Den årlige høstturen

I helgen var det igjen tid for høstsamling i Storlidalen for fjellturgruppa Sprek & Sosial. Tredje høsten i år, og i april hadde vi også en skisamling for første gang. Det må ærlig innrømmes at disse samlingene er vel så mye fest som tur, om ikke mer av førstnevnte sorten, så de helt store turutskeielsene blir det ikke. Dog – vi kommer oss ut på tur hvert år; uansett form og vær.

Lett regn og lavt skydekke over Kråkvasstind, men nydelige høstfarger i fjellet.

I år var været vekslende og det så ikke altfor lovende ut da vi startet fra Ångårdsvatnet klokka 12.30 (ref. forannevnte festligheter). På vei oppover var det enda oppholdsvær, men idet vi kom opp på snaufjellet, kom regnet. Lett regn fulgte oss nesten helt inn til Sandåvatnet der regnet ble erstattet av vind.

Vi nærmer oss Sandåvatnet.

Vi fikk trengt oss sammen bakom hytta i le for vinden, men det ble likevel en småhustrig lunch. Heldigvis dukket solen frem etterhvert, og den varmer enda littegrann. På vei tilbake mot hytta ble det riktig så trivelig og varmt i sola, så hele gjengen slo seg ned på en fjellknaus for en kopp kaffe mens vi nøt den vakre utsikten over Ångårdsvatnet og Storlidalen.

Storlidalen i høstsol.

Tilbake på hytta ble det tid til en utepils (og utevin) før det ble for kaldt. Senere på kvelden ble det tex-mex mat og mere god drikke, men som vanlig var gjengen atskillig roligere denne kvelden enn den foregående.

Søndag våknet vi til årets første nysnø på toppene og regn i dalen. Det ble derfor ingen fjelltur. Noen ruslet en tur innover i retning Storligrenda, mens jeg nøyde meg meg en rusletur ned til pumpestasjonen ved Ångårdsvatnet.

Nysnøen har lagt seg på Kråkvasstind.

Sommertur i skiterreng

Nordmarka fra Gjenvollhytta byr på et fantastisk skiterreng for oss som ikke elsker bratte bakker. Tiden var moden for å sjekke ut hvordan området var å gå i til fots sommerstid. Konklusjonen ga seg selv ganske fort: Nordmarka med sine myrområder egner seg best for skiturer. Skal man gå til fots i området er det bedre å starte fra Hallset, evt. følge grusveiene fra Gjenvollhytta i retning Hallsetvollen og heller gå seg en runde rundt der. Nedenfor noen glimt fra mandagens tur.

Rett ved Gjenvollhytta. Egner seg definitivt best om vinteren med ski på beina her.

Myr og atter myr. Veldig vakkert og beroligende å se på, men ikke så trivelig å gå i i lengden.

En gammel skogsvei under opprusting. Et trist syn enn så lenge hvertfall.

Kort stopp ved Selbusjøen på vei hjem. Brungmarka i bakgrunnen.

Fjelltur i Holtålen

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Kjølihytta i Holtålen kommune, og med et ok værvarsel la jeg avgårde sist fredag.

Endelig på fjelltur igjen 🙂

Jeg parkerer ved bommen rett etter Jensåsvollen på Riastvegen  og det første jeg ser er et par reinsdyr som tar livet med ro i sola. 17 varme grader og nesten vindstille – det er sjelden vare på fjellet i midten av september!  Varmegradene gjør sitt til at svetten etter kort tid begynner å sile i stigningene opp mot Kjøligruva. Det er slak stigning mer eller mindre hele veien opp til det gamle gruveområdet. DNT-merkingen er heller falmet, men siden man går på en gammel vei tilknyttet gruven, er det ingen tvil om hvor man skal gå.

Veien mot Kjøligruva.

Rett før jeg kommer ned til Nedre Kjølitjønna slår jeg med ned på en stein og spiser lunch. Sola skinner og det er lenge til det blir mørkt, så det haster ikke med å komme frem til hytta. Sola varmer og kikkerten tas frem for å ta gruveområdet som ligger foran meg nærmere i øyensyn.

Nedre Kjølitjønna med gruveområdet bakom.

Oppe ved gruveområdet er inngangen til selve gruva sperret med en solid jerndør. Avleiringene i bekken som renner ut fra den gamle gruva etterlater ingen tvil om at det er kobber i fjellet her. Rundt omkring i området er det mange ruiner som viser at det en gang var et helt lite samfunn her oppe i fjellet.

Inngangen til Kjøligruva.

Fra gruva kan man se over til Kjølihytta. Den ligger høyt (1050 moh) og fritt til ved Øvre Kjølitjønna og utsikten mot Skardsfjella, Sylmassivet og Riasten er så flott at jeg mangler ord. Jeg tror Kjølihytta er den flotteste DNT-hytta jeg hittil har vært på hva gjelder beliggenhet.

Hytta i sikte. Permanentmerking finnes også her i Holtålen og ikke bare i Sylan.

Etter å ha skrevet meg inn i besøksprotokollen tar jeg med meg termosen ut på tunet og slår meg ned for å nyte ettermiddagen og utsikten. Skuldrene senkes og hvilepulsen er på plass og jeg bare nyter å være alene i høstfjellet. Hittil i dag har jeg ikke møtt på en eneste sjel, og det skal også vise seg at jeg blir alene på hytta den natten. Perfekt 😀

Hytta har en stor stue med kjøkkenkrok og vedovn og 2 soverom med hhv. 2 og 4 køyer. I tillegg finnes et utedo og uthus med vedbod og «hunderom» med 2 køyer.

Kjølihytta med mektige fjell som bakgrunn.

Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor Kjølihytta er så lite besøkt som den er. Jeg skrev meg inn som nr. 80 i år, hvilket indikerer veldig lite besøk. Kanskje har det å gjøre med at den ligger relativt ensomt til i DNTs rutenett. Det er svært lange etapper til nærmeste overnattingssted enten man går mot Haltdalen eller mot Tydalen.

Reingjerder vitner om at det er reindrift i området. Riasten sees i bakgrunnen.

Etter å ha nytt en laaaang kaffepause på tunet rusler jeg en tur opp på Rundhaugen (1080 moh) like ved hytta. Etterhvert som mørket faller på tenner jeg talglys og finner frem en liten lommelykt og begynner å lese en bok som har stått i bokhylla en liten evighet i påvente av å bli lest. Fordelen ved å ikke ha tv og en mobil med så dårlig batteri at den ikke kan brukes ukritisk til tross for at det var 3G-dekning på hytta.

Jeg køyer tidlig, men som vanlig på ukjente steder får jeg ikke sove før langt utpå morgenkvisten. Et par ganger i løpet av natta må jeg også avlegge utedoen et besøk, og her oppe i det totale mørket, lyser et hav av stjerner på himmelen. Det er et fantastisk skue som man aldri opplever i byen pga for mye «lysforurensning». Den klare nattehimmelen gjør at jeg håper på godvær neste dag også.

Kjølihytta i tidlig morgenlys mens det enda var håp om blå himmel.

Dessverre blåser det opp utpå morgenen og mørke skyer trekker inn over fjellet. Når jeg står opp ser det nesten ut til at det kan komme regn, og jeg bestemmer meg for å returnere til byen siden værmeldinga for søndagen heller ikke er spesielt lovende. Jeg er et godværsmenneske og ser ingen mening med å gå i fjellet i sterk vind og nedbør med mindre jeg må, og denne gangen må jeg ikke.

En kjapp avstikker opp på Litjfjellet (1027 moh) på vei mot bilen.

Jeg stresser imidlertid ikke og tar meg god tid med frokosten før jeg begynner å rydde og vaske hytta. På vei mot bilen lysner det opp og jeg angrer et øyeblikk på at jeg pakket sammen og dro. Det er jo så utrolig vakkert her oppe. Jeg trøster meg med at det korte oppholdet denne gangen betyr at jeg snart må vende tilbake 🙂 For tilbake skal jeg!

Høstfjellet ❤

Hjemturen blir lagt om Tydalen og Mostadmarka, og denne stopper jeg ved restene av gamle Mostadmarka Jernverk. Har mange ganger tenkt at jeg burde stoppe her, men aldri gjort det før nå. Mye kulturhistorie på en helg altså 🙂

Infoskilt ved restene av det gamle jernverket.

Vindfull jakt etter poster

Det fine høstværet fortsetter. Gradestokken viste hele 17 grader da jeg la ut på jakt etter poster i Estenstadmarka i formiddag. Himmelen var for det meste grå, men så lenge det ikke slippes våte dråper ned over oss, er jeg fornøyd selv om vi i dag fikk høstens første ordentlige vindfulle dag. Til kvelden meldes det ytterligere økning i vindstyrken. Egentlig er det noe koselig over å være i skogen når det blåser såpass som i dag. Inne i tett skog får ikke vinden skikkelig tak annet enn i tretoppene, og jeg synes det er trivelig å høre vinden suse i tretoppene og se de gamle trærne svaie i vinden. Det kjennes trygt på en måte.

Flott utsikt over Trondheim fra en av postene på dagens tur.

Jeg var ikke den eneste som hadde lyst på en skogtur i dag, så innen jeg fikk rota meg ut av døra,  var parkeringsplassen på Bekken så godt som full. Også langs stien jeg begynte å gå på var det masse folk, noe som er relativt uvanlig. Heldigvis kom jeg etterhvert ut på bittesmå stier og dyretråkk på min leting etter orienteringsposter, så jeg slapp å gå i kø. Må jeg det, er gleden ved turen borte for meg. Muligens må jeg finne meg mer urørt mark på finværsdager, for det virker på meg som om folk bruker marka mer og mer. Supert for folkehelsen, både den fysiske og psykiske, men ikke fullt så supert for meg personlig som er allergisk mot mye folk i naturen. Heldigvis finnes det ennå områder nære Trondheim som ikke er tilrettelagt med stier og serveringshytter, så her får man for det meste være helt alene.

10 poster ble dagens «fangst». Samtlige funnet uten særlig problemer. Med kaffe og sjokolade i ryggsekken hadde jeg noen trivelige timer i skogen 🙂

Nydelige høstfarger i myra.

Snartur i marka etter jobb

På torsdag var jeg en liten runde i Estenstadmarka. Jeg møtte fint lite folk på turen til tross for at jeg la turen til noen av hovedstiene i de nedre delene av marka. Nydelig høstvær og frisk, klar luft burde lokke flere ut i marka!

Estenstaddammen en vakker høstettermiddag.

Borte bra, men hjemme best

Rolige stier i skogen er en sterk kontrast til folkemengdene i London.

Etter en super langhelg i London var det godt å ta seg en tur i Estenstadmarka i kveld. Noen mennesker elsker storbyer og kjenner seg levende blant alle lyder og mennesker som finnes der. En gang var jeg en av dem, men med alderen har behovet for ensomhet og stillhet gjort seg mer og mer gjeldende. Storbyer, sosiale sammenkomster, konserter og annet som innebærer mye lyd og mange inntrykk, inntas best i små doser for min del. I marka eller på fjellet har jeg ingen slike begrensninger. Til tross for at jeg ofte får mektige opplevelser og inntrykk der finner jeg likevel en stor ro også. En ro jeg ikke finner andre steder. Det finnes ikke noe mer beroligende enn sildrende bekker, vind som suser i trærne og fugler som kvitrer. Sjelen får en time out rett og slett.

Sommeren er definitivt over selv om gradestokken prøver å innbille oss noe annet.

Det er kontrastene som gjør livet spennende, er det ikke? Så ja takk, begge deler. Bare jeg får en stoooor overvekt av marka og fjellet fremfor storbyen nyter jeg innimellom storbyens gleder.

Langhelg i London

Kjæresten og jeg har latt fjell være fjell i helgen og kost oss i storbyen London. Utrolig glad for at jeg slipper å bo der, men en langhelg i London er slett ikke feil; selv ikke etter 5 (eller er det 6?) tidligere besøk. Jeg blir aldri ferdig med London og har verken tid eller lyst til å bruke tiden til shopping når jeg er der, selv om man har utallige muligheter til det.

Lar bildene tale for seg selv.

Nærpuben vår hvor første lunch ble inntatt.

En spasertur langs kanalen fra Little Venice til Camden Lock er å anbefale. Deilig avbrekk fra storbyens ståk og bråk.

Staselig hus i utkanten av Regents Park ved kanalen.

Hage på taket av husbåten er en kreativ løsning når man ikke har tomt å plante på.

Camden Lock.

Camden. Tidligere en veldig alternativ del av London. Nå LITT mere mainstream ut fra hva jeg kunne se.

Det er utrolig mange blomsterprydede puber i London.

Covent Garden. Vi var ikke alene!

Nok en blomsterpub.

London Eye sett fra Westminster Pier.

St. Pauls Cathedral slik man ser den fra Themsen.

London Bridge.

Lavvann i Themsen når vi kjørte båt i retning Greenwich.

Cutty Sark i Greenwich.

Markedet i Greenwich.

Vi trodde vi skulle ha en rolig dag i Greenwich park. Bummer!

Rosehagen i Greenwich.

Ranger’s House, Greenwich.

London sett fra The Royal Observatory i Greenwich.

Parlamentet og Big Ben.

Westminster Abbey.

Buckingham Palace.

Mange flotte inngangsdører å se i London. Denne er i Buckingham Gate.

CBS News rapporterer fra Buckingham Palace, men de fikk ikke stå der lenge.

Vakkert pubskilt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom meg ut på «Kom deg ut dagen»

Allerede september, og høsten er her enten vi vil eller ikke. Personlig liker jeg egentlig høsten. Den klare høstlufta er uendelig mye bedre enn sommerens hete, også ser man så mye lengre uten den sommerlige disigheten. At man slipper å gå på tur sammen med en million fluer og/eller mygg og klegg er heller ingen ulempe, MEN… det er et stort men med høsten, og det er at mørket tar stadig større plass. Hadde det ikke vært for at dagene altfor raskt blir guffent mørke, hadde høsten vært min favorittårstid.

Vakker utsikt over Trondheim fra en kolle hvor dagens matpakke ble spist. Mot sørvest kunne jeg også se Resfjellet, Trollhetta og Snota i Trollheimen 🙂

Enda har dagene heldigvis en anstendig lengde og på en så fin dag som i dag er det ingen grunn til å sitte inne. Jeg pakket niste og termos i sekken og la avgårde i retning Lomtjønna for å finne nooen o-poster. De tre som ligger ned mot Bjørka i Estenstadmarka og som jeg ikke orket å gå etter sist jeg var i området. I dag var både psyke og kropp «på plass» igjen, så det virker som om sommerens stress med å jobbe for 6 personer og samtidig klargjøre et stort hus for visning og salg endelig har sluppet taket og jeg er tilbake til «normalen» med bare vanlige «vondter».

Reisverket til en gapahuk like ved post 32.

Ut fra antall biler som sto parkert på Bekken da jeg la ivei i tolvtida, var det veldig mye folk i marka i dag. Heldigvis velger majoriteten å holde seg til strekningen Bekken – Estenstadhytta, så i den retningen jeg gikk var det lite folk. Akkurat slik jeg liker det 🙂