Montaña del Viso (998 moh)

Værvarselet for dagen i dag var litt ymse. Regn, sol og vind i en salig blanding, men inne i de midtre delen av øya skulle det ihvertfall regne. Ergo ingen fjelltur på øyas indre i dag. Her vi befinner oss på sørkysten var det strålende vær på morgenen, så vi bestemte oss for å prøve en tur rundt Inagua i vest. Inagua er et fjell som rager over 1400 moh, men turen vi planla skulle gå rundt fjellet. Slik ble det imidlertid ikke pga. regn og tåke. I stedet for tur rundt Inagua endte det med en kortere tur til Montaña del Viso. Turen dit går etter samme rute som turen Inagua rundt i en drøy time – opp til platået El Laurelillo. Da ser man toppen av Viso mot nordvest – en ganske slak og grei topp å komme seg opp på. Normalt ville det vel vært en fantastisk utsikt fra toppen men siden vi plutselig hadde møtt på skyer og regn var utsikten svært begrenset.

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás på starten av turen.

Turen startet ved Degollaga de La Aldea, fjellpasset ovenfor den øde beliggende byen La Aldea de San Nicholás. Et skilt til Montaña del Viso viser begynnelsen av stien. Etter det er det ingen merking, men det er da heller ikke noe problem all den tid fjellsiden både over og under stien på den første delen av turen er stupbratt. Veien videre gir seg selv. Med oss på turen hadde vi fått en aldeles nydelig liten vofs som ventet på oss ved Degollada de la Aldea og siden ikke forlot oss før vi satte oss i bilen etter endt tur. Makan til snill og søt vofs skal man lete lenger etter. Den tuslet stille og rolig bak oss og ytret ikke så mye som et lite bjeff engang. Innimellom sprang den foran oss, men kikket seg stadig tilbake for å sørge for at vi fulgte etter. Da vi ankom toppen av Viso og sola tittet frem etter en stund med regn la han seg lydig ned ved siden av oss uten noen som som helst form for tigging når vi spiste matpakken vår. For en herlig hund <3. Jeg døpte han Voffert.

Voffert; en gatemix av beste merke med de nydeligste brune øyne.

Turen opp mot El Laurelillo følger i en halvtimes tid en sti som går i en bratt fjellside og innimellom på et fjellplatå hvor fjellsidene tårner over en, men jeg syntes stort sett ikke at det var noe problem å gå der. Har man ekstrem høydeskrekk er denne turen muligens ikke den man skal gå, men jeg med min etterhvert svært så moderate høydeskrekk hadde ingen problemer.

Stien går på en smal hylle i fjellet, men er grei å gå.

Etter en drøy halvtime begynner stigningene for alvor opp mot El Laurelillo. Til tross for at vi gikk i skyggen silte svetten av meg i motbakkene. Det var en del stor stein her som måtte forseres, men igjen – stort sett helt greit. Idet vi nærmer oss platået og ser frem til å få litt sol på kroppen, kommer plutselig regnskyene sigende innover oss og vinden tiltar i styrke. Ikke spesielt trivelig langt oppi en fjellside og ca 4 timer igjen av planlagt tur. Det er her vi tar beslutningen om å droppe turen rundt Inagua og heller gå på toppen av Viso. Heldigvis gir regnet seg etter en stund og sola kommer til syne i noen minutter mens vi er på toppen.

Regnbue over Viso idet vi er på vei mot toppen.

Kjæresten på toppen av Viso.

Etter en kort matpause returnerer vi samme veien som vi kom. Det er litt trøst i vissheten om at Inagua-rundturen også hadde kommet tilbake til El Laurelilloplatået og at vi uansett hadde måttet gå ned der vi kom opp herfra.

Inagua er innhyllet i skyer sett fra El Laurelillo.

Rett før vi kommer tilbake til bilen begynner skyene igjen å slippe regn og det kjennes i grunnen greit å ikke være på tur rundt Inagua. Men trist å si adjø til fine Voffert – det var det.

På vei tilbake i et heller hustrig vær sammen med Voffert på en smal fjellhylle.

Tilbakeblikk. Det ser ikke ut som det går noen sti her, men det gjør det!