På det høyeste punktet på Valdresflye er det en café som driftes av DNT hvor man kan få kjøpt drikke, småretter og vafler. Arkitekturen på bygget er råflott, synes jeg, og på vår vei hjemover stoppet vi her siden det så ut til at det enda ikke var stappfullt (som det har vært de andre gangene vi har passert senere på dagen).
Egentlig var det litt for tidlig på dagen for vaffel, men av og til er det greit å gjøre et unntak. Hadde jeg visst at vi fikk en stor vaffelplate hver, tror jeg vi hadde nøyd oss med en på deling, og skal jeg være ærlig, syntes vi heller ikke at vaffelen var noen høydare, så du er herved advart!
Flye 1389 med sin futuristiske arkitektur.
Utsikten og bygget i seg selv er det imidlertid ingenting å si på, og hvis man først kjører over Valdresflye, er det absolutt verdt å stoppe her. Mens vi satt der og gomlet vafler fant vi ut at vi like gjerne kunne ta dagens tur der vi var. Jeg hadde egentlig planlagt en tur fra Lemonsjøen, men den får vi ta en annen gang.
Så etter at vaflene var oppspist og kaffen drukket, ruslet vi opp til Fisketjernnuten (1527 moh). Det er ingen sti opp til toppen iflg. Norgeskart, men i virkeligheten er det en tydelig sti, antagelig oppgått av vaffelspisere som oss. Lett stigning hele veien etter et lite flatt parti i starten.
Toppen på Fisketjernnuten.
Topplatået er vidt og brett, så utsikten er noe begrenset, men det er likevel en fin rusletur om man ønsker å røre litt på seg etter å ha satt til livs vafler eller ostesmørbrød på Flye 1389.
Vi var ikke alene på toppen, så vi drøyde ikke lenge før vi ruslet nordover på topplatået mot et par andre høyder med varder på før vi returnerte i retning caféen.
Den nordligste høyden på Fisketjernnuten.
Denne dagen stoppet vi også ved Ridderspranget. Det er jo strengt tatt ikke så mye å se annet enn en flott elv hvor erosjonen over tid har laget et gjel som man visstnok kan hoppe over. Sagnet sier iallefall at ridder Sigvat reddet en kvinne fra å bli ufrivillig gift ved å befri henne fra fangenskap og hoppe over Ridderspranget med henne.
Ved Ridderspranget (men selve spranget er ikke synlig på dette bildet).
Det er mange, mange år siden jeg første gang hørte om og så bilder fra Knutshøe i Jotunheimen, og eggen ble umiddelbart ført opp på min liste over topper som skulle gås. Så går årene uten at jeg er i nærheten av Jotunheimen, og i mellomtiden har Knutshøe blitt en hit på sosiale media, og nå skal «alle» gå Knutshøe. Vel, det får ikke hjelpe. Når vi pga. været endret planene for årets sommertur i siste liten, og vi er i nærheten av Knutshøe, ja da må jeg også gå turen selv om jeg frykter at vi blir gående i kø.
Hils på Knutshøe; Besseggens tøffe lillebror.
Dagen starter derfor med at vekkerklokka ringer 05.30. Det er tross alt ferie, og jeg gidder ikke noe stress om morran. Jeg vil ha god tid til frokost og kaffe før vi setter oss i bilen og kjører til Vargebakkan parkering på Valdresflye. Dit kommer vi rundt halv åtte på morran, og allerede da er alle parkeringsplasser opptatt av bobiler og teltere som har slått opp teltet ikke langt fra parkeringsplassen. Vi må dermed parkere på veiskuldra og utover dagen er det utallige andre som også gjør det.
Vi har akkurat startet oppstigningen til ryggen. Dette tror jeg er rett før første klyveparti.
Det er en nydelig dag med sol fra nesten skyfri himmel, men ikke veldig varmt i lufta. Perfekt toppturvær egentlig. Stien over Knutshøe er ikke merket, og en liten stund etter at vi har krysset elven Varga på bro møter vi på et skilt som spør om vi er erfarne nok til å ta turen over Knutshøe, og informerer om at det er en krevende tur uten muligheter til å ta snarveier ned og at turen innebærer luftig klyving. Jeg visste om det med klyvingen, men likevel…. *gulp*
Erfaren og erfaren… jeg har gått utallige fjellturer og toppturer, så sånn sett er jeg vel erfaren, men med en høyst reell høydeskrekk kan jo klyvepartiene på eggen bli utfordrende. Mht snarveier gir det seg nesten selv for det er stupbratt ned på begge sider av eggen. Eggen i seg selv er imidlertid bred, så den utfordrer ikke høydeskrekken noe særlig (med unntak av den ene gangen (eller to?) hvor stien går utpå kanten).
Tilbakeblikk mot starten av ryggen.
Jeg gikk Besseggen i slutten av august 2010 (med nysnø oppover eggen), og jeg kan ikke huske at jeg syntes klyvingen der var spesielt utfordrende, så jeg regner med at jeg skal komme meg over Knutshøe også, særlig siden jeg ikke går alene og kan få litt hjelp om det skulle vise seg nødvendig.
Utrivelig vær på Besseggen.
Vi har ikke gått langt før vi lurer på hvor stien egentlig går. Vi har begynt stigningen opp til Knutshøe og plutselig deler stien seg. Etter litt utforsking bestemmer vi oss for stien til venstre som etter kort tid dreier til høyre, og vips – det første klyvepartiet. For folk uten høydeskrekk og litt erfaring med å klyve, er ikke dette partiet noen utfordring i det hele tatt. Det er gode tak hele veien, men jeg liker meg uansett ikke i bergveggen, og svetter av redsel og kjenner antydning til gelebein. På ett punkt får jeg sambo til å gi meg et lite dytt i ræva da steget kjennes litt for langt for meg som er medlem i «kortfot-klubben». Heldigvis er det ikke så mange klyvene som skal til før vi er oppe på stien som tar oss videre. Puh… da er det bare ett klyveparti til å grue seg for, og nå har jeg ikke noe valg, jeg må opp, for det er nemlig helt uaktuelt å gå ned den lille bergveggen jeg nettopp kløv opp. Det er bare én ting som er verre enn å klyve opp, og det er å gå ned slike klyvepartier. Siden det ikke er andre på stien så tidlig slapp vi kø på dette punktet, og jeg skapte heller ingen kø da jeg brukte litt tid opp. Jeg har ingen bilder fra noen av klyvepartiene siden jeg hadde mer enn nok med klyvingen, og sambo tar nesten aldri bilder med mindre jeg minner han på det.
Utsikt innover Jotunheimen. Leirungåe renner gjennom dalen fra Øvre Leirungen.
Stien videre er lettgått og etterhvert som vi kommer høyere blir utsikten bare finere og finere. Når man går Knutshøe denne veien har man utsikt innover i Jotunheimen nesten hele veien over eggen, og på en dag som dette kan utsikten neppe bli bedre. Norge altså på dager som dette ❤ Jeg forventer hele tiden at noen unge sprekinger skal ta oss igjen siden vi rusler i et rolig tempo, men enn så lenge er det ingen å se på eggen der vi kom fra. Vi ser imidlertid ett menneske ved toppen, og lurer på om han kommer til å være der når vi kommer opp.
På vei ned i siste skaret før klyving opp til toppen.
Etter ca 3,5 km. står vi oppe på en høyde og ser ned på et lite skar vi må ned for å begynne siste klyving opp til toppen av Knutshøe. Sett herfra ser ikke veggen så ille ut, og jeg tenker at dette fikser jeg lett. Kort oppsummert: jeg fiksa det, men herre jemini for noen gelebein og for en puls jeg hadde. Som i forrige klyveparti er det også her gode tak hele veien, men det er et lengre parti som må klyves, og jo høyere opp jeg kommer, jo større er fallhøyden, bokstavelig talt. Det er lenge siden jeg har vært så redd, men samtidig er det noe med å utfordre seg selv og kjenne på mestringsfølelsen når man har gjort det man er redd for. Jeg lever det meste av livet mitt godt innenfor komfortsonen (som de fleste av oss gjør), og da kjennes det godt å utfordre seg selv litt og gjøre ting man egentlig ikke tør – innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg har ingen planer om å utløse noen redningsaksjon fordi jeg har tatt for store sjanser i forhold til psyke og ferdigheter, men dette mener jeg er innafor, spesielt siden jeg ikke går alene.
Fortsatt ved godt mot på dette tidspunktet.
Etter et par nervepirrende minutter eller tre eller fire eller fem (?) er klyvingen unnagjort og jeg kan helsvett spasere opp til varden på toppen og la pulsen roe seg. Fortsatt har ingen tatt oss igjen, og han vi så på toppen tidligere har gått videre, så vi kan nyte toppen og den spektakulære utsikten helt alene. Etter at de obligatoriske toppbildene er tatt finner vi oss en plass hvor vi kan nyte utsikten og spise lunch. Sett i ettertid kunne vi drøyd lunchen litt siden hele turen er rundt 13 km. lang, og kun 4 km. er tilbakelagt når vi sitter på toppen. Knutshøe er proppfull av fine utsiktspunkter, og slik sett er det slett ikke påkrevd å innta matpakken på toppen for å få mat med utsikt.
På toppen. Besshøe i bakgrunnen.
Vi har ikke sittet lenge ved toppen før det kommer flere opp, men de er uansett færre enn jeg hadde fryktet selv om det er en jevn strøm en periode. Det føles likevel aldri folksomt eller trangt på toppen. Jeg sliter litt med en nerveknute som gjør vondt på det ene fotbladet og har derfor tatt av meg fjellskoene mens vi spiser. Til tross for strålende sol er det ikke så varmt og en liten trekk sørger for at føttene blir ganske kalde etter kort tid. De må derfor tulles inn i ullgenser og vindjakke for å unngå at jeg blir altfor kald, for jeg har ingen planer om noen snarlig avgang. Fra toppen ser vi en jevn strøm av vandrere på vei mot Besseggen på andre siden av Gjende, og båter går i skytteltrafikk på Gjende.
Stien videre fra toppen.
Til slutt er det temperaturen som får oss videre. Sol fra skyfri himmel er ikke nok når lufttemperaturen ikke er veldig høy og det i tillegg blåser litt. Stien videre går nedover i stort sett greit terreng. Enkelte steder brattere enn «normalen», men aldri så bratt at det føles utrygt selv om jeg må «skli ned» på rompa et par steder pga skrenter som er akkurat litt for høye til at mine ben når ned.
Øvre Leirungen, Leirungsåe og Gjende sett fra toppen av Knutshøe.
Stien er stort sett ganske grei å følge, men på ett punkt er det ingen synlig sti fordi underlaget er kun stein. Da er det godt å se en flat stein som er reist på høykant hvor det er malt en stor rød prikk som viser veien videre. Et annet sted møter vi et skilt som viser vei og et annet som advarer mot å gå ned renna og ber oss om å følge ryggen. Et tydelig stispor nedover tyder på at det er mange som har forsøkt å komme seg ned denne veien, trolig uten å lykkes siden det ikke er noen snarveier ned fra Knutshøe.
Niks, her kommer man ikke ned. Følg ryggen!
Jeg begynner etterhvert å bli mer enn klar for å komme meg ned i Leirungsdalen, og synes vandringen på ryggen er et evighetsprosjekt, og siste biten ned gjennom bjørkeskogen er bratt. Enda godt det er bjørketrær å henge seg fast i på vei ned.
Nydelig utsikt selv om vi har kommet et godt stykke ned.
Omsider er vi nede og nå venter rundt 6 km. svett og noe smertefull vandring i Leirungsdalen langs foten av Knutshøe. Lårmusklene mine har som vanlig begynt å verke og for min del kunne turen vært slutt nå, men vi må tilbake til bilen, så det er bare å gå på.
Tilbakeblikk over turen som er gått. Det gir seg vel selv at det ikke er noen snarveier ned.
Vi tar imidlertid først en pause ved ei hytte som ligger ved Øvre Leirungen, og mens vi sitter her passerer det mange som også har gått over Knutshøe. De får følge med myggen så lenge stien går i bjørkeskogen. Det blir bedre når stien etterhvert runder begynnelsen av Knutshøe og vi treffer igjen stien vi gikk innover.
Uthuset til hytta der vi tok en pause.
Leirungsdalen er en vakker dal, og aller finest er den hvis man går motsatt vei av oss og ser innover på topper med sommersnø i Jotunheimen. Da vi kommer tilbake til veien ser vi uhorvelig mange biler parkert langs veien. Selv om jeg aldri opplevde turen som folksom eller merket antydning til kø noe sted (lurt å starte tidlig!), så er det åpenbart mange som har tatt turen over Knutshøe denne dagen. Noen startet til og med da vi var nesten tilbake ved bilen, så her er det «trafikk» hele døgnet på fine sommerdager som dette.
Nydelige Leirungsdalen.
Endelig fikk også jeg gått Knutshøe, og den er akkurat så vakker som jeg trodde og mer utfordrende enn jeg trodde også. Jeg hadde ikke regnet med å bli så gele i beina som jeg ble i klyvepartiene, men jeg kom nå opp uten å «fryse fast” i bergveggen, og siden vi startet så tidlig som vi gjorde fikk jeg klyve i fred uten at jeg trengte å stresse fordi andre ventet på tur.
Starten av Knutshøe. Ett menneske kledd i svart med liggeunderlag i sekken er på vei opp klyvepartiet.
Bitihorn (1607 moh) kalles porten til Jotunheimen, og det er en mastodont av et fjell som er umulig å overse uansett hvilken vei man ser det fra. Dog er det nok fra Beitostølen-siden fjellet ser mest imponerende ut.
Bitihorn slik vi ser den ved turens begynnelse.
Det er to ruter opp til toppen, og grunnet min høydeskrekk valgte vi å gå fra nordvest da denne ruten ikke har noen luftige partier.
Før vi dro til Beitostølen ble det meldt sol og greie temperaturer i området, men vi våknet til en grå himmel. Dog så det ut til å bli ok turvær, så vi la avgårde fra parkeringen ved lapp-campen før halv ti på morgenen. Det sto allerede noen biler på parkeringen da vi kom, men på vei opp til toppen verken så eller møtte vi et eneste menneske før vi nådde toppen.
Lave skyer på vei ned.
Turen starter flatt og fint på tydelig rødmerket sti, og etter ca 1 km. gange viser et skilt stien videre mot toppen av Bitihorn mens den rødmerkede DNT-stien fortsetter rett frem. Det er forøvrig mulig (og sett fra mitt ståsted; anbefalt) å fortsette litt lenger frem på tydelig sti før man skrår oppover. Da unngår man et parti med svært steinete sti.
Videre opp mot Bitihorn er det også merking, men frem til man kommer til steinura er det umulig å gå feil da stien er svært tydelig. Den er også veldig lettgått, men det er klart; det går oppover og for meg som ikke har superkondis merkes det på pulsen. Vi får litt sol på denne delen av turen, og utsikten over Bygdin og innover Jotunheimen er helt nydelig.
Utsikt mot Bygdin på vei opp.
Jeg husker ikke helt på hvilken høyde steinura begynner, men den lettgåtte jord/leirestien går etterhvert over i mer steinete sti og steinur. Ikke noen vanskelig ur, men likevel ikke like lettgått som lenger ned, og her er jeg glad det er merking oppover siden stien naturlig nok ikke er like tydelig her.
Etter halvannen times jevn gange når vi toppen, og vi blir litt overrasket over at det er såpass mange her når vi ikke har sett noen på tur opp foran oss. Det er også et stort telekommunikasjonsanlegg på toppen, så selve toppen er ikke særlig billedskjønn.
På toppen av Bitihorn.
Det blåser noe infernalsk her oppe, og skydekket har tettet seg til og fått en mørkere grå farge. Blir det regn mon tro? Vi tar noen bilder av en grå utsikt og toppvarden før vi søker ly bak bygningen på toppen for en matbit.
Det blir en kortere pause enn tenkt for til tross for tørr ullgenser og dunjakke er det kaldt, og vottene må på når brødskivene er spist. Dessuten ser det ut til at det er regn på gang, og jeg vil helst ned steinura før regnet treffer oss.
Utsikt før skyene datt ned. Valdresflye sees tydelig ved foten av fjellet.
Det rekker vi ikke. Vi har ikke kommet langt nedover før vi kjenner de første regndråpene, og ut fra himmelen å dømme er det like greit å få på seg regnklær først som sist.
Regntett bekledning måtte på gitt.
Utsikten som var høvelig grei på tur oppover blir nå ikke så mye å skryte av. Vi møter masse folk på tur opp, men de kan ikke regne med noen utsikt på toppen, for skyene har senket seg over både Bitihorn og øvrige topper i Jotunheimen.
Turen ned går greit, og en liten stund slutter det å regne. Lenge nok til en liten pause og den siste brødskiva. På parkeringen er det fullt av biler. Ikke overraskende ut fra antall mennesker vi møtte som var på vei opp da vi gikk ned.
Trøndersommeren har sviktet totalt, og stort bedre så det ikke ut til å skulle være i Ålesund og Stryn, dit vi egentlig hadde tenkt oss i starten av ferien. Vi endret dermed planer i siste liten og dro til Beitostølen i stedet hvor værmeldinga lovet sol.
Utsikt fra leiligheten ved ankomst Beitostølen.
Siden Norge er Norge, ble det ikke så mye sol som lovet, men det ble iallefall mindre regn enn det vi har hatt hjemme og en del sol. Ved ankomst Beitostølen sist lørdag var det riktig så fint med sommerlige temperaturer og sol fra skyfri himmel. Deilig for en værsyk utflytta østlending i Trøndelag.
Søndag våknet vi til en akk så velkjent farge på himmelen; grå, og temperaturen var slett ikke så sommerlig lenger, men det var iallefall oppholdsvær. Siden jeg hadde slitt med en lett utmattelse i drøyt en uke, ble første topptur i ferien av det enkle slaget: Gravolskampen på små 1281 moh. Det er en svært beskjeden høyde i disse trakter hvor 2000-meter topper ligger på rekke og rad.
På toppen med utsikt over Vinstre.
Utgangspunktet er i en sving ikke langt fra Beitostølen sentrum der det er noen få parkeringsplasser. Vi var tidlig ute og parkerte som førstemenn på plassen. Siden ingen av oss hadde lest kartet godt nok, startet vi like gjerne turen ved å bomme på stien når vi valgte den bredeste og mest synlige stien opp fra parkeringen. Ja,ja… det var ingen krise, men medførte litt ekstra tur og en høyst unødvendig opp- og nedstigning for å komme ned på den stien vi skulle følge.
På vei tilbake med Bitihorn midt imot.
Da vi omsider var på rett vei var det null problem å finne veien til toppen. Enkelte steder var det lagt ut klopper. Det kan nok være bløtt på disse plassene i perioder med mye nedbør, men nå var det tørt og fint. Etter omlag en time og tyve minutter var toppen nådd. Flott utsikt over innsjøen Vinstre og Bitihorn, men vinden gjorde at vi fort trakk litt ned og fant ly bak en skrent for lunchpause.
Toppvarden på Gravolskampen.
Returen gikk samme vei som vi kom minus den unødvendige bomturen, men det er mulig å gå en rundtur her ved å gå ned til Vinstre, gjennom Oledalen og opp på Oledalsbrynane.
Mot Bitihorn og Jotunheimen.
På vei hjem møtte vi mange som var på tur innover. Vi hadde startet tidlig og fikk turen innover fjellet for oss selv. I disse traktene er det greit å komme seg avgårde tidlig. Ikke bare for å slippe køgaåing, men også for å få parkert nære utgangspunktet for turen.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 