnet frem og kaffe fylt på termosen. Klokka to la jeg ivei oppover bakkene fra Bekken. Postene jeg planla å finne i dag ligger i området rundt Lomtjønna. Som ventet var det knapt mennesker å treffe på i skogen; akkurat slik jeg ønsket. Jeg begynte med å lete etter den posten jeg ikke fant sist jeg var på turorientering, og etter en knapp time kunne jeg endelig notere koden på denne posten. Resten av postene var atskillig greiere å finne og jeg endte opp med å notere koden for totalt åtte poster denne ettermiddagen. Som seg hør og bør på skogtur hadde jeg et par kaffepauser innimellom orienteringen. Det er så utrolig deilig å sitte helt for seg selv og ikke høre andre lyder enn naturens egne. Myrullen blomstrer vakkert på myrene nå, og mange sommerblomster lyser vakkert opp mellom alt det grønne ellers i naturen. Det er balsam for sjelen å sitte og se utover myrlandskap mens man tenker på alt og ingenting.

Sellesmyra.

Sellesmyra.

Det ble fire deilige timer i skogen i dag. Da begynte gnagsåret jeg pådro meg i helgen å gjøre seriøst vondt, så jeg fant at det var på tide å slutte mens leken var god.