Gullsiberget i Klæbu (537 moh)

Søndag, pent vær og søndagstur på programmet. I dag falt valget på Gullsiberget i Klæbu. Kjæresten har vært her en gang før, men prøvd seg flere ganger og gitt opp. Årsaken er et gaupeterreng uten like. Bratte skrenter og dype tjuvdaler er hva man må forsere om man skal ferdes i dette terrenget. Jeg har sjelden vært mer retningsforvirra enn jeg var oppi dette terrenget i dag. Vanligvis har jeg et indre kompass som funker ganske bra, men i dag var det total forvirring, så jeg var glad vi hadde med en gps som kunne vise hvor vi var og hvor vi skulle.

Gps-sporet fra dagens tur.

Gps-sporet fra dagens tur.

Vi starter turen fra Gjenvollhytta og går den pyton bratte grusveien opp til Hallsetvollen. Her skrår vi ut i terrenget i retning Torbergtjønna. Terrenget er myrlendt, men en del tørrere enn gårsdagens tunge myrer i Malvikmarka. på vei opp et mydrag hører vi plutselig flaksing rett ved og rypemamma flyr opp og setter seg ned et lite stykke nedenfor oss. Hun trekker på vingen og prøver helt klart å få oss unna stedet vi står på, og vi skjønner at hun har unger der.

Rypemamma.

Rypemamma.

Vi trår forsiktig i lyngen så vi ikke uforvarende skal komme til å tråkke på rypebarna hennes, og mens vi kikker intenst ned i bakken flakser nok en rype opp og fire små nøster av noen kyllinger virrer rundt bena våre. Det er såvidt jeg tør bevege meg i frykt for å trampe på ett av de nydelige nøstene som virrer rundt oss. De er bittesmå og helskjønne og jeg skjønner godt at rypemamma vil ha oss unna, så vi trekker oss tilbake og fortsetter på turen vår. Forhåpentligvis fikk de to rypene samlet alle barna sine igjen. Snakk om flott opplevelse på tur!

Ved Torbergtjønna.

Ved Torbergtjønna.

Idet vi ser Torbergtjønna får vi vår første smak av gaupterrenget som er her. Vi befinner oss nemlig oppe på en høy skrent, og det er ikke mulig å ta korteste vei ned til tjønna. Vi svinger vestover langs ryggen av skrenten inntil vi kommer til en plass hvor det er mulig å komme ned. Ved Torbergtjønna tar vi en pause og vurderer retningen videre. Å gå rett mot Gullsiberget er ikke noe alternativ for da er det utrolig mye opp og ned, så vi går østover et stykke før vi sikter oss inn mot østsiden av Gullsiberget. Vi ser nå hvor utrolig bratte skrenter det er i dette terrenget, og jeg skjønner at man skal vite hvor man skal gå for ikke å gå seg fast og måtte gå tilbake. Etter å ha gått et stykke langs østsiden av Gullsiberget bestemmer vi oss for å begynne klatringen mot toppen. Det er skitbratt her og jeg holder meg fast i lyngen samtidig som jeg sørger for å ha vekta fremover så ikke baken vinner kampen om tyngdekraften og sender meg ned skråningen igjen. Etter å ha svettet en liter og pustet for to, ser jeg at det lysner i skogen og stigningen flater noe ut. Like etter står vi på toppen. Puh!

Endelig på toppen!

Endelig på toppen!

Om man går litt ut på pynten av berget er det nydelig utsikt mot Vassfjellet og Heimdal. Østover er det dessverre ingen utsikt, men den fikk vi et glimt av på veien opp.

Mot Heimdal.

Mot Heimdal.

Vi slår oss ned på toppen og spiser lunch der. Truende skyer kan sees i sørøst, men det virker som om vi skal gå klar av dem slik vi har gjort i hele dag.

Mot Vassfjellet.

Mot Vassfjellet.

Ned fra Gullsiberget følger vi en sti nordover (og da får vi også flott utsikt mot Jonsvatnet), men da den dreier vestover velger vi å dreie øst og forlate stien. Hittil har vi gått i meget slakt terreng og jeg lurer på når vi skal få nedoverbakkene med stigningen opp til Gullsiberget friskt i minne. Heldigvis blir det ingen bakker ned som er i nærheten av den vi gikk opp, så det virker som om vi har valgt en bedre vei ned enn opp.

På vei ned fra Gullsiberget.

På vei ned fra Gullsiberget.

Vi kommer ned til Devletjønna og klarer å passere på vestsiden av den. Litt småkronglete, men med hjelp fra kjæresten for å komme opp en skrent, kommer jeg meg trygt til enden av tjønna.

Det er dårlig med merking i Nordmarka, men skilt som navngir tjern og myrer har de satt opp.

Det er dårlig med merking i Nordmarka, men skilt som navngir tjern og myrer har de satt opp.

Herfra følger vi et myrdrag inntil vi kommer til en bekkedal som går langs hele østsiden av Gullsiberget. Vi følger bekkedalen ned og kommer til slutt tilbake til vårt eget spor øst for Torbergtjønna. I stedet for å følge samme vei tilbake går vi nå sørøst langs et myrdrag mellom bratte koller og skrenter. Ett sted må vi over en liten tjuvdal og opp en bratt skrent. For meg som er medlem av kortfot-familien er det ikke bare bare å komme opp slike bratte skrenter hvor det omtrent ikke finnes steder å plassere beina, men med drahjelp fra kjæresten kommer jeg meg greit opp. Videre ned går vi på myrer i skogen i retning veien vi kom, men vi velger bevisst å ikke gå tilbake til Hallsetvollen for å følge veien hele distansen tilbake til bilen.

På vei gjennom skogen mot Gjenvollhytta.

På vei gjennom skogen mot Gjenvollhytta.

Det viser seg at det går lekende lett ned gjennom skogen og plutselig befinner vi oss på veien ca 500 meter fra Gjenvollhytta. Akkurat der vi kommer ut på veien er det en bålplass med benker så vi slår oss ned og nyter solvarmen og de siste kaffedråpene før vi rusler i retning bilen. Nesten 11 km. på tur også i dag. Jeg fortalte kjæresten at denne bloggposten skulle hete «Been there, done that», men som den observante leser allerede har sett, så heter den ikke det. Så muligens blir det en ny tur til Gullsiberget. Om 2 år!

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s