Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.

Blåberga (332 moh) – to forsøk fra hver sin kant

For å få inspirasjon til nye turer bruker jeg http://www.peakbook.org. Der «samler» jeg blant annet på topper. Samlingen foregår pent og rolig og jeg stresser absolutt ikke med å få samlet ferdig en liste. Siden kneet mitt fortsatt ikke takler noe særlig belastning og den første snøen allerede har kommet i fjellet, var planen å «plukke» lavere topper i området rundt Trondheim i et svært rolig tempo. Den planen viser det seg at jeg bare kan skrinlegge etter gårsdagens tur. Selv en svært enkel topptur medførte at kneskaden gikk tilbake til en akutt fase og kneet er nå hovent og numment og lager ekle knekkelyder når jeg reiser meg fra sofan eller går over gulvet. Men tilbake til gårsdagens tur.

Blåberga ligger på østsiden av Jonsvatnet og inngår i samlelistene «Trondheim ≥ 100m pf.» og «Sør-Trøndelag ≥ 100m pf.», og er en topp som kan nås fra flere kanter.

Fredag skulle jeg følge i fotsporene til TERJES som har skrevet en turrapport  om Blåberga med start ved gården Vasselja. Se (http://peakbook.org/tour/77474/Bl%C3%A5berga+%28Fra+Vasselja%29.html) Da jeg kom til gården ombestemte jeg meg imidlertid. Det fristet lite å gå oppover en vei som er merket «privat» og som til alt overmål går rett gjennom gårdstunet. Jeg snudde derfor bilen og kjørte til en parkeringslomme ved skiltet «Jonsvatnet – drikkevannskilde» noen hundre meter ovenfor Jonsvatnet på FV873. Der hadde jeg sett spor etter en skogsmaskin oppover lia, og jeg tenkte at det kanskje ville være mulig å nå Blåberga fra motsatt side; sørfra. Jeg fulgte sporene til skogsmaskina oppover og det ble etter kort tid ganske så lettgått og fint inntil sporene nærmeste forsvant og ble til en liten sti som jeg mistet rett som det var. Jeg rundet Bukkhåmmåren og kom meg etterhvert ned til Litltjønna (etter litt bushing før jeg igjen fant en gjengrodd traktorvei).

Ved Litltjønna.

Herfra ser man rett opp på Blåberga (og her møter man også på veien som går gjennom gården Vasselja). Langt er det ikke opp til Blåberga fra der jeg sto, men det så bratt ut. Tanken på mitt kranglete venstre kne og det faktum at det ikke var all verdens tid igjen før det ble mørkt, var utslagsgivende for at jeg droppet å fortsette og returnerte til bilen i samme spor som jeg kom.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

I går var det derfor et nytt forsøk på å nå Blåberga. Denne gangen sammen med kjæresten, og fra nytt startsted. Etter å ha studert kartet fredag kveld fant jeg ut at det måtte være mulig å starte fra Stokkdalen. Vi kjørte derfor forbi Vassdalen Skiarena og videre innover mot gården Stokkdalen der veien slutter. Vi parkerte ved en hytte et lite stykke ovenfor gården og fortsatte til fots nedover. Rett ved gården tar en traktorvei av langs kanten av et gresskledd jorde. Denne leder ned mot en god skogsbilvei som kommer opp fra Jonsvatnet og vi fulgte den til Metjønna.

Gården innerst i Stokkdalen.

Der tok vi av oppover lia i retning Blåberga, fortsatt på god traktorveien. Traktorveien går nesten helt opp til Blåberga, men de siste 300 metrene går gjennom et hogstfelt med mye kvist og atskillig dårligere «vei», i den grad det nå kan kalles vei. Stort sett er stigningen bare jevnt bratt og den byr ikke på videre problemer. Siste meterne er opp er brattere, men under normale omstendigheter er heller ikke denne stigningen noe problem.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Kneet mitt likte imidlertid ikke belastningen og begynte å gjøre seg til, men opp kom jeg. I motsetning til mange andre topper på lista «Trondheim ≥ 100m pf.» er det utsikt fra denne lille toppen. Blant annet ser man innover mot Stjørdalen og Frosta. Fjellene i Skarvan og Roltdalen synes også godt, og jeg mener også at Sylan kan skimtes, skjønt denne dagen lå det skyer over toppene. I motsatt retning sees Jonsvatnet, Strindamarka og Gråkallen + fjorden selvfølgelig.

Rett under toppen av Blåberga.

Det blåste godt på toppen så vi fant ly bak en stor rotvelt og spiste dagens lunch her. Veien ned gikk ad samme rute som oppstigningen, men ved Metjønna gikk vi videre til Jervtjønna i stedet for å returnere til gården. Der snudde vi (vi skulle tross alt ikke ned til Jonsvatnet), og valgte deretter å gå oppover en annen traktorvei oppover mot noen hytter i retning veien hvor bilen sto parkert. Vi satset på at det ville være mulig å komme seg opp på veien uten å måtte «bushe» altfor mye, og det gikk glimrende.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten «badebrygge» der også.

I løpet av kort tid vi ute på ordentlig vei og passerte noen hus før vi kom ut på veien vi kjørte når vi kom. Tilbake ved bilen var vi enige om at det hadde vært en fin tur i et relativt nytt område. Jeg sier «relativt» fordi vi har vært på ski i løypene som går ut fra Vassdalen Skiarena like i nærheten, men vi gikk ikke helt i samme spor i dag.  Kneet mitt er som sagt satt kraftig tilbake, og jeg innser at selv små toppturer må vente inntil det er ordentlig rehablitert. Forhåpentligvis før sommeren. Jeg har allerede begynt opptreningen med veiledning fra fysioterapeut, men nå må jeg vel forhøre meg om hva jeg skal gjøre i den nærmeste tiden. Fortsette opptreningen eller vente til tilstanden roer seg litt.

 

Til topps på Jervfjellet i februar

Endelig helg!! Jobben krever 12-13 timers dager for tiden, og det kjennes veldig godt i nakke og rygg, så et par dager fri er påkrevd nå: både for kropp og psyke.

På vei mot foten av Jervfjellet.

Ekstra deilig at dagen i dag da opprant med sol og blå himmel. Dessverre er vinden fortsatt en fast turkamerat her i Trondheim, men så lenge sola skinner og dagene stadig blir lenger, så skal vi ikke klage.

Mot Jervfjellet.

Det er en merkelig vinter i år. Mye sol og mye vind, men ingen snø med mindre man reiser høyt til fjells. For meg som foretrekker fotturer fremfor skiturer er det en herlig vinter. Iallefall nå som det ikke er så mørkt lenger. Inspirert av en post på http://www.fjellforum.no ble dagens tur lagt til Jervfjellet og toppen Trulsen. Vanligvis er dette en «sommertopp» for meg. Det er såpass bratt opp der at jeg aldri ville finne på å gå dit på ski. Jeg måtte jo i tilfelle ha blitt sittende på toppen til våren kom.

Hustrig på toppen, men knallfint likevel.

Utsikten fra toppen er fantastisk på en godværsdag,og dersom man går fra veien mellom Øvre Jervan og Jervskogen skisenter, er det en relativt kort tur på ca 6 km. t/r. Med så lite snø som det er nå, er turen nesten finere nå enn om sommeren. Myr og gjørme er nemlig langt mere lettgått når de er dypfrosne. Stedvis lurte det blankis under snøen, så det gjaldt å være litt forsiktig, men vi kom oss til topps uten nevneverdige problemer. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle skrive navnet mitt i toppboka på Trulsen i februar!

På toppen med Jonsvatnet i bakgrunnen.

På vei opp gikk vi mye i le for vinden, men på toppen er det fint lite som tar av for vinden, så matpakke og kaffe ble inntatt i blåsten selv om vi prøvde å finne litt le bak en knaus. Utsikten er som nevnt helt formidabel. Fosen, Skarvan & Roltdalen, Vennafjellet, Vassfjellet, Trollheimen, Hemnefjellene… ALT ser man fra Jervfjellet en godværsdag. Ja, også Jonsvatnet da 🙂 Det var virkelig en opptur å komme seg på topptur midt i en travel og slitsom periode, Nakken ble ikke stort bedre av å være på tur, men den ble ikke verre heller. Psyken ble derimot definitivt mye bedre!

Sensommerhelg

Denne helgen markerte antageligvis slutten på sommeren 2012 her i Trøndelag. Lørdag opprant med sol og mange deilige varmegrader slik vi har vært bortskjemt med en hel uke til ende er oppe i Trøndelag, men i dag kom regnet tidlig på formiddagen, og det virket som om det skulle ta igjen for alle de regndråpene vi har sluppet i det siste. Men faktisk… etter 3 sammenhengende uker med sol og varme var det forfriskende med litt regn.

Gårsdagen ble brukt til å sykle Litjrunden om Jonsvatnet for å spare hælen litt. Sykling går nemlig helt fint. Det ble 2 1/2 mil i nydelig sommervær. Når jeg syklet med utsikt til Jonsvatnet kom lysten til å ha en liten «byhytte» med full styrke. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha hytte så nære hjemme, men akkurat i går hadde det ikke gjort noe med en liten hytte nede ved vannet 🙂

Trolsk stemning ved Lomtjønna

I dag har jeg vært en runde i Estenstadmarka etter at regnet ga seg. Det er fantastisk deilig å være på tur i «nyvasket» natur. Fuktig dis lå over landskapet og skapte en trolsk stemning. Og den trolske stemningen ble ytterligere forsterket når jeg plutselig la merke til en naken badenymfe som var på vei opp av Lomtjønna etter en dukkert. Bekkene rant litt ekstra ivrig i dag etter at regnet hadde gitt ny vannforsyning til vann, tjern og myrer som sendte vannet videre ut i sildrende bekker. Og duften av våt natur; den kan nesten ikke beskrives. Alle sanser får sitt når man er på tur etter regnet.

Trærne speiler seg i en stille Estenstaddam

De fleste sommerblomster er avblomstret nå, men noen sensommerblomster står enda igjen og gleder turgåere med vakre former og farger. De hvite klokkeblomstene som omkranser Styggdalen blomstrer for fullt nå, og varsler om at høsten er på vei. Forhåpentligvis blir det en fin høst med lite regn og mye sol. Synes vi fortjener det etter denne sommeren her.

Når disse blomstrer er det ikke lenge før høsten er her.

Mot bedre vitende?

Innimellom trener jeg mot bedre vitende. Det er tross alt noe som heter restitusjon, spesielt når man har fått utdelt en verkekropp som min, men altså… restitusjon er vanskelig å få til. Man må jo hvile jo! Eller trene med så lav intensitet at det nesten er håpløst å gjennomføre. Så hva gjør man når psyken krever bevegelse, men kroppen vil hvile? Jo man tar seg en sykkeltur og lover seg selv å ta det med ro. Særlig! Er det noe jeg er dårlig på, så er det å ta det med ro, så det ble 2,5 mil på sykkel i et for meg bra treningstempo. Lårmuskulaturen er smått sliten nå etter en tøff spinningøkt i går kveld og dagens sykkeltur, men hælen har iallefall fått hvile og sjela har fått treningsdosen sin. Men i morra…. DA skal jeg ha en hviledag. Trur eg.

Fra en sykkelferie på Cuba. Her i Cienfuegos

Dagens runde på sykkel

 

Jonsvatnet rundt for første gang på mange år

Hva gjør man når hælen krangler for mye til at fottur er aktuelt og slaraffenliv under parasollen er lite fristende? Jo, man finner frem sykkelen og lokker kjæresten med tur rundt Jonsvatnet 🙂 Han skal tross alt sykle Birken i august og trenger trening.

Beste kjæresten ble med, han, og i tillegg syklet han til og fra Klæbu for å bli med meg rundt vannet. ❤

Jeg har ikke syklet rundt Jonsvatnet på flere år. Har i grunnen syklet lite ute i mange år. Vandring i skog og fjell og spinning har overtatt for mine gamle sykkelvaner, men det er jo ganske herlig å sykle ute når sommeren er så fin som i dag. Akkurat passe varmt, lite vind og fargerik natur på alle kanter.

Planen var egentlig å ta det som en tur (med stor TU)  med innlagt nistepause, men slik det ble syklet vi hele turen uten pause. 3,8 mil på 2 timer er en helt grei tid for meg som ikke har ambisjoner om noe merke i Birken (eller Birkendeltagelse i det hele tatt. Slikt noe får sjærsten ta seg av!).

Som vanlig «krympet» lårmusklene mine i løpet av turen og sørget for smerter, men i det store og det hele gikk turen bedre enn fryktet. Husker Jonsvatnet rundt som en pine det meste av turen, men formen er betydelig bedre nå så det gikk i grunnen greit til tross for en kranglete kropp.

Dagens sykkeltur

Førstereisgutt

I går var det klart for kjærestens debut som turorienterer, og det gikk riktig så bra. Enkel og grei kar å ha med på orientering 😉

På kanten av et stup ned mot Kilvatnet

11 poster var plassert ut i Simåsen, et område jeg ikke akkurat pleier å gå tur i siden det er et ganske  bratt terreng med mye stup. Dog er det flott utsikt en del plasser i området både over Litlvatnet og Jonsvatnet. Alle 11 poster ble funnet i løpet av en tre timers tid uten problemer.

Gårsdagens runde var årets første uten at jeg måtte ha på jakke. Endelig 🙂 Måtte det bli flere!

Utsikt mot Jonsvatnet. Jervfjellet i bakgrunnen

1. mai 2012 – fart og sløving

For meg betyr ikke 1. mai annet enn en deilig fridag, og når dagen rinner med sol fra skyfri himmel blir den ekstra deilig. Riktignok er temperaturen i denne landsdelen fortsatt ikke noe å skryte av, men gradestokken klarte i det minste å krype opp på et tosifret antall grader i skyggen i løpet av dagen og i solsteiken ble det slettes ikke så verst.

Kjæresten og jeg startet dagen med en sykkeltur på 3 mil. Er flere år siden jeg har syklet ute i Norge med unntak av en sykkeltur tidligere i år, så var litt spent på formen. Spinning og utesykling er to vidt forskjellige ting, men formen er grei den; om man ser bort fra lårmuskulatur som ikke vil virke mer enn en times tid. I anledning dagen virka den faktisk i halvannen time i dag, så da kan jeg vel ikke være annet enn fornøyd? Turen gikk i retning Jonsvatnet og over til Herjuan og ned til Vikhammer via Ranheim og hjem. En grei tur med mye opp og ned. Var skitkaldt i lufta siden vi startet før ti, så til tross for at vi tråkket oss svette ble ingen av oss spesielt varme. Hvertfall ikke før den siste halvtimen når sola begynte å varme litt.

Dagens sykkeltur

Vel hjemme skiftet vi om til tørt tøy og kjørte til Bekken. Derfra la vi ivei oppover i retning Estenstaddammen hvor vi rullet ut liggeunderlag, spiste lunch og drakk kaffe og myste mot sola. Herrrrlig 🙂 En ny runde nedom dammen for å sjekke ut froskebestanden var påkrevd også i dag. Jeg har aldri sett såååå utrolig mange frosker på ett sted og parring foregikk av hjertens lyst mens de formelig badet i sine egne froskeegg. Lyden av så mange frosker har jeg heller aldri hørt før. Vet ikke om det er sånn lyd de lager til vanlig eller om det er spesielt for parringstiden, men det var en lav brummelyd som aldri ga seg. Ble nesten tommelomsk i hodet av å høre på.

Parring på gang

En langbent kjekkas

Et svømmebasseng av froskeegg

Herlig å sløve i sola 🙂

Etter noen timer ved dammen var det på tide å komme seg hjem til middag og hagearbeid. Heldigvis er hagen min liten for makan til kjedelig arbeid!! Glad jeg heller kan brukte fritida mi i skogen og på fjellet fremfor i hagen.

 

«Sykkelnybegynner» – på en måte

Værmessig har helgen vært bob-bob. Forsatt svinkaldt, men snøen har iallefall atter en gang forsvunnet fra veranda og hage. Forhåpentligvis for siste gang denne våren.  Gårsdagen var relativt trasig værmessig. Iskaldt, overskyet og duskregn/lett snø i lufta. Ut på tur måtte vi likevel, så vi kjørte til Lohove og gikk derfra og opp til Estenstadhytta hvor det vanket kaffe og kanelbolle ved peisen. Retur til Lohove via Kleivavegen. Ikke den mest spennende og innholdsrike turen, men tur er tur og bedre enn ingen tur!

Dagen i dag (søndag) startet ganske overskyet, men ble gradvis bedre utover dagen med en god del sol faktisk. Ingen temperatur å snakke om, men herlig med sol uansett. Halv elleve startet vi på en kjapp gåtur inn til Rønningen Gård fra Smistad anført av Gøril og Per som ikke er kjent for saktegåing. Ny runde med kaffe og kanelbolle. Herrrrrlig! Når barnefamiliene begynte å bli vel mange evakuerte vi hytta.

Vel hjemme igjen var planen å ta oss en sykkeltur. Hadde vært innom Klæbu for å hente KE sin sykkel bare for å oppdage at min pumpe ikke hadde rett ventil til hans dekk. Dermed ble sykkeltur utsatt til han dro hjem. Da satte jeg meg på sykkelen for første gang her hjemme på 5-6 år. Julas sykkeltur på Cuba ga lyst på mer utesykling, så endelig er min blå hybrid hentet frem fra bua og klar for bruk etter en kjapp runde innom Birk Sport for vårservice i går. Skuffende at de ikke har byttet slange i forhjulet som de sa de hadde gjort, for når sykkelen ble tatt frem etter turen til Rønningen var forhjulet flatt igjen. Hadde heldigvis en reserveslange liggende så vi fikk byttet.

Dagens sykkeltur gikk opp Fortunalia mot Jonsvatnet og videre til Bratsberg og Risvollan før retur hjem. Usikker på hvor langt det er for sykkelcomputeren virka ikke. Pleide å sykle denne «litjrunden» om Jonsvatnet før når jeg sykla mye, så det er en kjent rute. Møtte masse syklister på turen, men samtlige syklet motsatt vei av meg. Med unntak av to stykker som jeg sykla forbi opp Fortunalia så jeg ingen andre som syklet samme vei som meg. Kjente det godt i beina at jeg har vært i aktivitet hver eneste dag denne uka, så bør vel snart legge inn en hviledag, men ikke i morra. Da har jeg avtalt spinning med Gøril.

Alt i alt en relativt aktiv helg til tross for at været ikke har vært strålende.

Min blå hybrid