I går var vi på en rundtur mellom to vannbassenger; Presa de Soria og Presa de las Niñas. Sistnevnte kjørte vi forbi i går på veien hjem fra Roque Nublo. Artig å komme gående til dette bassenget fra motsatt kant av hvordan vi så det i går.
Vi vinner høyde og her er jeg med Presa de Soria i bakgrunnen
Startsted for turen var Soria, en bitteliten fjellandsby med bare 150 innbyggere. Veien opp dit er nok et eksempel på at man må ha «lappen» i hårnålssvinger for å tørre å kjøre der. Heldigvis har jeg blitt betydelig mer dreven i kjøring på disse veiene siden sist, så denne gangen var jeg ikke spesielt svett når vi kom oss opp til Presa de Soria og snuplassen der. Det var jeg sist oktober når jeg krabbet meg opp til Soria for første gang. Til alt overmål viste det seg at den veien som var tegnet inn videre nordover til Ayacata ikke var annet enn en kjerrevei (og knapt det viste det seg når vi kom ned den veien til fots i går), så jeg måtte snu og ta en «tversover» mot Presa de las Niñas på en enda verre vei. Jeg liker det ikke når veien er så smal at det kun går en bil i bredden og svingene er så krappe at man ikke har sjans til å se hva som kommer bakom den, men men… det gikk bra i oktober og hittil har det gått bra nå og.
Artig fjell som ser ut som en sur mann med skjegg
Som sagt… vi kom oss opp til snuplassen ved Soriabassenget og ruslet tilbake ned veien på utkikk etter en grusvei som skulle ta til høyre oppover i fjellsiden. Den var grei å finne og snart var vi på vei oppover i en jevnt bratt stigning. Etter drøye 10 min. (inkl. konsultasjon av guideboka et par ganger) forlot vi grusveien til fordel for en sti som gikk rett fram. Snart kom vi frem til et «fossefall» som er nesten helt tørrlagt og det er vel i grunnen like greit siden stien krysser elveløpet. Fjellet er her loddrett, men stien går videre langs kanten av fjellet på en hylle og stiger jevnt bratt videre oppover langs siden av dalen. I guideboka står det at noen kanskje vil synes at stien er smal, men selv jeg med utpreget høydeskrekk hadde ikke noen problemer på stien. Den er lett å se og grei å gå på selv om terrenget tidvis stuper loddrett ned på høyre side. Snart kunne vi se bilen vår laaangt der nede, og på enden av turen når vi kom tilbake til bilen på grusveien i nordenden av Soriabassenget kunne vi kikke opp på stien vi hadde gått på, og fra den vinkelen ser det nesten ut som en umulig oppgave å komme seg opp der.
Den såkalte fossen som er nesten helt inntørket og delvis lagt i slanger ned fjellsiden)
Imidlertid er det det som ofte har forundret meg både her på Gran Canaria og Tenerife; at uansett hvor umulig det ser ut å komme seg opp en fjellside eller bortover en rygg, så har canarierne løst oppgaven med glans og lagt stien slik at det hele løser seg fint opp og man kan gå både trygt og greit.
Stien stiger jevnt hele veien oppopver dalsiden, men det er greit å gå og snart er vi opp på høydedraget over Presa de las Niñas. Vi går opp på en liten kolle ikke langt fra der vi kommer opp og har knallutsikt både sør- og nordover. Sørover ser vi den imponerende Barranco de Arguineguin (som veien opp til Soria går i og som vi kikket ned på fra Våres Plass for noen dager siden), og nordover ser vi inn i «midten av Gran Canaria» med ville fjell. Bl.a. kan Roque Nublo skimtes i det fjerne.
Vi har kommet oss over fjellet til Presa de Niñas
Turen videre tilbake til Soria går på asfalt og grus. Asfaltveien som leder inn til demningen følges ut til hovedveien, deretter tar vi av på grusvei like ved det forfalne gårdsbruket Casa La Data. Vi kan se hvordan grusveien svinger seg nedover dalsiden og det er adskillige ekstra meter å gå fordi man ikke har kunnet legge veien rett ned i det bratte terrenget. Veien passerer en bro over et tørrlagt elveleie og snart har vi flott utsikt over Barranco de Chira. På begynnelsen av grusveien var turen litt småkjedelig, og jeg så mørkt på trasking på grusvei i et par timer, men det viser deg at litt lenger ned er det stadig vekk ting å se på og undre seg over. Bl.a. er det tydelige rester (ruiner) etter bosetting og dyrehold i eldre tider, masse huler i fjellet hvorav noen faktisk er bebodd den dag i dag og små hus «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Til ett av husene går det en løypestreng over dalen, og jeg kan skjønne at det er behov for den for det går ingen vei til huset.
Her bor det faktisk folk. Vi ble betraktet via kikkert idet vi passerte på grusveien langt under hulene
Ikke så lett å se kanskje, men rett under det massive fjellet er det også huleboliger som delvis er bygd utover fjellet.
Vi kommer etterhvert inn i Barranco de Arguineguin og får snart øye på Presa de Soria. Imidlertid er det fortsatt et stykke å gå for veien svinger seg inn og ut av små kløfter som det ikke er bygget bro over. Det er nesten som å kjøre i Norge der veien er lagt rundt alle mulige fjordarmer.
Presa de Soria med demningen som er hele 132 meter høy. Bassenget er forøvrig det største på Gran Canaria og kan romme opptil 32,3 millioner kubikkmeter vann
Omsider nærmer vi oss bilen og kan skue opp mot «fossefallet» og undre oss over at vi faktisk har gått der. En stopp i Soria på Bar Fernando for litt drikke og en sandwich innvilger vi oss før vi gir oss i kast med hårnålssvingene ned til kysten igjen.
Nesten tilbake ved bilen kan vi se opp på «hyllen» vi gikk på når vi startet turen
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 