Etter fine dager på Beitostølen befant vi oss igjen på hytta i velkjent kjipt trøndervær. Denne sommeren altså… den ble aldri til noen sommer. Kaldt og vått, det er trøndersommeren oppsummert (med unntak av en svært varm og deilig solrik uke i slutten av juni).
Denne onsdagen, noen dager etter ankomst hytta, tok vi derfor turen litt sørover til Tolga kommune i håp om å finne mer sol enn det var på hytta. Sol fant vi, men vi fikk mye kald vind på kjøpet over tregrensa. Så mye at jeg begynte å lure på om det allerede var tid for å finne frem longsen. Votter og pannebånd kom iallefall frem på toppen der det virket å blåse fra alle kanter.
Her startet vi turen. Har man bil med 4WD og høy bakkeklaring er det mulig å kjøre ett stykke til og slippe noen motbakker.
Vi startet turen fra Grunntjønna (bomvei inn hit), og fulgte en tydelig og godt merket sti oppover i bjørkeskogen. Stien var «krydret» med infoskilt her og der, og vi passerte en gammel løe (på avstand oppover) og senere også en åpen bu med tilhørende utedo som befant seg i et nyere bygg med en avlåst del.
Herfra skulle det iflg. turbeskrivelsen på ut.no ikke være noen merking, men de røde treflisene som hittil hadde vist vei fortsatte videre i retning toppen, og noen falmete rødmalte steiner fant vi også. Merkingen var imidlertid ikke helt på topp videre, så vi rota litt mellom merket og umerket terreng. Det hjalp ikke akkurat at det var små stier som gikk på kryss og tvers oppe i fjellsiden heller, men vi kom oss da til topps på halvannen time.
På toppen er det flott utsikt, men dessverre blåste det noe så infernalsk at vi kjapt satte oss ned ved den store varden i håp om å finne litt ly. Litt er vel stikkordet her, for til tross for en ganske stor varde blåste det godt rundt oss. Såpass kaldt ble det at til tross for både dunjakke, votter og pannebånd ble visitten på toppen relativt kort.
Toppvarden på Synnerhogna.
Vi bestemte oss for å prøve å finne en annen vei ned fra toppen. Kartet viste at det skulle være en sti som gikk nordøstover før den svingte sørvest i retning Grunntjønna.
For å gjøre det kort: Vi fant aldri stien, men trodde vi hadde funnet den på et tidspunkt. Tabben var å ikke sjekke kartet da, for etter å ha gått på denne stien en god stund begynte jeg å ane ugler i mosen, og ganske riktig… vi var på feil sti. Stien vi gikk på endte ved Milenget og ikke ved Grunntjønna.
Utsikt mot sør fra litt under toppen. Tron ligger med toppen i skyene.
Dermed ble det å bushe ca 1 km. gjennom overgrodd bjørkeskog for å komme oss over på den stien vi skulle ha vært på. Vi tok sikte på løa vi hadde passert på veien oss, og under over alle undre; vi gikk rett på den. Her tok vi lunch del 2 siden lunchen på toppen hadde vært av det korte slaget pga vinden. Tre menn med motorsag kom forbi mens vi satt der. De skulle visst rydde litt krattskog som forberedelse til elgjakta.
Løa som ligger 80 meter fra den merkede stien.
Siste del av turen gikk på samme sti som vi gikk opp. En knapp mil ble det, inkludert litt over en km. ekstra pga feilnavigering.
Turdato: 27.07.2022. Synnerhogna heter forøvrig Langsfjellhogna på offisielle norske kart.
På det høyeste punktet på Valdresflye er det en café som driftes av DNT hvor man kan få kjøpt drikke, småretter og vafler. Arkitekturen på bygget er råflott, synes jeg, og på vår vei hjemover stoppet vi her siden det så ut til at det enda ikke var stappfullt (som det har vært de andre gangene vi har passert senere på dagen).
Egentlig var det litt for tidlig på dagen for vaffel, men av og til er det greit å gjøre et unntak. Hadde jeg visst at vi fikk en stor vaffelplate hver, tror jeg vi hadde nøyd oss med en på deling, og skal jeg være ærlig, syntes vi heller ikke at vaffelen var noen høydare, så du er herved advart!
Flye 1389 med sin futuristiske arkitektur.
Utsikten og bygget i seg selv er det imidlertid ingenting å si på, og hvis man først kjører over Valdresflye, er det absolutt verdt å stoppe her. Mens vi satt der og gomlet vafler fant vi ut at vi like gjerne kunne ta dagens tur der vi var. Jeg hadde egentlig planlagt en tur fra Lemonsjøen, men den får vi ta en annen gang.
Så etter at vaflene var oppspist og kaffen drukket, ruslet vi opp til Fisketjernnuten (1527 moh). Det er ingen sti opp til toppen iflg. Norgeskart, men i virkeligheten er det en tydelig sti, antagelig oppgått av vaffelspisere som oss. Lett stigning hele veien etter et lite flatt parti i starten.
Toppen på Fisketjernnuten.
Topplatået er vidt og brett, så utsikten er noe begrenset, men det er likevel en fin rusletur om man ønsker å røre litt på seg etter å ha satt til livs vafler eller ostesmørbrød på Flye 1389.
Vi var ikke alene på toppen, så vi drøyde ikke lenge før vi ruslet nordover på topplatået mot et par andre høyder med varder på før vi returnerte i retning caféen.
Den nordligste høyden på Fisketjernnuten.
Denne dagen stoppet vi også ved Ridderspranget. Det er jo strengt tatt ikke så mye å se annet enn en flott elv hvor erosjonen over tid har laget et gjel som man visstnok kan hoppe over. Sagnet sier iallefall at ridder Sigvat reddet en kvinne fra å bli ufrivillig gift ved å befri henne fra fangenskap og hoppe over Ridderspranget med henne.
Ved Ridderspranget (men selve spranget er ikke synlig på dette bildet).
Det er mange, mange år siden jeg første gang hørte om og så bilder fra Knutshøe i Jotunheimen, og eggen ble umiddelbart ført opp på min liste over topper som skulle gås. Så går årene uten at jeg er i nærheten av Jotunheimen, og i mellomtiden har Knutshøe blitt en hit på sosiale media, og nå skal «alle» gå Knutshøe. Vel, det får ikke hjelpe. Når vi pga. været endret planene for årets sommertur i siste liten, og vi er i nærheten av Knutshøe, ja da må jeg også gå turen selv om jeg frykter at vi blir gående i kø.
Hils på Knutshøe; Besseggens tøffe lillebror.
Dagen starter derfor med at vekkerklokka ringer 05.30. Det er tross alt ferie, og jeg gidder ikke noe stress om morran. Jeg vil ha god tid til frokost og kaffe før vi setter oss i bilen og kjører til Vargebakkan parkering på Valdresflye. Dit kommer vi rundt halv åtte på morran, og allerede da er alle parkeringsplasser opptatt av bobiler og teltere som har slått opp teltet ikke langt fra parkeringsplassen. Vi må dermed parkere på veiskuldra og utover dagen er det utallige andre som også gjør det.
Vi har akkurat startet oppstigningen til ryggen. Dette tror jeg er rett før første klyveparti.
Det er en nydelig dag med sol fra nesten skyfri himmel, men ikke veldig varmt i lufta. Perfekt toppturvær egentlig. Stien over Knutshøe er ikke merket, og en liten stund etter at vi har krysset elven Varga på bro møter vi på et skilt som spør om vi er erfarne nok til å ta turen over Knutshøe, og informerer om at det er en krevende tur uten muligheter til å ta snarveier ned og at turen innebærer luftig klyving. Jeg visste om det med klyvingen, men likevel…. *gulp*
Erfaren og erfaren… jeg har gått utallige fjellturer og toppturer, så sånn sett er jeg vel erfaren, men med en høyst reell høydeskrekk kan jo klyvepartiene på eggen bli utfordrende. Mht snarveier gir det seg nesten selv for det er stupbratt ned på begge sider av eggen. Eggen i seg selv er imidlertid bred, så den utfordrer ikke høydeskrekken noe særlig (med unntak av den ene gangen (eller to?) hvor stien går utpå kanten).
Tilbakeblikk mot starten av ryggen.
Jeg gikk Besseggen i slutten av august 2010 (med nysnø oppover eggen), og jeg kan ikke huske at jeg syntes klyvingen der var spesielt utfordrende, så jeg regner med at jeg skal komme meg over Knutshøe også, særlig siden jeg ikke går alene og kan få litt hjelp om det skulle vise seg nødvendig.
Utrivelig vær på Besseggen.
Vi har ikke gått langt før vi lurer på hvor stien egentlig går. Vi har begynt stigningen opp til Knutshøe og plutselig deler stien seg. Etter litt utforsking bestemmer vi oss for stien til venstre som etter kort tid dreier til høyre, og vips – det første klyvepartiet. For folk uten høydeskrekk og litt erfaring med å klyve, er ikke dette partiet noen utfordring i det hele tatt. Det er gode tak hele veien, men jeg liker meg uansett ikke i bergveggen, og svetter av redsel og kjenner antydning til gelebein. På ett punkt får jeg sambo til å gi meg et lite dytt i ræva da steget kjennes litt for langt for meg som er medlem i «kortfot-klubben». Heldigvis er det ikke så mange klyvene som skal til før vi er oppe på stien som tar oss videre. Puh… da er det bare ett klyveparti til å grue seg for, og nå har jeg ikke noe valg, jeg må opp, for det er nemlig helt uaktuelt å gå ned den lille bergveggen jeg nettopp kløv opp. Det er bare én ting som er verre enn å klyve opp, og det er å gå ned slike klyvepartier. Siden det ikke er andre på stien så tidlig slapp vi kø på dette punktet, og jeg skapte heller ingen kø da jeg brukte litt tid opp. Jeg har ingen bilder fra noen av klyvepartiene siden jeg hadde mer enn nok med klyvingen, og sambo tar nesten aldri bilder med mindre jeg minner han på det.
Utsikt innover Jotunheimen. Leirungåe renner gjennom dalen fra Øvre Leirungen.
Stien videre er lettgått og etterhvert som vi kommer høyere blir utsikten bare finere og finere. Når man går Knutshøe denne veien har man utsikt innover i Jotunheimen nesten hele veien over eggen, og på en dag som dette kan utsikten neppe bli bedre. Norge altså på dager som dette ❤ Jeg forventer hele tiden at noen unge sprekinger skal ta oss igjen siden vi rusler i et rolig tempo, men enn så lenge er det ingen å se på eggen der vi kom fra. Vi ser imidlertid ett menneske ved toppen, og lurer på om han kommer til å være der når vi kommer opp.
På vei ned i siste skaret før klyving opp til toppen.
Etter ca 3,5 km. står vi oppe på en høyde og ser ned på et lite skar vi må ned for å begynne siste klyving opp til toppen av Knutshøe. Sett herfra ser ikke veggen så ille ut, og jeg tenker at dette fikser jeg lett. Kort oppsummert: jeg fiksa det, men herre jemini for noen gelebein og for en puls jeg hadde. Som i forrige klyveparti er det også her gode tak hele veien, men det er et lengre parti som må klyves, og jo høyere opp jeg kommer, jo større er fallhøyden, bokstavelig talt. Det er lenge siden jeg har vært så redd, men samtidig er det noe med å utfordre seg selv og kjenne på mestringsfølelsen når man har gjort det man er redd for. Jeg lever det meste av livet mitt godt innenfor komfortsonen (som de fleste av oss gjør), og da kjennes det godt å utfordre seg selv litt og gjøre ting man egentlig ikke tør – innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg har ingen planer om å utløse noen redningsaksjon fordi jeg har tatt for store sjanser i forhold til psyke og ferdigheter, men dette mener jeg er innafor, spesielt siden jeg ikke går alene.
Fortsatt ved godt mot på dette tidspunktet.
Etter et par nervepirrende minutter eller tre eller fire eller fem (?) er klyvingen unnagjort og jeg kan helsvett spasere opp til varden på toppen og la pulsen roe seg. Fortsatt har ingen tatt oss igjen, og han vi så på toppen tidligere har gått videre, så vi kan nyte toppen og den spektakulære utsikten helt alene. Etter at de obligatoriske toppbildene er tatt finner vi oss en plass hvor vi kan nyte utsikten og spise lunch. Sett i ettertid kunne vi drøyd lunchen litt siden hele turen er rundt 13 km. lang, og kun 4 km. er tilbakelagt når vi sitter på toppen. Knutshøe er proppfull av fine utsiktspunkter, og slik sett er det slett ikke påkrevd å innta matpakken på toppen for å få mat med utsikt.
På toppen. Besshøe i bakgrunnen.
Vi har ikke sittet lenge ved toppen før det kommer flere opp, men de er uansett færre enn jeg hadde fryktet selv om det er en jevn strøm en periode. Det føles likevel aldri folksomt eller trangt på toppen. Jeg sliter litt med en nerveknute som gjør vondt på det ene fotbladet og har derfor tatt av meg fjellskoene mens vi spiser. Til tross for strålende sol er det ikke så varmt og en liten trekk sørger for at føttene blir ganske kalde etter kort tid. De må derfor tulles inn i ullgenser og vindjakke for å unngå at jeg blir altfor kald, for jeg har ingen planer om noen snarlig avgang. Fra toppen ser vi en jevn strøm av vandrere på vei mot Besseggen på andre siden av Gjende, og båter går i skytteltrafikk på Gjende.
Stien videre fra toppen.
Til slutt er det temperaturen som får oss videre. Sol fra skyfri himmel er ikke nok når lufttemperaturen ikke er veldig høy og det i tillegg blåser litt. Stien videre går nedover i stort sett greit terreng. Enkelte steder brattere enn «normalen», men aldri så bratt at det føles utrygt selv om jeg må «skli ned» på rompa et par steder pga skrenter som er akkurat litt for høye til at mine ben når ned.
Øvre Leirungen, Leirungsåe og Gjende sett fra toppen av Knutshøe.
Stien er stort sett ganske grei å følge, men på ett punkt er det ingen synlig sti fordi underlaget er kun stein. Da er det godt å se en flat stein som er reist på høykant hvor det er malt en stor rød prikk som viser veien videre. Et annet sted møter vi et skilt som viser vei og et annet som advarer mot å gå ned renna og ber oss om å følge ryggen. Et tydelig stispor nedover tyder på at det er mange som har forsøkt å komme seg ned denne veien, trolig uten å lykkes siden det ikke er noen snarveier ned fra Knutshøe.
Niks, her kommer man ikke ned. Følg ryggen!
Jeg begynner etterhvert å bli mer enn klar for å komme meg ned i Leirungsdalen, og synes vandringen på ryggen er et evighetsprosjekt, og siste biten ned gjennom bjørkeskogen er bratt. Enda godt det er bjørketrær å henge seg fast i på vei ned.
Nydelig utsikt selv om vi har kommet et godt stykke ned.
Omsider er vi nede og nå venter rundt 6 km. svett og noe smertefull vandring i Leirungsdalen langs foten av Knutshøe. Lårmusklene mine har som vanlig begynt å verke og for min del kunne turen vært slutt nå, men vi må tilbake til bilen, så det er bare å gå på.
Tilbakeblikk over turen som er gått. Det gir seg vel selv at det ikke er noen snarveier ned.
Vi tar imidlertid først en pause ved ei hytte som ligger ved Øvre Leirungen, og mens vi sitter her passerer det mange som også har gått over Knutshøe. De får følge med myggen så lenge stien går i bjørkeskogen. Det blir bedre når stien etterhvert runder begynnelsen av Knutshøe og vi treffer igjen stien vi gikk innover.
Uthuset til hytta der vi tok en pause.
Leirungsdalen er en vakker dal, og aller finest er den hvis man går motsatt vei av oss og ser innover på topper med sommersnø i Jotunheimen. Da vi kommer tilbake til veien ser vi uhorvelig mange biler parkert langs veien. Selv om jeg aldri opplevde turen som folksom eller merket antydning til kø noe sted (lurt å starte tidlig!), så er det åpenbart mange som har tatt turen over Knutshøe denne dagen. Noen startet til og med da vi var nesten tilbake ved bilen, så her er det «trafikk» hele døgnet på fine sommerdager som dette.
Nydelige Leirungsdalen.
Endelig fikk også jeg gått Knutshøe, og den er akkurat så vakker som jeg trodde og mer utfordrende enn jeg trodde også. Jeg hadde ikke regnet med å bli så gele i beina som jeg ble i klyvepartiene, men jeg kom nå opp uten å «fryse fast” i bergveggen, og siden vi startet så tidlig som vi gjorde fikk jeg klyve i fred uten at jeg trengte å stresse fordi andre ventet på tur.
Starten av Knutshøe. Ett menneske kledd i svart med liggeunderlag i sekken er på vei opp klyvepartiet.
Bitihorn (1607 moh) kalles porten til Jotunheimen, og det er en mastodont av et fjell som er umulig å overse uansett hvilken vei man ser det fra. Dog er det nok fra Beitostølen-siden fjellet ser mest imponerende ut.
Bitihorn slik vi ser den ved turens begynnelse.
Det er to ruter opp til toppen, og grunnet min høydeskrekk valgte vi å gå fra nordvest da denne ruten ikke har noen luftige partier.
Før vi dro til Beitostølen ble det meldt sol og greie temperaturer i området, men vi våknet til en grå himmel. Dog så det ut til å bli ok turvær, så vi la avgårde fra parkeringen ved lapp-campen før halv ti på morgenen. Det sto allerede noen biler på parkeringen da vi kom, men på vei opp til toppen verken så eller møtte vi et eneste menneske før vi nådde toppen.
Lave skyer på vei ned.
Turen starter flatt og fint på tydelig rødmerket sti, og etter ca 1 km. gange viser et skilt stien videre mot toppen av Bitihorn mens den rødmerkede DNT-stien fortsetter rett frem. Det er forøvrig mulig (og sett fra mitt ståsted; anbefalt) å fortsette litt lenger frem på tydelig sti før man skrår oppover. Da unngår man et parti med svært steinete sti.
Videre opp mot Bitihorn er det også merking, men frem til man kommer til steinura er det umulig å gå feil da stien er svært tydelig. Den er også veldig lettgått, men det er klart; det går oppover og for meg som ikke har superkondis merkes det på pulsen. Vi får litt sol på denne delen av turen, og utsikten over Bygdin og innover Jotunheimen er helt nydelig.
Utsikt mot Bygdin på vei opp.
Jeg husker ikke helt på hvilken høyde steinura begynner, men den lettgåtte jord/leirestien går etterhvert over i mer steinete sti og steinur. Ikke noen vanskelig ur, men likevel ikke like lettgått som lenger ned, og her er jeg glad det er merking oppover siden stien naturlig nok ikke er like tydelig her.
Etter halvannen times jevn gange når vi toppen, og vi blir litt overrasket over at det er såpass mange her når vi ikke har sett noen på tur opp foran oss. Det er også et stort telekommunikasjonsanlegg på toppen, så selve toppen er ikke særlig billedskjønn.
På toppen av Bitihorn.
Det blåser noe infernalsk her oppe, og skydekket har tettet seg til og fått en mørkere grå farge. Blir det regn mon tro? Vi tar noen bilder av en grå utsikt og toppvarden før vi søker ly bak bygningen på toppen for en matbit.
Det blir en kortere pause enn tenkt for til tross for tørr ullgenser og dunjakke er det kaldt, og vottene må på når brødskivene er spist. Dessuten ser det ut til at det er regn på gang, og jeg vil helst ned steinura før regnet treffer oss.
Utsikt før skyene datt ned. Valdresflye sees tydelig ved foten av fjellet.
Det rekker vi ikke. Vi har ikke kommet langt nedover før vi kjenner de første regndråpene, og ut fra himmelen å dømme er det like greit å få på seg regnklær først som sist.
Regntett bekledning måtte på gitt.
Utsikten som var høvelig grei på tur oppover blir nå ikke så mye å skryte av. Vi møter masse folk på tur opp, men de kan ikke regne med noen utsikt på toppen, for skyene har senket seg over både Bitihorn og øvrige topper i Jotunheimen.
Turen ned går greit, og en liten stund slutter det å regne. Lenge nok til en liten pause og den siste brødskiva. På parkeringen er det fullt av biler. Ikke overraskende ut fra antall mennesker vi møtte som var på vei opp da vi gikk ned.
Trøndersommeren har sviktet totalt, og stort bedre så det ikke ut til å skulle være i Ålesund og Stryn, dit vi egentlig hadde tenkt oss i starten av ferien. Vi endret dermed planer i siste liten og dro til Beitostølen i stedet hvor værmeldinga lovet sol.
Utsikt fra leiligheten ved ankomst Beitostølen.
Siden Norge er Norge, ble det ikke så mye sol som lovet, men det ble iallefall mindre regn enn det vi har hatt hjemme og en del sol. Ved ankomst Beitostølen sist lørdag var det riktig så fint med sommerlige temperaturer og sol fra skyfri himmel. Deilig for en værsyk utflytta østlending i Trøndelag.
Søndag våknet vi til en akk så velkjent farge på himmelen; grå, og temperaturen var slett ikke så sommerlig lenger, men det var iallefall oppholdsvær. Siden jeg hadde slitt med en lett utmattelse i drøyt en uke, ble første topptur i ferien av det enkle slaget: Gravolskampen på små 1281 moh. Det er en svært beskjeden høyde i disse trakter hvor 2000-meter topper ligger på rekke og rad.
På toppen med utsikt over Vinstre.
Utgangspunktet er i en sving ikke langt fra Beitostølen sentrum der det er noen få parkeringsplasser. Vi var tidlig ute og parkerte som førstemenn på plassen. Siden ingen av oss hadde lest kartet godt nok, startet vi like gjerne turen ved å bomme på stien når vi valgte den bredeste og mest synlige stien opp fra parkeringen. Ja,ja… det var ingen krise, men medførte litt ekstra tur og en høyst unødvendig opp- og nedstigning for å komme ned på den stien vi skulle følge.
På vei tilbake med Bitihorn midt imot.
Da vi omsider var på rett vei var det null problem å finne veien til toppen. Enkelte steder var det lagt ut klopper. Det kan nok være bløtt på disse plassene i perioder med mye nedbør, men nå var det tørt og fint. Etter omlag en time og tyve minutter var toppen nådd. Flott utsikt over innsjøen Vinstre og Bitihorn, men vinden gjorde at vi fort trakk litt ned og fant ly bak en skrent for lunchpause.
Toppvarden på Gravolskampen.
Returen gikk samme vei som vi kom minus den unødvendige bomturen, men det er mulig å gå en rundtur her ved å gå ned til Vinstre, gjennom Oledalen og opp på Oledalsbrynane.
Mot Bitihorn og Jotunheimen.
På vei hjem møtte vi mange som var på tur innover. Vi hadde startet tidlig og fikk turen innover fjellet for oss selv. I disse traktene er det greit å komme seg avgårde tidlig. Ikke bare for å slippe køgaåing, men også for å få parkert nære utgangspunktet for turen.
Gradestokken har gradvis krøpet oppover denne uka, og i dag var det hett nok også i fjellet. Heldigvis var det litt vind oppe på små topper og rygger, men nede i daler og skar var det heller dårlig med vind.
Dagens første mål var Vinkelen hvor det var 5 trimpoeng å hente. Opp dit er det kjerrevei og lett stigning i ca halvannen km. så det er billige trimpoeng. Vinkelen er et punkt på taubanen som fraktet malm fra Kjøli Gruver til Reitan stasjon. Pga terrenget måtte man lage en vinkel på taubanen, derav navnet.
Vinkelen.
Neste mål var Børkleppen. En liten knaus på 954 moh. Sett sørfra er det stup, men om man går opp fra øst, vest eller nord er det grei skuring. Småbratt, men likevel enkelt. Fin utsikt fra toppen selv om den ikke er så høy.
Utsikt vestover fra Børkleppen mot bl.a. Børklepptjønna.
Etter en god pause på toppen gikk jeg videre mot Øvre Børklepptjønna. Egentlig en pitteliten omvei på vei til Folldalsgruva, men jeg hadde aldri vært der før, og det er grunn god nok til å legge turen innom. Ved tjønna lå det enda en svær snøfonn som jeg krysset for å komme meg opp på høyden ovenfor tjønna. Det er litt luftigere i høyden på varme dager som i dag og litt mindre insekter enn nede ved vannet.
Nærmer meg Øvre Børklepptjønna.
Dagens lunch ble inntatt her, og den ble enklere enn planlagt siden spekeskinka lå igjen på kjøkkenbordet på hytta. Lunchen besto dermed av to kokte egg, et tynt lite hjemmelaget frøknekkebrød og biter av honningmelon. Helt greit siden jeg uansett ikke er så sulten når det er varmt.
Med lunch og kaffe i magen og retningen videre klar, bega jeg meg avgårde mot Folldalsgruva som jeg heller ikke har besøkt før. Jeg har gått på ski ikke langt unna, men selve gruva har jeg ikke sett før. Det skulle vise seg at det ikke var så mye å se heller. Forekomsten av kis var dårlig, så det ble aldri noen storstilt gruvedrift her. Jeg kunne imidlertid inkassere fem nye trimpoeng.
Folldalsgruva sett fra en liten høyde.
Etter en kort pause bega jeg meg avgårde i retning bilen. Ruta ble lagt om Børklepptjønna, skjønt helt ned til tjønna gadd jeg ikke gå (selv om sørsiden av tjønna kan skilte med en fin sandstrand). Videre gikk jeg på nordsida av Børkleppen og rundet kleppen inntil jeg fant igjen stien som tok meg ned til Vinkelen igjen og videre til bilen.
Børkleppen sett fra stien fra Vinkelen.
Drøyt 13 km opp og ned, hvorav de fleste i stiløst fjellterreng, noen myggstikk og kleggbitt, og masse svette ble dagens fasit. Fin tur i et område hvor man sjeldent møter folk i et uvanlig varmt vær.
Idyll på vei mellom Folldalsgruva og Børklepptjønna.
Fridag, skyfri himmel og behagelig sommertemperatur betyr fjelltur for meg. I dag falt valget på Volldalshøgda (1103 moh) som er tett opptil svenskegrensa. Jeg har ikke vært der før, og det er kanske hovedgrunnen til at jeg valgte nettopp denne toppen. Det er på tide å få krysset av enda en topp på listen over topper i Røros kommune med PF over 100 meter.
Jeg startet turen fra Vauldalen Camping, og fulgte merka sti mot Ljøsnåvollen et lite stykke før jeg tok av på en sti opp gjennom skogen. Denne stien fant jeg ikke på noe kart, men jeg håpet å finne en sti jeg kunne følge. Ofte gjør jeg nettopp det, for det er jo merkelig om det ikke finnes en sti til en topp som er så lett tilgjengelig som denne og såpass lettgått.
Utsikt mot Vauldalen
Skogslier er ikke favoritten på varme dager, så heldigvis kom jeg fort over tregrensa. Terrenget er lettgått og stigningen er pen og pyntelig, lg utsikten blir stadig bedre. Stien tok meg først opp på fortoppen til Volldalshøgda, og her ser man blant annet langt innover i Sverige og nordover til Sylmassivet.
Fra fortoppen er det grei skuring opp til hovedtoppen, og utsikten herfra står ikke noe tilbake for den på fortoppen. Utsikten mot Viglfjella er fenomenal og også her skuer man langt innover i Sverige.
På toppen av Volldalshøgda. Fjelltoppen rett til venstre for stokken er Viglpiken.
Jeg tok lunch et lite stykke nedenfor toppen og forhastet meg ikke i det nydelige været. For en gangs skyld hadde jeg tatt med kikkert, og den ble hyppig brukt. På svensk side nedenfor toppen kom det to personer gående mot riksveien. Kanskje hadde de vært på Rutrøysa ved Rr 149?
Jeg hadde planer om å prøve meg videre i den retningen, men ga opp det prosjektet. Til tross for at stigningen opp til Volldalshøgda er lettgått der jeg kom opp, er øst- og sørsiden av fjellet dominert av bratte og tildels høye skrenter. Jeg hadde håpet å finne meg en «renne» ned, men nei. Det fant jeg ikke. Muligens finnes det, men jeg fant ingen plass hvor jeg ønsket å prøve meg ned. Særlig når jeg går alene som i dag er jeg überforsiktig, og tar ingen sjanser.
Utsikt innover Sverige.
Dermed ble det i stedet en rundtur opp og ned oppe på Volldalshøgda, så jeg har virkelig fått se utsikten fra fjellet rund baut. Rutrøysa får jeg ha tilgode. Kanskje en høsttur? Stien til Rutrøysa går for det meste i skogen, så det er iallefall en fordel om fluer og mygg har begynt å roe seg.
Etter å ha hatt utsikt til fjorden og «Fosenalpene» fra stua i noen år, har jeg nå flyttet til Klæbu, og fått utsikt til Vassfjellet i stedet. Nå som det er sommer er det liten aktivitet i bakken, men alpinbakken egner seg godt for en høypuls gåtur (enten du vil ha høy puls eller ikke).
Nederste del av bakken
Fra parkeringen går det en liten grusvei langt oppover i bakken. Denne er enkel å følge, men bratt. Der grusveien slutter skrådde vi over bakken til området der den ene heisen har sitt endepunkt. Her er det ei lita tjønn og noen benker hvor man kan hvile seg litt før man går videre mot toppen eller snur og går ned.
Kveldsstemning ved tjønna på vei ned.
Vi skulle helt til topps og fant stien som går i en bue rundt et bratt fjellparti. Stien går ganske flatt sørover i en god kilometer før den endrer retning mot toppen. Her blir stien brattere og etter litt mer pusting og pesing kommer man til slutt opp til masta på toppen.
Vi nærmer oss.
Selve toppen av Vassfjellet er ingen estetisk opplevelse med mast og flere bygninger installert, men om man klarer å se forbi dette, er utsikten aldeles nydelig til alle kanter. Gårsdagen var en riktig vakker sommerkveld med skyfri himmel, så vi kunne nyte utsikten til fulle. Skjønt litt disig er jo ofte utsikten på sommeren når det er sol og varmt.
Fra toppen.
Veien ned gikk via samme rute som vi kom opp. Om pulsen (og rompa) får kjørt seg oppover, er det forside lår og knær som kjenner det på veien ned. Mine skrangleknær var iallefall glad når vi var vel nede igjen. Turen ble 7,5 km lang, og total gangtid (inkl. noen stopp for å få igjen pusten og ta bilder) ble på knappe to timer og førti minutter. Til toppen brukte vi 75 minutter i rolig, jevnt tempo.
Utsikt mot Klæbu og mitt nye hjem.
På toppen av Vassfjellet kan man i sommer hente tre poeng om man har lastet ned appen Trimpoeng og meldt seg på TT sin «konkurranse» Rett Ut. Vassfjellet er også en av toppene i TTs konkurranse «Til Topps», og kodeordet finnes ved varden på topplatået.
Det begynner etterhvert å bli mange såkalte sherpatrapper i Norge. En av de aller lengste ligger i Mosjøen og kalles Helgelandstrappa.
Vi ankom Mosjøen søndag ettermiddag på vei mot Sulis. Etter å ha sjekket inn på Fru Haugans Hotell (Nord-Norges eldste visstnok) kjørte vi rett til utgangspunktet for kveldens gåtur. Det er ikke langt fra hotellet, men det ante meg at jeg etter turen ville være såpass gåen i beina at jeg ville sette pris på å ha bilen tilgjengelig.
Klar for 3.000 trappetrinn og 815 høydemetre.
Helgelandstrappa ble offisielt åpnet 6. juli 2019 av Dronning Sonja. På det tidspunktet var ikke trappa ferdig, og jeg tror faktisk ikke at den er det enda heller.
Vi startet vår tur rett før halv fem på ettermiddagen. Veldig sent egentlig, men sett i ettertid var det kanskje like greit, for denne søndagen var en riktig nydelig sommerdag i Mosjøen. Sol og noenogtyve grader, og det hadde vært en voldsom utfart opp trappa. Vi var ikke akkurat alene på ettermiddagen heller, men jeg vil tro det var betydelig mindre folk da enn tidligere på dagen.
Tilbakeblikk mot Mosjøen på vei opp trappa.
Trappetrinnene begynner oppover Trongskardet. Trinnene er relativt høye så pulsen kommer fort opp på et betydelig antall slag over hvilepuls. Mange som går trappen velger å snu på toppen av Trongskardet. Hele veien ned har man da fin utsikt mot Mosjøen. For min del var det ikke aktuelt å snu, jeg ville helt opp til Øyfjellvarden som ligger på 818 moh.
En veiviservarde der hvor det ikke var noen trappetrinn å følge.
Jeg ble overrasket over at trappa fortsatte også etter Trongskardet. Et godt stykke faktisk, men endelig var vi ferdige med trappa, og kunne fortsette i nydelig, lettgått fjellterreng der jeg selv fikk bestemme skrittlengde og -høyde. Det gikk fortsatt oppover og noen snøskavler måtte passeres, men såpass høyt oppe var det likevel fint å gå. Varden kom til syne rett før vi måtte ned i en liten dal, før vi igjen kunne bevege oss oppover.
Det ligger et godt stykke arbeid bak en slik trapp.
På toppen blåste det friskt, men heldigvis var temperaturen fortsatt sommerlig, så vi kunne bli der en stund og nyte utsikten (sammen med ganske mange andre). På toppen har man bl.a. utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen, Mosjøen sentrum og sørøstover mot Hattfjelldal og Børgefjell.
Om turen ned er det ikke så mye annet å si enn at den kjennes i både lår, legger og ikke minst knær. Jeg måtte ha flere pauser på vei ned enn opp pga. knærne, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine. Trappene er i seg selv et kunstverk, og de gjør antagelig fjellet lettere tilgjengelig for mange, men noen lett tur helt opp til varden er det ikke. Ei heller er den helt ufarlig. Man må være påpasselig med hvor man setter bena sine så man ikke snubler. Det fikk en dame smertelig erfare da hun snublet og ødela foten sin i trappa. Det ble et par timers ventetid før hun ble heist opp av et legehelikopter og fraktet til sykehus.
På vei ned igjen. Mosjøen ligger ganske mange trappetrinn unna på dette tidspunktet.
For egen del kjente jeg turen i leggene i flere dager etterpå! Jeg kan ikke huske sist jeg var så støl at det var skikkelig fysisk smertefullt å få igang kroppen etter å ligget/sittet stille en stund. Både lår og knær taklet utfordringen greit (takk til meg selv for all styrketrening), men leggene som jeg ikke trener spesielt når jeg trener styrke, de fikk gjennomgå. Auuu 😫
Sommerferien i år startet omtrent samtidig med at godværet og sommertemperaturene ankom landsdelen etter en heller iskald og traurig vår og sommer frem til medio juli. Med gode værvarsler bestemte vi oss for å innlede ferien i telt på Fosen for å bestige de to kommunetoppene jeg manglet i det gamle Sør-Trøndelag fylke.
Fredag etter jobb kjørte vi til Furudalen i Namdalseid kommune. Bompenger ble betalt med sms og vi kjørte deretter veien til ende. Innerst i dalen er det satt opp gjerder rundt parkeringsplassen siden det beiter kyr i dalen. Det var allerede ganske sent da vi parkerte bilen , og vi var vi lite lystne på å begynne å labbe ivei med tunge sekker oppover lia mot Finnvollheia i Åfjord kommune. Heldigvis fant vi en fin leirplass ved elva omlag 200 meter fra parkeringen, og teltet ble slått opp før vi iførte oss mygghatter og slo oss ned ved elvebredden. Det var ikke så mye mygg i lufta , men knott… jo takk, de var der i rikt monn. Neste dag skulle vi også få kjenne at kleggen bodde i området.
Elva som vi slo opp teltet ved. Heldigvis ingen knott til frokost.
Etter frokost neste dag begynte vi vandringen mot Finnvollheia. Det går sti fra parkeringen i retning toppen, og etter kort tid krysset vi elva på en solid hengebru. Vi fulgte stien til vi nesten hadde passert nedenfor Vestre Oksvollheia før vi brøt av og gikk direkte mot Finnvollheia via et navnløst vann på høyde 538.
Vakkert i kystfjellene også.
På toppen var det nydelig utsikt mot bl.a Dåapma (som vi besteg i august 2014) og den store innsjøen Holden. Nord for toppen blinket det blått i utallige fjellvann.
Ingen sak å krysse elver når det finnes slike broer.
Det var en vakker dag, og vi hadde det ikke travelt så det ble en lang pause på toppen før vi returnerte til teltet i mer eller mindre samme spor som vi fulgte opp. Gps’n viste 18,4 km. Langt nok for min kropp med andre ord, så vi besluttet å la teltet blir stående der det var og heller kjøre i retning Storheia i Osen kommune neste morgen.
Toppen av Finnvollheia.
Søndagen opprant med litt mere skyer enn lørdagen, men den gode temperaturen hadde heldigvis ikke forlatt oss. Etter frokost ble leiren pakket ned og vi satte oss i bilen og kjørte til nok en inngjerdet parkeringsplass.; denne gangen ved Kvennlandssetertjønna. Bompenger også her, men disse må betales med giro i ettertid.
Storheia bakerst i bildet. Kvennlandssetra som man passerer på turen sees til venstre i bildet.
Turen opp mot Osens høyeste topp er merket og begynner på grusvei og fortsetter på sti, for det meste i ganske myrlendt terreng (iallefall frem til Austvatnet) Nå var det ganske tørt i myrene, heldigvis, for traséen opp til foten av Storheia tror jeg kan bli rimelig gjørmete i vått vær. De tørre myrene var dessverre ingen hindring for kleggen, og innimellom var den direkte plagsom.
Gårsdagens tur satt i beina mine og det var tungt å bevege seg oppover, og jeg syntes det tok en liten evighet før vi endelig kom til Austvatnet. Takk og lov for at vi ble i Furudalen etter turen til Finnvollheia og ikke la avgårde mot Storheia samme dag.
På vei opp fra Austvatnet.
Ved Austvatnet blir man ledet ned til utløpet av vannet der man krysser elven på en liten men stødig bro. Etter denne broen ble merkingen litt sparsommelig samtidig som retningen virket helt feil på meg. Vi droppet derfor å følge merkingen og krysset rett over myra til foten av Storheia. Der fant vi igjen stien som nå går rimelig bratt rett opp. Fin og tørr sti fra dette punktet, og det er bare et kort stykke som er skikkelig bratt. Heldigvis er det ikke luftig.
Brua ved utløpet av Austvatnet.
Toppen av Storheia ligger atskillig lenger inn enn jeg hadde trodd, så motivasjonen var ikke helt på topp, men å snu var ikke noe tema. Når jeg nå endelig hadde kommet meg til Fosen igjen, skulle jeg jammen meg plukke den siste kommunetoppen der også. Toppen ble omsider nådd, men vi ble ikke værende lenge. Kald vind og ingen sol når man er ikledd shorts og singlet er ikke noen god kombinasjon for lunchpause, så vi gikk litt ned og fant le bakom en klippevegg. Etter en god pause var det på tide å finne styrke til å takle kleggen i lavereliggende områder igjen.
Endelig på toppen av Storheia og den siste kommunetoppen på Fosen i boks.
Drøye 10 km. i dag og en helt ok tur, men ingen tur jeg noensinne kommer til å gå igjen. Finnvollheia derimot var en flott tur som jeg gjerne anbefaler.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 