Monthly Archives: juli 2015

Bårdsgardskamben (1150 moh)

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Så ble det en aldri så liten topptur likevel. Været er omtrent som i går, og det beste som kan sies om det, er vel at det er variert. 9 grader, vind og stort sett oppholds, men med innslag av regn og noen sekunders solgløtt er fasiten etter dagens tur. Mye av fjellheimen lå også i dag innhyllet i lave skyer, men på vei oppover bakkene fra Bårdsgarden kom Nonshøa plutselig til syne. Så mye snø…. Straks er det august og fjellene omkring dalen er enda dekket av store partier med snø.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

I stikrysset til Okla, Vassenden og Trollheimshytta dukker Gjevillvasskamban opp. Snodig snøfrie faktisk. Jeg fortsatte på stien mot Okla et godt stykke oppover før jeg tok av på en liten sti i retning Bårdsgårdskamben. Fra Bårdsgarden går det stort sett bare opp hele veien. GPS’n min viste ca 1/2 km. på flat mark tilsammen på både opp- og nedtur, så det stiger jevnt kan man si. Til tross for dette småfrøs jeg i vinden.

Gjevillvasskamban  og et glimt av Gjevillvatnet.

Gjevillvasskamban og et glimt av Gjevillvatnet.

På toppen var det ekstra hustrig. Vinden økte i styrke og jammen begynte det ikke å regne også. Oppholdet på toppen ble på max 2 minutter. Noen bilder, på med regnbukse og vintervanter, og vips var jeg på vei ned igjen. Fy flate så kaldt det var der oppe. Ikke noe blivende sted, særlig ikke når skyer skjulte det meste av den fantastiske utsikten jeg vet er der oppe på en godværsdag.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Jeg hadde sett meg ut et flatt parti med store steiner på veien opp. Der kunne jeg få ly for vinden mens jeg spiste et rundstykke og hvilte beina litt. Men før jeg spiste var det på med tørr ullskjorte og sommerdunjakke. Jeg hater å fryse. Det kan ødelegge en tur nesten like mye som et gnagsår. Selv om jeg ikke direkte frøs, var jeg ikke veldig varm i dunjakka heller, så pausen ble ikke av det langvarige slaget.

Godt innpakket og klar for lunch.

Godt innpakket og klar for lunch.

Videre ned fulgte jeg en annen sti enn den jeg kom opp. Kanskje en anelse brattere enn den jeg fulgte opp, og da jeg kom ned i bjørkeskogen igjen forsvant stien. Dermed ble det myrtrasking inntil jeg kom til traktorveien som leder ned til Bårdsgarden. Knærne mine smertet litt i nedoverbakkene, men det venstre «knirket» allerede i går uten at det var så veldig bratt, så konklusjonen synes å være at knærne mine ikke liker å være på tur. Synd for dem at jeg gjør det! Like ille som knærne var egentlig smertene i lårmuskulaturen. I hele fjor sommer slapp jeg disse smertene, men nå virker de å være tilbake, uvisst av hvilken grunn. Uansett… konklusjonen etter dagens tur er at topptur til Nonshøa inni dalen her utgår denne sommeren. Uansett hvor fint vær det blir resten av helgen. Jeg tør ikke utsette knærne mine for så mange høydemetre. Dagens tur innebar ca 650 høydemetre, Nonshøa er iallefall ytterligere 400 + atskillig antall flere kilometre. Regner med at Nonshøa ikke flytter på seg, og at det kommer flere sjanser.

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Advertisements

Tovatna i gråvær

Endelig har ferien begynt også for meg, og jeg starter med noen dager i utkanten av Trollheimen, nærmere bestemt Storlidalen. Her leier jeg en leilighet i nærheten av Bårdsgarden og rundt meg er det lite annet enn fjell og atter fjell. Dessverre har fjelltoppene ligget gjemt i et tykt skylag siden jeg kom i går ettermiddag, så dalen viser seg ikke fra sin vakreste side. Storlidalen er nemlig noe av det aller vakreste jeg vet når sola skinner fra blå himmel og den ene fjelltoppen etter den andre kneiser stolt mot himmelen. Det har blitt noen turer hit etterhvert, og selv om jeg nå er lykkelig hytteier i Holtålen, kan jeg ikke la være å besøke Storlidalen innimellom.

Stien går i bjørkeskog til å begynne med. Fin og tørr sti til tross for sen snøsmelting og nok regn i sommer.

Stien går i bjørkeskog til å begynne med. Fin og tørr sti til tross for sen snøsmelting og nok regn i sommer. Høa heter fjellet midt i bildet.

Dagens tur gikk inn til Tovatna. Jeg utfordrer ikke knærne mine på noen topptur med mindre været et så bra at utsikten gjør det verdt å trosse smerter, derfor passet Tovatna fint i dag. Jeg ruslet langs stien som begynner rett før Storli. Denne veien har jeg aldri gått før til tross for at jeg har vært inne ved Tovatna flere ganger; både til fots og på ski og sykkel.

Utsikt tilbake mot Storlidalen og Ångårdsvatnet.

Utsikt tilbake mot Storlidalen og Ångårdsvatnet.

Stien jeg gikk er T-merket og fortsetter helt til Innerdalen. Så langt skulle ikke jeg i dag, men jeg fikk meg en fin tur innover dalen. Været som hadde virket ganske så ruskete fra stuevinduet, viste seg å være helt ok turvær. 10 grader, litt vind og oppholds. Det kunne vært så mye verre.

Stien stiger jevnt oppover, og om man snur seg får man etterhvert en flott utsikt ned mot Storli og Ångårdsvatnet. Okla troner som en dronning i landskapet, men selve toppen ville hun ikke vise meg i dag. Det sørget de evinnelige skyene for.

Tovatna i sikte.

Tovatna i sikte.

Ved sørenden av Tovatna står det ei lita hytte. Dette er inntaket til Tovatna. Vannet herfra ledes helt ned til Driva kraftstasjon og får på veien følge av vann fra Gjevillvatnet. Idet jeg nådde hytta begynte det å duskregne, men jeg fant ly på trappa til hytta og hvilte et fem-minutt eller så. Temperaturen innbød ikke noen langvarig pause siden jeg ikke hadde med ekstra klær på turen.

Inntaket til Tovatna.

Inntaket til Tovatna.

På grunn av regnet besluttet jeg å gå grusveien tilbake til Storli. Tenkte at det ville være kjappere og enklere i regnet. Det skulle imidlertid vise seg at regnet sluttet etter kun få minutter på returen, og om det var så mye lettere å gå grusveien, se det er jeg ikke helt sikker på. Både bein og rygg verket innen jeg var tilbake ved bilen. Det er tøft for kroppen å gå på så hardt underlag som grus er.

Koselig sæter som jeg passerte på veien hjem.

Koselig sæter som jeg passerte på veien hjem.

Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut 🙂

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså 😀

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Topptur og nedtur

Etter noen helger med fantastisk vær på hytta ble det mer «normalt» vær forrige helg. Dvs. pissregn på lørdag og litt sol, litt skyet og litt regn på søndagen. Lørdag dro vi derfor til Funäsdalen på harrytur og hyttebesøk hos venner i Stugudal, men på søndag var det endelig tid for tur igjen – etter et par «arbeidshelger» på hytta.

Siden vi fortsatt er ferske hytteeiere står utforsking av nærområdet i fokus. Denne dagen falt valget Muggruva og Muggholskampan (1027 moh). Det betydde en liten kjøretur  før vi kunne begynne på stigningen oppover mot Muggruva. Det går jevnt oppover fra parkeringsplassen rett ved jernbanelinja og iflg. skiltet skulle det være 3 km. til gruva. GPS’n vår viste ikke så mye da vi ankom gruva etter noe som virket som en ganske kort tur. Det skulle vise seg at den ikke virket like kort på veien ned.

Steinhytta ved Muggruva.

Steinhytta ved Muggruva.

Muggruva er nedlagt som alle andre gruver i området, men slegghaugene ligger der og gruveåpningen kan sees (selv om den er murt igjen). Det ligger også en åpen steinhytte i området  og diverse andre spor etter gruvedriften kan beskues. Jeg synes det er fasinerende å rusle rundt i områder som så tydelig forteller en historie om vår nære fortid. Mon tro hvem de var, gruvearbeiderne?

Vi tok ingen lang pause ved gruva. Jeg ville videre – til Muggholskampan. Fra gruva går det sti i retning Hessdalen og vi fulgte denne et godt stykke før vi skrådde ut i stiløst terreng og tok sikte på toppen.

Slegghaugene ved gruva.

Slegghaugene ved gruva.

På toppen av Muggholskampan er det en ganske stor varde, men ingen toppbok. Utsikten er upåklagelig til tross for den beskjedne høyden. På toppen tok vi oss tid til en matbit og en kaffekopp, men det ble en relativt kort pause siden vi så regnvær trekke mot oss.

Toppvarden på Muggholskampan.

Toppvarden på Muggholskampan.

Vi forsøkte å gå fra regnet, men det var raskere enn oss, så vi hadde ikke kommet langt før jeg måtte stoppe og dra på meg regnklær. Ved Muggruva var sola tilbake og vi satte oss på en benk og beundret utsikten mot Rugldalen og  lot oss sjarmere totalt av en 3 måneders gammel flatcoated retriver-valp. For en skjønning!

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Videre ned mot Rugldalen ble vi nok en gang innhentet av regnet og regnbuksa kom på for andre gang denne dagen. Nå begynte også knærne mine å si fra om at de ikke syntes noe om så mye nedoverbakke. Ikke bare det opererte kneet verket, men begge! Etterhvert gjorde de så vondt at det påvirket tempoet og ikke minst humøret. Jeg har lagt ned så ufattelig mange timer med styrketrening for å få kneet så bra som det kan bli med artrose, og de få toppturene jeg har gått etter operasjonen har vært tilnærmet smertefrie, så dagens smerter var en skikkelig overraskelse – i negativ forstand.  Selv om det var en topptur vi var på, er Muggholskampan en veldig «snill» topp. Opp- og nedstigning til toppen er ikke verre enn det man må forvente på enhver fjelltur. Fjellheimen er ikke flat, selv ikke om man ikke går på toppene, så dersom kneet skal oppføre seg på denne måten setter det STORE begrensninger på mitt friluftsliv slik jeg ønsker å utøve det. Jeg håper knærne bare hadde en dårlig dag og at neste tur blir «mytji likar». Den må bli det!

Tilbake ved gruva.

Tilbake ved gruva.