Monthly Archives: desember 2017

I mål – med et nødskrik på årets siste dag

Med 2 timers innsats på 3T i dag (styrke og spinning) kom jeg akkurat i mål med mine 425 timer tur/trening i løpet av 2017.  Normalt burde jeg ha klart godt over 425 timer, men når halve november forsvinner i sykdom ble det plutselig mange timer å skulle ta igjen i desember. Det så jeg for såvidt ikke så mørkt på siden jeg skulle ha ferie i halve desember og normalt går mye tur når jeg er på Gran Canaria, men når murringen i hælen plutselig slo ut i en «førsteklasses» hælbetennelse ble jeg litt motløs. Hælbetennelsen er så vond at jeg neppe burde ha gått de timene jeg har gått på Gran Canaria, men det er det som er med slik mål da; de drar meg med, for jeg vil så gjerne klare det jeg har satt meg som mål. Og det klarte jeg. Fornøyd med det, ikke så fornøyd med hælen. Den må nå få hvilesårt tiltrengt hvile, så det blir lite gåing fremover. Håper at den vil være med på skiturer i vinter i stedet.

IMG_3085

Siste innsats i 2017.

Mål for 2018 er nå litt usikkert pga betennelsen. Blir den langvarig kommer jeg til å slite med å få til 425 timer som  i år, men jeg satser på å få det til. Blir det en kortvarig betennelse (håper, håper….), kommer jeg til å øke på antall timer. Alt mellom 450 og 500 timer – avhengig av når betennelsen evt. slipper taket.

Hvorfor mase sånn med å sette  meg mål? Fordi det motiverer. Enkelt og greit. Det får meg ut på tur og trening også på de dagene hvor jeg har mest til å ligge på sofan, og både kropp og psyke har godt av å være i bevegelse. Ikke slik å forstå at jeg aldri har en dag uten tur eller trening. Det har jeg selvsagt, men de dagene bør ikke bli for mange. Da begynner jeg å mistrives og savner bevegelse og aktivitet.

IMG_7639-COLLAGE

Noen av turene jeg gikk i 2017. Håndplukket for å unngå at de alle hadde grå himmel.

Målsettinger trenger ikke bare handle om antall timer man er i aktivitet gjennom året. Jeg bruker også samlerlister for å motivere meg selv til å sjekke ut nye turområder. Blant annet «samler» jeg på fjelltopper i Holtålen og Røros kommune, samt kommunetopper i Sør-Trøndelag. Sistnevnte liste går det trått med, men jeg er motivert for å ta et jafs av den til sommeren om hælen blir bra. Mangler blant annet nesten alle toppene på Fosen, så der må jeg legge inn en innsats.

Turåret 2017 er historie. Mange fine turer har det blitt også i år selv om jeg synes året har vært veldig grått værmessig, og det synes også på bildene fra årets turer. Håper inderlig at 2018 tar med seg mer sol til Midt-Norge.

God nytt tur-år!

Reklamer

Skarven (975 moh) – listetopp i Holtålen

Turdato: 17.08.2017

Hvorfor jeg ikke har tatt denne toppen tidligere har jeg ikke noe godt svar på, for den ligger ikke veldig langt fra hytta, ei heller er det langt å gå fra bilen for å komme til toppen. Denne ettermiddagen i august skulle den omsider til pers etter at jeg hadde benyttet formiddagen til å plukke multer i hytteområdet.

Det er utallige fjell i Norges land som heter Skarven, ja selv i Holtålen er det iallefall 2 eller 3 fjell som heter nettopp Skarven. Toppen jeg skulle bestige denne dagen ligger ved Øyungen i Hessdalen.

IMG_1781

Mot toppen. Et flymerke markerer toppunktet.

Jeg fikk parkert bilen ved veien oppe i et hyttefelt. Derfra fulgte jeg noe som lignet en traktorvei et lite stykke før jeg befant meg i stiløst myrterreng. Traktorveien skulle vise seg å ha vært brukt til å bore etter vann for hyttene, for det var flere vannbrønner opp gjennom der jeg gikk.

Det er utrolig mye skrenter og knauser i dette området og litt vanskelig å få oversikt. Jeg var derfor glad for at jeg hadde med gps’n. På den måten slapp jeg å rote for mye rundt før jeg sto på toppen, bare halvannen kilometer etter start.  Nydelig utsikt over Hessdalen med dens runde fjelltopper, og ikke minst Øyungen selvfølgelig. Jeg så også over til Båttjønndalen hvor vi hadde vært og fisket tidligere i sommer.

IMG_1773

Fra toppen av Skarven med utsikt over Øyungen.

På vei ned valgte jeg først å gå langs topp-partiet et stykke før jeg begynte å skrå nedover. Et stykke ble det veldig bratt, men det gikk greit. Det er bare å ta tiden til hjelp så går det meste. Nede på myrene fulgte jeg samme rute ned som jeg kom opp. Lite multer å se, og det lille jeg så virket som om det var frostskadd.

IMG_1782

Myrterreng – helt typisk for Holtålen og Trøndelag.

Bomtur etter multer

Turdato: 12.08.2017

Jeg er ikke så godt kjent med hvor det finnes fine multeplasser i Holtålen og Røros enda, så 2017 ble et år hvor jeg stadig oppsøkte nye områder i håp om å finne multer. Denne fine dagen tok jeg turen til Skjevdalen utenfor Røros og håpet å finne multer der.

IMG_1705

Straks over tregrensa.

Jeg slet litt med å finne en god parkeringsplass, så endte til slutt med å sette fra meg bilen i veikanten der veien var ganske bred før jeg bega meg avgårde i nordøstlig retning på grusvei som etterhvert gikk over til kjerrevei som igjen gikk over til sti. Det gikk ganske bratt oppover lia etter en stund og det ble varmt i godværet. Idet stien flater litt ut får jeg øye på en liten hytte. Samtidig ser jeg at det er myrer til venstre for meg, så jeg skrår ut til venstre i håp om å finne multer. Snakk om skuffelse. Det er ikke antydning til multer.

IMG_1708

Multer fant jeg ikke. I stedet gikk jeg meg på dette lille skjulet.

Jeg går derfor tilbake til stien for fortsetter oppover mot hytta. Der kommer jeg i prat med et hyggelig par som kan fortelle at det er lite med multer i området i år. De kan også fortelle at stien går til Marenvollen, en turistforeningshytte som jeg blant annet har overnattet i. Siden jeg bare hadde tenkt meg på multetur, hadde jeg ikke studert kartet så nøye, så jeg hadde ikke bitt meg merke i stier og hytter. Nå øynet jeg en mulighet for at det som kunne blitt en mislykket bærtur i stedet kunne bli en fin fjelltur.

IMG_1713

Langtjønna.

Jeg fortsatte derfor på stien og etter kort tid var jeg over tregrensen og oppe på snaufjellet. Utsynet var vidt og bredt, og stien lettgått og lett å følge for det meste. Som hyttefolket hadde fortalt, kom jeg etter en tids vandring til Langtjønna. Det hadde nå begynt å skye til. Dette pluss en kald vind og ingen mulighet for le gjorde tanken på pause ved tjernet til kun det; en tanke. Jeg fortsatte videre mot Marenvollen. Gråfjellet ligger og troner som en stor klump foran meg, og jeg vet at jeg har kommet over det fjellet på vei til Marenvollen for noen år tilbake. Stien jeg går på møter etterhvert den t-merkede stien som kommer ned fra Gråfjellet, men hukommelsen spiller meg et puss. Det jeg husker som et lite steinkast til Marenvollen fra foten av Gråfjellet, er betydelig lenger enn som så, og jeg synes jeg går og går. Omsider får jeg øye på Marenvollen nede i lia. Heldigvis er det fortsatt litt sol, så jeg rekker å nyte matpakken i solveggen på hytta før skyene antar en truende mørkegrå farge som dekker det meste av himmelen.

IMG_1718

Flotte Marenvollen som kan nås fra flere kanter.

Turen tilbake til Skjevdalen blir en småhustrig affære. Iskald vind og regnbyger gjør det til en kald fornøyelse selv om jeg for såvidt er godt kledd for forholdene. Slike turer som denne viser hvor fort det kan snu i fjellet. Jeg begynte i varmt, deilig sommervær, og kun 2-3 timer senere er den isnende vind, regn og mange grader kaldere. Derfor bør man alltid ha med seg en sekk med ekstra klær på fjelltur. Jeg kommer meg velberget ned til bilen og kan se tilbake på en fin fjelltur selv om det ikke ble med noen multer hjem denne dagen.

IMG_1715

Stimøte, evt. stilskille.

Knippen og Brekkfjellet

Turdato: 11.08.2017

Listetoppene på Røros-lista som jeg enda ikke har besteget, begynner nå å ligge et godt stykke fra hytta. Da er det greit å kunne ta to topper på en og samme og samme tur.

Kjøreturen gikk forbi Røros og videre østover før bilen ble parkert langs Brekkveien ved Aursundens søndre «arm».  Til fots bega jeg meg så opp gjennom et hyttefelt på grusvei. Der veien endte fulgte jeg en tydelig sti videre.  Jeg bestemt meg for å gå på Knippen (940 moh) først siden den var lengst unna bilen. På vei dit kom jeg over noen modne multer, så jeg stoppet opp for å plukke dem med meg i medbragt plastpose. Så mange ble det ikke, men kanskje var det flere å finne lenger opp på fjellet?

IMG_1688

Tilbakeblikk mot Knippen på vei mot Brekkfjellet.

Stien jeg fulgte endte på en liten topp som ifølge kartet heter Dravlbullen. Derfra var det god utsikt mot Knippen, men i stedet for å gå rasketse vei dit, valgte jeg å gå ned på noen myrer for å se etter multer. Det var heller skralt gitt, så jeg ga opp etter en stund og begynte å gå mot ett av dagens mål. Etterhvert som jeg nærmet meg ble det brattere, men helt greit å gå likevel. Vel oppe var det en fantastisk utsikt over Viglfjella, Tufsingen, Aursunden og mye mer. Dette måtte bli dagens lunchplass! Lenge satt jeg bare og nøt sola og utsikten. Det er nesten alltid fin utsikt fra en fjelltopp, men noen utsikter er finere enn andre, og dette var definitivt en av de finere.

IMG_1675

Panoramabilde av «varden» på Knippen. Vannet er Tufsingen og fjella er Viglfjella.

Men jeg kunne ikke bli sittende resten av dagen. Jeg hadde en fjelltopp til jeg skulle besøke. På vei dit gikk jeg nok en gang innom noen myrer, og denne gangen fant jeg endelig multer. Ikke noen bugnende myr, men nok til at det var bryet verdt å plukke. Dermed ble det å slenge av meg sekken og begynne å plukke. Med en velfylt pose gikk jeg videre mot Brekkfjellet når myra var plukket tom.

IMG_1697

På toppen av Brekkfjellet med utsikt til Aursunden.

Opp mot Brekkfjellet gikk det tungt. Det hadde vært en lang dag i mye myr, men opp skulle jeg. På toppen (som egentlig ikke er noen topp siden topplatået er kjempestort uten noen markert topp) slet jeg litt med å finne hva som egentlig var toppen. Den største varden sto på et punkt som definitivt ikke var det høyeste punktet, og der gps’n min markerte at toppen var, var det ikke stort til varde å snakke om. Jeg tok meg derfor en stor runde på topplatået for å være sikker på at jeg hadde vært innom toppen før jeg bega med nedover i en rett linje mot hyttefeltet og bilen. Litt kronglete var det med steiner skjult under lyng og myr, men omsider befant jeg meg atter en gang på grusveien og kunne slappe av ned mot bilen. En virkelig flott tur i et område jeg har lyst til å gå mer i.

Fjellstryk øst for Rugldalen

Turdato: 08.08.2017

Øst for Rugldalen ligger et fjellområde som jeg hadde lyst til å sjekke ut med tanke på multer. Jeg har vært i de sørlige områdene av fjellpartiet, nå tenkte jeg å bevege meg lenger nord.

IMG_1625

På vei nordover i fjellet mot Vola. Toppene sees lengst bak i bildet.

Utgangspunktet var Grønlivollveien hvor jeg fulgte vei/sti opp mot Torbertstjønna. Før jeg nådde tjønna dreide jeg bort fra stien og beveget meg på vestsiden av fjelltoppene som ligger på rekke og rad i nord-sør retning. Det er utrolig flott i dette området, og det er lite tilrettelagt i form av stier og skilting. Lite folk er det også, noe jeg anser som en klar fordel. Dessverre var det også fint lite multer å finne. Det minimale jeg fant var enda bare kart, så jeg ga tidlig opp håpet om å finne bær her oppe. I stedet la jeg kursen på skrått opp mot den nordligste av Volas to topper. På toppen surret det flere reinsdyr rundt, men de forflyttet seg raskt når jeg meldt min ankomst.  Flott varde på toppen her, og også flott utsikt selv om det var noen mørke skyer på himmelen mot sør/sør-vest.

IMG_1627

Varden på Volas nordligste topp.

Turen videre gikk oppå ryggen av Vola til den andre toppen som er den høyeste med sine 946 moh, Ingen stor og flott varde her, men nydelig utsikt. Jeg fortsatte deretter i retning Søvola (935 moh) som ligger på den samme fjellryggen, bare lenger sør. Også her var det reinsdyr på toppen, men denne gangen kun ett. Det er lettgått og fint terreng i området, og jeg hadde det helt for meg selv. Det er nesten utrolig at ikke flere har funnet veien til dette fjellområdet som ligger lett tilgjengelig mellom to dalfører. og  kun er 7 km. langt og 3,5 km. bredt. Det er imidlertid mulig å bevege seg enda lenger mot øst i retning Sylan dersom man skulle ønske å gå en lengre tur med overnattinger i telt dersom man krysser dalen øst for fjellområdet.

IMG_1643 (1)

Søvola med Aursunden i bakgrunnen.

Fra Søvola begynte jeg å bevege meg ned mot Torbertstjønna i håp om å finne ly for å spise matpakken min. Det blåste nemlig en iskald vind på toppene, og sola klarte ikke å varme meg. Helt i le klarte jeg ikke å komme, men vindforholdene ble i allefall roligere litt lenger ned, så jeg fikk spist maten min før jeg atter en gang begynte å bevege meg oppover. Planen var å gå over Torbertstjønnhøgda og deretter på skrå ned til jeg traff på stien jeg hadde kommet opp. Som sagt, så gjort. Mens jeg gikk der kjente jeg på følelsen av å ha vandret litt på måfå i dette vakre fjellområdet uten å treffe andre levende vesener enn noen reinsdyr, og på hvor ufattelig heldige vi er som har så lett tilgjengelige fjellområder som vi kan vandre fritt i. For meg har dette blitt mer og mer verdifullt med årene.

IMG_1633

Fjellet på sitt beste. Vidt og flott med lite mennesker. Storskarven heter det langstrakte fjellet i bakgrunnen.

Tamnesvola – listetopp i Røros kommune

Turdato: 7. august 2017.

Været denne dagen var ustabilt, men jeg tok sjansen og kjørte i retning Aursunden og håpet jeg kunne komme meg til topps på Tamnesvola uten å bli gjennomvåt. Tamnesvola er en liten topp som befinner seg på en halvøy i Aursunden, og ut fra det kunne se fra bilvinduet ville det bli en del høydemetere å forsere i skog.

Idet jeg kom frem til utgangspunktet begynte det å bøtte ned fra oven. Typisk. Jeg valgte å avvente siutasjonen i bilen og håpet regnet ville gi seg. Ventetiden virker lang i slike tilfeller, og til slutt ga jeg opp og bestemte meg for å kjøre videre rundt halvøya. Ut fra det jeg kunne se på kartet kunne Tamnesvola bestiges fra begge kanter av halvøya, og jeg fortsatt å håpe på opphold i bygene.

IMG_1595

Nydelig utsikt på toppen av Tamnesvola (883 moh).

Jeg hadde flaks, for regnet minket til det til slutt bare dryppet litt fra himmelen. Da ble bilen parkert i veikanten og jeg tok bena fatt opp en overgrodd traktorvei. Jeg ble selvsagt klissvåt på buksebeina siden alt av høyvokst gress var vått etter regnet, men sola skinte i allefall igjen, så jeg frøs ikke.

Traktorveien svingte etterhvet av i en retning jeg ikke skulle, så jeg gikk videre rett mot toppen i gress, skog og myr. Stort sett greit å gå, men tidvis tungt pga våt myr.

IMG_1594

Regnskyer truer fortsatt i sør/sør-vest.

Over skoggrensen ble det typisk fjellterreng for disse områdene med mose, lyng og myr, og etterhvert som jeg nærmet meg toppen ble utsikten bedre og bedre. Regnskyer truet fortsatt i retning vest, men Tamnesvola badet i sol og utsikten var flott til tross for en del skyer i enkelte himmelretninger. PÅ toppen er det en liten varde og en bok.

IMG_1605

Spor etter liv i tidligere tid ved Granoltjønna.

Veien ned gikk ad en litt annen rute enn jeg kom opp siden den var ubehagelig bratt et lite parti, Jeg passerte sørøst-enden av Granoltjønna der det sto et lite forfallent hus og en utedo til minne om tidligere tiders liv.

Jeg kom meg ned til bilen uten at regnet kom tilbake, så alt i alt ble det en fin tur og nok en listetopp kan krysses av på kommunetopplista til Røros,

 

 

Treningsmål 2017, nytt mål for 2018 og hælbetennelse

Det er i nå 11 dager igjen av 2017, og jeg tror jeg allerede nå må innse at målet om 425 timer med tur og trening i løpet av året ikke kommer til å bli nådd. Pr nu har jeg loggført 402 timer tur/trening. Det vil si at det gjenstår kun 23 timer for å nå målet mitt, eller ca 2 timer i snitt pr. dag.

Normalt burde jeg glatt ha klart å nå målet, men når halve november gikk bort i sykdom ble det bare halvparten så mye tur og trening som normalt. Jeg trodde likevel at jeg skulle klare å hente meg inn igjen her nede på Gran Canaria med masse fritid, men den gang ei. Jeg har hatt en murring i hælen i flere måneder, og her nede har betennelsen slått ut i full blomst. Så til de grader at jeg hinker rundt på morgenen fordi det er for smertefullt å trå på hælen. Det blir litt bedre utover dagen, og jeg har ingen planer om å sitte på ræva hele ferien, dog tror jeg ikke det er lurt å tyne hælen for mye ved å gå lange turer hver dag.

IMG_2902

På tur i åsene bakom leilkigheten.

Så sånn gikk nå det. Nesten i mål, men ikke helt. Det stopper meg likevel ikke fra å sette nye mål for 2018. Før hælbetennelsen slo ut hadde jeg tenkt på 450 timer, nå er jeg usikker, for fra tidligere erfaring vet jeg at slike betennelser kan være skikkelig gjenstridige saker. Forrige runde med hælbetennelse varte i nesten 3 år og medførte mye mindre turliv enn ønsket. Jeg håper imidlertid på at denne betennelsen blir mer kortvarig og satser derfor på 425 timer også i 2018. Nå blir det forhåpentligvis skisesong der hjemme i noen måneder fremover, og det er en snill aktivitet for vonde hæler, så hvis jeg er heldig roer betennelsen seg til det blir sommerføre i skog og fjell.

IMG_2899

Utsikt over Arguineguin.

Jul i varmen

I år blir det juleferie på Gran Canaria. Vanligvis pleier vi å reise i begynnelsen av desember, men i år blir det altså å feire selveste julekvelden her nede.

Ferien fikk en litt dårlig start hvor den ene tingen etter den andre ikke helt gikk etter planen. Tidlig morgen i Trondheim går flyet til Oslo 07.15. Der har vi  2,5 timers venting for flyet går videre til Las Palmas. Så langt alt vel. Nesten tre kvarter forsinket kommer vi oss avgårde fra Oslo, men kun en times flytur fra Oslo må vi snu. Sidepassasjeren min har fått et illebefinnende (hjerteanfall av noe slag) og var livløs en stund. Kapteinen tar dermed avgjørelsen om å returnere til Oslo, hvilket sannsynligvis var en helt korrekt avgjørelse, for sidemannen virket alt annet enn frisk selv om han livnet til etterhvert. Dermed ble det en times flytur tilbake til Oslo igjen og venting i 2 1/2 timer før nye piloter var på plass.

IMG_2863

Har fly, mangler piloter. Det var situasjonen til at vi ble sittende på Gardermoen i nesten 2,5 timer etter retur dit.

Vi ankommerLas Palmas 5 timer senere enn rutetid, og når ingen bagasje dukker opp kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs og stressa. Vi har nemlig en leiebil som skal hentes ut og dette er en lørdag og klokken er 20.30 på kvelden. Jeg begynner å frykte for at vi ikke får hentet den ut pga stengt leiebilfirma. Jeg løper dermed avgårde for å hente ut bilen før jeg returnerer for å melde bagasjen vår savnet. Det tar tid og jeg begynner å bli sliten og trøtt. Uten bagasje, men med leiebilnøkkel får vi startet bilen, men ut fra parkeringsplassen kommer vi ikke. Parkeringsbilletten jeg fikk fra han som overleverte bilen er ugyldig får jeg beskjed om og da åpner ikke bommen seg. Ytterligere tid går for å få tak i noen som kan hjelpe og klokka er langt på kveld før vi omsider er på vei sørover mot leiligheten. Det har nå blitt så sent at selv kveldsåpne butikker er i ferd med å stenge, så vi må ta en kjapp stopp i Vecindario, ikke langt fra flyplassen, for å få kjøpt litt mat,  vann og nødvendighetsartikler siden koffertene våre er bortevekk.

IMG_2873

Utsikt over Patalavaca fra Korset. Leiligheten vi låner er midt i bildet sånn omtrent.

Ingen optimal start på ferien, men vi kom oss iallefall til Gran Canaria og vi er begge friske. Det er langt bedre enn sidepassasjerens skjebne, og når koffertene blir levert på døra 24 timer senere kan ferien endelig begynne på ordentlig. Tanken på shopping etter nye klær og sko var ikke veldig forlokkende, så jeg var sjeleglad når kofferten min med alt jeg trenger for 14 dager her nede ble levert. Takke meg til mine brukte klær fremfor nye som må kjøpes (selv om vi var en liten runde etter truser og sokker på søndagen siden vi ikke har hørt noe om koffertenes skjebne).

I dag kom vi oss omsider ut på en tur i nærområdet. Uten joggesko, sports-bh, t-skjorter og shorts var ikke tur noe alternativ i går. Som vanlig gikk ferien første tur opp til korset i Patalavaca, bortetter ryggen på åssiden og ned den svingete veien til leiligheten. 70 deilige minutter i sol og akkurat passe turvarme. Jeg føler meg heldig som kan forlate Norge i den aller mørkeste tiden og nyte dagslys og varme på solskinnsøya Gran Canaria. Og snart har vi passer årets mørkeste dag og kan se frem mot lysere tider 🙂

Svenuken

Jeg ligger seriøst etter med turrapportene, og har ikke kommet lenger enn til 1. august, så nå er det virkelig på tide med en raptus her. Hvor har sensommeren og høsten blitt av? Med dette tempoet er jeg pensjonist i over-i-morgen!

Etter en tre-dagers roadtrip i Midt-Norge var hytta destinasjonen for resten av sommerferien. Beliggenheten ikke langt fra Røros tilsier at vi har et utall turmuligheter i nærheten, og denne sommeren ble til og med den første hvor jeg fisket igjen etter veeeeldig mange år uten. Artig, men noen fangst ble det ikke på meg. Neste år derimot….! Da skal ørreten bare passe seg!

IMG_1494

Ikke lenge etter start fra Ålen Stasjon passerer man noen gamle setrer. Her er det flott utsikt mot Ålen Skisenter.

Sommerferiens første tur i hytteområdet gikk til Svenuken. Det er en flott liten topp hvor utgangspunktet er Ålen stasjon. Det går stort sett bare oppover, men det er en trivelig tur. Først opp gjennom skogen på god sti, deretter kommer man opp på snaufjellet og går  forbi Litj-Svenuken før man begynner på den siste bratte stigningen opp til Stor-Svenuken.

IMG_1501

Toppen av Svenuken i sikte etter at vi har passert Litj-Svenuken.

Det var nydelig sommervær denne dagen, og opp gjennom skogen var det ikke et vindpust. Det endret seg som vanlig da vi kom over tregrensen. På toppen ved den lille steinhaugen som skal symbolisere en varde, blåste det hatter og votter, så i likhet med forrige gang vandret vi videre bortetter ryggen på fjellet for å se om vi kunne klare å finne le for vinden. Vi lyktes ikke 100%, men vi slapp iallefall å innta lunchen i kraftig vind der vi satt ved et bittelite tjern, eller kanskje heller en stor vanndam.

IMG_1512

Ved dette lille tjernet ble det matpause. I vannkanten var det stappfullt av froskeegg. Mon tro om det ble noe av dem? 1. august er lovlig sent til froskeegg å være.

Ned tok vi samme veien som vi kom opp, og denne gang som forrige undret jeg meg over hvor langt ned det egentlig er. Det virker som man går nedover i en  uendelighet, men det er selvsagt ikke tilfelle. Det er i realiteten en ganske kort tur, men all nedovergåingen kjennes godt i beina. Personlig foretrekker jeg å gå oppover selv om det er tyngre for kondisen.

IMG_1513

På vei tilbake over ryggen på Svenuken med nydelig utsikt over dalføret mot Røros.

Nok en nydelig tur på «go’-toppen» til Kjell Erik kan skrives inn i minneboka. Denne turen anbefales virkelig. Den er lett tilgjengelig fra Ålen stasjon og det er god sti hele veien opp til toppen.