17. mai- helg med ski på beina

Aldri tidligere har jeg gått på ski 16. og 17. mai, men det har jeg altså nå. Det var til og med særdeles gode forhold.

Skikkelig hustrig på toppen av Novola 16. mai

Aldri har jeg sett mer snø rundt hytta enn i år, og når det i tillegg har vært en sprettkald vår, ja så blir snøen liggende og den blir ikke råtten. Og fortsatt kommer det jevnlig påfyll av snø. Senest i dag på selveste 17. mai ramlet det ned omlag 4 cm. snø midt på dagen.

Fra tur nr 2 på 17. mai

Vi hadde fjellet for oss selv i dag.

Før og etter dette snøfallet hadde vi imidlertid sol. Hvor deilig er det ikke å få litt sol på nasjonaldagen når vi har vært alt annet enn bortskjemt med godvær i landsdelen hittil i år? Vi rakk til og med en liten kakebit på terassen før snøen begynte å lave ned for alvor.

Fantastisk turvær i dag. For første gang var flagget med.

Utpå ettermiddagen kom sola frem igjen, og da ble det en ny tur ut på ski. Denne gangen på felleskiene som har fått stå i fred lenge mens fjellskiene har vært i bruk. Det var en del kladding på fjellskiene mens sola var fremme i dag, men når sola forsvant i løpet av av vår kaffepause ble det straks bedre forhold og hjemturen nedover gikk som en lek.

Bygeværet driver innover oss.

Før skyene og dalende snø tok over for noen timer.

Grå og nedbørsrik påske, men fin læll

Påsken 2020 ble noe helt annet enn drømmepåsken 2019. Pga coronaviruset var hytta forbudt område, så vi måtte forbli hjemme. I tillegg må jeg vel kunne si at påsken ble svært grå og relativt rik på nedbør uten å bli kalt negativ.

Estenstadmarka i påsken. Godt med snø og mer kom det denne dagen.

Til tross for det synes jeg vi hadde en fin påske. Selv om det kom en del nedbør, kom den heldigvis for det meste i form av snø og ikke regn. Og siden det har vært en snørik vinter, var det fortsatt fine forhold for skiturer selv om vi ikke kunne være på fjellet. Så til tross for hjemmepåske kunne vi altså være mye ute, og for meg er det det viktigste i en ferie. Inneliv er det nok av i hverdagen, så i ferier ønsker jeg å tilbringe mye tid ute, og det ga heldigvis denne påsken rom for. Det fine med bypåske er at det er mindre vind enn på fjellet, mer ved enn over tregrensa (= bålfyring), og på toppen av det hele ga påsken anledning til å (gjen)oppdage flotte bynære turområder. Så hva hadde jeg egentlig å klage over? Selvfølgelig hadde jeg satt pris på sol og blå himmel, men når vi ikke får det er det dumt å ødelegge etterlengtede fridager med å være sur. Til alt overmål fikk jeg også se min førstefødte i påsken, og det gjorde godt for mammahjertet. Derfor: påsken 2019 ble fin den.

Påskeaften. Påskens fineste dag. Ikke full sol og blå himmel, men nesten.

Utelivet i påsken foregikk både til fots og på ski. Var vi til fots var det på de små stiene i Estenstadmarka. De var delvis bare, men det lå enda mye snø på stiene, og i skiløyene var det fortsatt skiføre også i lavereliggende deler. På denne tiden av året er det uansett stort sett greit å gå oppå snøen.

Her kobles løypa fra Saksvikvollen på rundløypa fra Klæbu.

Med ski under beina gikk turen til Nordmarka og Brungmarka. To fantastiske områder som nås med bil på under halvtimen fra Trondheim.

På vei opp i Brungmarka langs Leikåsveien.

Utgangspunktet for turer i Nordmarka er for vår del Saksvikvollen (på veien mot Draksten) hvor det er en stor parkeringsplass. De som bor nærmere Klæbu kan starte turen fra Gjenvollhytta. Selv om det er mye mindre folksomt i Nordmarka enn i f.eks Bymarka, var det betydelig flere mennesker der enn jeg har vært vant til i tidligere år (før vi kjøpte hytte og begynte å tilbringe helgene der). Delvis vil jeg tro dette skyldtes at mange hyttefolk måtte holde seg hjemme i likhet med oss, og delvis er det større ferdsel i markaområdene nå enn for noen år tilbake.

Flotte Nordmarka med store myrområder og furuskog. Dette landskapet er faktisk vernet, og det finnes to naturreservater i Nordmarka.

For turer i Brungmarka er det Brøttem ved Selbusjøen som er utgangspunktet. Det er bokstavelig talt en høy terskel for å komme seg opp i marka, men det er så fint og fredelig der at det er verdt alle bakkene opp. Jeg hadde tatt med fjellskiene fra hytta den siste gangen vi var der før hytteforbudet trådte i kraft, og hadde stor glede av dem og kortfellene som var montert på.

Det gode liv i Brungmarka.

Fortsatt er det skiføre i markaområdene rundt Trondheim, men med den varmen vi har nå, smelter det uhyggelig fort. Derfor gleder jeg meg til igjen å dra på hytta til helgen og gå på ski. Det meldes om store snømengder 🙂

Pølser på gang i Brungmarka.

 

Tur- og treningsåret 2018

Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe  med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.

Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low  ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.

Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.

Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.

Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.

Skjellåbua i Holtålsfjella.

Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.

På vei opp til Storskrymten.

Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).

Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.

Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.

Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.

I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.

Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.

Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.

Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.

Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.

 

 

Tidenes påske?

Det har allerede gått en stund siden påske, men minnet om iskalde solrike dager fridager huskes enda godt.

Rett ovenfor hytta i nykjørte spor og strålende solskinn.

Jeg kan ikke huske en påske hvor vi har hatt godvær fra palmelørdag til 2. påskedag, men jammen var ikke værgudene i skikkelig godlune i år og skjenket oss fantastisk mange soldager. Riktignok var det kaldt for årstiden med opptil 15 kalde blå om natta, men i slutten av mars varmer heldigvis sola godt, så de dagene det ikke blåste for mye var det riktig så deilig å være menneske.

Det var nok snø i påsken!

Vi tilbragte hele påsken på hytta med og uten mine og dine barn, og fikk gått noen fine skiturer. Jeg slet litt med bakglatte ski på det kalde føret, men utelivet er uansett å foretrekke fremfor innelivet. Jeg får noia av å sitte på ræva når jeg endelig har fri og tid til å nyte friluftsliv i kombinasjon med tur og trening.

Mine fine på skitur fra Målåsetre.

Turene la vi til hyttas nærområde (både Ålen øst og vest) samt Røros. Vi begynte med en skitur innover i Mølmannsdalen. Det var før kulda kom for fullt og når skydekket lettet og sola kom frem ble det en praktfull dag i flotte skispor – nesten uten andre mennesker i sporet!

Mølmannsdalen mot Pinsti.

Vi fikk også gått Stikkilsdalsrunden på Røros for første gang. På skikkelig bakglatte ski ble det 19 slitsomme kilometere, men jeg kommer helt sikkert til å gå denne runden også i senere vintre. Variert og fin rundtur med noen nedkjøringer som var i heftigste laget for meg, men jeg klarte meg gjennom hele runden uten å ramle.

Alt i alt en deilig påske som jeg gjerne tar en reprise på også neste år.

Del av Stikkilsdalsrunden.

All time low (tur og trening i februar)

Ettermiddagstur på ski i Estenstadmarka før jeg ble syk. Dette var min aller første skitur i Estenstadmarka. Aldri turt å gå på ski her før da marka er svært kupert. Stolt og fornøyd med meg selv etter å ha utfordret en mangeårig redsel.

Februar ble en heller stusslig måned for meg som digger tur og trening. Det begynte med sykdom og noen dager på sofan. Vel oppe av sofan var det å hive seg rundt for å ta igjen det tapte på jobb. I årsoppgjøret er det alltid overtid, men når jeg blir borte 4 arbeidsdager pga sykdom samtidig som fristene er knappere i år enn tidligere, ja da rakk jeg ikke annet enn å spise, sove og jobbe i februar.

Fra sol til overskyet og flatt lys i løpet av få minutter. Det skifter fort i fjellet.

Helgene prøvde jeg dog å ta fri, men litt jobb ble det likevel. Noen skiturer i hytteområdet ble det tid til i helgene i siste halvdel av februar når almenntilstanden var tilbake til normalen, men summa summarum for februar ble usle 8,5 timer med fysisk aktivitet. Det er så lite at jeg for første gang ikke engang oppnådde 1000 poeng i trimkonkurransen vi har på jobb. Håper jeg aldri er i nærheten av denne typen «rekord» igjen. Jeg og kroppen min trenger mer tur og trening enn ca. 2 timer i uka for å ha det bra.

Bua rett ovenfor hytteområdet en godværsdag.

Friluftsliv i januar

Januar har for meg alltid vært en måned med lite friluftsliv. Dette skyldes at friluftslivet kun kan utøves i helgene siden det er mørkner før jeg er ferdig på jobb, og jeg ikke er så glad i å gå på ski i lysløypene sammen med alle «kondomdressene» + at jeg rett og slett har vært livredd bakkene i nærmarka mi.

Skitur i løypene rett ved hytta med nydelige Mira som vi har lånt av en kollega av meg.

Denne januarmåneden ble dermed som januarmåneder før om årene med ett unntak; nemlig dagens skitur i Estenstadmarka etter jobb. Mer om det senere.

Januar har vært en fin vintermåned med skikkelig vintervær, også i byen. Det er så godt når det er stabilt, kaldt vintervær og vi slipper å skli rundt på holka. Mye sol har det også vært i januar, og det er ikke direkte fælt med dette sollyset i en av årets mørkeste måneder. Heldigvis er det allerede nå merkbart at det går mot lysere dager, og i løpet av februar skal vi få ytterligere en solid dose med dagslys. Det er en deilig tid vi går i møte!

Bua ved Storhøgdgruva. Sol og vindstille. Det er virkelig sjeldent i januar.

I desember ble det lite hytteliv på grunn av NLP studier og ferie på Gran Canaria, men i januar har vi tatt igjen det tapte og vært på hytta hver helg. En av helgene hadde vi også fått låne med oss nydelige Mira. På hytta har vi vært på ski både lørdager og søndager i hele januar. Ikke alltid kjempelange turer, men ut på tur har vi vært – uansett sol eller skyet, vind eller vindstille, kaldt eller iskaldt.

Ikke bare solskinnsdager i januar, men skitur ble det læll.

På den nest side dagen i januar (altså i dag), ble det en bonustur på ski i Estenstadmarka etter jobb. Jeg har aldri før vært på ski i her, rett og slett fordi jeg har vært skitredd nedoverbakkene, for det er virkelig bratt i Estenstadmarka, men nå endelig tok jeg sjansen på en tur.

Skåkåsen rundt (Røros) i gnistrende flott vintervær er ren og skjær nytelse.

Jeg føler selv at jeg har blitt mye flinkere på ski etter at vi kjøpte hytta og skiturene ble hyppigere, og jeg er ikke lenger livredd alle nedoverbakker. Dermed var det på tide å utfordre meg selv med å tørre det jeg ikke har turt før. Det ble en flott tur i den marka jeg kjenner ut og inn på sommerføre, og idet jeg nærmet meg parkeringsplassen på Bekken kom lysene på i lysløypa. En deilig trimøkt utendørs til avveksling fra alle inneøktene jeg har hatt på 3T i januar.

Tømmerholt Gård i Estenstadmarka.

Solnedgang på skitur. Flotte farger som bare ble mer og mer intense utover i skituren.

 

Skiturer i mai

En gang i tiden pleide jeg å synes at folk som oppsøkte snøen på fjellet når våren endelig hadde kommet til byen var hakke gale. Nå har jeg blitt en av disse raringene selv.

Og snøen lå lenge i år….

Helgen 13-14. mai hadde vi sesongens flotteste skiturer, på usannsynlig bra føre. Lørdag 13. mai gikk vi på ski fra hytta UTEN at det var gjennomslag. Faktisk var føret helt utrolig bra. Så sent på året er det sjeldent når hytta ikke ligger høyere enn 700 moh. Søndagen var det litt gjennomslag inntil vi kom over tregrensen, men til tross for det var føret slett ikke ille.

Tilbakeblikk mot Muggholskampan. Mye snø i fjellet enda!

Lørdagens superføre og supervær (SOOOOL fra skyfri himmel til en forandring), medførte en skitur på 2 mil hvor vi var oppom ikke mindre enn 3 topper i området ovenfor Rugldalen. Vi hadde ingen planer om noen topptur da vi gikk fra hytta, men toppene lå liksom der og ropte på meg idet vi nærmet oss, og jeg kan dermed notere meg at jeg har vært på Muggholskampan, Ratvollhøgda og «Krokodillen» på ski. Samtlige er på +/- 1000 moh.

Søndag ble det en kortere tur til bua ved Storhøgdgruva. På myrene her var det som forventet lite snø. Selv om det snør bra gjennom vinteren, blåser det såpass mye her at snøen blåser bort. Dermed er det ikke noe tjukt snølag å tære på når våren melder sin ankomst. Det gikk likevel helt fint å gå på ski.

Årets siste skitur til denne bua. Gleder meg allerede til neste år.

Denne skisesongen har vært snodig på flere måter. For det første begynte den ekstremt tidlig. Allerede 5. november var vi på ski, og snøen holdt seg slik at vi fikk flere fine skiturer før jul. Dernest har det knapt vært skareføre i år. Jeg husker kun én skitur med mye skare, og det var i januar etter en mildværsperiode når det frøs på igjen. Kan ikke si at jeg har savnet skaren! Også har det vært ekstremt lite sol (iallefall i helgene når vi har hatt mulighet til å være på hytta). Jeg husker i grunnen de fleste skiturene i vinter som en orgie i flatt lys. Til sist er det jo at sesongen varte utrolig lenge. Hadde vi vært på hytta helgen etter 13-14. mai hadde vi sikkert fått til en skitur eller to da og, dog på dårligere føre, men likevel! Alt det ovenstående sier vel i grunnen én ting: Det har vært mye nedbør og det har vært gjennomgående kaldt i skisesongen 2016/2017. Fint for skiføret, men jeg tror nok at jeg gjerne hadde ønsket meg mer sol uansett. Flatt lys på nesten hver eneste skitur er kjipt i lengden, men jeg rår ikke med været, og må ta det jeg får, og det er iallefall bedre å være ute i dårlig vær enn å sitte inne hele tiden.

En navnløs topp ifølge det offisielle Norge, men lokalbefolkningen har gitt toppen navnet Krokodillen. Jeg skjønner hvorfor.

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Påskeferie – del 1

Hyttepåsken 2017 ble en iskald affære med mange minusgrader og mye vind. I begynnelsen var det også skikkelig grått og mye nedbør før det klarnet opp i løpet av langfredag.

Jeg skulle egentlig ha dratt på hytta allerede i palmehelgen sammen med min kjære og hans to voksne barn, men værmeldingen tilsa at jeg jeg like gjerne kunne bli i byen og jobbe og heller ta fri en dag i etterkant av påsken. Det skulle vise seg å være en meget bra beslutning!

Etter en regnfull jobbehelg i byen reiste jeg på hytta mandag ettermiddag. Fant ut at det ikke var noe å stresse med siden været var såpass dårlig, så jeg var en tur innom 3T før jeg kjørte oppover.

Eggavollen i kjedelig, flatt lys.

Tirsdag var det samme elendigheten og humøret mitt sank som en stein. Påskeferien er kanskje den ferien i løpet av året som jeg har aller mest bruk for. Da er mørketiden omsider over og det samme er årsoppgjøret (mer eller mindre i allefall), og energireserven er på et minimum. Da gjør det ingenting om været er såpass at jeg i det minste kan oppholde meg utendørs mer enn kun én time pr. dag. Det ble en skitur på onsdag, men spesielt lang ble den ikke. Mine nye felleski imponerer ikke, og er bakglatte som bare juling, så humøret ble ikke akkurat bedre av det.

Onsdag skulle min voksne sønn, Kristian, komme på besøk. Han skulle komme tidlig, sa han, men da jeg snappet han et bilde av værforholdene ble han i byen siden det hadde blitt godvær der, så han kom først oppover på kvelden. Ny skitur på meg og min kjære mens vi ventet. Jeg prøvde meg fortsatt med mine nye felleski, og denne gangen var bindingene justert så mye frem som mulig. Dette skal gi mindre glid og bedre feste, men det hjalp i grunnen ikke mye. Spennet er helt ok i forhold til min vekt, så da konkluderer jeg med at jeg overhodet ikke vil anbefale Madshus felleski til noen. Og for å si det sånn: humøret mitt ble definitivt ikke bedre av å vite at det var knallvær under to timer fra hytta mens jeg bakset i iskald vind i så flatt lys at man nesten ikke så hvor man gikk. Hadde det ikke vært for at sønnen min skulle komme, hadde jeg reist hjem denne dagen.

Vind, snødrev og så flatt lys at man knapt ser hvor man går. Her har vi kommet til bua ved Storhøgdgruva.

Torsdag ga oss mer av samme møkkaværet som hittil i påska. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå på tur, men siden jeg ikke ville slippe Kristian ut alene i ukjent område i så dårlig vær, ble det til at vi tok en skitur til bua ved Storhøgdgruva. Verken langt eller lenge, men været innbød ikke til de store utendørs-utskeielsene.

Fredag morgen dro Kristian videre til Oppdal, og jeg kjørte hjem. Tålmodigheten var oppbrukt for lengst, og jeg ville heller gå på beina i sol enn på skitur i snødrev, vind og flatt lys.

Ikke mye utsikt å skryte av på vei mot Storhøgdbua.

Jeg fikk meg en lang runde i Estenstadmarka denne fredagen, og hadde årets første tur til Liaåsen. Det var kaldt i lufta også her, men det var i det minste sol så jeg hadde to kaffepauser på denne turen. Den første ved Lomtjønna og den andre ved Estenstaddammen. Ved Lomtjønna hadde noen gått fra et bål som fortsatt brant lystig. Greit nok at det fortsatt ligger en del snø i området, men man går da ikke bare fra et brennende bål hvor det fortsatt var mye kvist og greiner som skulle brenne??!! Før jeg forlot stedet sørget jeg for å pakke bålet fullt av snø slik at det sloknet. På kvelden var jeg en kjapp tur innom 3T for en styrkeøkt.

Vinter og vår kjemper om overtaket i marka. Her fra Sellesmyra.

Lørdag morgen var jeg tidlig ute og labbet avgårde på Ladestien. Ladestien er alltid et populært turmål, men særlig om våren er det mange som søker mot sjøen og tidlig vår. Jeg var såpass tidlig ute at jeg fikk gå i fred for det meste. Turen gikk fra Korsvika til Sjøveien hvor jeg hadde en kald kaffepause før jeg returnerte til Korsvika for en siste kaffesup ute i solen.

Siden sola nå også hadde funnet veien til hytteområdet kjørte jeg oppover igjen denne ettermiddagen etter først å ha vært på 3T og spinnet i 50 minutter og kjørt litt styrke. Det gjelder å utnytte «byferien».

Ladestien påskeaften.

 

 

November og ski

Allerede 5. november var jeg på ski denne sesongen. Det har jeg skrevet om her.

Det ble imidlertid flere skiturer i november. Heldigvis, for november er en av årets tristeste måneder, spør du meg. Mørkt og kaldt som regel. Derfor er tidlig snø og skitur lyspunkter i en ellers mørk måned.

Gapahuk i Mølmannsdalen. Sola prøvde å trenge gjennom skyene denne dagen, men klarte det aldri.

Uken etter den første skituren var jeg tilbake i Mølmannsdalen. Denne gangen uten turfølge, men det var flere likesinnede å møte i sporet denne lørdagen, så ryktet om skispor hadde tydeligvis spredt seg. Ikke at det var noen kø akkurat… På søndagen prøvde jeg meg med å gå rett ut fra hytta i løssnøen. Ingen stor suksess, for det var null hold i snøen. Mye slit og få kilometere var resultatet.

Kroktrøbua i Mølmannsdalen.

Uka etter var kjæresten igjen med på tur, og vi startet denne gangen fra turisthotellet og gikk Volarunden med en avstikker opp mot Enarsvola (Fjellkjerka).

Sol og truende skygger om hverandre på Volarunden.

Nydelig kaldt vintervær, og etterhvert dukket også sola opp og lyste opp dagen. Dette ble en fantastisk dag i sporet, og til tross for gode forhold var det ikke direkte folksomt i løypene. Akkurat slik jeg liker det altså!

På vei ned fra Enarsvola.

Søndag så jeg på Facebook at Holtålen Turistforening hadde kjørt løype langs Riastvegen. Her har jeg kun kjørt bil på sommerstid, og aldri gått på ski før, så det var på tide å sjekke ut denne løypa. Fin løype og nesten ikke folk å møte.

Langs Riastvegen er det mange gamle setervoller som i dag brukes som fritidsboliger.

Kanskje litt kjedelig å gå langs en vei, men i november kan man ikke være kravstor, synes jeg. Dessuten er det mange flotte setervoller å se på langs veien. Sol også i dag, men siden sola står  så lavt på denne tiden av året var det en del partier hvor vi gikk i (iskald) skygge fordi fjellene skygget for sola.

Hovsbua langs Riastvegen. Her stoppet skisporet.

Mange flotte skiturer i løpet av november altså. Resten av måneden ble preget av innetrening  for min del, før vi satte kursen mot sol og varme på Gran Canaria i begynnelsen av desember.