På fiske- og bærtur

Da jeg var liten pleide vi å feriere i Finnmark for å besøke slekta som bodde og fortsatt bor der oppe. Feriene inneholdt alltid en dose multebærplukking og fisking. Jeg husker ikke helt hva jeg syntes om fisketurene (foruten at det var koselig å være sammen med tanter, onkler og søskenbarn), men multeturene; de hatet jeg.  Da hjalp det ikke engang at slekta var med. Jeg var rett og slett redd myra, og en gang satt jeg da også så godt fast at pappa måtte redde meg og den ene støvelen som satt igjen etter at han hadde dratt meg opp.

Det har gått +/- 40 år siden den gangen, og redselen for myra er borte. Skal man drive med friluftsliv i Trøndelag nytter det ikke å være redd for myr, for er det noe det er mye av i denne regionen, så er det nettopp myr. Når det er sagt, hadde jeg en utrivelig opplevelse på vei ned fra Rensfjellet i 2011. En myr jeg vurderte som trygg å gå på var slett ikke det, og før jeg visste ordet av det satt jeg godt fast i myra. Alene som jeg var, var det ikke annet å gjøre enn å bruke armene og  krabbe seg i trygghet. Det gikk bra, og dette er den eneste uhyggelige opplevelsen jeg har hatt med myr i voksen alder.

Så mye myr, så lite multer….

Nå som vi har fått oss hytte på fjellet har lysten til å plukke multer kommet tilbake, men det er ikke alltid like lett å finne disse multene. Dessuten er det store variasjoner fra år til år. I fjor fantes det ikke multer i området her, i år er det noe, men slett ikke store mengder. Det er ikke få utfordringer multa skal gjennom for å bli til et modent og saftig bær. I år har utfordringene stått i kø i form av sen snøsmelting, stedvis nattefrost og haglbyger midtsommers. Heldigvis er det lokale variasjoner slik at det er multer å finne. Der hvor jeg jeg har vært er det fortsatt mye som ikke er modent, og jeg frykter at nattefrosten kommer til å «ta» en del bær før de er modne.

Litt av årets bærfangst. Ekte fjellbær.

Fiske, ja… Jeg vet at jeg fisket som barn i Finnmark, men siden har jeg ikke rørt en fiskestang. Lysten til å prøve igjen har modnet gjennom et stadig mer utstrakt friluftsliv, og i fjor ønsket jeg meg fiskestang i bursdagsgave av KE. Det fikk jeg, men siden jeg er født sent i september, ble ikke stanga prøvd før nå i sommerferien. Det er ørreten jeg er på jakt etter, men har jeg lyktes? Overhodet ikke! Vi har fisket i ulike vann her i Holtålen, og jeg har prøvd med mark, sluk og spinnere av ymse slag, men nei… ørreten vil ikke ha det jeg serverer. Eneste unntak er en mikroørret på 50 gram, men den fikk leve videre.  KE har hatt litt mere fiskelykke enn meg og har dratt i land en halvkilos ørret (som ble middagsmat) og en 200 grams ørret som ikke ble noe som helst.

Fisketur i Holtålsfjella med sønnen min (avbildet) og KE. Null fangst på alle tre.

Ikke den helt store fiskelykken altså, men jeg gir meg ikke. Stanga er ikke parkert, og kanskje blir den tatt frem igjen allerede denne helgen? Mer multer håper jeg også å finne før nattefrosten kommer, men skulle det ikke bli noe mer har jeg omtrent 4,5 kg i fyseren, så det rekker til mer enn multekrem på nyttårsaften.

Kveldsfisketur hvor vi fisket oss nedover elva fra Nersjøen på vei tilbake til bilen. En 200-grams ørret som KE tok på mark er ikke akkurat noe å skryte av.