Kasshøgda (Gammelmannshøgda)

Turdato: 16.06.2018

Sommeren viste seg frem i hytteområdet, og vi bestemte oss for å kjøre østover mot Feragen som skulle være utgangspunkt for toppturen til Kasshøgda (957 moh). Toppen er på lista over topper med PF >100 meter i Røros kommune.

Vi parkerte på vestbredden av Feragen der veien videre er skiltet med «privat vei». I løpet av veldig kort tid ble det klart at både fluer, mygg og knott trivdes i det fine sommerværet ved Feragen, så det var bare å komme seg avgårde. Heldigvis ble insektene igjen der nede ved innsjøen, så vi kunne få gå i fred.

Feragen har flere nydelige sandstrender. Denne er ved parkeringen på vestbredden.

Et stykke innover grusveien dukker det opp et skilt hvor det står «Fjølburøsta». Det er den veien vi skal så vi tar av på stien. Fin og tørr sti. Umerket, men lett å følge med få unntak det det er litt større myrer. Oppe i lia dukker et nytt skilt opp. Denne gangen står det Gjetsjøen på det. Egentlig er det i den retningen vi skal, men jeg har lyst til å gå i retning Fjølburøsta for kanskje å se igjen plassen hvor vi var for noen år tilbake.

Utsikt mot Feragen og Viglfjella.

Det var lenger enn jeg hadde tenkt, skulle det vise seg, så vi ga opp tanken om Fjølburøsta og dreide i retning av Kasshøgda etter å ha gått over tregrensen og nytt utsikten mot både Feragen og Femunden.

Myrullen blomstrer vakkert i fjellet nå.

På Kasshøgda ligger det en middels stor steinhaug som liksom skal være toppvarden. Vi tok lunchen her. Idet vi skulle til å gå sjekker jeg gps’n og ser da at vi slett ikke er på det høyeste punktet. Riktignok er vi på Kasshøgda (eller Gammelmannshøgda som fjellet også heter), men det er to topper på fjellet, og den høyeste ligger ca 500 meter lenger bort.

Kasshøgda 946 moh.

Noen sekunder vurderer jeg å bare droppe det, men så begynner vi likevel å gå mot toppen. Lettgått og greit terreng, så det tok ikke lange tiden. Den fineste utsikten er dog på den første toppen vi var på.

Kasshøgda 957 moh.

Ned mot bilen gikk vi i en mer direkte linje enn opp. Vi passerte Klumptjønna og kom ned til veien i ukanten av Middagsmyra. Her måtte vi klatre over et reingjerde før vi kunne fortsette på grusveien helt tilbake til bilen.

Vi kom oss over!

Virkelig et flott turområde dette. Vi kommer tilbake. Da med fiskestang siden vi har sesongfiskekort som dekker det meste av det området vi gikk i denne dagen.

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

En snarvisitt i Femundsmarka

Femundsmarka ligger en knapp times kjøretur fra hytta, men til tross for dette har jeg nesten ikke vært på tur der. Søndag 9. juli skulle jeg bøte litt på det med en  dagstur fra Langen Gjestegård til Lorthølbua. Dette området er en del av Femundsmarka, men ligger utenfor nasjonalparken. Når vi likevel skulle på tur i dette området, insisterte jeg på å utvide turen littegrann med en tur oppom Femundsåsen for å krysse av toppen på Røros-lista som jeg samler etter.

Femundsåsen. Ikke noen storslagen utsikt, men nå er iallefall toppen krysset av på Røros-lista.

Vi parkerte bilen på gjestegården (20 kr/døgn) og begynte turen med å kikke på noen informasjonstavler over området vi skulle inn i samt nærliggende områder. Fra Langen fulgte vi merket sti, eller egentlig kjerrevei (iallefall i begynnelsen) i retning Ljøsnåvollen.

Infotavler ved starten av stiene som begynner ved Langen.

Til å begynne med er det en del stigning før stien/kjerreveien flater ut. Idet stien flater ut begynner jeg å kikke etter en mindre sti i retning Femundsåsen, men finner ingen i det området jeg mener den skal være ut fra kartet. Vi trenger imidlertid ikke gå langt før vi kommer til et skilt hvor det står «Linnés rute + et årstall som jeg ikke husker). Her går det en sti i riktig regning, og jeg antar at den vil lede oss til topps. Ganske riktig! Etter 10-15 minutter kommer vi til en toppunkt hvor det er lagt ut en liten trimbok. Femunden kan skimtes mellom trærne, det samme kan Viglfjella, men det er ikke all verden til utsikt på denne lave skogtoppen (784 moh).

KE studerer kartet mens Mira lurer på om vi ikke skal gå snart. Tror jeg hvertfall…

Vi kommer oss kjapt ned til kjerreveien igjen som nå begynner å helle svakt nedover. Etterhvert begynner det også å bli bløtere og til tider er det som en liten bekk renner i stien. Det er dog ikke noe problem å gå her selv om det til tider er litt vått. Det første vannet vi kommer til er Litlangtjønna og her får jeg for første gang se en av tømmerrennene som Femundsmarka er så kjent for (i tillegg til villmarksfølelse og godt fiske selvsagt).

Tømmerrenna ved Litlangtjønna.

Tømmerrennene ble i sin tid benyttet til å frakte tømmer fra områdene rundt Femunden til Røros. Kobberverket hadde et enormt behov for tømmer for å holde smelthyttene i gang, og alt trevirke rundt Røros var for lengst hogd ned. Løsningen ble derfor å hente tømmer lengre unna og få transportert dem vannveien til Røros via tømmerrenner som forbandt vannene mellom Femunden og Røros.

Femundsmarka er kjent for mye stein i tillegg til fiske og kanopadling.

Jeg elsker å ferdes i områder hvor jeg kjenner historiens sus samtidig som det er flott natur å nyte. I Femundsmarka får jeg begge deler, og i så nydelig turvær som vi har denne dagen er det bare å nyte og samle minner til å ta frem når vinterens mørke knuger.

Vi fortsetter fra Litlangtjønna til nordenden av selve Femunden. Nordenden er en smal tarm av en ellers enorm innsjø, så vi får ikke noe inntrykk av størrelsen på Femunden, men det er heller ikke så nøye. Femunden går ingen vei, og vi kan ta den nærmere i øyesyn fra annet hold senere. I dag er det nok å bare nyte sola, naturen og Miras selskap.

Spellflåte. Denne er en kopi av de som ble brukt for å frakte tømmeret over små og grunne vann.

Vi finner oss en flåtelignende gjenstand ved bredden av innsjøen og beslutter kjapt at dette blir dagens lunchplass selv om det blåser mer her er inne  i skogen. Flåten kalles spellflåte og er en kopi av de flåtene som ble benyttet i tømmerfløtingen for å dra tømmer som var lunnet sammen over små og grunne vann. Flåtene var i bruk helt frem til 1940-tallet. Restene av en original flåte ligger ved siden av kopien som er bygget i nyere tid.

Ved Lorthølbua.

På vei hjem legger vi turen innom Lortholbua som er en åpen bu til fri benyttelse såfremt man forlater bua i minst like god stand som man fant den. Siste biten opp til bua (og tilbake til hovedstien igjen) går langs en tømmerrenne, og jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt og virkelig artig å gå her. Vår nære forhistorie blir virkeliggjort på en helt annen måte når man ser det man ellers bare leser om.

Mira aner vel ikke noe om historiens sus der hun står og skuer utover villmarka.

Turen hjem går ad samme vei som vi kom, dog uten omveien opp på Femundsåsen. Femundsmarka har vist seg fra sin beste side denne dagen, og jeg gleder meg til å se mer ved en senere anledning. Jeg begynner å forstå de som kommer tilbake år etter år – selv uten at jeg har fisket på turen, for det er selvsagt fisket som trekker de fleste til Femundsmarka.

På hjemvei mellom enorme steiner.

Svensvola (911 moh)

Oktober var en ordentlig deilig måned for fjellturer i Holtålen og Røros. Svensvola er nok en liten godbit av en topp i Rørosområdet som fikk besøk av meg denne måneden.

Toppen av Svensvola.

Utgangspunktet var Billahaugen ved Storhittersjøen, og denne dagen midt i oktober var det frost på morgenen til tross for sol fra skyfri himmel. Det skapte et magisk vakkert landskap med rimfrost i gresset og på trærne.

Rimfrost på myr og gress om morgenen.

Turen startet på en kjerrevei som går mellom flere voller inntil man ender på Harsjøveien. Jeg skulle imidlertid ikke gå langt på denne veien og  tok av i retning Svensola på en traktorvei etter kort tid. Denne veien gikk etterhvert over i sti. Lettgått og fint terreng opp gjennom bjørkeskogen. Sola står lavt på denne tiden av året, så rimfrosten holdt stand hele dagen i skyggefulle områder.

Bjøreskogen begynner å bli spredt når jeg kommer opp i høyden.

Ikke langt fra toppen av Svensvola står det en benk med nydelig utsikt over Djupsjøen. På dager uten altfor mye vind er dette en ypperlig plass å ta matpausen sin. Det er også en mast med tilhørende hus i nærheten, men selve toppen ligger litt lenger inn. Den er markert med et flymerke eller noe slikt som er plassert oppe i en steinhaug. Sin beskjedne høyde til tross; Svensvola byr på et fantastisk skue i alle himmelretninger på en godværsdag som denne.

En benk for de store tanker. Og de for de små.

Det var litt sur vind denne dagen, så matpausen valgte jeg å ta i veggen av den lille hytta der jeg først kom opp. Ingenting haster på en så vakker dag, så selv om turen opp verken er lang eller strabasiøs, er en lang matpause alltid en god idé på slike dager.

Smått om senn fant jeg veien nedover i bjørkeskogen igjen. Ved foten av fjellet ved Mølnervollen tok jeg nok en pause for å drøye turen. På låvebrua til en forfallen låve hadde jeg storslagen utsikt over Storhittersjøen og fjellene omkring. Kaffen hadde blitt lunken i termosen, men hva gjør vel det på en så utrolig vakker høstdag med en sol,som årstiden til tross, fortsatt sender varme stråler ned over fjellparadiset. Dager som dette gir minner jeg tyr til når vintermørket regjerer og vinteren liksom ikke helt vil seg i lavlandet.

Siste kaffepause for dagen ble tatt her. Absolutt godkjent pauseplass.

 

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Stenfjellet (973 moh)

En svipptur innom jobb etter teltturen min i Flensmarka, og vips var det helg igjen, og hyttelivet ventet. Jeg hadde lyst til å besøke Flensmarka fra en annen kant enn der jeg hadde startet teltturen min, og hva passet vel da bedre enn samtidig å få besteget en ny topp på Røroslisten over topper med PF>100 meter.

Turen startet rett nord for Langtjønna 3 km. innover på Grådalsveien. Her er det tydelig men umerket sti mellom masse steiner opp til et navnløst tjern på høyde 905 etter Julfisktjønna. Stien videre er ikke så lett å få øye på, men ved god sikt ser man Stenfjellet og kan ta sikte på det.

Mektige fjell og frodig bjørkeskog på tur innover mot Stenfjellet.

Rett nedunder toppen står det noen master med noe «arrangement» på, og på toppen er det bygget en varde. Sola hadde endelig klart å jage skyene og utsikten fra toppen er upåklagelig. Vigelfjella troner i nordøst og rett under toppen er det masse små tjern som denne dagen lå og blinket blått innimellom all den gulgrønne mosen.

Vi hadde ikke møtt noen på turen, men fra toppen kunne vi beskue et par som kom gående med store ryggsekker og slo leir ved ett av tjernene et stykke fra toppen. Muligens kom de fra Flensjøen ut fra retningen de hadde.

Utsikt fra toppen av Stenfjellet.

Etter kaffe og mat på toppen ville jeg bortover fjellryggen til toppen som bare en 1 meter lavere enn den vi sto på. Håpet var at jeg derfra ville kunne se inn i Flensmarka mot Flensjøen og Kamptjønnin hvor jeg hadde hatt leir bare et par dager tidligere. Stenfjellet har en bred rygg, så jeg måtte bevege meg ned fra høyde 972 og mot kanten av ryggen før jeg fikk se innover dit jeg ville. Flenskampan ruver godt også fra denne kanten, og jeg kunne se plassen mellom de to Kamptjønnene hvor jeg hadde hatt teltet mitt. Artig å oppleve Flensmarka fra en annen kant!

Utsikt mot den høyeste toppen på vei mot topp 2 på Stenfjellet.

Returen gikk samme vei som vi kom opp. Totalt 11.4 km. på tur i fint sensommervær.

Mot Flenskampan og Flensjøen. Kamptjønnan sees såvidt til venstre i bildet.

Turen ble gått 20. august.

Rambergsfjellet + Ramberget

Ny listetopp for Røros sto på programmet sist onsdag; nemlig Rambergsfjellet som rager 994 meter over havet.

Dagen er overskyet, men det er vindstille og ganske varmt idet jeg begynner å gå. Ifølge kartet skal det være en sti som tar av fra Korssjøveien og ender ved foten av fjellet, men jeg klarer selvfølgelig å bomme på hvilken sti jeg tar. Etter litt roting i myr finner jeg den rette stien ved hjelp av gps’n. Selv om jeg kun har ullskjorte på svetter jeg godt i lia oppover mot snaufjellet, så det er nesten en lettelse når jeg kommer over tregrensen og det lufter litt mer.

På vei mot Rambergsfjellet.

Kort tid etter at jeg har kommet over tregrensen tar jeg av fra stien og går mer direkte mot Rambergsfjellet. Jeg møter på en ny sti etter en stund og følger denne et stykke østover før jeg igjen går ut i stiløst terreng og kommer meg opp på en høyde. Derfra ser jeg toppen og går rett mot den. Til tross for skyet vær er ikke utsikten så aller verst. Kvernskardet har vært synlig på det meste av turen, og deler av Korssjøen kom til syne etter at jeg vant litt høyde. Mot øst tror jeg det er Håsjøen jeg ser en flik av, for jeg tror vel at Ramsjøen er skjult av Ramberget fra mitt ståsted.

På toppen av Rambergsfjellet. Korssjøen synes nede i dalen.

På toppen tar jeg en lang lunsjpause og nyter stillheten og utsikten til en kopp kaffe og et par hjemmebakte minisveler. Det blåser littegrann er, men varden er så stor at jeg lett finner le bakom den, og da er det godt og varmt på fjellet denne dagen. Det synes også litt for mange fluer!

Før jeg begynner på returen går jeg et lite stykke sørover bare for å se meg om. Idet jeg returnerer til varden ser jeg at en annen vandrer med hund liksom stopper opp og venter på meg. Vi veksler noen ord før han går videre i den retningen jeg hadde tenkt meg. Hmm… Jeg liker ikke å gå kloss oppi andre på fjellet, så da får jeg finne på en plan B.

Navnløs, vakker tjønn mellom dagens to topper.

Plan B blir å gå i retning Ramberget (943 moh), stikk motsatt av dit jeg egentlig hadde tenkt meg. Ingen sti, så det er bare  å komme seg ned fra toppen jeg står på og gå i retning nordøst. Jeg kommer etterhvert til et idyllisk lite navnløst tjern før jeg må litt opp igjen og deretter ned mot Litlrambergstjønna. Det er da jeg ser at det er ganske bratt opp til Ramberget. Skal jeg ta sjansen med mine dårlige knær? Så nære…. og ikke komme opp? Nei, det får stå sin prøve bestemmer jeg. Jeg velger å gå opp der berget er på det laveste mellom to «topper» og med hjelp av stavene går det riktig bra.

Fra toppen av Ramberget. Utsikt mot Rambergsfjellet til venstre og Kvernskardet rett frem og litt til høyre.

På Ramberget er det ingen stor varde, men en liten markering av toppen er det der. Utsikten er fantastisk! Mye bedre enn på Rambergsfjellet faktisk. Ramsjøen og Håsjøen bretter seg ut nedenfor meg og jeg tenker for første gang i dag at det er synd det er så overskyet. Dette panoramaet som jeg skuer utover ville vært enda flottere med blå innsjøer og blå himmel mot den grønne skogen og de grønne åkrene. Hit tror jeg at jeg må tilbake en dag solen skinner!

Utsikt over deler av Rambergssjøen.

I stedet for å gå ned samme vei som jeg kom opp går jeg «over» toppen og ned nordryggen et stykke før jeg bryter av og går videre ned mot vest. Planen er å komme meg på en sti som har en litt annen rute ned enn den jeg kom opp, men som likevel ikke ender langt fra bilen.

Planen er veldig god, men det krever mer energi enn jeg trodde på forhånd fordi jeg havner i et område med mye lyng og kratt og mange små skrenter. Samtidig titter solen frem og det blir virkelig varmt på fjellet. Omsider kommer jeg meg inn på stien og derfra er det grei skuring ned til veien. Dagens tur ble bare en mil, men jeg synes likevel den var langt mer krevende enn halvannen mil til Botnhamran og Grønfjellet i forrige uke.

Endelig på sti og det er deilig å bruke mindre krefter på fremdriften.

Dobbel glede

En lang fjelltur i deilig sommervær slik som til Kvernskardet forrige tirsdag er helt topp, men man trenger ikke alltid å gå så langt for å finne gode opplevelser.

Ovenfor hytta ved foten av Novola står det en åpen bu. Den er liten og skeiv, men du og du så deilig det er å sitte i solveggen her på en godværsdag når sola varmer og lyngen dufter herlig av sommerfjell. Bua er flittig besøkt av mange i hyttefeltet (og sikkert andre også). Selv bruker jeg den gjerne som turmål de dagene jeg ikke har tid eller ork til noen langtur.

«Hyttebua» ved foten av Novola.

Forrige onsdag var en slik dag. Været hadde endret seg til det verre (men var på ingen måte veldig dårlig), og beina kjentes litt tunge etter alle turene de siste dagene. Frisk luft og bevegelse må jeg likevel ha, og da er Bersvendbua perfekt der den ligger knappe 2 km fra hytta. Når det ikke er noen snø man må slite seg over eller rundt er hele turen t/r unnagjort på 50-60 minutter + evt. pause ved eller inni hytta. Bua ligger akkurat på tregrensen så følelsen av å være på fjellet er definitivt tilstede. Dersom sikten er god ser man faktisk helt til Sylmassivet herfra, og det massivet er noe av det aller fineste jeg vet.

Noen skyer denne onsdagen, så utsikten mot Sylan er bortevekk.

Været ble ikke særlig bedre denne onsdagen, men etter middag fikk jeg likevel lyst til å ta en ny tur. Valget falt på Midthøgda – 947 moh  (listetopp på Røros-lista). Litt høyere og litt lengre enn til Bersvendbua, men fortsatt en ganske grei tur fra Rugldalen

Jeg parkerte rett ved RV30 kl. 18.45 og gikk grusveien opp mot Grønlivollen. Halvveis mot vollen tok stien av opp gjennom bjørkeskogen. For en grønn herlighet den skogen var (eller er egentlig)! Stien opp gjennom skogen stiger jevnt opp mot myrene som omkranser Midthøgda.

Forsommerens bjørkeskog. Grønn, men ikke mørkegrønn og helt tett enda.

Idet bjørkeskogen begynner å bli glissen får man øye på to topper: Midthøgda og Søvola. Jeg hadde ikke kikket godt nok på kartet før jeg dro hjemmfra og fortsatte uten nevneverdig bekymring på stien i retning sistnevnte topp. Stien svingte opp i skaret mellom de to toppene og da fikk jeg øye på et idyllisk tjern (Torbertjønna). Så det er hit stien går altså. Da er det ganske sikkert fisk i tjernet også!

Torbertjønna. Hit vil jeg tilbake en godværsdag!

Før jeg forlot stien tok jeg en kikk på gps’n. Det var da jeg skjønte at jeg holdt på å begynne oppstigningen på feil fjell. Makan til vimsehuse!  Jeg fikk korrigert meg inn og tapte neppe mer enn 5 minutter på bommerten siden det ofte lønner seg å gå litt lenger på sti enn å bakse i ulendt terreng utenfor sti selv om distansen er kortere.

Vind og bittesmå snøkorn som pisket imot meg på vei mot toppene. Ikke optimalt turvær, men grei sikt.

En bekk som rant ut fra tjernet måtte krysses før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Relativt bratt, men ikke problematisk. Jeg angret dog på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine for knærne ynket seg litt. På toppen står en liten varde og toppbok finnes i en postkasse takket være en hytteforening som jeg ikke lenger husker navnet på. Det blåste noe sinnsykt der oppe og utsikten var så som så på grunn av lave skyer, så oppholdet på toppen var ganske kort. Returen ned fra fjellet gikk en litt annen vei enn jeg kom opp, men ved foten av fjellet fant jeg igjen stien og kunne vandre nedover og etterhvert gjennom den skjønne bjørkeskogen før bilen dukket opp i siktet.

Varden på toppen av Midthøgda med knallgul postboks festet til seg.

En deilig kveldstur var det, til tross for at været ikke var helt optimalt. Går gjerne på denne toppen en gang til når sikten er bedre, men da skal stavene være med. Knærne mine likte absolutt ikke den bratte stigningen opp og ned uten litt ekstra hjelp. Bare å innse at man begynner å bli gammel ungdom 😉

Tilbakeblikk før jeg forsvinner ned i bjørkeskogen. Navnløs topp til venstre, Midthøgda til høyre.