Tag Archives: mestringsfølelse

På kjente stier og tanker om mestring

Etter en ukes slaraffenliv på en solseng i Playa de Muro var jeg hjemme i Norge igjen lørdag kveld. Heldigvis var det lettskyet med gløtt av sol i stedet for det evinnelige regnet, og «finværet» holdt seg også til søndag. Dermed var det klart for tur i Estenstadmarka igjen. Det er en liten evighet siden jeg sist var på tur her, så det var jammen på tide, men det er kanskje slik det blir når man har kjøpt seg hytte og tilbringer helgene der, samtidig som opptrening av kneet krever utallige besøk på 3T?

Liaåsen, høyeste punkt i Estenstadmarka, var dagens turmål. Mens omlag 4.000 personer gikk i kø i Bymarka på Topp 7 valgte jeg nærmarka mi hvor jeg slapp  gå i kø.

Til tross for en lettskyet himmel med solgløtt underveis syntes jeg det var kaldt. 10 grader og sur vind. Det er ikke mye sommer over det.

Det er ikke så mye utsikt p åLiaåsen, men littegrann er det - mot øst.

Det er ikke så mye utsikt på Liaåsen, men littegrann er det – mot øst.

Vær eller ikke vær, det var deilig å være på tur i marka igjen, og mens jeg går og rusler sånn alene rekker jeg å tenke mange tanker. På denne turen var det mestring som dominerte tankene. Sikkert inspirert av de mange tusen som gikk Topp 7 etter merket og tilrettelagte stier. I løpet av de årene jeg har hatt marka som min «lekegrind» er det ingen tvil om at stadig flere bruker marka aktivt. Før kunne jeg ofte gå alene i marka (om jeg unngikk veien opp til Estenstadhytta), men det er vanskelig i dag, selv midt i uka. Ut fra et folkehelseperspektiv er dette en gledelig utvikling. Imidlertid har jeg også registrert at det i løpet av årene har blitt stadig større grad av tilrettelegging. Personlig er jeg ikke så glad for dette. Delvis fordi tilrettelegging betyr ytterligere inngrep i naturen, men mest fordi følelsen av mestring umulig kan bli den samme når alt legges til rette for at man skal slippe å tenke og slite. Når det er skilt overalt og stier lages og klopplegges i hytt og pine for at man ikke skal bli gjørmete på buksa si, og vegetasjonen tas ned, da mister turen en viktig dimensjon, nemlig følelsen av å mestre.

Jeg var klar over at følelsen av mestring var viktig i mitt friluftsliv, men eksakt hvor viktig den var, det skjønte jeg ikke før legen som opererte kneet mitt, sa at jeg kom til å slite med å komme meg på toppturer etter operasjonen. Med de ordene kom erkjennelsen av hvorfor jeg hele tiden driver og utfordrer meg selv på toppturer hvor blant annet steinur-hatet og høydeskrekken får kjørt seg (innenfor rimelighetens grenser. Jeg tar aldri unødige sjanser). Utsikten fra toppen av et fjell er selvsagt en viktig drivkraft, likeså at jeg liker å slite og svette, men den viktigste grunnen til at fjelltoppene lokker på meg, er at jeg i løpet av disse turene stadig får følelsen av å mestre, av å klare av å tøye grenser.

På vei ned mot Styggdalen med utsikt over Trondheim.

På vei ned mot Styggdalen med utsikt over Trondheim.

I ettertid har jeg skjønt at mestring har vært viktig i alle de årene jeg har hatt friluftsliv som hobby. Jeg har bare ikke vært det bevisst underveis. Det begynte med at jeg måtte gjøre meg kjent i Estenstadmarka. Kart ble innkjøpt, og litt etter litt ble jeg kjent overalt i marka. Enda mer så da jeg begynte med turorientering. For en deilig følelse å finne frem ved hjelp av kart. Det hadde jeg aldri trodd etter de mislykkede orienterings-gymtimene på barneskolen der jeg aldri fant postene, og gjerne gikk i motsatt retning av dit jeg burde gått. Etterhvert utvidet jeg områdene jeg gikk tur i, og mestringsfølelsen var stor da jeg fant frem  i helt ukjente områder. Etter noen år som markatraver kom min første fjelltur (faktisk en topptur av alle ting), og det var kjærlighet fra første tur. Jeg visste med en gang at jeg måtte tilbake til fjellet, og siden har jeg oppsøkt fjellet igjen og igjen. Jeg har vært på utallige topper og jeg har vandret rundt toppene, enten med telt i sekken eller med en DNT-hytte i sikte. Jeg har vandret alene og jeg har vandret med venner og på fellestur. Aldri er nærheten til naturen, turgleden og mestringsfølelsen større en når jeg går alene. Når jeg går alene har jeg kun meg selv å stole på. Jeg må finne veien, jeg må finne en god leirplass, jeg må finne rent vann, og jeg må komme meg opp og ned på toppene uten å skade meg. Kort sagt: jeg må fikse turlivet helt på egen hånd.

Hvor blir det av mestringsfølelsen hvis alle stier skal merkes og tilrettelegges så man nesten kan gå tørrskodd overalt?  Javel, så ble jeg gjørmete på gårsdagens tur, men jeg fikk iallefall trent balansen når jeg prøvde å gå mest mulig tørrskodd mellom gjørmehullene. Mulig at andre mennesker ikke tenker som meg. Muligens er det tilrettelegging som skal til for å få folk ut på tur, men jeg skulle ønske at flere turde å utfordre seg selv og ikke alltid tråkke i samme oppgåtte  spor som alle andre.  Premien er følelsen av å mestre og ikke minst en mye flottere naturopplevelse.

At du tør!

Noen tanker om ubegrunnet frykt

At du tør!

Dette er en reaksjon jeg stadig vekk møter når folk får vite at jeg går alene på tur både i skogen og på fjellet. Rettere sagt når andre kvinner får høre at jeg går alene på tur. Jeg har enda ikke hørt den reaksjonen fra en mann. Deres respons er mer i gata «så tøff du er» (akkurat som om de ville sagt det til en annen mann!). Men tilbake til kvinnene: Enda mere himmelfalne blir de når de hører at jeg til og med overnatter i telt alene. Ikke at det skjer så ofte, men det har skjedd, og jeg har planer om å gjøre det igjen.  Spørsmålet som alltid følger «at du tør»-utbruddet, er: Er du ikke redd?

Redd for hva da? Skumle menn som gjemmer seg i lyngen klar til å voldta en svett alenegående dame på tur? Nei, det er jeg virkelig ikke redd. For det første er de fleste som ferdes i naturen skikkelige mennesker (særlig hvis man er et godt stykke fra nærmeste hus eller bilvei). Det er i allefall min erfaring, og jeg har ikke tenkt å la noen endre den oppfatningen pga. ubegrunnet redsel. For det andre er det mye farligere å bevege seg i byen, spesielt etter mørkets frembrudd.  Hvor mange kvinner drepes, lemlestes og voldtas i byen kontra i skogen eller på fjellet? Nettopp. I rest my case.

Så er det alle de skumle dyrene vi har i Norge da. Er jeg ikke redd dem i det minste, alene i naturen eller i teltet? Sorry, men nei. Jeg er ikke redd dem heller. Faktum er at de er livredd meg og gjør hva de kan for å unngå meg. Dersom jeg noengang får se en jerv, gaupe, bjørn eller andre ville rovdyr på tur, kommer nok pulsen til å stige litt, men for en lykke det ville vært!! Betinget av at jeg ikke kom overraskende på bjørnen da. Eller moskusen. De skal visstnok ikke være så glad i slike overraskelsesbesøk. Forøvrig har jeg inntil nylig trodd at bjørn ikke har vandret der jeg har ligget i telt, men muligens må jeg revurdere den oppfatningen nå som det er observert bjørn i Vassfjellet. Jeg mener sannsynligheten er stor for at den har kommet seg dit gjennom Brungmarka der mitt lille teltparadis befinner seg, men det kommer ikke til å hindre meg i å oppsøke Brungmarka hvis hælen noen gang blir bedre og jeg har lyst på telttur uten å kjøre altfor langt avgårde. Ei heller skal en tullete redsel hindre meg i å gå på tur på Dovrefjell fordi jeg kan møte på moskus der.

Status for de fire store rovdyrene i Norge

Foto av ulv, jerv og bjørn © Svein Wik. Foto av gaupe © Petter Kaald/Statens naturoppsyn.

Det eneste jeg er pittelitt redd for alene på tur er plutselig dårlig vær på fjellet med tåke tjukk som grøt, og for å ramle og skade meg. Ikke at jeg går og er redd mens jeg er på tur, men jeg tar mine forholdsregler og legger ikke ut på tur i fjellet alene dersom værmeldingene er dårlige. Å ramle og skade seg er utrolig fort gjort. Jeg har enda friskt i minne den gangen jeg skled på en glatt stein og gikk overende så det sang på vei mellom Bjørneggen og Ramsjøhytta. Det gikk heldigvis bra; ingen brudd bare kraftig forslått, men det var ingen artig opplevelse. Dog… jeg kan ikke bli sittende i sofaen fordi jeg kan komme til å skade meg. De fleste som utøver friluftsliv som hobby kommer fra det uten varige mén. Det gjelder bare å ikke ta for store sjanser. Evt. får man gå til anskaffelse av en nødpeilesender. Jeg har ikke gjort det, men tanken er der.

Jeg lurer i grunnen mer på hvorfor de som lever et inaktivt, stillesittende liv ikke er redd for å dø eller få varige mén av det?! Også lurer jeg voldsomt på hvorfor kvinner generelt ikke vil gå på tur alene. Greit nok at de fleste kvinner er mer sosiale vesener enn menn og dermed gjerne vil ha følge på tur, men mange kvinner jeg kjenner er rett og slett redde for å gå alene i naturen – selv i områder hvor de er godt kjent. Men å gå alene i byen på jakt etter drosje midt på natta er uproblematisk. Hva er greia med det da?? Alene på tur er naturopplevelsen minst dobbelt så sterk som når man går på tur sammen med noen. I tillegg får man en bonuseffekt i form av mestringsfølelse ved å finne veien selv (i ukjent terreng) og klare seg alene. Flere kvinner burde prøve!

God tur – til alle! Kvinner som menn, alene eller sammen. Det viktigste er at man rører på liket 🙂