Stabbmarka

I mai/juni flytter jeg til Klæbu og blir samboer med min kjære, og det er på tide å bli bedre kjent med friluftsmulighetene her. Klæbu som turområde er dog ikke helt ukjent verken for meg eller min kjære (som har bodd i Klæbu i langt over 20 år). Blant annet har vi vært mye i Nordmarka, men også Vassfjellet og Brungmarka er besøkt flere ganger. Stabbmarka derimot… det var ukjent territorium inntil denne helgen, for nå har vi vært på tur her både lørdag og søndag.

På tur til og ved Stabbtjønna.

Som de fleste andre turområder i Klæbu, er også Stabbmarka kupert. Fin trim å bevege seg her med andre ord. Også virker det som om det generelt er lite ferdsel her. I går traff vi ingen på turen vår, i dag tre mennesker og en hund fordelt på to turfølger.

Gårsdagens turmål var Stabbtjønna. Vi startet fra Svean og fulgte en skogsvei oppover. Et stykke opp i lia ble det en del (hard) snø og is å gå på, men ikke noe som gjorde turen uoverkommelig.

Snø og is på skogsbilveiene.

Ved Stabbtjønna klarte sola såvidt å krype over åsene en liten stund før den igjen forsvant bak trærne. Heldigvis er det ikke lenge til sola snur! Planen for lørdagen var bålpølser og vi hadde med både ved og øks, men noe å tenne bålet med…. nei det lå i en annen sekk som ikke var med på turen. Så da ble det kaffe og et halvt eple på hver til lunch.

Søndagstur med bålfyring. En helt ok 3. søndag i advent.

I dag skulle vi til Damtjønna, ikke så langt fra Stabbtjønna, men vi skulle da følge en annen skogsvei. Opp til Damtjønna tok det ikke mer enn ca 15 minutter. Litt vel kort søndagstur kanskje? I tillegg var åskammene rundt tjønna så høye at sola neppe ville kunne nå ned til oss.

Damtjønna. Isen lå tykk både her og på Stabbtjønna.

Dermed la vi i vei mot Stabbtjønna. Ifølge kartet skulle vi kunne følge en skogsvei et stykke, men det skulle vise seg at den med årene hadde blitt mer som et gjengrodd villniss. Etter mye bushing oppover tok «veien» slutt og vi fulgte noen dyretråkk nedover åsen. Heldigvis var terrenget mer åpent her. Vi kom etterhvert ned på skogsbilveien som vi gikk på i går, og var snart ved Stabbtjønna atter en gang.

På vei mellom Damtjønna og Stabbtjønna. Her begynner skogen å åpne seg litt mer enn lenger ned ved Damtjønna.

I dag var vi litt tidligere ute enn i går (når vi kom opp idet sola var på vei ned), så sola hadde enda ikke rukket å komme over åsene. Mens vi ventet på sola fikk vi fyr på bålet, for i dag hadde vi husket lighter. Og godt var det, for det var et par grader kaldere i dag, og sola er det ikke så mye varme i nå. Varme eller ei, det er aldeles nydelig med sol i mørketida, og nå er det bare en drøy uke til «solsnu». Juhuuu 🙂

Midt på dagen, men ser ut som kveld. Slik er mørketida.

En liten hytte med Vassfjellet i bakgrunnen. Her har det vært dyrket bøde vinterkål, rosenkål, grønnkål og kålrot i sommer. Noe av det var enda ikke høstet.

Besøk på den «nye» Vulusjøhytta

Dagens skitur ble lagt til Malvikmarka, nærmere bestemt fra Abrahallen (som ikke lenger er der) og inn til Vulusjøhytta. Det er minst et par år siden sist jeg var på ski i dette området, så det var på tide med et gjensyn.

Terrenget er småkupert og byr på massevis av utfordringer for meg som ikke er spesielt glad i nedoverbakker. Denne gangen gikk det overraskende bra i bakkene. Kun ett fall, og det presterte jeg å få til i bunnen av den lengste bakken når jeg trodde jeg var velberget nede. Note to self: Ikke mist konsentrasjonen før farten er nede på gå-nivå. Ikke bare gikk det bedre i bakkene enn før, men jeg synes også at selve skigåingen fløt bedre enn før, og til og med i slake oppoverbakker var teknikken bedre tidligere. Øvelse gjør mester? Jeg er fortsatt milevis unna det som kan betegnes som god teknikk, men det holder for meg at jeg merker fremgang i egne prestasjoner. Så i dag var det faktisk artig å gå på ski! Mindre slit enn tidligere og bedre fart. Fortsatt ikke så mye å skryte av, men igjen: fremgang for meg, og det må belønnes med klapp på egen skulder 🙂

Mildt og grått på dagens tur.

Etter gårsdagens flotte solskinnstur i Nordmarka var det litt nedtur at dagen i dag var helgrå. Heldigvis ingen nedbør, men et solid, grått teppe hadde lagt seg over himmelen og mildværet gjorde sitt til at den lille snøen som var, var våt og tildels isete. Det trengs påfyll av snø i Malvikmarka, for slik det er nå er det knapt snø å kjøre opp løyper i fremover. Innover mot Vulusjøhytta var det lite folk ute. Vi startet fra Abrahallen ti over elleve, og trodde ikke at vi var spesielt tidlig ute, men det må vi ha vært, for på vei tilbake til bilen møtte vi mye folk på vei innover i marka, inkludert en hel pulkgerilja (selvfølgelig i den lengste bakken).

Jeg har aldri vært inne i Vulusjøhytta (kun sett den fra utsiden sommerstid når den er stengt), men vet at den i år er kraftig utvidet i forhold til tidligere størrelse. Da vi ankom hytta rundt tolv var det god plass, men en del folk hadde allerede rukket å skrive seg inn i besøksprotokollen. Den «nye» Vulusjøhytta er riktig så trivelig og et utmerket stad å raste. Eneste lille minus er at de kun hadde kaker og sjokolade som inneholder gluten. Ren melkesjokolade eller Firkløver hadde vært fint å ha i sortimentet på hytta.

Vi tok samme vei tilbake til bilen som vi kom. Stikk i strid med hva jeg hadde trodd på veien innover mot hytta, viste det seg at det var mer unnabakker på returen, så i dag har jeg virkelig fått trent opp «bakke-psyken».

Vulusjøhytta med god plass til flere besøkende.

Søndagstur

Etter en skikkelig møkkadag i går hvor hele kroppen verket på grunn av ledd- og muskelsmerter, våknet jeg i dag uten annet vondt enn den sedvanlige hælbetennelsen. Dermed var det klart for en luftetur i marka.

Turen gikk fra Bekken til Liåasen med retur om Styggdalen via stier litt ovenfor Austlia. Parkeringsplassen på Bekken var smekkfull og det krydde av folk, men allerede idet jeg tok av fra grusveien mellom Bekken og Estenstadhytta var folkemengden redusert med over 80%. Når jeg litt senere også forlot stien som går gjennom Styggdalen og gikk i retning Lomtjønna og Liaåsen var det enda mindre folk å se, og slik fortsatte det. Jo høyere opp jeg kom, jo mindre folk. Akkurat slik jeg vil ha det 🙂

Blikkstille på Estenstaddammen

På Liaåsen kunne det vært fantastisk utsikt over Jonsvatnet og fjellene i øst, men slik det er, er utsikten helt gjengrodd. På vei ned igjen, mot Austlia, får man på et lite parti fin utsikt østover, og jeg kunne da konstatere at fjellene enda er snøfrie 🙂

Stiene i marka er for tiden til forveksling lik gjørmebad, så her nytter det ikke å være redd for å bli møkkete. At kommunen driver utvidelse av stien i Styggdalen hjelper heller ikke på. På veien ned mot Bekken kom jeg gjennom stikrysset nedenfor Månen hvor 4 stier møtes. Her var det umulig å passere uten å marinere skoene i gjørme, så jeg gikk i en bue for å unngå det verste sølet. Jeg håper virkelig ikke at kommunen har tenkt å la dert være slik til vinteren kommer.

Minner mer om et gjørmebad enn en sti

Selv om sola meterologene lovet oss ikke har vist seg i dag, var det fint turvær. Overskyet, oppholdsvær og så godt som vindstille. Temperatur på rundt 12 grader.

Kom deg ut dagen

I dag er det «kom deg ut dagen» og den markeres meg forskjellige arrangementer landet over i regi av turistforeningen. Selv trenger jeg ikke akkurat noen dag for å komme meg ut på tur, og jeg holder meg i allefall unna alle slags arrangementer  på slike dager da jeg ikke trives spesielt godt i masse ståk og bråk.

Dagen startet ikke lovende med skikkelig silregn, men utover dagen lettet det og sola tittet frem.

Nydelig ved Tømmerholtdammen i dag.

Jeg kom meg ut i en fart og gikk en tur i raskt tempo fra Lohove til Estenstadhytta via dammene og en lite brukt sti fra den øverste dammen til hytta. Jeg var ikke alene om å ha kommet meg ut på tur i en fart, for på hytta var det nesten fullt hus og det hadde visst kommet brått på for de som driver hytta. Sola hadde forsvunnet igjen, men det var fortsatt opphold og fin temperatur, så jeg fant meg en plass langs hytteveggen for å slippe bråket innendørs, og koste meg med kaffe og kanelsnurr.

Returen la jeg om lysløypa i retning Stokkanhaugen før jeg brøt av og gikk ned til Bekken på fine stier hvor det er langt mindre trafikk enn langs veien mellom Bekken og hytta. Fra Bekken valgte jeg å gå samme rute som til hytta for å slippe å gå på grusvei til Lohove. Hælen sa tydelig ifra hva den mente om helgens aktiviteter og gjorde dritvondt, så mer grusvei enn høyst nødvendig var helt uaktuelt. Jeg er så leeeeeeeeei av den fordømte hælen!

Jeg var ikke alene om å komme meg ut på Kom-deg-ut-dagen. Nesten fullt på Bekken.

Kosetur i Estenstadmarka

Etter to toppturer på rad var det tid for å roe litt ned. Etter en noe fuktig start på søndagen klarnet det opp og det var klart for en sen søndagstur som ble lagt innom Estenstadhytta for kaffe og kanelbolle i solveggen.

Estenstaddammen en fin søndag ettermiddag.

Rester av en gammel demning. Sannsynligvis fra den tiden hvor Estenstaddammen var drikkevannskilde for Trondheim.

Arbeidene fortsetter i Styggdalen.

En av få blomster som enda blomstrer. Høsten er på vei, ingen tvil om det.

Vikarauntjønna ved turens slutt.

Sensommerhelg

Denne helgen markerte antageligvis slutten på sommeren 2012 her i Trøndelag. Lørdag opprant med sol og mange deilige varmegrader slik vi har vært bortskjemt med en hel uke til ende er oppe i Trøndelag, men i dag kom regnet tidlig på formiddagen, og det virket som om det skulle ta igjen for alle de regndråpene vi har sluppet i det siste. Men faktisk… etter 3 sammenhengende uker med sol og varme var det forfriskende med litt regn.

Gårsdagen ble brukt til å sykle Litjrunden om Jonsvatnet for å spare hælen litt. Sykling går nemlig helt fint. Det ble 2 1/2 mil i nydelig sommervær. Når jeg syklet med utsikt til Jonsvatnet kom lysten til å ha en liten «byhytte» med full styrke. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha hytte så nære hjemme, men akkurat i går hadde det ikke gjort noe med en liten hytte nede ved vannet 🙂

Trolsk stemning ved Lomtjønna

I dag har jeg vært en runde i Estenstadmarka etter at regnet ga seg. Det er fantastisk deilig å være på tur i «nyvasket» natur. Fuktig dis lå over landskapet og skapte en trolsk stemning. Og den trolske stemningen ble ytterligere forsterket når jeg plutselig la merke til en naken badenymfe som var på vei opp av Lomtjønna etter en dukkert. Bekkene rant litt ekstra ivrig i dag etter at regnet hadde gitt ny vannforsyning til vann, tjern og myrer som sendte vannet videre ut i sildrende bekker. Og duften av våt natur; den kan nesten ikke beskrives. Alle sanser får sitt når man er på tur etter regnet.

Trærne speiler seg i en stille Estenstaddam

De fleste sommerblomster er avblomstret nå, men noen sensommerblomster står enda igjen og gleder turgåere med vakre former og farger. De hvite klokkeblomstene som omkranser Styggdalen blomstrer for fullt nå, og varsler om at høsten er på vei. Forhåpentligvis blir det en fin høst med lite regn og mye sol. Synes vi fortjener det etter denne sommeren her.

Når disse blomstrer er det ikke lenge før høsten er her.

Beversafari 29. april 2012

Søndag kveld kjørte vi opp til Nedre Leirfossen Kraftverk for en liten kveldstur ved Nidelva. Håpet var å få se bever, noe jeg aldri har gjort annet enn på tv. Leirfossen er kjent for å huse bever, men jeg trodde vel egentlig ikke at det lille dyret skulle vise seg for oss.

Demningen ved Nedre Leirfossen Kraftverk

Utsikt mot Øvre Leirfossen Kraftverk

Vi tuslet innover i retning Øvre Leirfossen Kraftverk og svingte etterhvert av oppover mot restene av Leira Fort og Bjørkmyr. Her var det tydelige spor etter bever i lia. Helt utrolig hvor store trær dette lille dyret klarer å felle. Selv om sporene etter bever tok det meste av oppmerksomheten min klarte jeg ikke å unngå å legge merke til hvor utrolig grønt det var her nede ved elva. Trærne hadde et lysegrønt skjær og varslet om at det er vår selv om gradestokk og vær stort sett har minnet om mild vinter i hele april. Det er i allefall stor forskjell på hvor langt våren har kommet nede ved Nidelva kontra i Estenstadmarka. Deilig å få en påminnelse om at naturen snart eksploderer i herlige, flotte farger 🙂

Rester av gamle bunkerser. Tror det er gamle Leira Fort, men det har vært vanskelig å finne noe info om dette fortet.

På toppen ved restene av de gamle bunksersene snudde vi og tuslet nedover igjen. Denne gangen la vi kursen helt nede ved elva. Det tok ikke lang tid før den første beverhytta dukket opp.

Beverhytte

Og like etterpå dukket også en bever opp! Oh lykke 🙂 Stille og rolig kom den svømmende oppover elva. Tenk å ha sånn flaks at jeg får se bever på min aller første «beversafari»?! Litt lenger ned hører vi plutselig et plask og der dukker det jammen opp to til. Dessverre valgte de (selvfølgelig!) å holde god avstand til oss så bra bilder ble ikke så lett å få tatt med mitt kamera. Ikke hadde jeg med meg kikkert heller og det angret jeg bittert på. Neste gang blir den med!