Den mindre brukte delen av Ladestien

I slutten av september gikk jeg søndagsturen på Ladestien, men ikke mellom Korsvika og Leangen Gård som er det vanlige for meg og ganske mange andre. I stedet la jeg turen i retning Grilstadfjæra via Sjøvegen. Sjøvegen har hatt bebyggelse lenge, men Grilstadfjæra er en helt ny bydel som er i ferd med å reise seg ved sjøen.

Jeg nærmer meg Grilstadfjæra og marinaen.

Strekningen mellom Sjøvegen og Grilstadfjæra har jeg faktisk aldri gått før, og den var overraskende sjarmerende med en blanding av ærverdige gamle hus og nyere seniorboliger i en utradisjonell stil før man til slutt havner i den nye bydelen som delvis allerede er bebodd, og delvis er under bygging.

Jeg gikk hele veien bort til marinaen før jeg snudde nesen i retning Leangen Gård hvor bilen sto parkert. Det var vakkert høstvær denne søndagen, men ganske kaldt i lufta, så sommervarmen virket å være en saga blott.

På vei mot marinaen langs sjøen i Grilstadfjæra.

Tilsammen ble det nesten 10 km. på tur denne dagen, og mange nye synsinntrykk. Denne delen av Ladestien er virkelig å anbefale som en variasjon til den vanligere delen av stien. Den er forøvrig atskillig mindre kupert enn delen mellom Korsvika og Leangen Gård, så den passer perfekt på dager hvor kroppen ikke er helt samarbeidsvillig (slik min ikke var denne dagen).

En av flere rasteplasser langs stien. Nydelig utsikt er det på dem alle.

På tur langs en nedlagt jernbanelinje

I sommer var det offisiell åpning av en gangsti som går langs sjøen på en nedlagt jernbanelinje: Hommelvikstien. En ettermiddag i september kjørte kjæresten og jeg til Hommelvik for å rusle langs denne gangstien.

Her startet turen: ved småbåthavna rett utenfor Hommelvik sentrum.

Det var nydelig vær, men høstsola er lav, så store deler av stien lå i skygge da vi gikk og det var småkjølig i lufta.

Vi parkerte ved båtklubben og fulgte skiltene rundt Svartneset i retning Flatholmen. Gangstien er lettgått og egner seg både for barnevogn, rullestol og sykkel. Langs stien er det flere steder satt ut benker og bord for de som har med niste. Denne ettermiddagen hadde en familie tatt med seg middagen ut og de små barna så ut til å storkose seg.

Bred og godt opparbeidet tursti langs sjøen.

Der Flatholmen stikker ut i sjøen stopper gangstien og man kan se den gamle jernbanelinja gå videre mot Muruvik. Vi valgte å gå ut mot sjøen og fant et lite sjønært eldorado med flate holmer (derav navnet antar jeg) og koselige fritidsboliger. Hvertfall tror jeg det er fritidsboliger, men mulig at de er heltidsboliger også.

En av mange rasteplasser på turen. Denne befinner seg på Flatholmen.

Mens vi ruslet rundt der ute på holmene gikk sola langsomt ned og skapte en stemningsfull aften som bare ble vakrere og vakrere. Da vi kom tilbake til bilen var det skikkelig skumring, men ikke helt mørkt enda. Knappe 7 km. totalt ble denne turen, og det inkluderer rusling så langt ut vi kom på Flatholmen. Ikke verdens lengste tursti med andre ord, men veldig vakker på en kveld som dette.

Kveldsstemning på Flatholmen.

Turen ble gått 20. september. 

Fra skisenteret og hjem til hytta

Fra sesongens første skitur i helgen gjør jeg et hopp tilbake til 18. september og en fin, men slitsom tur i høstfjellet.

Idyll i fjellet. Denne bekken måtte krysses på turen.

Vi har lenge tenkt at vi skulle gå en fjelltur fra skisenteret og hjem til hytta, men av ymse grunner ble det først noe av 18. september i år. Da hadde vi to biler på hytta (og kunne dermed sette igjen den ene på skisenteret), været var fint og kroppen samarbeidsvillig. Perfekt for en noe lengre tur i fjellet.

Vi startet med å gå grusveien fra parkeringa på skisenteret til Ålen Bygdemuseum. Derfra var det over på sti opp gjennom tett skog. Vi kunne valgt å gå rett opp alpinbakken, men stien vi fulgte var jammen bratt nok den og.

Del av Ålen bygdemuseum.

Omsider kom vi oss over tregrensa og til toppen av alpinbakken. Herlig å se Ålen fra (for oss) en helt ny vinkel! Til tross for sol fra nesten skyfri himmel blåste det en kald vind denne dagen, så det var bare å gå på videre om vi skulle unngå å fryse.

Utsikt fra toppen av alpinbakken (nesten).

Videre i retning Benndalsbua ble det mye myr og tilsvarende tyngre å gå.En liten elv måtte også krysses. På denne tiden av året etter en tørr høst var det ikke noe problem, men jeg kan se for meg at den kan være mer krevende i vårløsninga. Rett før vi kom til bua passerte vi Fromgruva, en av utallige små, nedlagte gruver i området. Gruva var i drift fra 1789 til 1914 iflg. opplysninger på http://www.bergstaden.org.

Fromgruva. Fylt med vann som de fleste nedlagte gruver er.

Ved Benndalsbua (som vi hittil kun hadde besøkt med ski på beina) satte vi oss på trappa og spiste del 1 av matpakken vår der. Vindretningen var dessverre slik at dersom vi ville ha sol, måtte vi tåle vind. Pausen ble dermed ikke veldig lang for den vinden gjorde jammen sitt til at vi småfrøs der vi satt.

Pause ved Benddalsbua som er åpen for alle som trenger ly. Vi foretrakk å sitte ute selv om vinden var kald.

Turen gikk videre til den lille hytta ved Bendtjønna. Her har jeg også kjørt forbi på ski, men aldri gått her sommerstid. Nydelig beliggenhet på hytta, men det er ikke akkurat lettvint å komme seg på hytta inn her!

Den lille hytta ved Bendtjønna er i privat eie og låst.

Videre kurs ble satt mot Storvollhøgda (1016 moh). Jeg syntes det virket som om vinden tok seg skikkelig opp nå, og meterne virket lange. Selv om det egentlig var ganske lettgått terreng her kjentes det tungt ut, og innimellom lurte jeg på om vi noen gang skulle komme til toppen av Storvollhøgda. Det hører med til historien at dette fjellet har en laaaang rygg, så man går og går…. men omsider sto vi på toppen. Her har vi vært flere ganger, men vi har aldri kommet gående fra Bendtjønna. Vi var nå på turens høyeste punkt og det var tid for lunch del 2. Heldigvis var det litt ly å finne bak varden selv om det betydde at det ble mindre sol på oss.

På toppen av Storvollhøgda.

Turen videre gikk på kjente stier og veier hjem til hytta. GPS’n viste 16 km. og drøyt 900 høydemetere ved hjemkomst. En bra dagsetappe med andre ord.

Fantastiske høstfarger preget fjellet denne helgen.

 

Rekordtidlig på ski

Det har snødd i hytteområdet den siste uken, og på torsdag la Røros tur-og løypeforening ut et bilde på Facebook med teksten «Mølmannsdalen er rullet». Det er bare 6 måneder siden sist jeg var på skitur, og jeg er innerst inne et sommermenneske, men jeg kjente likevel at det begynte å krible i kroppen da jeg så bildet. Kunne det bli en skitur denne helgen? Det kunne det!

Norge i grått, hvitt og svart? Herlig læll!

At jeg av alle skulle kjenne denne kriblingen i kroppen av å se en skitrasé rullet og til og med virkeliggjøre tanken om å skitur, er nesten å sammenligne med et mirakel. Folk som kjente meg i yngre år (og godt inn i voksen alder) vil skjønne hvilken forvandling som har skjedd. Fra å være en innbitt vinter- og skihater (som stort sett aldri gikk på ski med mindre det var snakk om skoleskitur som jeg ikke kunne slippe unna), har jeg lært meg å digge begge deler. Visst kan det kjennes tungt innimellom om vinteren når mørket tynger og snøen er omgjort til skikkelig holke etter en mildværsperiode, men jeg prøver å lete etter de positive sidene ved vinteren. Den blir nemlig ikke lettere å komme gjennom om jeg kun fokuserer på de negative sidene.

Mølmannsgården i sikte.

Ikke bare ble det skitur på lørdag, men løypa i Mølmannsdalen var til og med sporsatt! Jeg har aldri vært på ski i Mølmannsdalen, men har vært her både til fots og på sykkel, så nå gledet jeg meg til å oppleve den flotte skogen med ski på beina.

Gråvær, vind og minus 5 grader gjorde det til en relativt kald affære (mest pga. vinden), men turgleden var tilstede i fullt monn, og store deler av turen gikk jeg rundt med et stort glis om munnen. Terrenget i Mølmannsdalen er lettkupert med snille bakker som passer meg bra. Når man nærmer seg Sevatdalen blir bakkene hyppigere og noe tøffere, men selv jeg klarte å holde meg på beina i alle bakkene, så da bør de fleste klare det. Det var noen få skiløpere til som var ute i samme ærend som oss i går, men for det meste gikk vi for oss selv og kunne nyte naturen og turen.

Fornøyd dame etter sesongens første skitur.

Flotte Mølmannsdalen skuffet ikke, og det ble tilsammen 18 km. på ski denne dagen. Det kjenner jeg godt i beina i dag. Skulle tro at over 350 timer med tur og trening hittil i år skulle ha gjort muskulaturen vant til det meste, men skigåing utfordrer tydeligvis min muskulatur på en helt egen måte, så rimelig støl på innsida av lårene i dag (men like blid!).

Nå gleder jeg meg til mere snø (krysser fingrene!) og løyper på fjellet. Akkurat nå er det for lite snø til å kjøre løyper, men for tungt til å gå noe særlig til fots. Vi prøvde oss på en fottur i terrenget rundt hytta i dag, men det var rimelig tøft å vasse rundt i løssnø oppå tuene. Fordelen med snøen er at vi igjen ser dyrespor. På dagens runde observerte vi to flygende ryper, samt spor av rype, elg og hare. Vi har i grevens tid også fått hengt opp litt mat til småfuglene utenfor hytta i form av meiseboller og nøtter servert i et «matehus», så nå håper vi på hyppig besøk av meisene i vinter.

Nysnø og sol rundt hytta i dag.