Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.