Monthly Archives: november 2012

Ikke alt blir som man håper

I dag la kjæresten og jeg tidlig avgårde i retning fjellene i nordvest. Værmeldingene var ok, med unntak av yr.no som meldte regn. Når vi kommer oss opp i høyden og kjører over passet ved Montaña Tauro ser det imidlertid trøstesløst ut innover på øya og vi velger å kjøre sørover igjen der det ser lysere ut.

Dagens tur blir dermed ingen fjelltur, men en tur rundt Anfi del Mar og oppom trappene i et planlagt utbyggingsområde som aldri ble noe av, og ned til stranda igjen for en lett lunch. Deretter solseng og sløvings på terrassen. I morgen venter vasking av leilighet og hjemreise 😦

Trappene i et svært utbyggingsprosjekt som aldri ble bygget ut.

Trappene i et svært utbyggingsprosjekt som aldri ble bygget ut.

1-IMG_4250

Reklamer

Reprise på Ivars Plass

Heller ikke i dag ville værgudene stå oss bi med tanke på fjelltur i Gran Canarias indre fjellverden. Regn og lavt skydekke er ingen favoritt på fjelltur. For meg ble det dermed reprise på en tur jeg gikk i forrige uke før kjæresten kom nedover. Turen har utgangspunkt litt sør for Soria; altså ikke altfor langt nord og ikke altfor nære de høyeste fjellene på øya. Vi håpet derfor på sol og finvær på turen. Ønsket ble bare delvis oppfylt. En del sol hadde vi, men også mye skyer, for ikke å snakke om til tider masse vind, men heldigvis intet regn. Innover mot fjellene lenger nord så vi at skydekket lå lavt, så det var nok en grei beslutning å holde seg langt sør selv om været ikke var optimalt her heller.

Dagens tur går bortetter og over fjellrekken her.

Panoramastien opp mot Degollaga de los Cortadores er like flott som den var i forrige uke, men i og med at jeg har gått den for ikke lenge siden, er wow-effekten noe mindre hos meg denne gangen, mens kjæresten syntes vi hadde gått for fort til at han fikk nyte utsikten ordentlig. Vi brukte ca en time fra La Solana til Degollada de los Cortadores.

Bortetter smale stier på vei til Degollada de los Cortadores.

Stien går på en fjellhylle under enorme fjellsider.

Oppe i passet Degollada de los Cortadores møter vi vinden for alvor, og det er på med vindjakker mens vi tar en sjokoladepause ved en fantastisk stort og flott pinjetre etter at ha passert vannkanalen med rennende vann til Taurodalen. Kald vind fra nord gjør pausen kort og vi fortsetter over sletten mot El Cabezote, eller Ivars Plass som den også kalles av oss nordmenn.

Flottere «tuntre» skal man lete lenge etter. Ivars Plass i bakgrunnen.

Vi bruker ikke mer enn 20 minutter fra vi forlater pinjetreet før vi står på toppen ved benken som Ivar i sin tid laget med stein og sement. I dag var det ingen som hadde skrevet seg inn i boka før oss. Heldigvis dukker sola opp mens vi er på toppen, men jeg har likevel dratt på meg en ullgenser under vindjakka og savner longs og vindbukse der jeg hutrer i den kalde vinden.

Matpausen blir relativt kort denne gangen i motsetning til forrige gang jeg var på toppen. Returen til Degollada de los Cortadores legges via en annen sti enn den vi kom opp fordi jeg har lyst til å vise kjæresten en dyp barranco som ikke synes fra den stien vi kom opp på + at vi får tatt vannrenna litt nærmere i øyesyn via denne stien. Det jeg ikke var klar over var at vi også skulle få se flere larver som satt og koste seg noen lave busker. Ganske fine var de, men ikke like sjarmerende som Voffert 😉

Fargerik og fin larve (døpt Larry av undertegnede)

Vi tar ingen pause i passet på vei ned. Det blåser fortsatt surt og sola gjemmer seg bak skyene. Der stien går på en fjellhylle rett under enorme fjellmassiver forlanger kjæresten pause for å nyte utsikten. Heldigvis er vi nå i le for vinden og sola dukker opp fra bakom skyene, så det er ganske deilig med en pause nå.

Kjæresten beundrer utsikten ned fra panoramastien vi går på.

Resten av turen forløper uten spesielle hendelser og i løpet av drøyt halvannen times effektiv gange fra vi forlot Ivars Plass er vi tilbake ved bilen, og klare til å kjøre hematt.

Rundt Presa de Soria – på krøtterstier

Siden det heller ikke i dag var meldt finvær midt inne på øya, valgte vi å gå tur på den sørlige delen av øya – rundt Presa de Soria. Hadde jeg lest turbeskrivelsen litt mer nøye enn jeg gjorde, kan det hende vi hadde valgt en annen tur.

Utsikt over dalføret sørover fra Soria.

Turen startet der GC505 ender – ovenfor Soria, der veien går over fra å være en smal, men dog asfaltert vei til å bli en dårlig kjerrevei. Vi tusler ca 1.5 km. tilbake til bar Fernando og tar veien ned mot Soria-demningen og over denne. Straks vi er over, finner vi stien ned mot venstre, men det går ikke lang tid før vi begynner å lure på om vi er på rett vei, og slik fortsetter det mer eller mindre hele turen. Helt til vi er tilbake på grusveien tilbake mot der vi parkerte.

Noen har malt en befaling på demningen. De er mer glad i høyder enn meg!

Tilbakeblikk mot Soriademningen.

All min erfaring med tur i spanske fjell tilsier at dersom man lurer på om man er på rett vei, så er man som regel ikke det, men denne gangen var det rett og slett ingen god, opparbeidet sti rundt Soriadammen. Innimellom var stien grei å følge, andre ganger ikke fullt så grei og til tider forsvant den totalt.

Hvor nå?

Det er sjeldent jeg går en tur med guideboka i hånda mer eller mindre hele tiden, men dette var en av de turene! Om sant skal sies, så kan kanskje denne turen utelukkes fra fremtidige utgaver av guidebøkene, for dette var ingen spesielt artig tur. Ulendt og gjennom mye bush på til tider ikke synlige stier i bratte fjellsider. Not my idea of fun!

På vei mot noen ruiner kort tid etter nedstigningen fra demningen.

Kjæresten forsøker å finne vei i terreng hvor stien er helt borte.

På den lyse side: Vi slapp regn, vi fant stien der det var sti og vi berget alle lemmer – om man ser bort fra mye oppripet hud etter dagens «bushing». Og vi så mange spor etter tidligere tiders bosetting i dalen. Enda den dag i dag er det faktisk folk som bor her – særdeles utilgjengelig .

Her bor det faktisk folk den dag i dag. Særdeles utilgjengelig!

Merking – i motsatt retning av den vi gikk. Kanskje hadde det vært lettere å gå den veien??

Montaña del Viso (998 moh)

Værvarselet for dagen i dag var litt ymse. Regn, sol og vind i en salig blanding, men inne i de midtre delen av øya skulle det ihvertfall regne. Ergo ingen fjelltur på øyas indre i dag. Her vi befinner oss på sørkysten var det strålende vær på morgenen, så vi bestemte oss for å prøve en tur rundt Inagua i vest. Inagua er et fjell som rager over 1400 moh, men turen vi planla skulle gå rundt fjellet. Slik ble det imidlertid ikke pga. regn og tåke. I stedet for tur rundt Inagua endte det med en kortere tur til Montaña del Viso. Turen dit går etter samme rute som turen Inagua rundt i en drøy time – opp til platået El Laurelillo. Da ser man toppen av Viso mot nordvest – en ganske slak og grei topp å komme seg opp på. Normalt ville det vel vært en fantastisk utsikt fra toppen men siden vi plutselig hadde møtt på skyer og regn var utsikten svært begrenset.

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás på starten av turen.

Turen startet ved Degollaga de La Aldea, fjellpasset ovenfor den øde beliggende byen La Aldea de San Nicholás. Et skilt til Montaña del Viso viser begynnelsen av stien. Etter det er det ingen merking, men det er da heller ikke noe problem all den tid fjellsiden både over og under stien på den første delen av turen er stupbratt. Veien videre gir seg selv. Med oss på turen hadde vi fått en aldeles nydelig liten vofs som ventet på oss ved Degollada de la Aldea og siden ikke forlot oss før vi satte oss i bilen etter endt tur. Makan til snill og søt vofs skal man lete lenger etter. Den tuslet stille og rolig bak oss og ytret ikke så mye som et lite bjeff engang. Innimellom sprang den foran oss, men kikket seg stadig tilbake for å sørge for at vi fulgte etter. Da vi ankom toppen av Viso og sola tittet frem etter en stund med regn la han seg lydig ned ved siden av oss uten noen som som helst form for tigging når vi spiste matpakken vår. For en herlig hund <3. Jeg døpte han Voffert.

Voffert; en gatemix av beste merke med de nydeligste brune øyne.

Turen opp mot El Laurelillo følger i en halvtimes tid en sti som går i en bratt fjellside og innimellom på et fjellplatå hvor fjellsidene tårner over en, men jeg syntes stort sett ikke at det var noe problem å gå der. Har man ekstrem høydeskrekk er denne turen muligens ikke den man skal gå, men jeg med min etterhvert svært så moderate høydeskrekk hadde ingen problemer.

Stien går på en smal hylle i fjellet, men er grei å gå.

Etter en drøy halvtime begynner stigningene for alvor opp mot El Laurelillo. Til tross for at vi gikk i skyggen silte svetten av meg i motbakkene. Det var en del stor stein her som måtte forseres, men igjen – stort sett helt greit. Idet vi nærmer oss platået og ser frem til å få litt sol på kroppen, kommer plutselig regnskyene sigende innover oss og vinden tiltar i styrke. Ikke spesielt trivelig langt oppi en fjellside og ca 4 timer igjen av planlagt tur. Det er her vi tar beslutningen om å droppe turen rundt Inagua og heller gå på toppen av Viso. Heldigvis gir regnet seg etter en stund og sola kommer til syne i noen minutter mens vi er på toppen.

Regnbue over Viso idet vi er på vei mot toppen.

Kjæresten på toppen av Viso.

Etter en kort matpause returnerer vi samme veien som vi kom. Det er litt trøst i vissheten om at Inagua-rundturen også hadde kommet tilbake til El Laurelilloplatået og at vi uansett hadde måttet gå ned der vi kom opp herfra.

Inagua er innhyllet i skyer sett fra El Laurelillo.

Rett før vi kommer tilbake til bilen begynner skyene igjen å slippe regn og det kjennes i grunnen greit å ikke være på tur rundt Inagua. Men trist å si adjø til fine Voffert – det var det.

På vei tilbake i et heller hustrig vær sammen med Voffert på en smal fjellhylle.

Tilbakeblikk. Det ser ikke ut som det går noen sti her, men det gjør det!

Gran Canaria rundt

Etter en skikkelig forblåst natt våknet vi til fortsatt vind og regn her nede. Fottur utgikk dermed med skyhøye knespark. Det var derimot en gylden anledning til endelig å få tatt bilturen Gran Canaria rundt som jeg lenge har tenkt å ta. Som tenkt, så gjort. Vi startet i retning Mogán og kjørte over fjellet til La Aldea de San Nicholás hvor enorme områder er gjort om til drivhus. På veien dit gikk det noen skikkelige regnskurer og i veibanen lå tydelige tegn på at fjellet ble «vasket ut» i regnvær. Jeg ba en stille bønn om at alle steiner måtte lande et annet sted enn på taket av min leiebil. Det hadde i tilfelle blitt dyrt.

Fra La Aldea gikk ferden opp i fjellet igjen – mot vestsiden av Gran Canaria. Her er det ville fjell og praktfulle stup som gjelder. Veien er svingete, men grei å kjøre all den tid det faktisk går to biler i bredden. Godt oppe i høyden er det en liten rasteplass med panoramautsikt vestover. Hadde det vært klarvær ville vi sett Tenerife herfra.

Utsikt mot Puerto de las Nieves og Agaete.

Etter en kort stopp kjørte vi videre mot Puerto de las Nieves. På veien dit så jeg noe jeg aldri har sett før: nemlig steinfangernett. Svære nett som var spent opp under fjellsidene og et stykke ut over veien for å fange opp fallende stein. Og at de gjorde nytte for seg, var det ingen tvil om. Rett som det var kunne vi observere mengder med små og store stein i nettet!

Steinett over veien på vei mot Agaete.

Puerto de las Nieves.

Da vi ankom Puerto de las Nieves var skyene forduftet og sola skinte fra blå himmel og gradestokken viste 27 grader. Vi tuslet oss en tur ut på piren i den lille havnebyen for å beskue Dedo de Dios (Guds finger). Den ligner kanskje ikke så mye på en finger nå lenger, men før stormen i 2005 kappet 10 meter av fingeren, kan jeg levende forestille meg at steinklippen kan ha sett ut som en finger.

Dedo de Dios.

På en av restaurantene ved havna kjøpte vi en kopp kaffe og tenkte at vi skulle spise lunch i Agaete, ikke langt unna. Det var en bommert for i Agaete fant vi ikke en eneste restaurant til tross for at vi ruslet rundt i bykjernen.

Pyntet hus i Puerto de las Nieves.

Vi besluttet dermed å kjøre videre. Fra Agaete er det motorvei i retning Las Palmas, så veien ble her atskillig mindre svingete. Vi svingte av mot Gáldar for på se om vi kunne finne et plass å spise der, men alt vi fant var mye trafikk.

Altså var vi straks ute på motorveien igjen, og vi stoppet ikke før vi kom til Playa del Inglés. Da holdt vi på å sulte rett ihjel og valgte en italiensk restaurant ved stranda – vel vitende om at vi neppe kom til å få noen stor matopplevelse der. Vi fikk rett, men vi var iallefall mette når vi gikk derifra.

Veien hjem gikk via en Mercadona i El Tablero for å gjøre storinnkjøp av vann, vin, brus og øl.

Vestkysten er vel verdt å få med seg på denne turen, men fra Las Palmas og sørover er det egentlig kun en transportetappe.Men nå har jeg iallefall kjørt Gran Canaria rundt og kan krysse av det på lista over ting man bør ha gjort her i livet 😉

Våres Plass

Dagens tur gikk i områdene rett ovenfor leiligheten fordi verken kjæresten eller jeg gadd å studere turguidene for å finne et annet turmål. Det angret iallefall jeg på, for når sant skal sies er det ikke spesielt spennende områder ovenfor Patalavaca. Helt greit å tusle seg en tur eller to om man ikke har vært på tur der før, men jeg begynner etterhvert å ha vært noen turer i området, og det er i grunnen mye sand og atter sand.

På vei ned i Lavendeldalen.

I dag gikk vi opp ryggen fra Anfi i retning Junta de los Caminos. Det var steikvarmt og svetten rant i stigningene opp på ryggen. Pga et feilvalg oppe på ryggen endte vi i Lavendeldalen og kom opp rett ved Norskeplassen. Det var slett ikke planen, og hvorfor fikk vi bekreftet når vi kom opp på platået. Det var omtrent som å være i Trondheimsmarka en godværsdag – fullt av folk. Vi hadde jo skjønt tegninga på veien dit også for det var ikke få mennesker vi møtte. Alle norske.

Norskeplassen.

Vi tok en liten pause ved Norskeplassen før vi fortsatte i retning Våres Plass. Våres Plass er faktisk verdt å besøke pga en fantastisk utsikt ned i Barranco de Arguineguin og landsbyen La Seu. På vei over slettelandet er det ingenting som tyder på at man snart skal stå på kanten av et stup, men det er hva man plutselig gjør på Våres Plass.

På Våres Plass.

Varden på Våres Plass hvor det også befinner seg en toppbok.

Retur gikk tilbake til Junta de los Caminos og deretter grusveien ned til øverst i Patalavaca. På veien hjem blåste det kraftig opp og skyer kom sigende innover fra nordvest. Ingen spesielt spennende tur, men det ble tross alt ca 16 km. på tur i dag. Ikke lenger etter hjemkomst kom regnet. Enda godt at vi slapp det på turen.

Tilbakeblikk mot ryggen hvor vi gikk opp mot Norskeplassen. Truende skyer er på vei innover mot land.

Bokstavelig talt på bånn. Deretter på kanten.

Kjæresten kom nedover i går, og da presterte jeg å rote til blogginnlegget mitt. Les: slette store deler av det når det var så godt som ferdig. Dermed ble det ikke noen turrapport i går, men her er den omsider.

Bokstavelig talt på bånn. Deretter på kanten. 

Ja, det er hva jeg har vært i dag. Først var jeg helt på bånn, deretter på kanten. I og på Bandamakrateret 🙂

Som de fleste vet, er Gran Canaria i likhet med de andre kanariøyene en vulkansk øy, og Bandama er en fantastisk flott og stor vulkan hvor man kan komme helt ned i kraterbunnen og vandre på kraterkanten.

Kraterbunnen med mektige fjellsider. I fjellsiden går også stien man må gå for å komme ned og opp.

Jeg begynner min tur ved å kjøre opp på Pico de Bandama. Skiltet sier at toppen er 569 moh, men nyere målinger viser visst at den er 574 moh.

Skilt rett under selve toppen på Pico de Bandama.

Her oppe er det en fantastisk utsikt både mot Las Palmas, sørover langs kysten og ikke minst innover mot den kanariske fjellverdenen. Etter å ha beundret utsikten en liten stund (sammen med en busslast japanere), kjører jeg ned til det bittelille tettstedet og parkerer  bilen før jeg begynner nedstigningen mot kraterbunnen.

Utsikt fra toppen mot Las Palmas.

Til å begynne med er det en flott steinsatt sti, deretter sand. Ca 5 min. ned mot bunnen er det murt opp en liten utsiktsplattform med flott utsikt over kraterbunnen.

Starten på stien ned til kraterbunnen.

Utsiktsplattformen på vei ned i krateret.

Bandamakrateret er enormt; hele 1000 meter i diameter, og det er frodig og grønt i bunnen. I deler av bunnen dyrkes jorda fortsatt og det er også noen sitrontrær som bærer bra med frukt.

Det er ganske imponerende å rusle rundt nede i det svære krateret og skue opp over stupbratte kratervegger og se tegn etter bosetting fra tidligere tider. Noen huler passerer jeg også på min vandring. Et par av dem er åpne, mens andre er avlåst.

Utsikt ned i kraterbunnen.

Etter en runde rundt kraterbunnen begynner jeg på den bratte oppstigningen. Det er hett i dag, men heldigvis er det litt vind som avkjøler en svett dame på vei opp. Knappe 25 minutter senere står jeg ved bilen igjen.

Pico de Bandama sett fra slutten av stien rundt kraterkanten.

Turen videre går opp mot golfbanen og hotellet som bokstavelig talt ligger på kraterkanten. I den ene enden av golfbanen går stien ned via noen oppbygde trapper i tre og ut på kraterkanten.

Bandama Golf Club med utsikt til den indre fjellheimen på Gran Canaria

Rundt kanten er det løs vulkansand å gå i, og det går litt opp og ned. Kraterkanten er for det meste bred og fin å gå på. Kun et lite parti føles det smalt, og her går det ganske rett ned i løssanda.

Stien langs kraterkanten der den er på det smaleste.

Idet jeg begynner å nærme meg den siste oppstigningen til veien og slutten på turen rundt kraterkanten, finner jeg noen steiner langs stien og tar dagens lunch her. Mat med utsikt er det beste som finnes!

Det blåser en del i dag, men det kjennes bare godt; ellers ville det vært ekstremt hett å tusle rundt i sanda. Det er varmere i dag enn før under oppholdet, og gradestokken i bilen viser 29 grader i skyggen når jeg returnerer etter en fin tur nede i og langs krateret.

Returen hjem går via flyplassen for å plukke opp kjæresten som endelig kommer nedover 🙂

Pico de Bandama og rette kratervegger som stuper mot bunnen.

Barranco de Alonso

Ettersom jeg har vært lite i de nordlige områdene på denne øya, ble dagens tur lagt til den nordøstre delen, nærmere bestemt Barranco de Alonso ikke langt fra San Mateo.

Ved stiens begynnelse. Dette var omtrent den eneste merkingen som fantes på hele turen.

Barranco betyr dyp kløft, og slike er det mange av på Gran Canaria. Iflg. guideboka mi skulle denne turen være et «must» hva gjelder turer på den nordlige delen av øya. Jeg må si meg bare delvis enig. Visst er det frodig og flott nedover barranco’en, men det er og blir likevel en dyp kløft med lite utsikt.

Det er eksepsjonelt frodig i Barranco de Alonso pga fuktighet og regn. En avveksling fra den tørre sydkysten.

En enorm kaktus passerte jeg også. I det hele tatt var det mye planteliv nedover barranco’en.

Stien begynner som dårlig asfaltert vei. Den går deretter over til kjerrevei før man må ut i bekkefaret et stykke. Her presterte jeg å fortsette bratt opp kjerreveien i stedet for å ta straka vegen ut i den tørrlagte bekken. Når kjerreveien rant ut i ingenting, var det å fiske frem guideboka og innse at jeg måtte ned igjen og ut i bekkefaret.

På vei nedover kløften på god sti.

Et godt stykke lenger ned roter jeg det til igjen, og skjønner ikke helt hvor guideboka mener at jeg skal gå. En eldre herremann forteller at jeg må opp i høyden for å komme ut av kløften. Jeg er ikke helt enig med han, for guideboka sier bestemt at jeg skal holde meg i dalbunnen, men det ender med at jeg klatrer bratt opp i høyden via en leirete sti. Ikke fordi jeg tror det er der stien videre går, men fordi jeg ihvertfall får litt utsikt over kløften da.

Deler av Barranco de Alonso sett fra høyden. Ser man nøye etter ser man også huler i det brune fjellet. Et svært vanlig syn her nede.

For å komme meg ned i kløften igjen, velger jeg veien som svinger seg i s’er langs dalsiden. Tilbake der jeg begynte å rote i utgangspunktet bestemmer jeg meg for å gjøre et nytt forsøk på å finne stien videre, og denne gangen finner jeg den uten innblanding fra noen mann.

Frodig er det ihvertfall i denne dalen.

Stien går nå mye i bekkefaret, så det gjelder å holde balansen og ikke snuble i steinene. Innimellom går jeg også på gamle vannrør eller murer som er murt opp i bekkefaret (uvisst av hvilken grunn).

Her går stien!

Rundt en slak sving kommer plutselig en hest tuslende – helt alene. Ingen rytter er å se og hesten er heller ikke bundet fast. Snodige greier.

Fine hesten 🙂

Enda litt lenger ned møter jeg på en løs hund. Heldigvis er den av den rolige sorten og eieren kommer tuslende et lite stykke bak.

Her går stien oppe på muren.

Der kløften gjør en sving til høyre får jeg endelig øye på drageblomstreet som iflg. guideboka er over 210 år gammelt. Dette er også punktet hvor jeg skal snu siden jeg ikke har tenkt meg helt til St. Brígida.

Drageblomstreet.

Veien tilbake til bilen går selvsagt i samme fotefar som på veien ned, men uten de feilskjærene jeg gjorde på vei ned. Jeg møter igjen på den unge mannen med hunden som nå lurer på om alt er ok. Han er vel ikke vant til å møte damer som rusler opp og ned langs barranco’en alene. Jeg synes jo at det er meget sympatisk av han å føle litt ansvar for en dame som kunne ha vært på villspor 😉

Statue like ved der bilen var parkert. Har visst noe med vann å gjøre. Rett ved fantes et kildeutspring der lokalbefolkningen hentet vann i medbragte kanner.

Rusletur ved kysten

Ettermiddagen ble litt lang for meg i går etter turen til Ivars Plass, så i femtiden ruslet jeg en tur langs strandpromenaden til Anfi del Mar. Returen ble lagt om grusveien oppi fjellsiden på andre siden av veien – rett nedenfor «Korset».

Utsikt i retning Arguineguin.

Sola var da i ferd med å gå ned og himmelen ble vakkert farget. Rett før jeg kom ned på veien igjen spratt det plutselig en liten kanin over grusen. Nydelig liten sak som prøvde å gjemme seg inni en busk. Den syntes nok at jeg ble litt nærgående der og hoppet lett videre til en annen busk der den forsvant for meg. Kveldens høydepunkt 😀

Solnedgang ved Anfi del Mar

Panoramatur til Ivars Plass

Noen turer er mye finere enn andre; enten fordi turen i seg selv er en opplevelse eller fordi slutten av turen byr på en fantastisk utsikt eller noe annet som overrasker. Dagens tur tror jeg hører hjemme i kategorien «ja takk, begge deler», men aller mest er den verdt å gå pga den flotte panoramastien mellom La Solana og Degollada de Cortadores. Dette er en tur som virkelig kan anbefales, men ikke om du er ekstremt redd for høyder. Jeg har høydeskrekk, men klarte meg fint på dagens tur. Kun et lite parti måtte jeg konsentrere meg veeeeeldig om stien siden fjellhyllen jeg gikk på var ganske smal.

Utsikt mot nord. Soriademningen synes såvidt og Gran Canarias indre fjellverden viser seg frem.

Men altså… la meg starte med begynnelsen:

Heller ikke i dag hadde jeg lyst til å kjøre så langt, så jeg bestemte meg for å kjøre opp mot Soria og parkere ved km. 18,3 like ved La Solana for så å gå til El Cabezote hvor Ivars Plass skal befinne seg. Svært mange går denne turen videre mot enten Arguineguin, Puerto Rico eller Tauro, men det krever da drosje enten til eller fra  La Solana siden det ikke går buss dit. Jeg skulle t/r Ivars Plass fra La Solana.

Utsikt nedover den enorme kløften Barranco de Arguineguin.

Stien begynner midt i en sving og er ikke merket på noe som helst vis, og man ser vel knapt at det er en sti, men altså: Parker ved km. 18,3 på GC 505 og gå tilbake ca 100 meter. Midt i en sving går stien av til høyre. Til å begynne med er den av heller dårlig forfatning, men som i går ble kvaliteten på stien bedre jo lenger opp  jeg kom. Selv om stien ikke er merket er det ingen tvil om hvor man skal. For å si det sånn; det er ikke så mange andre veier å gå i den stupbratte fjellsiden enn der stien går. Gang på gang lar jeg meg imponere over kanariernes evne til lage lettgåtte stier i et terreng som ser ufremkommelig ut. I dag var stien bygd opp i en sterkt skrånende fjellside og delvis hugget ut i fjell. Eller var det en naturlig fjellhylle? Det stiligste med disse stiene som finnes over hele øya er at de ikke er laget for at turister eller fastboende skal komme seg ut på tur. Nei, de aller aller fleste av de stiene man finner her, er gamle ferdselsårer som bandt dalfører og kyst og fjell sammen. Hvor kult er ikke det liksom?!

El Cabezote slik man ser det når man kommer ganske nære.

Stigningen oppover fjellet er ikke all verdens, og etter at man har passert på oversiden av en appelsinplantasje holder man stort sett høyden bortetter fjellsiden. Her og der klatrer man naturligvis litt oppover, men det føles aldri slitsomt. Hele tiden på vei mot passet Degollada de los Cortadores har man panoramautsikt nedover og oppover den mektige Barranco de Arguineguin. Til tross for at man ikke klatrer fort oppover, får man en følelse av det siden veien mellom kysten og Soria slynger seg i S’er nedover mot dalbunnen under en og stadig forsvinner lenger ned.

Det ser verre ut enn det er. Selv for meg med min høydeskrekk.

Ved en enorm palme går stien over til å være en relativt smal fjellhylle. På avstand ser det fryktinngytende ut, men hyllen er heldigvis ikke så smal som den ser ut til på avstand. Selv jeg med min høydeskrekk taklet denne passasjen godt, men som tidligere nevnt; på et lite parti blir fjellhyllen ganske så smal og jeg tør ikke se noe som helst annet sted enn rett ned på veien jeg går.

Stien går her på en fjellhylle med massive fjell som ruver over en.

Det er lov til å føle seg -litt- tøff etter å ha passert t/r her med høydeskrekk?

Etter ca en times tid (med mange stopp for å beundre utsikten og ta bilder) er jeg oppe i Degollada de Cortadores. Her står det skilt som viser veien tilbake til La Solana (2 km, men sannheten er at det er over 3 km. iflg gps’n) og videre mot Casa de Tauro og Degollada de las Lapas (på vei mot Montaña de Tauro).

Oppe i passet Degollada de Cortadores.

Ingen pil viser hvilken retning Ivars Plass er, men en liten kikk i guideboka levner ingen tvil. Fjellet El Cabezote reiser seg mektig på sletten jeg befinner meg på, så det er bare å ta peiling over vannkanalen som faktisk har vann i seg! Det er mange vannkanaler å se her på Gran Canaria, men svært få brukes i dag til å faktisk føre vann, men denne gjør det. Og for en fart det var på vannet!

Vannkanal som fører vann fra Presa de las Niñas til Tauro

Vel oppe på sletten er det bare å tusle langs stien som slynger seg via et slitent hvitt hus murt oppunder en fjellside. Det er lettgått og fint her oppe på sletten, men dype kløfter sees på alle kanter. Det er et fasinerende landskap. Som overalt på Gran Canaria finner man også her bønder som dyrker jorda.

Landbruk sett fra toppen av El Cabezote.

El Cabezote sett fra Degollada de Cortadores.

Idet jeg kommer til foten av El Cabezote presterer jeg å bomme på raskeste sti opp. Jeg ender dermed med å gå på stien på siden av fjellet og komme opp sørfra i stedet for nordfra. Ingen krise, så fikk jeg sett utsikten sørover enda bedre (siden fjellet har en flat og stor topp i motsetning til hva man skulle tro når man kommer mot fjellet nordfra).  Fra platået El Cabezote ser man hele kystlinjen i sør fra ørkendynene i Maspalomas til Tauro.

Utsikt mot kysten fra toppen.

På den nordligste enden av toppen har Ivar murt opp en benk som er perfekt for en lunch med utsikt. Også må man ikke glemme å skrive seg inn i toppboka!

Benken på Ivars Plass hvor det også finnes en toppbok i god norsk tradisjon.

På toppen møter jeg et norsk ektepar som har gått opp fra Arguineguin og skal ned til Tauro. De forlater toppen kort etter at jeg har kommet opp, så en liten stund har jeg utsikten helt for meg selv før tre norske menn kommer «sprintende» opp. De har i likhet med meg gått fra Solana, men skal returnere til Tauro. Jeg har bilen parkert ved Solana og må pent gå tilbake samme vei som jeg kom. Ikke at det er noen krise, for med den panoramastien som venter, er det bare å nyte returen. Det er sjelden jeg går en hel tur og stort sett smiler hele veien, men dette var en slik tur! Jeg går den gjerne på nytt, men vil helst da gå ned til kysten ett eller annet sted fremfor å returnere til Solana.

Utsikt tilbake mot der jeg har gått. Det ser ikke mye fremkommelig ut!