Og det går opp og ned, opp og ned…

1. september og vi er offisielt inne i årets første høstmåned, men om alle høstdager blir som denne, så er det greit for meg at det går mot høst.

Strålende sol og vindstille var det jeg våknet opp til , så det var helt klart at jeg skulle på fjelltur selv om hælen har vært lite samarbeidsvillig etter lydbølgebehandling sist mandag. Valget falt på Omnfjellet (830 moh), rettere sagt Omnfjellvarden (847 moh) som er kommunetopp i Orkanger. De ligger på samme rygg så det er greit å ta med seg begge toppene når man først er i området.

Innen jeg nådde parkeringsplassen i Langlidalen hadde det skyet over og det falt noen få dråper regn. Litt skuffet, men ved godt mot la jeg i vei i retning Steinbrothytta. Heldigvis ble det ikke mer enn noen få dråper regn i dag. Noen sti fant jeg ikke, så kartet ble flittig brukt siden jeg ikke er kjent i området.

På vei oppover mot Steinbrothytta. Våvatnet forsvinner bak meg.

Området er preget av myrtuer, så det går opp og ned, og opp og ned… Når myrtuene i tillegg er så myke at man må krangle med tuene for å få foten med seg videre, sier det seg selv at det ikke er spesielt lettgått terreng. Svetten silte i løpet av kort tid selv om det ikke var styggbratt.

Steinbrothytta ble nådd etter en times tid. Sommerstid er den stengt, men det var faktisk en del av den som var åpen så man kan finne ly i tilfelle styggvær. Ingen grunn til å sitte inne i dag, så jeg satte meg ned foran hytta og tok dagens første matpause mens jeg studerte utsikten med kikkert og leste kart for videre gange.

På vei mot Omnfjellet etter matpause ved Steinbrothytta.

Et stykke oppover etter Steinbrothytta ble Omnfjellet og varden på toppen synlig, så det var bare å sette kurs rett mot fjellet. Her fant jeg også vintermerkinga, så kartet fikk nå være i fred inntil jeg nådde toppen. På vei mot toppen klarte sola endelig å vinne over skyene og det ble sommerfølelse i fjellet.

Synet som møtte meg på toppen var så overveldende at jeg igjen ble overmannet av følelser og kjente tårene sprenge på. Fjellheimen har visst den virkningen på meg. På toppen lå Trollheimen foran meg i all sin prakt med Snota lett gjenkjennelig. Ikke rart at hun kalles Trollheimens dronning. Utsikten mot øst og nord hadde jeg fått med meg litt etter litt ettersom jeg vant høydemetre, men Trollheimen i sør/sør-vest hadde ligget skjult bakom Omnfjellet inntil jeg sto på toppen. Selv om Omnfjellet bare er 830 moh, er det en fantastisk utsikt fra toppen. Mot øst ser man mot Trondheim, og Vassfjellet og forbrenningsanlegget er godt synlig. Mot nord/nordvest ser man sjøen og Fosenhalvøya. Vestover ser man mot Hemne og Kyrksæterøra, men i denne retningen er utsikten enda bedre når man kommer over til Omnfjellvarden ca 1 km. sørvest for selve Omnfjellet.

Trollheimen ruver i sør/sør-vest

Jeg skrev meg inn i toppboka som nr. 5 denne dagen (nr. 4 hadde jeg slått av en prat med rett under toppen), og tok noen bilder før jeg fortsatte bortetter ryggen til Omnfjellvarden (847 moh). Her er det ikke mindre enn to varder på toppen, men ingen toppbok. Omnfjellvarden er høyeste topp i Orkanger kommune, så jeg kunne nå krysse av for kommunetopp nr. 7 på lista over kommunetopper i Sør-Trøndelag. 29% fullført.

Omnfjellvarden – kommunetoppen i Orkanger

På Omnfjellvarden tok jeg matpause nr 2 for dagen mens jeg studerte toppene i Trollheimen. Kartet ble også studert, for jeg hadde lyst til å legge returen til bilen om Gråfjellet (704 moh). Det kom til å bli litt lenger enn å følge samme rute tilbake, men ikke så veldig. Det så ut som om det skulle være relativt greit å komme seg til Gråfjellet, så jeg bestemte meg for å legge turen oppom selv om hælen krangla.

Vakker fjellbekk som jeg tilfeldigvis dumpet borti på vei ned fra Gråfjellet.

Etter en god pause begynte jeg å gå på skrå nedover fjellsiden slik at jeg etterhvert kom på nedsiden av Omnfjellet, Jeg hadde strak kurs for Gråfjellet. Etterhvert kom jeg meg opp på en slags rygg og herfra var det bare å vandre mellom sva og myrtuer inntil jeg sto på toppen og kunne skue tilbake mot Omnfjellet og Omnfjellvarden og se ned på Steinbrothytta. Utsikten mot Trondheim var formidabel og herfra fikk jeg også øye på Gråkallen i kikkerten.

Steinbrothytta sett fra Gråfjellet.

Et halvt skolebrød og resten av kaffen ble fortært på Gråfjellet mens jeg nøt utsikten over myr og fjell og vurderte terrenget i retningen der bilen sto. Ut fra kartet så det ut som jeg skulle kunne gå rett frem i ganske så strak linje for å komme tilbake til parkeringsplassen, men jeg lurte litt på noe som så ut som en liten ravine. Ville det være mulig å komme over den?

På vei mot bilen passerer jeg nedenfor Steinbrothytta.

Det var det, for jeg tok sjansen og gikk rett ned med et fjell på andre siden av dalen som siktepunkt. Parkeringsplassen skulle være rett nedenfor det. Når jeg kom til ravinen viste det seg at jeg heldigvis hadde truffet rett på et parti hvor det var mulig å krysse uten problemer. Nesten som om ravinen var overbygd akkurat her. På vei ned fant jeg også litt av fjellets gull (multer), som jeg gumlet i meg mens jeg gikk. Som planlagt gikk jeg i omtrent rett linje mot bilen og fant den der den skulle være.

Noen som savner en ski?

GPS-sporet fra dagens rundtur på tre topper