Etter en ukes slaraffenliv på en solseng i Playa de Muro var jeg hjemme i Norge igjen lørdag kveld. Heldigvis var det lettskyet med gløtt av sol i stedet for det evinnelige regnet, og «finværet» holdt seg også til søndag. Dermed var det klart for tur i Estenstadmarka igjen. Det er en liten evighet siden jeg sist var på tur her, så det var jammen på tide, men det er kanskje slik det blir når man har kjøpt seg hytte og tilbringer helgene der, samtidig som opptrening av kneet krever utallige besøk på 3T?
Liaåsen, høyeste punkt i Estenstadmarka, var dagens turmål. Mens omlag 4.000 personer gikk i kø i Bymarka på Topp 7 valgte jeg nærmarka mi hvor jeg slapp gå i kø.
Til tross for en lettskyet himmel med solgløtt underveis syntes jeg det var kaldt. 10 grader og sur vind. Det er ikke mye sommer over det.
Det er ikke så mye utsikt på Liaåsen, men littegrann er det – mot øst.
Vær eller ikke vær, det var deilig å være på tur i marka igjen, og mens jeg går og rusler sånn alene rekker jeg å tenke mange tanker. På denne turen var det mestring som dominerte tankene. Sikkert inspirert av de mange tusen som gikk Topp 7 etter merket og tilrettelagte stier. I løpet av de årene jeg har hatt marka som min «lekegrind» er det ingen tvil om at stadig flere bruker marka aktivt. Før kunne jeg ofte gå alene i marka (om jeg unngikk veien opp til Estenstadhytta), men det er vanskelig i dag, selv midt i uka. Ut fra et folkehelseperspektiv er dette en gledelig utvikling. Imidlertid har jeg også registrert at det i løpet av årene har blitt stadig større grad av tilrettelegging. Personlig er jeg ikke så glad for dette. Delvis fordi tilrettelegging betyr ytterligere inngrep i naturen, men mest fordi følelsen av mestring umulig kan bli den samme når alt legges til rette for at man skal slippe å tenke og slite. Når det er skilt overalt og stier lages og klopplegges i hytt og pine for at man ikke skal bli gjørmete på buksa si, og vegetasjonen tas ned, da mister turen en viktig dimensjon, nemlig følelsen av å mestre.
Jeg var klar over at følelsen av mestring var viktig i mitt friluftsliv, men eksakt hvor viktig den var, det skjønte jeg ikke før legen som opererte kneet mitt, sa at jeg kom til å slite med å komme meg på toppturer etter operasjonen. Med de ordene kom erkjennelsen av hvorfor jeg hele tiden driver og utfordrer meg selv på toppturer hvor blant annet steinur-hatet og høydeskrekken får kjørt seg (innenfor rimelighetens grenser. Jeg tar aldri unødige sjanser). Utsikten fra toppen av et fjell er selvsagt en viktig drivkraft, likeså at jeg liker å slite og svette, men den viktigste grunnen til at fjelltoppene lokker på meg, er at jeg i løpet av disse turene stadig får følelsen av å mestre, av å klare av å tøye grenser.
På vei ned mot Styggdalen med utsikt over Trondheim.
I ettertid har jeg skjønt at mestring har vært viktig i alle de årene jeg har hatt friluftsliv som hobby. Jeg har bare ikke vært det bevisst underveis. Det begynte med at jeg måtte gjøre meg kjent i Estenstadmarka. Kart ble innkjøpt, og litt etter litt ble jeg kjent overalt i marka. Enda mer så da jeg begynte med turorientering. For en deilig følelse å finne frem ved hjelp av kart. Det hadde jeg aldri trodd etter de mislykkede orienterings-gymtimene på barneskolen der jeg aldri fant postene, og gjerne gikk i motsatt retning av dit jeg burde gått. Etterhvert utvidet jeg områdene jeg gikk tur i, og mestringsfølelsen var stor da jeg fant frem i helt ukjente områder. Etter noen år som markatraver kom min første fjelltur (faktisk en topptur av alle ting), og det var kjærlighet fra første tur. Jeg visste med en gang at jeg måtte tilbake til fjellet, og siden har jeg oppsøkt fjellet igjen og igjen. Jeg har vært på utallige topper og jeg har vandret rundt toppene, enten med telt i sekken eller med en DNT-hytte i sikte. Jeg har vandret alene og jeg har vandret med venner og på fellestur. Aldri er nærheten til naturen, turgleden og mestringsfølelsen større en når jeg går alene. Når jeg går alene har jeg kun meg selv å stole på. Jeg må finne veien, jeg må finne en god leirplass, jeg må finne rent vann, og jeg må komme meg opp og ned på toppene uten å skade meg. Kort sagt: jeg må fikse turlivet helt på egen hånd.
Hvor blir det av mestringsfølelsen hvis alle stier skal merkes og tilrettelegges så man nesten kan gå tørrskodd overalt? Javel, så ble jeg gjørmete på gårsdagens tur, men jeg fikk iallefall trent balansen når jeg prøvde å gå mest mulig tørrskodd mellom gjørmehullene. Mulig at andre mennesker ikke tenker som meg. Muligens er det tilrettelegging som skal til for å få folk ut på tur, men jeg skulle ønske at flere turde å utfordre seg selv og ikke alltid tråkke i samme oppgåtte spor som alle andre. Premien er følelsen av å mestre og ikke minst en mye flottere naturopplevelse.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 