Pause

Det skjer ikke noe særlig på bloggen min for tiden. Årsaken er enkel: Jeg er knapt på tur, så det er intet å skrive om.

Det venstre kneet mitt har virkelig «havarert» og tåler fint lite belastning. Det begynte så smått på slutten av rundturen i Sylan, og gikk fra «murring» til «kan ikke belastes overhodet» da jeg var på Bandaklumpen i midten av september. For 3 uker siden var jeg hos fysioterapeut og fikk et treningsprogram som skal følges 3-4dager i uka, så nå går jeg ut og inn av 3T fremfor å tusle i skogen og på fjellet. Prøvde meg på en pitteliten topp forrige helg (Blåberga), og kneet protesterte vilt med å bli ømt, hovent, ikke bøybart og ikke belastbart uten smerter.  Så sånn er ståa. Nå er målet å få trent opp kneet til sommersesongen så jeg kan gjennomføre noen av de turene jeg allerede har begynt å fabulere om i hodet mitt.

Mens kneet rehabiliteres, mimrer jeg om deilige sommerdager i fjellet og legger nye planer. Her fra Sylan i juli.

 

 

Blåberga (332 moh) – to forsøk fra hver sin kant

For å få inspirasjon til nye turer bruker jeg http://www.peakbook.org. Der «samler» jeg blant annet på topper. Samlingen foregår pent og rolig og jeg stresser absolutt ikke med å få samlet ferdig en liste. Siden kneet mitt fortsatt ikke takler noe særlig belastning og den første snøen allerede har kommet i fjellet, var planen å «plukke» lavere topper i området rundt Trondheim i et svært rolig tempo. Den planen viser det seg at jeg bare kan skrinlegge etter gårsdagens tur. Selv en svært enkel topptur medførte at kneskaden gikk tilbake til en akutt fase og kneet er nå hovent og numment og lager ekle knekkelyder når jeg reiser meg fra sofan eller går over gulvet. Men tilbake til gårsdagens tur.

Blåberga ligger på østsiden av Jonsvatnet og inngår i samlelistene «Trondheim ≥ 100m pf.» og «Sør-Trøndelag ≥ 100m pf.», og er en topp som kan nås fra flere kanter.

Fredag skulle jeg følge i fotsporene til TERJES som har skrevet en turrapport  om Blåberga med start ved gården Vasselja. Se (http://peakbook.org/tour/77474/Bl%C3%A5berga+%28Fra+Vasselja%29.html) Da jeg kom til gården ombestemte jeg meg imidlertid. Det fristet lite å gå oppover en vei som er merket «privat» og som til alt overmål går rett gjennom gårdstunet. Jeg snudde derfor bilen og kjørte til en parkeringslomme ved skiltet «Jonsvatnet – drikkevannskilde» noen hundre meter ovenfor Jonsvatnet på FV873. Der hadde jeg sett spor etter en skogsmaskin oppover lia, og jeg tenkte at det kanskje ville være mulig å nå Blåberga fra motsatt side; sørfra. Jeg fulgte sporene til skogsmaskina oppover og det ble etter kort tid ganske så lettgått og fint inntil sporene nærmeste forsvant og ble til en liten sti som jeg mistet rett som det var. Jeg rundet Bukkhåmmåren og kom meg etterhvert ned til Litltjønna (etter litt bushing før jeg igjen fant en gjengrodd traktorvei).

Ved Litltjønna.

Herfra ser man rett opp på Blåberga (og her møter man også på veien som går gjennom gården Vasselja). Langt er det ikke opp til Blåberga fra der jeg sto, men det så bratt ut. Tanken på mitt kranglete venstre kne og det faktum at det ikke var all verdens tid igjen før det ble mørkt, var utslagsgivende for at jeg droppet å fortsette og returnerte til bilen i samme spor som jeg kom.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

I går var det derfor et nytt forsøk på å nå Blåberga. Denne gangen sammen med kjæresten, og fra nytt startsted. Etter å ha studert kartet fredag kveld fant jeg ut at det måtte være mulig å starte fra Stokkdalen. Vi kjørte derfor forbi Vassdalen Skiarena og videre innover mot gården Stokkdalen der veien slutter. Vi parkerte ved en hytte et lite stykke ovenfor gården og fortsatte til fots nedover. Rett ved gården tar en traktorvei av langs kanten av et gresskledd jorde. Denne leder ned mot en god skogsbilvei som kommer opp fra Jonsvatnet og vi fulgte den til Metjønna.

Gården innerst i Stokkdalen.

Der tok vi av oppover lia i retning Blåberga, fortsatt på god traktorveien. Traktorveien går nesten helt opp til Blåberga, men de siste 300 metrene går gjennom et hogstfelt med mye kvist og atskillig dårligere «vei», i den grad det nå kan kalles vei. Stort sett er stigningen bare jevnt bratt og den byr ikke på videre problemer. Siste meterne er opp er brattere, men under normale omstendigheter er heller ikke denne stigningen noe problem.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Kneet mitt likte imidlertid ikke belastningen og begynte å gjøre seg til, men opp kom jeg. I motsetning til mange andre topper på lista «Trondheim ≥ 100m pf.» er det utsikt fra denne lille toppen. Blant annet ser man innover mot Stjørdalen og Frosta. Fjellene i Skarvan og Roltdalen synes også godt, og jeg mener også at Sylan kan skimtes, skjønt denne dagen lå det skyer over toppene. I motsatt retning sees Jonsvatnet, Strindamarka og Gråkallen + fjorden selvfølgelig.

Rett under toppen av Blåberga.

Det blåste godt på toppen så vi fant ly bak en stor rotvelt og spiste dagens lunch her. Veien ned gikk ad samme rute som oppstigningen, men ved Metjønna gikk vi videre til Jervtjønna i stedet for å returnere til gården. Der snudde vi (vi skulle tross alt ikke ned til Jonsvatnet), og valgte deretter å gå oppover en annen traktorvei oppover mot noen hytter i retning veien hvor bilen sto parkert. Vi satset på at det ville være mulig å komme seg opp på veien uten å måtte «bushe» altfor mye, og det gikk glimrende.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten «badebrygge» der også.

I løpet av kort tid vi ute på ordentlig vei og passerte noen hus før vi kom ut på veien vi kjørte når vi kom. Tilbake ved bilen var vi enige om at det hadde vært en fin tur i et relativt nytt område. Jeg sier «relativt» fordi vi har vært på ski i løypene som går ut fra Vassdalen Skiarena like i nærheten, men vi gikk ikke helt i samme spor i dag.  Kneet mitt er som sagt satt kraftig tilbake, og jeg innser at selv små toppturer må vente inntil det er ordentlig rehablitert. Forhåpentligvis før sommeren. Jeg har allerede begynt opptreningen med veiledning fra fysioterapeut, men nå må jeg vel forhøre meg om hva jeg skal gjøre i den nærmeste tiden. Fortsette opptreningen eller vente til tilstanden roer seg litt.