Stor- og Litjskarven

Turdato: 1. juli 2018.

Storskarven er det høyeste og mest markante fjellet som vi ser hver gang været tillater det når vi titter ut av stuevinduet på hytta. Det er også et fjell som ruver så godt i terrenget at jeg har sett det fra utallige andre topper og utsiktspunkt på mine turer i og omkring Røros. Til tross for det har jeg ikke besøkt toppen av Storskarven siden oktober 2015. Det var på tide med et nytt besøk sammen med min kjære som enda ikke hadde vært på toppen. Nesten skammelig når hytta ble tatt i bruk i desember 2014!

Denne julidagen opprant med blå himmel og en varm sol, men ikke for varmt. Perfekt for en topptur med andre ord.

En del av bygningsmassen på Killingdal Gruve.

Utgangspunktet vårt var Killingdal Gruve og vi fulgte stien opp mot Litjskarven et stykke før vi forlot den og bega oss i retning av Storskarven. Videre opp er det ingen sti å følge, men det er relativt greit terreng å gå i.  Denne gangen gikk vi opp mot toppen lenger vest enn jeg gjorde sist. Det betyr at det er brattere, men jeg synes likevel at det gikk mye lettere mot toppen enn sist. Utrolig hva minus 13 kg. på kroppen + et restituert kne betyr for toppturer!

Mot Storskarven.

På toppen var vi alene en liten stund før det begynte å komme flere opp. Hvor var de når vi var på vei opp? Vi tok oss en lang pause i sola på toppen før vi begynte å røre på oss igjen. Før vi begynte nedstigningen tok vi oss en tur østover langs toppen, men som k\jeg nevte tidligere, er fjellet stort, så vi komme ikke til østenden av topplatået før vi snudd og begynte på returen.

Ingen snø på toppen av Storskarven denne gangen.

Vi hadde bestemt oss for å legge returen om Litjskarven, og tok sikte på skardet mellom Litjskarven og Molingdalsskarven. Enkel og ukomplisert nedstigning og deretter oppstigning til Litj’en. På toppen av Litjskarven tok vi nok en pause før vi fant stien tilbake til Killingdal Gruve.

Kort oppsummert; en nydelig dag i fjellet. Drøyt 11 km. tilbakelagt på 3 1/2 timer.

På toppen av Litjskarven.

Hyllingen 1205 moh

Turdato: 17. juli 2018.

Dette er en tur jeg har ønsket å gå helt siden vi var på Midtikneppen. Utgangspunktet er det samme, og man følger samme setervei et stykke innover fjellet før turene skiller lag. Turen starter fra en liten parkeringsplass ved Holddalsvollan, en setergrend sørøst for Aunegrenda. Minuset ved turen er veien fra den manuelle «bomstasjonen» til Holddalsvollan. På lange strekninger finnes det ingen muligheter for at to biler kan møtes og terrenget skråner bratt ned utenfor bilen når man er på vei oppover. Særdeles lite trivelig vei å kjøre altså  – med mindre du liker å rygge flere hundre meter, men turterrenget er for fint til å la være å ta kjøreturen.

Setergrenda ved turens begynnelse.

Dersom du kommer deg helskinnet til utgangspunkter er resten av turen lett selv om det salvsagt er noen høydemetere og kilometere som skal tilbakelegges. I begynnelsen følger man den merkede stien til Kølihytta, men ved en liten hytte tar man av fra stien og begynner å gå nordover i retning Skjellåtjønnan. Det er ingen sti, så her må man gå på retningen øst for Raudhåmmåren. Mye av tiden fulgte vi en elv nordover. Jeg tror elven heter Fremste Skjellåa, og det er en riktig vakker elv som innimellom renner så bred at den minner om en liten innsjø. Vi nærmet oss etterhvert Skjellåpynten, men skulle ikke over dette fjellet. For å komme på østsiden av det måtte vi krysse elven vi hadde fulgt, og så langt opp var det mer som et elvedelta å krysse. Hvor mange småelver vi krysset husker jeg ikke, men det var noen. Heldigvis har det vært en tørr sommer, så det bød ikke på problemer å krysse noen av dem.

Elven vi fulgte lenge. Lite vann, men nok til å få fylt drikkeflaska hvertfall.

Turen gikk videre oppover mellom Skjellåpynten og Skjellåfjellet. Her var det ikke så mye å se på, men etter en stund kunne vi endelig se Skjellåbua et stykke foran oss.  Da vi kom frem til bua kunne vi se at den hadde en fantastisk beliggenhet mellom fjellene ved Største Skjellåtjønna. Egentlig kunne jeg blitt der hele dagen, så vakkert var det. Vi tok en kikk inn i bua som står åpen. Sjelden har jeg sett en renere og ryddigere åpen bu. Om det er gjestene eller Haltdalen Fjellstyre som har sørget for dette vet jeg ikke, men snarvisitten fristet til senere besøk med fiskekort i lomma og fiskestang i sekken. Turen opp hit er verdt en tur i seg selv selv om man ikke har tenkt seg til topps på Hyllingen.

Skjellåbua. Bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vakre beliggenheten.

Dit skulle imidlertid vi, så etter en kort kaffepause ved bua gikk turen bratt oppover mot Minste Skjellåtjønna. Vakkert var det også her, men vi skulle opp, og siden himmelen begynte å vise mørke skyer tok vi oss ikke tid til annet enn et par bilder.  Det tok oss omlag en halvtime å nå toppen av Hyllingen fra Skjellåbua. Som alltid på topper var det vidt utsyn selv om den var noe skjemmet av skyer i horisonten. Det blåste også godt, så matpause var uaktuelt før vi hadde kommet oss litt lenger ned.

Begge Skjellåtjernene sett fra fjellsiden på Hyllingen.

For variasjonens skyld bestemte vi oss for å gå ned på andre siden av Største Skjellåtjønna. Matpausen ble av den korte sorten siden det virket som om været var i ferd med å slå om.

Obligatorisk toppbilde.

Turen videre gikk i retning av elvedeltaet der vi hadde krysset mange små elver på vei opp. Derfra fulgte vi mer eller mindre samme lei tilbake til bilen. En kjapp pause ved hytta der vi møtte på stien til/fra Kjølihytta tok vi oss tid til før vi gikk det siste stykke tilbake til bilen.

Mørke skyer begynner å samle seg, men regnet ventet til vi var tilbake ved bilen.

En fantastisk flott tur i uberørt fjellterreng hvor vi møtte kun ett menneske på hele turen, og det var mens vi hadde den siste pausen ved stien. 16 km. t/r.

Knippen og Brekkfjellet

Turdato: 16. juli 2018

Dette er en tur jeg gikk også i fjor sommer. Nå ville jeg tilbake for å se om det var multer i området. Det har vært en tørr og varm sommer, så multene burde dermed være modne på dette tidspunktet. Det var de for såvidt, men det var så få av dem at noen multetur kunne det ikke bli snakk om. Dermed ble det en reprise på fjorårets topptur slik at KE også kunne få krysse av disse to toppene på Røros-lista.

På toppen av Knippen.

I år var turen opp til toppen av Knippen mye lettere enn jeg kunne huske fra i fjor. Én ting er at jeg er betydelig lettere, men vi fant også en bedre vei opp hvor det var mindre trær, steiner, kjerr og kratt. Dermed ble det en enkel og lettgått tur til toppen av Knippen hvor utsikten mot Tufsingen og Viglfjella er formidabel. I år kunne vi også kikke opp på toppen av Viglpiken og vite at vi hadde vært der for bare et par uker siden. Vi brukte godt under en time opp med utgangspunkt på RV31 ved Botnkollveien.

Tilbakeblikk mot Knippen på vei opp mot Brekkfjellet.

Vi tok lunchen rett nedenfor toppen før vi bega oss i retning Brekkfjellet via noen multemyrer som skulle vise seg å heller ikke ha bær i seg. Turen opp til Brekkfjellet er grei uten annen vegetasjon enn mose og kortvokst lyng. Grei skuring til topps altså.

Mot Brekkfjellet som har et stort, flatt topplatå.

I motsetning til i fjor tok vi i år samme vei ned for å unngå skog og steinete terreng  lenger nord. Ca. halvannen time tok det fra vi forlot Knippen til vi var tilbake ved bilen. Fin tur i strålende, varmt sommervær, men skuffende at det ikke fantes multer i det hele tatt.

Aursunden slik vi så den på vei tilbake mot bilen.