En snarvisitt i Femundsmarka

Femundsmarka ligger en knapp times kjøretur fra hytta, men til tross for dette har jeg nesten ikke vært på tur der. Søndag 9. juli skulle jeg bøte litt på det med en  dagstur fra Langen Gjestegård til Lorthølbua. Dette området er en del av Femundsmarka, men ligger utenfor nasjonalparken. Når vi likevel skulle på tur i dette området, insisterte jeg på å utvide turen littegrann med en tur oppom Femundsåsen for å krysse av toppen på Røros-lista som jeg samler etter.

Femundsåsen. Ikke noen storslagen utsikt, men nå er iallefall toppen krysset av på Røros-lista.

Vi parkerte bilen på gjestegården (20 kr/døgn) og begynte turen med å kikke på noen informasjonstavler over området vi skulle inn i samt nærliggende områder. Fra Langen fulgte vi merket sti, eller egentlig kjerrevei (iallefall i begynnelsen) i retning Ljøsnåvollen.

Infotavler ved starten av stiene som begynner ved Langen.

Til å begynne med er det en del stigning før stien/kjerreveien flater ut. Idet stien flater ut begynner jeg å kikke etter en mindre sti i retning Femundsåsen, men finner ingen i det området jeg mener den skal være ut fra kartet. Vi trenger imidlertid ikke gå langt før vi kommer til et skilt hvor det står «Linnés rute + et årstall som jeg ikke husker). Her går det en sti i riktig regning, og jeg antar at den vil lede oss til topps. Ganske riktig! Etter 10-15 minutter kommer vi til en toppunkt hvor det er lagt ut en liten trimbok. Femunden kan skimtes mellom trærne, det samme kan Viglfjella, men det er ikke all verden til utsikt på denne lave skogtoppen (784 moh).

KE studerer kartet mens Mira lurer på om vi ikke skal gå snart. Tror jeg hvertfall…

Vi kommer oss kjapt ned til kjerreveien igjen som nå begynner å helle svakt nedover. Etterhvert begynner det også å bli bløtere og til tider er det som en liten bekk renner i stien. Det er dog ikke noe problem å gå her selv om det til tider er litt vått. Det første vannet vi kommer til er Litlangtjønna og her får jeg for første gang se en av tømmerrennene som Femundsmarka er så kjent for (i tillegg til villmarksfølelse og godt fiske selvsagt).

Tømmerrenna ved Litlangtjønna.

Tømmerrennene ble i sin tid benyttet til å frakte tømmer fra områdene rundt Femunden til Røros. Kobberverket hadde et enormt behov for tømmer for å holde smelthyttene i gang, og alt trevirke rundt Røros var for lengst hogd ned. Løsningen ble derfor å hente tømmer lengre unna og få transportert dem vannveien til Røros via tømmerrenner som forbandt vannene mellom Femunden og Røros.

Femundsmarka er kjent for mye stein i tillegg til fiske og kanopadling.

Jeg elsker å ferdes i områder hvor jeg kjenner historiens sus samtidig som det er flott natur å nyte. I Femundsmarka får jeg begge deler, og i så nydelig turvær som vi har denne dagen er det bare å nyte og samle minner til å ta frem når vinterens mørke knuger.

Vi fortsetter fra Litlangtjønna til nordenden av selve Femunden. Nordenden er en smal tarm av en ellers enorm innsjø, så vi får ikke noe inntrykk av størrelsen på Femunden, men det er heller ikke så nøye. Femunden går ingen vei, og vi kan ta den nærmere i øyesyn fra annet hold senere. I dag er det nok å bare nyte sola, naturen og Miras selskap.

Spellflåte. Denne er en kopi av de som ble brukt for å frakte tømmeret over små og grunne vann.

Vi finner oss en flåtelignende gjenstand ved bredden av innsjøen og beslutter kjapt at dette blir dagens lunchplass selv om det blåser mer her er inne  i skogen. Flåten kalles spellflåte og er en kopi av de flåtene som ble benyttet i tømmerfløtingen for å dra tømmer som var lunnet sammen over små og grunne vann. Flåtene var i bruk helt frem til 1940-tallet. Restene av en original flåte ligger ved siden av kopien som er bygget i nyere tid.

Ved Lorthølbua.

På vei hjem legger vi turen innom Lortholbua som er en åpen bu til fri benyttelse såfremt man forlater bua i minst like god stand som man fant den. Siste biten opp til bua (og tilbake til hovedstien igjen) går langs en tømmerrenne, og jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt og virkelig artig å gå her. Vår nære forhistorie blir virkeliggjort på en helt annen måte når man ser det man ellers bare leser om.

Mira aner vel ikke noe om historiens sus der hun står og skuer utover villmarka.

Turen hjem går ad samme vei som vi kom, dog uten omveien opp på Femundsåsen. Femundsmarka har vist seg fra sin beste side denne dagen, og jeg gleder meg til å se mer ved en senere anledning. Jeg begynner å forstå de som kommer tilbake år etter år – selv uten at jeg har fisket på turen, for det er selvsagt fisket som trekker de fleste til Femundsmarka.

På hjemvei mellom enorme steiner.