Truger hadde vært tingen!

Å våkne til blå himmel, sol og nysnø på en søndag betyr én ting: Ut på tur!

«Problemet» er bare at det nå er ganske mye snø i marka så det er tungt å gå, men ingen skiløyper er kjørt opp enda. Jeg er virkelig ikke så mye av en skientusiast at jeg må ut på disse plankene så fort det har ramla ned litt snø, så fottur måtte det bli.

På med turklær og i tillegg halvhøye gamasjer siden jeg ville legge turen utenfor veien som går opp til Estenstadhytta. På en dag som dette er den veien like ille som Nordre på en godværslørdag.

Blå himmel og grantrær dekket av nysnø møtte de som tok turen ut i marka i dag

Da jeg parkerte på Bekken kvart på elleve var det færre biler enn jeg hadde trodd, men det var likevel godt med folk som gikk veien opp mot hytta; de fleste med småbarn og kjelker/akebrett på slep. Gradestokken viste minus fire og det var så godt som vindstille. Perfekt turvær med andre ord 🙂

Jeg fulgte veien opp til Kvernhusflata. Der gikk jeg av veien og fortsatte i et lite tråkk i retning Styggdalen. I stedet for å ta hovedtraséen opp til Svartjønna, tok jeg «snarveien» gjennom en liten bekkedal, vel vitende om at det neppe ble noen snarvei i dag pga all snøen og ingen som hadde tråkket sti. Likevel ville jeg opp her. Det er noe eget med å være helt alene i skogen, omkranset av snøtunge grantrær som gir en deilig, lun stemning, og å sette de første sporene i nysnø. «Snarveien» er bratt og med all snøen gikk pusten tungt selv om det ikke var all verdens til fart på meg. Ikke hadde jeg lyst til å ha noen fart heller. Hele poenget med å gå nettopp her i dag var å ta det med ro og nyte stillheten og lunheten.

Snarveien opp til Svarttjønna i dag

Oppe ved Svartjønna kom jeg inn på hovedtraséen mot Lomtjønna og Liaåsen og kunne igjen gå i spor, som andre hadde tråkket for meg, en liten stund før de rant ut i stort sett bare løssnø. Noen få metre kunne jeg også kjenne sola varme i ansiktet før den igjen forsvant bak noen høye grantrær. Sola står ikke høyt på himmelen nå så i Estenstadmarka må man belage seg på å gå mye i skygge de kommende månedene – selv om dagen er skyfri. Sånn er det bare.

God og varm kom jeg opp alle bakkene til Lomtjønnmyra og gikk ut på denne. Her var det enda mere snø og enda færre som hadde gått, men noen skiløpere hadde tydeligvis vært tidlig ute, så jeg fulgte i deres spor. Likevel måtte jeg virkelig jobbe for å ha noen fremdrift, men du og du så deilig det var der oppe på myra. Sola skinte fra skyfri himmel og varmet ryggen min, og fikk snøen til å glitre som millioner av diamanter. Lomtjønna hadde fått et tynt dekke av is og hele myra lå under et tykt hvitt teppe av nysnø og grantrærne var tunge av snø. Når jeg snudde meg kunne jeg se Vassfjellet mot en klar, blå himmel. Og alt dette hadde jeg helt for meg selv. Hvilken fantastisk luksus!

Lomtjønnmyra vakkert kledd i vinterdrakt

Ferden videre gikk over myra og ned lia som ender i Styggdalen. I Styggdalen var det en godt opptråkket sti, så her ble det litt lettere å gå. Jeg kunne ha fulgt denne stien helt ned til Kvernhusflata igjen, men jeg hadde lyst til å se hvordan det så ut ved dammene, så jeg brøt av fra stien og fortsatte ned og over demningen mellom dammene. Dammene er i ferd med å fryse til, men det er enda åpent vann å se og den lille isen som er, er ikke mer enn en tynn hinne.

Lav høstsol stråler mellom grenene på trær ved Tømmerholtdammen

Etter å ha gått på stien langs Tømmerholtdammen kom jeg atter opp på veien mellom Bekken og Estenstadhytta. Som jeg trodde var det rene, skjære folkevandringen her, så jeg forsvant fort ut på en sti som leder til akebakken, og fulgte denne tilbake til parkeringsplassen. Parkeringsplassen var nå nesten full og på vei hjem så jeg mange biler som var på vei inn i marka. Jeg er altså langt fra den eneste som vil ut i  marka på en så fin dag som dette, men jeg er en av få som velger å gå utenfor veien opp til Estenstadhytta. Flere burde gjøre det. Det er mer strevsomt selvfølgelig enn å gå på en brøyta vei, men belønningen er stillhet og ro, og fantastisk vakker natur som ligger kledd i et glitrende teppe av urørt nysnø. For your eyes only 😀

Vinterlig i Estenstadmarka

De siste dagers snøfall har medført at marka nå ligger dekket av snø; ca. 20 cm. i Estenstadmarka. Ikke nok til å kjøre skiløyper enda, men fortsetter det å snø som i dag, er det ikke lenge til. Til tross for alt annet enn optimale forhold var det skispor å se. Som forventet. Det er alltid noen som bare må ut på ski så fort den første snøen har lagt seg. Jeg mistenker at det er de samme som drøyer skisesongen så lenge de kan om våren; så lenge at de faktisk må bære skiene like mye som de går på dem 😉

Skispor!

Jeg er blant dem som drøyer fottursesongen lengst mulig, og i dag har jeg vært en tur i marka med utgangspunkt i Bekken. På en lørdag hvor snøbygene går tett, har man marka mer eller mindre for seg selv, og på denne turen som varte i halvannen time, møtte jeg omtrent ikke et menneske. Fotspor i snøen viste at det  hadde vært folk på tur før meg i dag, men mange har det nok ikke vært.

Når trærne er tunge av snø og den dekker bakken, er det en deilig, lun atmosfære i skogen, og så tidlig i sesongen er det enda vakkert å se på. Lenger uti sesongen blir jeg lei alt dette hvite og lengter etter sommerens fargeprakt, men enn så lenge velger jeg å se det positive i snøen som nå faller 🙂

Snøkledde trær

Isen er i ferd med å legge seg på den lille dammen i Styggdalen

Skiføre i Trondheim

Da er visst Trondheim Bydrift i gang med å kjøre opp løyper inn til Elgsethytta og i lysløypa i øvre deler av Fjellsetermyrene. Synes i grunnen det er tidlig for skiføre allerede. Blir en lang vinter da….

Bildet er lånt fra Trondheim Bydrift sine Facebook-sider og viser nok ikke forholdene slik de er i dag, men løypemaskina er altså i full gang i øvre deler av Bymarka.

Dindalen

Etter å ha vasket og ryddet meg ut av Bårdsgarden på søndag, kjørte jeg i retning Dindalen; bare et langt steinkast fra Storlidalen. Jeg har aldri vært der før, og for variasjonselskere som meg er det alltid spennende med et nytt område. I tillegg hadde jeg lyst til å sjekke ut Dindalshytta med tanke på mulig fjelltur neste sommer.

På vei innover Dindalen

På ut.no står det at det er 5 km. å gå fra parkeringen og inn til hytta, men dersom man kjører helt opp til bommen (slik jeg gjorde) er det bare drøye 2,5 km. inn til hytta på fin setervei.

Veien går langs Dindøla og langs veien sees hytter og gamle sætre som nå brukes som fritidseiendommer. Været denne dagen var grått, grått og atter grått, så med bare trær uten løvverk på og svart myr ispedd noen snøflekker, var inntrykket veldig sort/hvitt der jeg gikk. Likevel tror jeg det er riktig flott i Dindalen om sommeren og kommer gjerne tilbake for å vandre videre mot Dovre eller Sunndalsfjella.

Det ligger mange fritidseiendommer i Dindalen

Ved Dindalshytta var det tid for lunchpause. Jeg låste meg ikke inn i hytta, men nøyde meg med å kikke inn gjennom vinduene i første etasje. Inntrykket var at det er en typisk turistforeningshytte hvor man så absolutt kan tilbringe en natt eller to.

Dindalshytta

Helg på Bårdsgarden

Til tross for at jeg har vært i Storlidalen flere ganger, har jeg aldri overnattet på Bårdsgarden. Bårdsgarden må være en av Norges flotteste turistforeningshytter og har  luksus som innlagt vann og strøm. Når jeg skulle til fjells alene også denne helgen, fant jeg ut at det var på tide å avlegge Bårdsgarden et besøk.

Bårdsgarden september 2011

Fredag

Jeg ankom tidlig fredag ettermiddag og gjorde kjapt unna innskriving i gjestebok og oppredning av seng, før jeg la ivei på tur i retning Okla.

På vei opp lia fra Bårdsgarden med Ångårdsvatnet i bakgrunnen

Det var vindstille, overskyet oppholdsvær når jeg la ivei oppover lia fra Bårdsgarden, og bekledningen måtte justeres i løpet av kort tid siden jeg hadde vært vel pessimistisk med tanke på utetemperaturen. Jeg hadde ikke mer enn knappe 3 timer til rådighet før mørket ville senke seg, og dette gjorde at jeg ikke kunne legge ut på noen lang tur, men litt frisk luft og utsikt er aldri feil på en fredag.

Lykken var stoooor når jeg plutselig fikk øye på en svær reinsdyrflokk ikke langt unna. Tror det må ha vært i underkant av 100 dyr i flokken. Til å begynne med var de ikke klar over min tilstedeværelse, men når de ble det, var det intet stress og jag å spore. Så lenge jeg sto helt stille, beitet reinsdyrflokken rolig videre samtidig som de holdt meg under oppsyn.

Flotte reinsdyr krysset plutselig min vei. Dette er kun noen få av de jeg så denne kvelden

Lenge ble jeg stående og beundre reinsdyrene og knipse bilder før jeg begynte å bevege meg videre på stien. Da ble det fart i flokken og de forflyttet seg raskt oppover fjellsida. Litt lenger opp besluttet jeg å ta en pause og nyte utsikten mot Gjevillvatnet og Gjevillvasskamban mens jeg drakk kaffe fra termos. Det er mektige fjell som omkranser dalføret mellom Storli og Gjevillvatnet, og nå hadde toppene fått et godt dryss med snø.

Mektige er de, Gjevillvasskamban!

Okla er ikke noe mindre mektig der den ruver over Gjevillvatnet

Etter å ha nytt utsikten, kaffen og stillheten tuslet jeg sakte ned mot Bårdsgarden igjen. Der hadde 4 nye gjester ankommet, men fortsatt hadde vi massevis av boltreplass på en hytte som har senger til 18 + flatsengloft.

Lørdag

Lørdag var jeg ute av senga i sjutida, skakk av trøtthet etter en sedvanlig søvnløs natt på en turistforeningshytte. Jeg fikk fyr på peisen og kokte en termos med kaffe som jeg nøt alene i stua mens tåka hang helt nedi bakken utenfor gården. Jeg var imidlertid optimistisk. Værmeldingene hadde lovet finvær og tåke ved Ångårdsvatnet om høsten er ikke uvanlig, så jeg koste meg i en morgenstille stue hvor kun knitringen fra bjørkeveden i peisen kunne høres mens jeg ventet på at tåka skulle lette.

Bårdsgarden i morgentåke som sakte er i ferd med å lette

I ti-tida la jeg avgårde mot Storbekkhøa fra Storligrenda innerst i dalen. Tåka lå fortsatt ved Ångårdsvatnet, men her inne hadde den lettet og sola skinte fra skyfri himmel. Til tross for det var det fire minus, men det kjentes varmere ut faktisk. Hele tinderekka som viser vei mot Innerdalen strålte i hvit vinterdrakt innover dalføret. Det er lite som er så vakkert som Storlidalen i klarvær når det ene ville fjellet etter det andre viser seg frem.

Fjellene innover dalføret sett fra Storligrenda

Tåke over Ångårdsvatnet lenge etter at jeg hadde begynt på turen

Noen av fjellene innover dalføret mot Innerdalen, bl.a. Storsalen

Oppover lia fra Storli gikk det trått. Kroppen ville liksom ikke – til tross for knallvær og stadig bedre utsikt. Frosten hadde delvis tatt tak i myra, noe som gjorde at det var adskillig mere lettgått her enn vanlig, likevel slet jeg. Kom meg etterhvert ut av bjørkeskogen og fikk øye på Storbekkhøa en stund før den igjen forsvant når jeg fulgte stien oppover. Etter en stund fikk jeg den igjen i sikte, og fra da av var den synlig på hele turen (såvidt jeg kan huske).

Snøen gjør seg gjeldende etterhvert som utsikten blir bedre

På rundt 1000 moh møtte jeg de første snøflekkene og fra rundt 1100 moh var det stort sett snø jeg gikk på. Storbekkhøa kom stadig nærmere og det så ut som det lå godt med snø på fjellet. Jeg slet fortsatt med en motstridig kropp og lårmusklene verket, så på 1300 moh, ved foten til fjellet, bestemte jeg meg for å ikke gå til topps. Jeg har tross alt vært på toppen der to ganger før i år, og selv om jeg gjerne skulle ha sett utsikten fra toppen også denne dagen, var det kroppen som bestemte. Tanken på snø og stein og kombinasjonen av disse to faktorene på vei ned det bratte fjellet var også helt klart en medvirkende årsak til at jeg ga meg på 1300 moh. Da var det ca 250 bratte høydemetre igjen til topps. Utsikten fra toppen av Storbekkhøa er helt rå, men det kommer nye muligheter.

Vakre Storbekkhøa

Når beslutningen var tatt, fant jeg meg en fin stein og rastet der. Sola hadde kommet frem igjen etter et par timers fravær, og det var rene skjære påskestemningen på fjellet. Etter en god pause, tuslet jeg rolig nedover igjen. Det var mange timers dagslys igjen, så jeg hadde det ikke travelt.

Også Tohatten har fått seg snøkappe nå

Tilbake på Bårdsgarden var det å slappe av, lage litt mat og drikke litt vin mens jeg prøvde å lese i en medbragt bok. Denne natta var vi bare 3 gjester på gården. Luksus!!

Søndag morgen vasket og ryddet jeg meg ut av Bårdsgarden sammen med de to andre damene som hadde overnattet der i helgen. Søndagsturen hadde jeg bestemt meg for å legge til Dindalen. Eget blogginnlegg om det senere.

To døgn i vakre Jøldalen

Værvarslene meldte knallvær i Trøndelagen, så med langhelg i sikte ble sekken pakket onsdag kveld slik at jeg kunne stikke til fjells rett etter jobb torsdag. På denne tiden av året gjelder det å komme seg avgårde i rett tid så man slipper å gå i mørke for å komme frem dit man skal. Målet denne gangen var Jøldalshytta hvor jeg planla å tilbringe et par døgn. Jeg har aldri vært i Jøldalen før og syntes definitivt at det var på tide å oppleve denne vakre dalen. Selv om jeg har sett bilder fra området var det ingenting som kunne ha forberedt meg på det synet som møtte meg når jeg parkerte bilen på Kleva i femtiden torsdag ettermiddag.

Resfjellet sees godt fra Jøldalen

Skyfri, blå himmel, en sol som fortsatt varmet, kald og klar høstluft og et panorama uten like innover dalen åpenbarte seg for meg. Et svært smil bredte seg i ansiktet, og jeg kunne formelig kjenne forventningene til de neste to dagene bre seg i kroppen. Med sola midt imot begynte jeg å gå de knappe 5 km. innover dalen til Jøldalshytta. Jeg storkoste meg og nøt både solstrålene og utsikten som var helt enorm. Seterveien inn til hytta er lettkupert og grei å gå selv om et utall små bekker renner tvers over veien. Innen jeg kom frem til Jøldalshytta var det blitt betydelig kjøligere siden sola var i ferd med å gå ned. På hytta var det allerede  en familie på tre, og nok en familie på tre visste jeg var på vei innover, men med 16 køyer i hovedhytta var det god plass til oss 7 som overnattet her denne natten.

Morgenstemning idet sola er på vei opp over Jølvatnet

Som vanlig på nye steder og i trange køyer sover jeg elendig, om noe, så allerede halv sju neste morgen var jeg oppe. Det får være grenser for hvor lenge man skal ligge og vri seg når man likevel ikke får sove. Ingen av de andre gjestene viste seg på enda et par timer, så jeg fyrte opp og laget kaffe og nøt stillheten og morgenstemningen i dalen. Flere ganger var jeg ute for å nyte morgenstemningen idet sola sto opp og først lyste opp toppene rundt dalen før den omsider også strålte ned i Jøldalen. Det var en kald morgen og rimkrystaller skinte som diamanter, og det var friskt og klart ute. Den kalde,  klare høstlufta er deilig på sin måte, akkurat som sommerbrisen er det.

Morgen i Jøldalen

Kvart på ti var jeg i gang med dagens tur. Planen var å bestige Svarthetta (kommunetopp i Rennebu), men det skulle vise seg at med det rutevalget jeg gjorde (mer eller mindre ubevisst), så var det atter en gang en bekk som stoppet meg. Merkelig hvor brede sånne tynne blå streker på kartet kan bli i virkeligheten!

Svarthetta i sikte

Sommerstid tror jeg det skulle ha vært en relativt grei sak å krysse bekken, men nå var alle steiner glasert av is, så hopping fra stein til stein var uaktuelt. Å vade bekken var også totalt uaktuelt. Det var rundt null grader i lufta og en iskald vind gjorde at det kjentes enda kaldere, og vannet i bekken var rundt frysepunktet. Etter å ha gått litt oppover bekken uten å finne noe egnet sted å krysse, innså jeg at Svarthetta må vente til neste år.

Steiner glasert av is i bekken

Jeg fortsatte da et stykke på stien mot Gjevillvasshytta før den også endte i den samme bekken som fortsatt ikke lot seg krysse uten at jeg enten måtte vade eller bli veldig våt. Jeg valgte å snu og gå litt høyere opp i terrenget i retning foten av Gråfjellet og følge denne til Vaultjønna. På vei dit så jeg masse, masse spor i snøen. Trolig reinsdyr ut fra mengden spor å dømme.

Spor i snøen. Reindsyr? Resfjellet i bakgrunnen

Etter en stund dukket Vaultjønna opp og jeg siktet meg inn mot sørenden av den for fortsatt å følge foten av Gråfjellet.

Vaultjønna med Trollhetta i bakgrunnen

Utsikt mot Svartådalen med mektige Trollhetta til høyre i bildet

Et stykke ovenfor tjønna tok jeg en kjapp lunchpause. Iskald vind og lite ly å finne gjorde at jeg til tross for sommerdunjakke utenpå vindjakka småfrøs. Her oppe var det forøvrig mobildekning, så jeg benyttet anledningen til å sende kjæresten en mms med utsikten jeg hadde. Og den var enorm! Mektige fjell på alle kanter kledd i hvitt med ennå snøfrie daler mellom fjellene. Man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke så rent lite heldig som har så mye flott natur lett tilgjengelig.

Etter mat og telefonsamtale med kjæresten fortsatte jeg opp ryggen på Gråfjellet til ca 1100 moh. Der valgte jeg å snu for å begynne på nedstigningen mot hytta. Der oppe var det en blanding av avblåste rygger og snøfonner som jeg sank til knes i. Miks inn litt stein oppi snøen, og jeg måtte ta det litt rolig nedover, men alt i alt så gikk det relativt greit. Jeg tok sikte på Ondusfjellet for deretter å gå bratt ned mot Ondustjønna.

Ondustjønna

Jøldalshytta i sikte igjen

På hytta ble det litt vin i solveggen før jeg trakk inn og varmet opp sodd for andre kvelden på rad siden det var det eneste glutenfrie middagsalternativet som fantes på hytta. Siden jeg ikke hadde sovet natta forut tok jeg kvelden tidlig i håp om en god natts søvn. Denne kvelden var det tre personer til i hytta + 2 jenter i «hundehuset». Noen teltere hadde også slått leir et lite stykke fra hytta, så det var rent folksomt i Jøldalen denne kvelden 😉

Nesten morgen våknet jeg halv åtte etter å mer eller mindre ha sovet siden tre på natta. Bedre enn ingenting, men absolutt ikke nok. Dog.. det var nok en vakker morgen i Jøldalen, så ingen grunn til å henge med leppa. Etter kaffe og frokost, pakket jeg sekken og vasket meg ut av hytta for denne dagen skulle jeg hjem etter å ha tuslet en tur i retning Resvatnet. Tidligere i sommer gikk jeg sammen med kjæresten fra Resvatnet til Langtjønna. I dag hadde jeg lyst til å gå resten av strekningen, så jeg tuslet avgårde fra hytta i retning Litjfjellet og Langtjønna.

Etter et lite stykke langs seterveien går stien av mot Resvatnet. Den går i ganske slakt og lettgått terreng. Mye tørt og fint fjellterreng, men også en del myr. Nå var myrene heldigvis delvis frosne, så det gjorde turen enda mer lettgått enn på sommeren.

Tørt og lettgått terreng på vei mot Litlfjell

Stigningen er moderat, men det er mange små og store bekker å krysse på veien opp mot Litjfjellet. De første gikk greit å krysse ved å hoppe fra stein til stein, men jeg var spent på Fjellbekken. Ville den la seg krysse? Der stien endte ville jeg ikke krysse. Det var bredt og grunt med steiner glasert av is. Sommertid  helt sikkert et greit sted å krysse, men ikke nå som steinene var rene isklumpene. Jeg gikk derfor et stykke oppetter bekken før jeg fant en plass jeg vurderte som greit nok til at jeg tok sjansen på å krysse. Jeg er som kjent en skikkelig pingle hva gjelder kryssing av bekker og elver, men denne dagen følte jeg meg ganske tøff altså! Små og litt større bekker ble krysset uten altfor store problemer, og jeg var dødshappy med egen guts 🙂

Her må det krysses! Og jeg kom meg over 🙂

Etter kort tid hadde jeg nådd Litjfjellet og her tok jeg en kort pause i ly av en liten varde før jeg fortsatte mot Langtjønna. På turens høyeste punkt stoppet jeg og begynte på returen. Langtjønna var da i sikte, men jeg så ikke noe poeng i å gå ned et steinete søkk med mye snø i.

Turens høyeste punkt i sikte

Returen var grei, men jeg kunne ikke følge mine egne fotspor i den grad jeg hadde trodd jeg skulle kunne gjøre. Returen viste meg at jeg hadde unngått snøen som best jeg kunne på veien opp, og heller hoppet fra tue til tue, men med gps-spor og kart/kompass og god retningssans, var det ikke noe problem å finne veien tilbake til hytta selv om merkingen var utrolig vanskelig å få øye på i motlyset.

Atter en gang på Jøldalshytta

På hytta plukket jeg opp pakksekken jeg hadde satt igjen der på morgenen før jeg fortsatte i retning parkeringsplassen for retur hjem til kjæresten og egen seng. Hælen har vært utrolig bra på denne turen og kun protestert litt når jeg gikk på seterveien med tung oppakning, men lårmusklene… de kan du få gratis av meg! Verk og atter verk 😦 Men kanskje det er håp om at det glutenfrie regimet vil virke på muskulaturen også etterhvert. Det kan se ut som om det hjelper på hælen hvertfall. Er lov å håpe…. !

Seter langs seterveien i Jøldalen

Mektige Jøldalen

To flotte døgn i Jøldalen har det vært. Vinteren er på full fart inn i fjellet. De små bekkene er allerede tilfrosset, og de store er på god vei. Fjellene har ikledd seg nysnø og mindre vann og tjern er i ferd med å få et tynt islag på seg. Kanskje var dette siste fjellturen i 2012… Heldigvis blir det atter sommer en gang – også i fjellet, så vinteren er til for å drømme om nye eventyr i fjellet.

Sporlogg fra fredagens tur

Sporlogg fra lørdagens tur

 

Søndagstur i Brungmarka

Etter to døgn i Jøldalen var jeg atter hjemme i vante omgivelser. Søndagen opprant med finvær og kjæresten og jeg ville ut på tur. Jeg hadde lite lyst til å gå i kø i Estenstadmarka eller Bymarka, så vi valgte Brungmarka. Siden jeg allerede hadde noen mil i beina fra Jøldalsturen og trengte å hvile litt, falt valget på Sikatjønna hvor vi tente bål og  kokte kaffe og grilla pølser.

Bålkaffe på gang

Litt småkald vind var det, og sola gjemte seg for det meste bak noen skyer til tross for at det var mye blå himmel å se, men med bål og gode klær holdt vi varmen uansett.

Snart blir det grilla pølse å få!

Dagens tur var kanskje ikke så lang, men den var god, og det beste av alt: Vi hadde marka helt for oss selv 🙂

Jøldalen

Nettopp hjemkommet etter to fantastiske døgn i Jøldalen. Turrapport kommer, men i kveld blir det kun en smakebit i form av et bilde.

Resdalen og topptur til Raudfjellet (950 moh)

Fredag ettermiddag dro kjæresten og jeg til hytta hans i Resdalen. Været var flott, og det var meldt fint vær også lørdag, mens søndagen så ut til å skulle regne helt bort.

Morgenstemning i Resdalen en klar og kald høstdag

Vi kom frem til hytta like før sola gikk ned og nøt dagens siste lysstråler på den lille verandaen før vi trakk inn i hytta til tente talglys. For ekstra lys ble også oljelampa i taket tent. Etter et par slag Yatzy (som jeg tapte) og litt småprat tok vi kvelden tidlig. Som vanlig ble jeg liggende og vri meg natta gjennom meg uten å få sove, så før klokka var halv sju på morran, var jeg oppe. Ute var det en nydelig morgen med rimfrost på trær og myr. Sola var i ferd med å våkne og lyste opp landskapet og rimet glitret som diamanter i sola. En elg viste seg også i skogkanten. Jeg håper den overlever årets jakt som er i full gang.

Naturens diamanter glitrer i sollyset

Etter frokost og kaffe kokt på vedovnen satte vi oss i bilen og kjørte til Hølstoen. Forsøk nr. 2 på å komme til topps på Raudfjellet (950 moh) var dagens turaktivitet. Vi hadde prøvd oss allerede i juni, men da fra Resvatnet-siden, men måtte gi opp på grunn av store elver i vårløsninga. Denne gangen valgte vi altså å gå opp fra Hølstoen  langs stien som er merket hele veien til topps.

Et par steder i begynnelsen av turen er det skilt som viser veien til Raudfjellet

Allerede litt over halv ti er vi i gang. Informasjonstavla ved turens start (Langvassbekken) forteller at det er 490 høydemetre som skal forseres og at vi må påregne å bruke mellom halvannen til to og en halv time opp. Sola har forsvunnet bak skyene, men det er vindstille og klar deilig høstluft. Gradestokken viser minus to. Turen begynner på god, opparbeidet grussti som etterhvert går over til å bli myr- og gjørmesti. Heldigvis er det antydning til frost i myra, så vi slipper å synke helt ned i møkka.

Raudfjellet viser seg frem mens vi enda går i relativt slakt, myrete terreng

Det starter ganske slakt, men i løpet av kort tid begynner stigningene som blir brattere og brattere etterhvert. På vei opp er det tre «platåer» som gjør at man kan hente seg inn litt før neste stigning må forseres.

På vei opp kan Snota beundres på et lite parti før den igjen forsvinner bak fjellet vi er på vei opp

For meg virker det som om stigningene aldri skal ta slutt denne dagen. Svetten siler, panneluggen er klissvåt og muskulaturen skriker. Men aldri i verden om jeg gir meg. Opp skal jeg! Vinden begynner nå å gjøre seg gjeldende og kjæresten finner ut at vindjakka må på igjen. Endelig… etter 5 km. og halvannen times effektiv gange står vi ved toppvarden.

Toppvarden på Raudfjellet

Utsikten fra toppen er formidabel. De mest markante toppene er Resfjellet i nordøst, og i sørvest sees Rindhatten og Trollhetta. Mot vest sees Snota og Neådalssnota.

Litjrindvatnet med Snota langt bak

Resfjellet; som vi var på toppen av i juni. Den gang var det betydelig mer snø på fjellet

Trollhetta og Rindhatten

Raudfjellvatnet

På toppen blåser det usedvanlig friskt, men vi klarer å finne ly bak varden, og setter oss ned for å spise medbragt matpakke og drikke varm kaffe, etter obligatorisk innskriving i toppboka. Som vanlig på topptur, drar jeg på meg sommerdunjakka mi ellers hadde jeg nok følt det som om jeg skulle fryse ihjel. Den jakka er uten tvil årets beste kjøp. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger den har reddet hustrige spisepauser på tur siden jeg kjøpte den i mai.

Småhustrig på toppen, men litt ly var det heldigvis å finne bak varden

På vei ned møter vi mange på vei opp. Det kjennes utrolig godt å være på vei ned når jeg vet hvilken stigning de vi møter har foran seg. Det har sine fordeler å være tidlig oppe 🙂

Dagens sporlogg

Turens høydeprofil

På vei tilbake til hytta kjører vi innom Vålåskaret, en idyllisk fredet setergrend. Seterdrifta på Vålåskaret ble lagt ned i 1950-årene, men de fleste seterstuene er i dag bruk som fritidshus.

Vålåskaret

Gammelt, fredet og meget sjarmerende i Vålåskaret setergrend

Kommunetopp i Malvik

Nok en frifredag, og stort heldigere med været går det ikke an å bli. Strålende sol, nydelig blå himmel og vindstille. Hva mer kan man be om i oktober på denne breddegraden?

Her startet dagens tur

Til tross for fri, hadde jeg litt dårlig tid i dag. Kjæresten og jeg reiser nemlig til fjells så fort han er ferdig på jobb, så dagens tur kunne ikke være for lang. Det passet derfor perfekt å samle kommunetopp nummer 8 (av 24) i Sør-Trøndelag. Nærmere bestemt kommunetoppen i Malvik som strengt tatt ikke er noen topp, bare et punkt nordvest for Baklifjellet (Vennafjellet) i Selbu Kommune.

Utsikt mot Trollheimen på vei opp til toppen av Vennafjellet. Trollhetta, Rindhatten og Snota sees tydelig.

Dagen startet ikke så bra da veien mot Jervan var stengt. Det ble dermed en rundtur ned til Malvik og videre til Hommelvik og så over i retning Selbustrand. Litt roting mht hvor avkjørselen var erfarte jeg også, og jeg begynte å bli sånn passe stressa med tanke på ettermiddagens avgang til Resdalen, men omsider kunne jeg parkere ved bommen ca 1 km. nedenfor Vennafjellet. Radiokuppelen er godt synlig for å si det sånn.

Månen og meg i fjellet en solskinnsdag 🙂

Jeg fulgte veien opp til kuppelen og beundret utsikten før jeg tok frem GPS’n, hvor jeg hadde vært forutseende nok til å lagre kommunetoppen i Malvik. Jeg tok sikte på en hytte jeg så borte på en fjellknaus som lå i den retningen jeg skulle.  Terrenget rundt Vennafjellet er det jeg kaller gaupterreng. Mye små skrenter og fjellknauser som man må opp og ned eller gå rundt i den grad det er mulig. Veldig lett å miste oversikten i slikt terreng, så jeg er glad jeg hadde en gps å støtte meg til.

Hytta jeg passerte på turen

Etter litt klyving ned en bratt skrent var det relativt greit å komme seg over til hytta jeg så fra veien. Den trenger definitvit er strøk maling, så det virker ikke som om den er så mye i bruk selv om den ligger idyllisk til ved Lomtjønna.

Flott natur i det beste høstværet som tenkes kan.

Fra hytta gikk jeg strake veien mot kommunetoppen og etter litt opp og ned (bl.a en bratt skrent hvor jeg holdt meg fast i bjørk og einer), kunne jeg legge hånda på kommunetopp nr. 8. Nydelig utsikt mot Trollheimen, Trondheim og Fosen var det her, men mot øst sperret Vennafjellet for utsikten.

Høyeste punkt i Malvik kommune

Jeg bega meg på vei tilbake mot Lomtjønna. Her tok jeg dagens lunch. Sola varmer godt enda, og det var intet annet enn fantastisk å sitte på en tømmerstokk og nyte stillheten, vakker natur og varmen.

Tjernet fungerer godt som speil på dager som dette

Ja til mange flere slike dager i oktober!

Men nå venter Resdalen og forhåpentligvis mere fint vær 🙂