Telttur i Flensmarka

Det er godt over en måned siden jeg gikk denne turen, men her kommer omsider turrapporten.

Helt siden jeg var i Flensmarka i mai har jeg hatt lyst til å dra tilbake for å komme meg lenger inn i marka enn snøsmeltingen tillot i mai. Av en eller annen grunn har det ikke blitt til at jeg har gjort det før nå (til tross for mange muligheter), men omsider fikk jeg pakka (en stappfull) sekk og la avgårde en vakker sensommeronsdag i midten av august. Værmeldinga viste godvær midt i uka og jeg tok ikke sjansen på å vente til helgen, så et par dager av flexitidkvoten ble brukt på denne turen. Særdeles vel anvendte flexitimer skulle det vise seg.

Ved Nedre Olbekktjønna omtrent 30 minutter etter start. Flenskampan i bakgrunnen. Inn dit skal jeg!

Utgangspunktet var det samme som sist; rett før Langen Gjestegård på vei mot Synnervika. Planen var å komme seg inn til Flensjøen og slå leir der. Videre hadde jeg også lyst til å bestige Flenskampan når jeg først var i området. Dette massive fjellet med sine fire topper ruver godt i terrenget og kan sees fra utallige plasser i regionen.

Det var deilig varmt da jeg startet turen og insekter var det fint lite av. Myggsprayen jeg hadde i sekken kunne jeg godt ha lagt igjen hjemme for jeg observerte vel ikke mer enn 5-6 mygg på disse to dagene. To av disse rakk å stikke meg og lever ikke lenger.

Idyll ved Stortjønna. Langt tørrere her denne gangen enn sist jeg var innom tjernet. Den gangen kom jeg ikke lenger enn til enden lengst bort på bildet.

Første pause var ved Stortjønna etter en drøy times rolig gange. Dette var så langt inn jeg kom i mai, så det var artig å kunne krysse myrene videre innover langs vannet. Ved noen berg slang jeg sekken på bakken og tok en pustepause. Uvant å gå med så tung oppakning, men egentlig gikk det veldig greit.

Femten minutter senere var jeg på beina igjen og tok fatt på siste etappe mot Flensjøen. Terrenget stiger jevnt og trutt (med noen små nedoverbakker innimellom). Underlaget er stort sett tørt og fint, men veldig steinete, så det nytter ikke å se seg omkring mens man går. Det gjelder å se hvor man plasserer føttene!

Steinete terreng i Flensmarka, men ikke direkte ur.

Før man når Flensjøen er man over skoggrensen. Det betyr som oftest mer vind, så også i dag, men den var ikke veldig kald, så jeg kunne fortsatt gå i singlet og shorts. Stien jeg fulgte går ikke helt ned til sjøen, men passerer i stedet ganske nære Kamptjønnan. På en landtunge mellom de to tjernene var det riktig så vakkert, og jeg tenkte at det ville være en ideell teltplass. Det eneste som voldet litt bekymring var vinden. Var det litt for vindutsatt her? Hva om det blåste skikkelig opp?

Utsikt mot Vigelfjella fra en høyde på vei mot Flensjøen. Enda er jeg ikke over tregrensen.

Jeg la derfor fra meg sekken og tok en rekognoseringsrunde, men fant ikke noen egnet teltplass som ga god ly for vinden. Jeg måtte vel i tilfelle ha gått ned til Flensjøen, men det fristet ikke med tanke på at jeg senere på ettermiddagen hadde planer om å fortsette på stien og gå på Flenskampan. Jeg besluttet derfor at jeg skulle slå leir på eidet mellom tjernene. Jeg måtte lete en stund for å finne en plan og relativt steinfri plass, men omsider fant jeg det jeg lette etter. Flaks at det også var en gigantisk stein der som kunne fungere som ryggstøtte, samt at det var bygget opp et ildsted like i nærheten.

Min bolig denne natten. Idyllisk beligenhet og utsikt fulgte med «på kjøpet».

Etter litt knoting sto omsider teltet slik jeg ville ha det. I så porøs jord med mye stein er det ikke bare bare å få plugget teltet fast, så jeg hadde brukt litt tid på å løsne noen tunge steiner som jeg la oppå teltpluggene. I tilfelle det blåste opp ville jeg ikke ligge å bekymre meg for om pluggene skulle løsne.

Omsider var det tid for litt mat.  Klokka var blitt laaaangt utpå ettermiddagen, og jeg vurderte om jeg skulle droppe toppturen. Nei, det var for surt. Dessuten så det ut til å være bare en «svipptur» bort til toppen. Noen høydemetre javel, men det kunne da ikke ta all verdens tid å komme seg til topps når kartet sa at det skulle være omtrent 5 km. dit? Klokka ble bortimot fem på ettermiddagen før jeg omsider la avgårde mot Flenskampan med betydelig lettere sekk.

Mot Flensjøen.

Jeg holdt meg på den rødmerka stien, og det hadde jeg tenkt å gjøre til jeg var nesten oppe i skaret mellom toppene på høyde 1185 og 1214. Der skulle jeg skrå direkte mot den høyeste toppen på 1292 moh. Men himmel og hav så lange kilometrene var denne ettermiddagen. Innen jeg var kommet så langt at jeg skulle forlate stien var jeg egentlig drittlei av å gå. I tillegg kjente jeg på et gnagsår under den ene tåballen.

Lettgått tereng på en morenerygg på vei mot Flenskampan. Deilig med en pause fra all steinen.

Idet jeg forlot stien ble det 100 ganger tyngre å gå. Myk mose og lyng som jeg sank langt nedi og som også gjemte steiner jeg «snublet» over  er ikke spesielt lettgått. Når det i tillegg begynte å skye kraftig til kjente jeg at motivasjonen svant mer og mer. Til slutt tok jeg endelig beslutningen. Jeg snur! Bare 100 høydemetre under toppen, men det var ikke noe gøy å være på tur mer. Et begynnende gnagsår plaget meg mer og mer, og muskulaturen begynte også å si at nok er nok. Jeg satte meg på en stein og tok en pause som jeg benyttet til å ringe min kjære. Her oppe i høyden var det dekning på telefonen, det var det ikke nede ved teltet.

Utsikt mot Flensjøen og Kamptjønnan på vei opp mot Flenskampan.

Så begynte returen. Jeg hadde ikke kommet langt før jeg igjen måtte sette meg ned. Denne gangen for å teipe tåballene så det ikke skulle bli skikkelig gnagsår, deretter fortsatte jeg ned mot teltet. På veien samlet jeg litt nedfalls tyrived som jeg hadde sett på veien opp. Et kveldsbål i mørket som senker seg på denne tiden av året er alltid deilig.

Kveldsbål på tyrived. Både varmer og lukter godt.

Tilbake ved teltet ble det å koke vann til en Real turmat, denne gangen kebabgryte. Det er ikke akkurat et gourmetmåltid, men det er lett å bære med seg og tar liten plass og metter iallefall meg. Etter maten fyrte jeg bål i ildstedet som var rett ved teltet. Det blåste litt, men siden ildstedet var bygget som et lite hus tok jeg likevel sjansen. Et bål gir både lys og varme, og jeg benyttet også sjansen til å koke vann til en kopp kaffe og sparte dermed på gassen til brenneren. Solnedgangen denne kvelden var helt fantastisk. Med en del skyer på himmelen ble det et sterkt og variert fargespill på himmelen som varierte i intensitet og farger jo lenger etter solnedgang det var.

Solnedgangen var eksepsjonell vakker denne kvelden. Fargene skiftet fra minutt til minutt og ga meg en fantastisk forestilling.

Når all tyrived var oppbrent var det på tide å hoppe i soveposen. Som alltid sover jeg elendig i et slikt trangt hylster, så jeg fikk hørt atskillige kapitler i lydboka jeg hadde på mobilen. Litt dupping innimellom ble det, men noen god sammenhengende nattesøvn kan jeg ikke regne med på telttur. Det er en pris jeg er villig til å betale for å få oppleve dager og kvelder som denne.

Morgenen etter var det overskyet til utpå formiddagen, men vinden som hadde rusket godt i teltet gjennom natten hadde løyet. Helt greit med overskyet vær på morgenen når man ligger i telt. Da slipper man å bli kokt levende allerede klokken 06.00! Det var derfor ikke veldig tidlig da jeg krabbet ut av teltet etter å ha nytt de første par kaffekopper inne i teltet med soveposen rundt meg.

Stille morgenstund ved Øvre Kamptjønna.

Skydekket sprakk etterhvert opp, og det ble en vakker morgen ved tjernene. Morgenduggen på teltet forduftet med vind og varme og jeg var veldig fornøyd med å kunne pakke ned et tørt telt før jeg begynte på returen.

Den gikk for det meste langs samme sti som jeg gikk inn i marka, men jeg la inn en omvei til Grådalsbua. Hyggelig gjensyn med denne lille bua hvor man kan overnatte gratis. Jeg skulle ikke overnatte, så jeg nøyde meg med å lage kaffe på primusen. Denne ble inntatt mens jeg leste i gjesteboka og nøt solstrålene som maktet å trenge gjennom tett løvverk.

Gjensyn med Grådalsbua. Det har vært en del folk innom i sommer iht gjesteboka, men direkte folksomt kan jeg ikke si at det har vært.

Vel tilbake ved bilen tenkte jeg som jeg alltid gjør at jeg må komme meg ut på overnattingsturer med telt oftere. Det er fantastisk å kunne vandre i stille ensomhet hele dagen og også kunne nyte kvelden og natta ute. Det tilfører turen en større dimensjon av ro og tilstedeværelse, og det tror jeg mange av oss trenger i en hektisk hverdag hvor vi hele tiden bombarderes med lyder og inntrykk.