Friluftsliv i januar

Januar har for meg alltid vært en måned med lite friluftsliv. Dette skyldes at friluftslivet kun kan utøves i helgene siden det er mørkner før jeg er ferdig på jobb, og jeg ikke er så glad i å gå på ski i lysløypene sammen med alle «kondomdressene» + at jeg rett og slett har vært livredd bakkene i nærmarka mi.

Skitur i løypene rett ved hytta med nydelige Mira som vi har lånt av en kollega av meg.

Denne januarmåneden ble dermed som januarmåneder før om årene med ett unntak; nemlig dagens skitur i Estenstadmarka etter jobb. Mer om det senere.

Januar har vært en fin vintermåned med skikkelig vintervær, også i byen. Det er så godt når det er stabilt, kaldt vintervær og vi slipper å skli rundt på holka. Mye sol har det også vært i januar, og det er ikke direkte fælt med dette sollyset i en av årets mørkeste måneder. Heldigvis er det allerede nå merkbart at det går mot lysere dager, og i løpet av februar skal vi få ytterligere en solid dose med dagslys. Det er en deilig tid vi går i møte!

Bua ved Storhøgdgruva. Sol og vindstille. Det er virkelig sjeldent i januar.

I desember ble det lite hytteliv på grunn av NLP studier og ferie på Gran Canaria, men i januar har vi tatt igjen det tapte og vært på hytta hver helg. En av helgene hadde vi også fått låne med oss nydelige Mira. På hytta har vi vært på ski både lørdager og søndager i hele januar. Ikke alltid kjempelange turer, men ut på tur har vi vært – uansett sol eller skyet, vind eller vindstille, kaldt eller iskaldt.

Ikke bare solskinnsdager i januar, men skitur ble det læll.

På den nest side dagen i januar (altså i dag), ble det en bonustur på ski i Estenstadmarka etter jobb. Jeg har aldri før vært på ski i her, rett og slett fordi jeg har vært skitredd nedoverbakkene, for det er virkelig bratt i Estenstadmarka, men nå endelig tok jeg sjansen på en tur.

Skåkåsen rundt (Røros) i gnistrende flott vintervær er ren og skjær nytelse.

Jeg føler selv at jeg har blitt mye flinkere på ski etter at vi kjøpte hytta og skiturene ble hyppigere, og jeg er ikke lenger livredd alle nedoverbakker. Dermed var det på tide å utfordre meg selv med å tørre det jeg ikke har turt før. Det ble en flott tur i den marka jeg kjenner ut og inn på sommerføre, og idet jeg nærmet meg parkeringsplassen på Bekken kom lysene på i lysløypa. En deilig trimøkt utendørs til avveksling fra alle inneøktene jeg har hatt på 3T i januar.

Tømmerholt Gård i Estenstadmarka.

Solnedgang på skitur. Flotte farger som bare ble mer og mer intense utover i skituren.

 

Sol, trening, avslapning og turer

Sol, trening, avslapning og turer; det er juleferien sin det!

Etter en litt dårlig start på ferien (fly som måtte returnere til Oslo, venting på nye piloter, mistet bagasje og en parkeringsbillett på Las Palmas flyplass som ikke virket og dermed medførte ekstra lang tid for å få ut leiebilen), kom vi oss omsider til leiligheten vi pleier å være i. Koffertene våre kom på ettermiddagen neste dag, heldigvis, for det å måtte shoppe alt av klær og sko til ferien står for meg som et mareritt. Shopping er ikke ferie ifølge meg.

Bystranden i Arguineguin.

Ferien har i stedet inneholdt alt en ferie skal inneholde etter min heeeeelt objektive mening. Det vil si turliv, soling, god mat og vin, styrketrening og avslapning. Vi har hatt mye sol i ferien, men det har ikke vært voldsomt varmt. Dog – alt er relativt og 16-20 grader er iallefall mye mer enn det som har vært i Trondheim i jula.

På det høyeste punktet mellom Mogán og Veneguera.

Noe av det jeg setter aller mest pris på når vi reiser sørover i desember er dagslyset. Jeg har lært meg til å like vinteren som sådan, men at det er mørkt det meste av døgnet er ikke noe jeg helt klarer å bli venn med. Jeg er mye bedre enn jeg pleide å være, det skal sies, men mørke og lys gjør noe med hormonene våre. Det er ikke til å komme fra, men jeg prøver etter beste evne å ikke fokusere på mørket, men heller på det lille lyset vi har. Og når jeg da er så heldig at jeg kan reise bort i 14 dager i desember er jeg ekstra nøye med å virkelig nyte dagslyset, sola og varmen der vi er og ikke bare ta det for gitt slik jeg har hatt en tendens til før. Vi venner oss jo fort til det meste vi mennesker, så innimellom er det greit å stoppe opp og nyte og være takknemlig for det vi har og ikke ta det som en selvfølge.

Solnedgang på terrassen der vi bor.

Turene vi har gått har vært i nærheten av der vi bor. Noen har vi gått rett fra leligheten, men et par av turene har vi måttet kjøre til utgangspunktet for å kunne gå. Jeg merker at jeg ikke liker å kjøre like mye og langt som før, og dermed ble det ikke noen tur nord på øya som jeg egentlig hadde lyst til før vi dro. Det er vel nordenden av Gran Canaria jeg har sett minst av, selv om jeg har vært også der.

På vei ned fra Cortadores til La Solana etter topptur til Ivars Plass (El Cabezote).

Til tross for alle gangene jeg har vært på Gran Canaria har jeg enda ikke fått rotet meg til å se Las Palmas. Det hadde jeg virkelig tenkt at vi skulle gjøre noe med denne gangen, men når hælbetennelsen slo ut i full blomst kort tid etter ankomst, droppet jeg det. Å traske rundt på betong- og flisfortauer i en storby en hel dag er neppe det beste for en vond hæl.

Stedvis et fjellhyllen mellom La Solana og Cortadores ganske smal.

Av turene vi gikk denne gangen har vi gått alle før. Turen over fjellet  mellom Mogán og Veneguera, samt turen langs en fjellhylle til Ivars Plass er som klassikere å regne for meg etterhvert. Det samme er turen til Våres Plass som ender i et spektakulært stup hvor man ser rett ned i Arguineguindalen. Litt kjedelig tur faktisk (på grusvei) når man har gått den såpass mange ganger som vi har gjort, men det er noe med å komme til Våres Plass og se utsikten som drar meg tilbake gang etter gang.

Fire styrkeøkter på det lokale treningssenteret ble det også i løpet av ferien. Kjempedeilig å ikke være stokk støl nå etter en økt på 3T nyttårsaften.

Alt i alt en deilig ferie. Nå håper jeg på en stabil, passe kald vinter med mange fine skiturer i hytteområdet.

 

Storhøgdbua

Turdato: 02.09.2017

Det er ikke så langt til Storhøgdbua fra hytta, men du verden hvor tungt det kan være å gå dit til fots når lyngen nærmest suger deg ned. På ski er det derimot er grei tur. Til fots har jeg funnet ut at det greieste er å holde seg i skogen så lenge som mulig og ikke stresse med å komme seg over tregrensa. Det vil si å gå opp og på skrå mot bua. Grunnen er jo som oftest litt fastere i skogen enn på snaufjellet, dermed blir det lettere å gå.

På vei opp gjennom skogen åpner det av og til seg en flott utsikt.

Bua er en fin rasteplass, og det er et lite tjern rett ved bua. Siden bua står på snaufjellet er det som oftest en del vind her, men det er flott utsyn til Holtålsfjella.

Storhøgdbua i sikte.

Et steinkast eller to unna er også en liten gruve som ble nedlagt siste gang i 1909. Det er ikke så mye som synes, men en vannfylt (inngjerdet) synk og en liten slagghaug vitner om tidligere tiders gruvedrift.

Minner fra en svunnen tid.

Stikkilldalsvollan

Turdato: 01.09.2017

Det er ikke alle turer jeg går hvor det er så mye å berette, men som tur kan det likevel absolutt være en fin tur som kan inspirere andre til å ta samme turen. En slik tur gikk jeg denne første dagen i september da jeg gikk fra Røros til Stikkilldalsvollan.

Sjarmerende Småsetran rett utenfor Røros sentrum.

Kroppen var ikke helt i form denne dagen, men å sitte inne hele dagen var ikke aktuelt. Derfor måtte det bli en relativt lett tur, og det er denne turen. Det er lite stigning og det er grusvei hele veien inn til vollene.

Turen starter opp gjennom Småsetran, og fortsetter så videre østover i retning Stikkillen og vollene som ligger ovenfor vannet. Noen av disse er ordentlig gamle og oser av sjarm.

I alt knappe 10 km. tur/retur og en helt grei dag på tur når kroppen ikke var helt samarbeidsvillig.

Stikkillen sett fra veien jeg gikk på.

Gardåhøgda – listetopp i Holtålen

Gardåhøgda (1241 moh) er en topp som krever litt gåing. Ikke så å forstå at det er snakk om flere dagsmarsjer, men i forhold til de toppene jeg/vi har gått de foregående dagene, så krever Gardåhøgda litt mer, både i form av antall kilometer, høydemetere og terreng.

Utgangspunktet.

Vårt utgangspunkt er broa like før Elgsjømoen seter innerst i Hessdalen. Vi følger en tydelig sti opp gjennom skogen og hilser på kyrne som går på beite her. Stien følger elven Gardåa og når vi kommer ut av skogen og landskapet åpner seg ser vi tydelig hvor vakkert det er.  Stien blir ettervert mer og mer utydelig og vi må ut i terrenget som definitivt kan klassifiseres som tung-gått. Lyng og mose som vi synker godt nedi krever krefter for hver meter.

Elvemøte.

Heldigvis er det nydelig vær denne dagen. Elva slynger seg vakkert gjennom landskapet og tidvis graver den seg ned i en dyp kløft, så selv om det er tungt terreng er det likevel flott å gå her. Det føles som skikkelig villmark for vi ser ikke annet enn fjelltopper, lyng, myr og elva.

Liten mann i mektig landskap på vei ned.

På et tidspunkt må vi krysse elva, men på dette stedet er elva bred og grunn, så det byr ikke på nevneverdige problemer å kommer seg over, selv ikke for en pingle som meg. Det begynner nå å bli brattere stigning ettersom vi nærmer oss foten av Gardåhøgda, og vi velger å gå langs en dyp kløft oppover. Det er  ikke raskeste veien til topps, men min kjære har en teori om at det er mer lettgått her enn midt ute i lyng og myr. Muligens har han rett, men det krever uansett krefter å komme seg oppover, og vi må etterjvert skrå bort fra kløften for å gå mot toppen. Selv om stigningen er noe slakere her, er det tungt å gå og jeg begynner å lure på om jeg noen gang kommer opp. Selv da vi er nesten oppe er det tungt å gå. Føttene synker langt med i mose og lyng og toppvarden virker langt unna på det enorme topp-platået, men endelig kan vi ta på varden.

Endelig på toppen.

Utsikten er ikke av de beste gitt at toppen av Gardåhøgda er på størrelse med x antall fotballbaner, men vi ser da daler og topper rundt oss, og jeg er glad for endelig å kunne krysse av en av de mer krevende toppene på Holtålen-lista.

Utsikt mot Øyungen.

Vi innvilger oss en god pause på toppen før vi begir oss nedover i en mer direkte linje enn vi kom opp. Landskapet er mektig og jeg kjenner meg liten der jeg tusler i utkanten av Forollhogna Nasjonalpark. Vi har ikke møtt et eneste menneske på tur denne dagen, og det bidrar til å øke følelsen av å være i villmarka. Etter å ha krysset Gardåa på samme sted som sist finner vi igjen stien og følger den tilbake til bilen. Ingen kyr å se nå, så de hadde vel funnet veien tilbake til setra for melking.

På vei ned langs Gardåa.

Vi avsluttet turen med seterkost på Elgsjømoen som i sommersesongen serverer middag i helgene. Om jeg skal være helt ærlig var ikke det noen høydare, så jeg kommer neppe til å spise her igjen.

 

Klasberget – listetopp i Røros

Turdato: 26.08.2017

Klasberget ligger nordøst for Røros, og om vinteren går det skiløype hit. Sist i august er det imidlertid apostlenes hester som gjelder, og vi skal bestige toppen fra Aursund-siden; altså fra nord.

Fra starten av turen. Veien vi er på vei opp vises såvidt til høyre i bildet.

Vi parkerte i veikanten ved Vestre Sandneset og begynte å gå oppover en grusvei. Ved grusveiens ende fortsatte en sti som vi fulgte. Stien ble etterhvert utydelig, men terrenget var greit å gå i så det var bare å ta sikte på fjellet.

Grei tur opp uten spesielle vanskeligheter. Det blåste friskt på toppen, så etter å ha tatt de obligatoriske toppbildene og kikket oss litt rundt fant vi le ved slagghaugen like ved toppen.

På toppen av Klasberget. Ingen imponerende varde, men topp er topp 🙂

Dunjakka er god å ha i pauser som denne. Overskyet og relatvit kjølig vær kan fort bli til en hustrig lunch om man ikke har med seg nok klær. Etter å ha spist kom også votter på for min del.

Slagghaug like ved toppen vitner om gruvedrift i tidligere tider.

Dunjakka ble beholdt på et godt stykke på tilbakeveien som mer eller mindre fulgte samme rute som opp. Grei liten topp med spor etter tidligere tiders gruvedrift og flott utsikt i alle retninger selv om fjellet ikke er imponerende høyt (900 moh).

Utsikt over Aursunden på vei ned.

Bringen – listetopp i Holtålen

Turdato: 24.08.2017

Bringen er ett av disse fjellene som jeg ofte har tenkt jeg skulle komme til topps på, men så har det bare blitt med tanken i veldig lang tid. Poenget er at vi kjører forbi avkjørselen til grusveien som går opp mot Bringen hver gang vi kjører til eller fra hytta, så dette er en topp som burde være grei å bestige – særlig siden det går grusvei helt opp. Riktignok kan man ikke kjøre hele veien opp, men likevel… Omsider ble det til at jeg tok en avstikker på vei til hytta en vakker august-ettermiddag.

Grusveien er bratt og smal det første stykket, men så vider deg ut og det blir slakere, selv om veien fortsatt stiger. Jeg kommer til Nålsjøan og vet at om ikke lenge vil jeg møte på en bom, men jeg ser ingen merket parkeringsplass. Dermed møter jeg på bommen og må rygge tilbake til jeg finner en liten lomme på siden av veien det bilen kan stå trygt inntil jeg er tilbake.

Siden det er grusvei hele veien til topps fra denne siden blir skotøyet joggesko. Fjellet kan også bestiges fra Selbusiden, da på sti.

Myrull – fjellets perle, spør du meg.

Jeg pleier ikke å like å gå på grusvei, men denne turen var så vakker at jeg nesten glemte grusveien. Nydelig fjellterreng  på alle kanter og en augustsol som sto lavere og lavere på himmelen etterhvert som jeg gikk. Noen reinsdyr + en hare krydret opplevelsen.

Det mangler ikke på bygg og andre installasjoner på toppen.

Når jeg kom høyt nok opp begynte dalføret Tydalen å bli synlig og på toppen ser man også mot Selbu. På toppen er det en masse installasjoner og bygg, så den er ikke voldsomt vakker, men om man glemmer det som er på selve toppen og heller fokuserer på det som er rundt av fjell og daler, så er det en opplevelse å være alene på toppen av  Bringen en deilig augustettermiddag som begynner å gå over i kveld.

Stor og fin varde på toppen av Bringen.

Veien ned ble den samme som jeg kom opp. En stadig lavere sol gjorde sitt til at lyset og stemningen i fjellet skiftet kontinuerlig. Oppsummeringen av turen er at det er en overraskende vakker tur til tross for grusvei og mye rart på selve toppen. Denne toppen vil jeg bestige fra Selbusiden en vakker dag.

På vei ned igjen.