Monthly Archives: mars 2014

På tampen av årsoppgjøret

Det begynner endelig å nærme seg påske og enden på det verste årsoppgjøret på mange år. Sist jeg jobbet som en tulling var jeg ansatt i revisjonsbransjen, men i år nærmer jeg meg det antall overtidstimer jeg hadde den gangen. Forskjellen er at jeg har blitt eldre og på langt nær har samme energinivå som før. Jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake, for å kun sove, spise og jobbe er ikke noe liv.

Til og med turlivet som alltid gir meg mye glede lider nå. Dørstokkmila er kjempelang og kroppen dau.

I går var klokka over tre på ettermiddagen før jeg kom meg ut døra. Nydelig vær, men dørstokkmila var likevel ekstremt lang. Det ble til slutt en runde i Estenstadmarka med innlagt kaffepause på en liten kolle med utsikt. Etter det siste snøfallet ligger det nå en del snø i marka, men ikke verre enn at man fint kan gå på småstiene der løypemaskina ikke har kjørt.

Vår i Trondheim :-)

Vår i Trondheim 🙂

I dag har jeg hatt den tvilsomme gleden av å tilbringe dagen på jobb i stillestående, tung luft. Etter middag måtte jeg bare ut en tur for å få frisk luft inn i hjernen. Det ble en kort, men rask runde på Ladestien. Bedre enn ingenting.

Grå himmel, men vårstemning likevel.

Grå himmel, men vårstemning likevel.

Advertisements

Fornemmelse av vår i Leira naturreservat

Vårtegn :-)

Vårtegn 🙂

Kjæresten og jeg har vært på søndagstur langs Nidelva. Håpet var å få se bever, men i dag var det kun ender å se i Nidelva. Til tross for det ble det en deilig dag på tur. Sol fra blå himmel og nesten ingen vind er oppskriften på en varm og fin marsdag uansett hvor man befinner seg, men langs Nidelva kommer våren tidligere enn i resten av byen. Selv om det ligger litt snø på stiene der etter snøfallet siste uke, er det ikke mye snø, og stedvis er det helt bart. Årets første hestehover ble observert i dag og noen få steder hadde trærne faktisk fått blader! Nesten ikke til å tro, men det var faktisk små, vårgrønne blader på enkelte trær.

Vi skrev oss inn i trimboka som finnes omtrent halvveis på stien i naturreservatet.

Vi skrev oss inn i trimboka som finnes omtrent halvveis på stien i naturreservatet.

Vi startet turen fra Nedre Leirfoss og ruslet langs elva til Øvre Leirfoss. Det er ikke spesielt langt, men stien er lite tilrettelagt og ganske kronglete; spesielt nå som snøen smelter og det er slaps og gjørme på stien. Det fine med denne stien er imidlertid at man møter fint lite folk, samt at man beveger seg i sola – i motsetning til alle de vi så som gikk langs veien på andre siden av elva.

Sol, blå himmel, blikkstille vann er søndagsidyll for en årsoppgjørssliten dame.

Sol, blå himmel og blikkstille vann på elva er søndagsidyll for en årsoppgjørssliten dame.

Ved Øvre Leirfoss kraftverk er man nødt til å gå opp på veien via en bratt stigning i snøslaps som jeg er veldig glad vi gikk opp og ikke ned. Før vi ruslet mot Leira Fort kikket vi oss rundt på gangveien som passerer på oversiden av kraftverket. Det er solide dimensjoner over rørene som leder vannet inn i kraftstasjonen!

Mot Øvre Leirfoss Kraftverk.

Mot Øvre Leirfoss Kraftverk.

Fra Øvre Leirfoss gikk vi videre til Leira Fort via Leira Gård. Ved ruinene av det gamle fortet slo vi oss ned i sola og  drakk opp kaffen vi hadde med oss. For første gang i år var det skikkelig varmt i solveggen. Utrolig hva fravær av vind gjør sent i mars.

På vei opp fra elva mot Leira Gård.

På vei opp fra elva mot Leira Gård.

Rester av det gamle Leira Fort.

Rester av det gamle Leira Fort.

Kong Vinter viser muskler

Etter en snøfattig vinter så langt, hvor skiene har fått hvile for min del, har Kong Vinter endelig bestemt seg for å gjeste Trondheim. (U)lovlig sent nå som iallefall jeg hadde begynt å få vårfornemmelser for alvor. Men, men… været rår vi ikke over, vi må ta det vi får, og prøve å gjøre det beste ut av det. Dagens glede var at sola tittet frem etter flere dager med gråvær, og nå varmer den så det virkelig monner. Kombinert med nysnø og lite folk (iallefall utenfor lysløypa) ble det en deilig luftetur på gjensnødde stier. Kroppen er fortsatt ute av lage og jeg tror neppe det bedrer seg før jeg får en bedre balanse mellom jobb og fritid. Dvs. etter påske.

Sol og nysnø i marka i dag.

Sol og nysnø i marka i dag.

Utrolig hvor mye snø det går på syltynne kvister.

Utrolig hvor mye snø det går på syltynne kvister.

Råtten kropp, slapp turhelg

Kroppen nekter fortsatt å «virke», og helgens turer gjenspeiler dette. En knapp time i Estenstadmarka på lørdag, og en times tid på Ladestien i dag var det kroppen fiksa. I går var beina totalt gele etter bare en halvtime. Legg til en pust som går så tungt at jeg høres ut som en astmatiker, verking under den ene foten og en korsrygg som stivner helt, så er det ingen god opplevelse å være på tur for tiden. Det eneste som er verre, er å sitte stille i sofaen og ikke røre seg i det hele tatt. Jeg har ingen tro på at jeg blir bedre av en inaktiv livsstil, så håper at denne fasen jeg nå er inne i, går fort over.

Snøslaps i Estenstadmarka i går.

Snøslaps i Estenstadmarka i går.

Vindretningen vi lenge har vært velsignet med har skiftet, og gråværet har kommet inn over landsdelen etter uker med mye fint vintervær. I Estenstadmarka lå det et par mm. med snø på lørdag, men med dagens høye temperaturer regner jeg med at den har smeltet bort igjen. På Ladestien var det helt snø- og isfritt og til tross for grått vær og yr i lufta, var det masse folk ute. I Ringvebukta var det tjukt av barnefamilier som hadde tatt med seg maten ut på tur og koste seg i det grå, men varme marsværet.

Ringvebukta. Mye folk selv på en grå marsdag,

Ringvebukta. Mye folk selv på en grå marsdag,

Bymarka i mars – uten ski

Jeg har nå tatt en time-out på jobben og jobber kun normaldager denne uken. Kroppen og psyken sa tydelig fra om at det ikke er greit å jobbe så mye som jeg har gjort de siste ukene over tid. Lange ettermiddag og kvelder denne uken skal brukes på trening, tur og hvile. YEY 🙂

I kveld sto egentlig spinning på programmet, men med det fine været som var når jeg kom hjem fra jobb i dag, klarte jeg ikke tanken på å skulle trene inne. Jeg kjørte derfor til Våddan i stedet og begynte å gå veien innover mot Skjelbreia.

Ved Skjelbreia en drøy halvtime før sola går ned.

Ved Skjelbreia en drøy halvtime før sola går ned.

Tanken var å følge tur-ruta for fotgjengere om Stykket, Skjelbreia og Halsetaune. Den måkes hele vinteren gjennom. Jeg hadde derfor et lite håp om at veien var mer eller mindre snø- og isfri etter den milde, snøfattige vinteren, men den gang ei. Foruten masse is, var skogsveien usedvanlig godt gjødslet med hestemøkk. Til tider var det direkte utrivelig å gå mellom dungene med møkk. Hundeeiere får mye pepper fordi de ikke plukker opp etter bikkja si, men jeg synes ikke det er noe bedre at et utall hester får gjøre fritt fra seg på veier og stier som er flittig benyttet av fotgjengere. Så fikk jeg sagt det og!

Heldigvis hadde jeg puttet «bybroddene» mine i rompetaska, og det tok ikke lange tiden før de kom på. Jeg hater å skli rundt uten kontroll, så kan like gjerne bruke brodder når de er med. Brodder til tross valgte jeg å ta av i skiløypa mot Stykket når løypa krysset veien jeg gikk på. Skjønt skiløype og skiløype. Det er ikke mye som minner om skiløpe lenger. Knallhard issnø og stålis byttet på å være underlaget jeg gikk på. Uten brodder hadde jeg garantert tryna flere ganger på denne turen, og jeg hadde brukt dobbelt så lang tid. Minst!

Ikke mye til skiløype nedenfor Stykket. Høyst unormalt i begynnelsen av mars.

Ikke mye til skiløype nedenfor Stykket. Høyst unormalt i begynnelsen av mars.

Etter å ha tatt noen bilder nede ved Skjelbreia valgte jeg stien mot Klokktjønna i stedet for å gå ut på veien mot Hallsetaunet Gård og tilbake til Våddan den veien. Det må være lenge siden det er kjørt noen løypemaskin på denne stien. På ett eller annet vis presterer jeg å gå feil og havner ved Bangtjønna i stedet for Klokktjønna. Ikke at det gjør så mye, for det er ikke langt mellom tjernene, og fra tjernene er det heller ikke langt ned til veien mellom Våddan og Hallsetaunet. Idet jeg er tilbake ved bilen har sola gått ned og det har blitt betydelig kjøligere. Sola som skinte så deilig når jeg kom hjem fra jobb, fant det for godt å gjemme seg bak noen skyer så fort jeg begynte å gå, men turen var fin likevel den. Deilig med litt variasjon fra Estenstadmarka. Lite folk å møte på, kun noen hundeeiere og en enslig jogger.

Ved Bangtjønna.

Ved Bangtjønna.

Isfri tur

Lei av is og brodder, la jeg dagens tur til marka rett bakom der jeg bor. Så godt som isfritt og den lille isen som er, er det ikke noe problem å gå utenom.

Isfri, nesten gjennomfrossen myr er fint underlag å gå på

Isfri, nesten gjennomfrossen myr er fint underlag å gå på

Fortsatt tung i kroppen, men i det minste ørlite grann lettere enn i går.

Lite folk å møte på på dagens tur, dog litt flere enn vanlig på denne runden. Det fine været hadde nok lokket mange ut på tur.

Gammel ruin som ligger litt bortgjemt i marka.

Gammel ruin som ligger litt bortgjemt i marka.

Og vips… så var pinadø denne helgen over også.

Tungt, bare tungt

Dagene blir stadig lysere, det er mildt og null snø, og i dag skriver vi 1. mars. Den første vårmåneden som bærer bud om at det snart er sommer. Og her i Trondheim er det virkelig vårstemning nå etter uker uten snø og med mye sol. Alt burde altså ligge til rette for et lystig humør og lette skritt på tur. Burde.

Vinteren er for meg en tid preget av mye overtid og tilsvarende lite energi. I flere uker har jeg stort sett ikke gjort annet enn å jobbe, spise og sove – med unntak av helgene. Ikke noe å liv å snakke om med andre ord. Gulrota er jo at jeg kan avspasere overtiden når alle ligninger og årsregnskaper er i boks, men det hjelper fint lite å tenke på det når overskuddet og humøret er nær nullpunktet, og det enda er lenge til påske som er deadline for konsernregnskapet.

Som regel hjelper det alltid med en tur ut når humøret er på bånn og jeg egentlig har mest lyst til å finne senga. Det begynte så fint i går ettermiddag med en deilig alenetur opp på Jervfjellet selv om kroppen var tung og vanskelig å få «gått varm». I dag var dørstokkmila lang. Når det er snakk om tur har jeg sjeldent noen dørstokk å snakke om, men i dag hadde jeg det, og den var både lang og høy. Klokka var derfor godt over tolv før jeg fikk rota meg ut av døra. 

For å slippe å gå i kø kjørte jeg opp til Tjønnlia og begynte turen innover marka på isfri sti. Det skulle ikke vare lenge før den første isen møtte meg. Jeg prøvde å komme unna ved å gå rett opp alpinbakken, men halvveis opp der hvor stien tar av var det enda mer is enn i bånn av bakken. Sukk… Selv om jeg har kjøpt meg skikkelige friluftsbrodder, er jeg ikke så forferdelig glad i å bruke dem. Vil helst gå på beina uten å måtte ha brodder på skoa, men jeg hadde ikke noe valg om jeg skulle komme meg helskinnet over isen som lå i bakken. Etter kort tid var det slutt på isen igjen. Av med broddene, men hvor lenge var Eva i paradis? Ikke lenge. Så på med broddene. For deretter av å ta dem av. Og på. Og av… Til slutt var jeg drittlei og forbante Bydrift og tråkkemaskina deres for n’te gang denne vinteren. Kom meg til slutt inn på stien mot Nymånen og kunne endelig glemme broddene. Her har ingen tråkkemaskin vært og den snøen som falt tidligere i vinter er helt smeltet bort. På Nymånen satte jeg meg på benken som har fin utsikt mot fjellene i øst. Sliten og lei – til tross for at det ikke var lange turen jeg hadde gått. Kroppen funka ikke i det hele tatt i dag. Blytungt fra første skritt og beina kjentes ut som tømmerstokker. Har i hele vinter slitt med følelsen av at kroppen er tung og lite samarbeidsvillig. Ofte klarer jeg å «gå den varm», men i dag var og forble det tungt. Det bekymrer meg litt at kroppen er så lite samarbeidsvillig. Smertene i lårmuskulaturen, som i fjor sommer var så godt som borte, har vendt tilbake, om enn i mye mindre skala enn tidligere, og smertene under føttene ser det ikke ut til at jeg får noen bukt med – uansett hvilke såler jeg bruker. Blir litt lei. Klarer som regel å glede meg over friluftslivet smerter eller ei, men noen dager, som i dag, tar de tunge tankene bolig og nekter å flytte ut.

På Nymånen blåste det friskt (selvfølgelig), og utsikten mot Skarvan & Roltdalen i øst var preget av hvite fjell mot hvit, skyet himmel. Ikke de store kontrastene med andre ord, så jeg gadd ikke engang prøve på å ta bilder. Med det kameraet  jeg har, og de fotoferdighetene jeg ikke har, så ville det bare blitt hvitt alt sammen.

Etter en god kaffepause på benken ruslet jeg nedover i retning Røstadbakken. Følte ikke det minste behov for å vende tilbake til isete stier, og nedover mot Røstad/Jonsvatnet regnet jeg med at det ville være lite snø og is. Helt korrekt 🙂 Som oftest når følger denne stien fra Nymånen bøyer jeg av slik at jeg kommer meg over på en traktorvei og tilbake i retning Vikarauntjønna. I dag hadde jeg lyst til å se hvor stien endte og fulgte den helt til jeg sto på en grusvei. Litt forvirret mht hvor jeg eksakt vat, men fant raskt ut hvor jeg måtte gå for å komme meg tilbake til bilen. Litt vandring på grus og asfalt ble det, men det er iallefall bedre enn is. Og humøret kom seg når jeg fikk vandre på isfri og delvis ukjent sti 🙂

Her endte stien - like ovenfor Litjvatnet.

Her endte stien – like ovenfor Litjvatnet.