Trondheims nærmeste villmark

Mandag var jeg på en åtte timers tur i Brungmarka, også kjent som Trondheims nærmeste villmark på grunn av veldig lite tilrettelegging for friluftsliv. Skal du ferdes her er det kart og kompass som gjelder, ellers er det en reell fare for å gå seg bort, og siden det er lite ferdsel i marka, kan du ikke regne med å finne noen å spørre om veien.

Turens første tjern; Sikatjønna

Strengt tatt fyller ikke Brungmarka definisjonen av villmark siden det er noen traktorveier og hytter her, samt noen kraftlinjer som går gjennom marka, men i mesteparten av området ligger marka der som den har gjort i århundrer med store myrområder og masse tjern og vann.

Idyll ved Storavatnet

Turen startet fra Brøttem litt over halv elleve og for å komme opp i Brungmarka må man regne med å svette litt i motbakkene til man kommer opp på «platået». Når man vel har kommet opp dit, er ikke Brungmarka brattere enn andre markaområder, men dersom man hater myr, er det best å styre unna, for er det noe det er nok av i Brungmarka, så er det myr. Og vann og tjern. Kort oppsummert kan jeg vel si at de drøye 2 milene jeg gikk på mandagens tur gikk i våt myr mellom vann og tjern med fin skogsti innimellom.

Ved Sandavatnet

Ruta gikk bratt opp fra Brøtten til Sikatjønna. Deretter gjennom myr over til Storavatnet, via Turtjønna. Fra Storavatnet ble det et lite stykke på grusvei før jeg tok av mot Sandavatnet gjennom enda mere myr. Derfra var det ganske fin sti langs vannet før den gikk over i en god del myr igjen.

Store, øde områder som man lett kan gå seg bort i uten kart og kompass. Her ovenfor Søringen

Når jeg la Sandavatnet bak meg begynte terrenget å stige igjen og når jeg hadde gått ca en mil var jeg oppe i et mer lettgått høyfjellsterreng. Dog… jeg hadde allerede gått en mil og klokka tilsa at jeg burde snu slik at jeg kom meg ut av marka før sola gikk ned, men jeg gikk i allefall opp på toppen hvor det står en vindmåler.

Vindmåler på Brungfjellet (men ikke på selve toppen)

Herfra var det ca en kilometer bort til toppen på Brungfjellet. Jeg vurderte sterkt å gå bortover, men tok ikke sjansen. Jeg hadde allerede pressa hælbetennelse og lårmuskler mer enn jeg burde, og tok ikke sjansen på å tyne enda mer ut av kroppen. Med en mil tilbake til bilen og ingen mobildekning var det beste å kjøre det «safe» så jeg ikke måtte bli i marka over natta. Det betyr selvsagt bare en ting: Jeg må tilbake for å nå til topps på Brungfjellet. Det blir neppe i år siden dagene nå raskt blir kortere og kortere, men det er jo greit å ha noen planer for neste år også.

Hit, men ikke lenger. Kløftvatnet sees lenger ned, men jeg valgte å snu her og heller gå opp på toppen med vindmåleren

Sporlogg fra dagens tur