Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.

Jula kom tidlig i år

Til: Meg selv og kjæresten

Fra: Meg selv og kjæresten

Gave: Hytte på fjellet.

Hyttedrømmen. Til og med gress på taket (selv om det ikke synes akkurat her).

YESS! Endelig har drømmen om en hytte på fjellet gått i oppfyllelse. Julegavene ble delt ut litt tidlig i år. Rett fra ferie på Gran Canaria dro vi til fjells for å overta hyttedrømmen etter at vi fikk tilslaget for omtrent en måned siden. Endelig har vi nøkler til ei hytte som er bare, bare vår 🙂 DNT-nøkkelen kommer nok ikke til å legges helt bort, men det er deilig å vite at på denne hytta kommer det ikke ukjente mennesker ramlende inn når som helst.

Det er ikke verdens største hytte vi har kjøpt, ei heller den mest luksuriøse, men den har vei, vann og kloakk samt fantastisk utsikt over store fjellområder og den er utrolig koselig.Dessuten er den akkurat passe stor til kjæresten og meg (og et par andre om det skulle passe seg sånn innimellom).

Hytteeier faktisk…. endelig 😀 Jeg rågleder meg til mange, fine turer i områdene rundt hytta.

Hyttekos i egen hytte for aller første gang.

Blåberga (332 moh) – to forsøk fra hver sin kant

For å få inspirasjon til nye turer bruker jeg http://www.peakbook.org. Der «samler» jeg blant annet på topper. Samlingen foregår pent og rolig og jeg stresser absolutt ikke med å få samlet ferdig en liste. Siden kneet mitt fortsatt ikke takler noe særlig belastning og den første snøen allerede har kommet i fjellet, var planen å «plukke» lavere topper i området rundt Trondheim i et svært rolig tempo. Den planen viser det seg at jeg bare kan skrinlegge etter gårsdagens tur. Selv en svært enkel topptur medførte at kneskaden gikk tilbake til en akutt fase og kneet er nå hovent og numment og lager ekle knekkelyder når jeg reiser meg fra sofan eller går over gulvet. Men tilbake til gårsdagens tur.

Blåberga ligger på østsiden av Jonsvatnet og inngår i samlelistene «Trondheim ≥ 100m pf.» og «Sør-Trøndelag ≥ 100m pf.», og er en topp som kan nås fra flere kanter.

Fredag skulle jeg følge i fotsporene til TERJES som har skrevet en turrapport  om Blåberga med start ved gården Vasselja. Se (http://peakbook.org/tour/77474/Bl%C3%A5berga+%28Fra+Vasselja%29.html) Da jeg kom til gården ombestemte jeg meg imidlertid. Det fristet lite å gå oppover en vei som er merket «privat» og som til alt overmål går rett gjennom gårdstunet. Jeg snudde derfor bilen og kjørte til en parkeringslomme ved skiltet «Jonsvatnet – drikkevannskilde» noen hundre meter ovenfor Jonsvatnet på FV873. Der hadde jeg sett spor etter en skogsmaskin oppover lia, og jeg tenkte at det kanskje ville være mulig å nå Blåberga fra motsatt side; sørfra. Jeg fulgte sporene til skogsmaskina oppover og det ble etter kort tid ganske så lettgått og fint inntil sporene nærmeste forsvant og ble til en liten sti som jeg mistet rett som det var. Jeg rundet Bukkhåmmåren og kom meg etterhvert ned til Litltjønna (etter litt bushing før jeg igjen fant en gjengrodd traktorvei).

Ved Litltjønna.

Herfra ser man rett opp på Blåberga (og her møter man også på veien som går gjennom gården Vasselja). Langt er det ikke opp til Blåberga fra der jeg sto, men det så bratt ut. Tanken på mitt kranglete venstre kne og det faktum at det ikke var all verdens tid igjen før det ble mørkt, var utslagsgivende for at jeg droppet å fortsette og returnerte til bilen i samme spor som jeg kom.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

I går var det derfor et nytt forsøk på å nå Blåberga. Denne gangen sammen med kjæresten, og fra nytt startsted. Etter å ha studert kartet fredag kveld fant jeg ut at det måtte være mulig å starte fra Stokkdalen. Vi kjørte derfor forbi Vassdalen Skiarena og videre innover mot gården Stokkdalen der veien slutter. Vi parkerte ved en hytte et lite stykke ovenfor gården og fortsatte til fots nedover. Rett ved gården tar en traktorvei av langs kanten av et gresskledd jorde. Denne leder ned mot en god skogsbilvei som kommer opp fra Jonsvatnet og vi fulgte den til Metjønna.

Gården innerst i Stokkdalen.

Der tok vi av oppover lia i retning Blåberga, fortsatt på god traktorveien. Traktorveien går nesten helt opp til Blåberga, men de siste 300 metrene går gjennom et hogstfelt med mye kvist og atskillig dårligere «vei», i den grad det nå kan kalles vei. Stort sett er stigningen bare jevnt bratt og den byr ikke på videre problemer. Siste meterne er opp er brattere, men under normale omstendigheter er heller ikke denne stigningen noe problem.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Kneet mitt likte imidlertid ikke belastningen og begynte å gjøre seg til, men opp kom jeg. I motsetning til mange andre topper på lista «Trondheim ≥ 100m pf.» er det utsikt fra denne lille toppen. Blant annet ser man innover mot Stjørdalen og Frosta. Fjellene i Skarvan og Roltdalen synes også godt, og jeg mener også at Sylan kan skimtes, skjønt denne dagen lå det skyer over toppene. I motsatt retning sees Jonsvatnet, Strindamarka og Gråkallen + fjorden selvfølgelig.

Rett under toppen av Blåberga.

Det blåste godt på toppen så vi fant ly bak en stor rotvelt og spiste dagens lunch her. Veien ned gikk ad samme rute som oppstigningen, men ved Metjønna gikk vi videre til Jervtjønna i stedet for å returnere til gården. Der snudde vi (vi skulle tross alt ikke ned til Jonsvatnet), og valgte deretter å gå oppover en annen traktorvei oppover mot noen hytter i retning veien hvor bilen sto parkert. Vi satset på at det ville være mulig å komme seg opp på veien uten å måtte «bushe» altfor mye, og det gikk glimrende.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten «badebrygge» der også.

I løpet av kort tid vi ute på ordentlig vei og passerte noen hus før vi kom ut på veien vi kjørte når vi kom. Tilbake ved bilen var vi enige om at det hadde vært en fin tur i et relativt nytt område. Jeg sier «relativt» fordi vi har vært på ski i løypene som går ut fra Vassdalen Skiarena like i nærheten, men vi gikk ikke helt i samme spor i dag.  Kneet mitt er som sagt satt kraftig tilbake, og jeg innser at selv små toppturer må vente inntil det er ordentlig rehablitert. Forhåpentligvis før sommeren. Jeg har allerede begynt opptreningen med veiledning fra fysioterapeut, men nå må jeg vel forhøre meg om hva jeg skal gjøre i den nærmeste tiden. Fortsette opptreningen eller vente til tilstanden roer seg litt.

 

Storsylen (1762 moh) – en prøvelse i bratt steinur

Værmeldingene for Trøndelag lovet godt tidlig i forrige uke, og kjæresten og jeg la planer for å bestige Storskrymten i helgen. De planene ble skrinlagt fredag ettermiddag da det plutselig ble meldt regn og torden i området. Det samme gjaldt områdene rundt Snota og Svarthetta. Vi søkte derfor østover mot Sylan siden værmeldinga her lovet null nedbør og intet lyn og torden. 

Halv åtte fredag kveld startet vi på stien innover mot Syltjønna.Vi valgte den «nedre leia» innover. Dette var tidligere normalruta mellom Nedalshytta og Storerikvollen (evt. Storsylen). Merkinga er stort sett grei å følge enda selv om den ikke vedlikeholdes lenger.  

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

Himmelen var lys blå og sola sørget for at vi svettet godt i varmen. Som turfølge hadde vi både mygg og klegg, så vi ønsket oss intenst litt vind. Parkeringen ved Nedalshytta hadde vært stappfull, men vi så ingen levende vesener før vi møtte på stien fra «øvre leia». Da kom et ungt par gående. Det er forresten ikke helt sant at vi ikke så noen levende vesener, for både reinsdyr og elg ble observert i løpet av vår kveldsvandring.

Klokka ti på kvelden hadde vi fått opp teltet ved bredden av Syltjønna, og vi kunne sette oss ned og kikke opp på Syltoppen, morgendagens turmål. Vi var ikke de eneste som hadde lagt oss til ved tjønna. Vi talte iallefall minst 5 andre telt spredt rundt da vi sto på høyden ovenfor tjønna. 

Litt over elleve krøp vi inn i teltet. Det hadde blåst opp litt, så vi slapp heldigvis å få følge av en myggsverm inn i teltet.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Lørdag våknet vi til skyfri himmel og vindstille (og en skokk med mygg utenfor). Teltet blir fort varmt i slikt vær, så vi hadde valget mellom å slåss mot myggen eller risikere overoppheting inne i teltet. Vi valgte det første og fikk fyr på primusen så vi kunne nyte morgenkaffen mens vi (iallefall jeg) «tok mål» av fjellet. Mon tro om jeg ville klare å komme til topps? Mens jeg står der og funderer med kaffekoppen i hånda ser jeg plutselig noe som lusker over snøfonna ovenfor teltet vårt. Kan det være….?? JA! Det er en fjellrev 🙂 Hvor kult er ikke det; å få se en fjellrev i sitt naturlige element for aller første gang? Disse skye, vakre skapningene. Jeg føler meg priviligert denne morgenkvisten. 

To ganger tidligere har jeg stått ved Syltjønna og kikket opp mot Storsylen og sagt at jeg aldri, aldri skulle prøve meg på den toppen. Nå sto jeg der og hadde en helt klar ambisjon om å trosse både høydeskrekk og styggbratt steinur. Jeg hadde hørt rykter om at det skulle være både luftig og bratt enkelte plasser, så jeg var spent. Veldig spent, men det er noe med disse toppene som lokker og drar i meg. Utsikten, ja, men det handler også om å utfordre meg selv, om å tørre å bevege meg utenfor egen komfortsone og om å mestre. 

Morgenstemning ved Syltjønna.

Litt over halv ni på morgenen var vi avgårde. Allerede nå var det seriøst varmt, så vi skjønte at det kom til å bli en meget svett tur oppover ura. Og ganske riktig. Vi hadde ikke kommet langt oppover før vi fisket frem håndklærne fra sekken og lot dem henge permanent fremme for hyppig tørking av svette. 

Vann er det dårlig med oppover, og jeg skjønte fort at mine to vannflasker kom til å bli for lite. Dermed begynte jeg å spare på vannet tidlig. Ikke spesielt lurt siden kroppen på ingen måte yter sitt beste når den blir dehydrert, men hva gjør man? 

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Rett bak oss kom to ungdommer som vi tidlig slapp forbi etter å ha slått av av hyggelig prat. Lenger opp i ura ble vi også tatt igjen av ei supersprek dame på kanskje 60+ som hadde et fint driv oppover i ura. Det er i slike situasjoner at jeg forbanner alle de ekstra kiloene jeg drasser rundt på. Det er ingen tvil om at det er betydelig tyngre å ta seg opp på fjelltopper med altfor mange kilo på kroppen, men hvis alternativet er å sitte i sofakroken hjemme, så svetter jeg heller litt ekstra oppover. 

Fra denne posisjonen ser Syltoppen nærmest utilgjengelig ut, og menneskene på båndet er små som mygg.

Oppover ura gikk det greit. Varmt, men greit nok. Enkelte steder med løsgrus var ikke særlig artig, men jeg kom meg over de også (med ett og annet stygt ord når skoene glapp). Etter noe som føltes som en liten evighet kom vi endelig opp på «båndet». Det er stupbratt på begge sider av båndet, og på svensk side ligger det en stor bre, men selve båndet er så bredt at jeg ikke hadde noen som helst problemer med å gå der. Tvert imot. Det var flatt og hardt fjell og en fantastisk utsikt, også mot siste stigning opp til Storsylen. Det var rett og slett herlig der oppe etter all steinura vi hadde gått i. 

Grensevarde 155B på båndet mellom Storsylen og Nordsylen.

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste 🙂

Siste bit opp mot toppen ser avskrekkende ut når man står på båndet og ser opp, men det løste seg helt greit. Litt klyving siste biten opp, og vips så er man på en ganske stor og flat topp med utsikt i alle himmelretninger. Vi brukte 2 timer og femti minutter opp i heten. Ikke akkurat noen verdensrekord når strekningen bare er ca 3 kilometer, men med tanke på heten, stigningen (ca 720 høydemetre) og all steinura, så synes jeg det er greit nok.

Så glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Noen mørke skyer hadde begynt å trekke innover mot oss, men utsikten var upåklagelig selv om det på grunn av varmen var disig i horisonten. Etter at obligatoriske topp- og utsiktsbilder var tatt var det på tide med en matbit og litt kaffe. Etter en knapp halv time hører vi buldring i det fjerne og de mørke skyene har blitt enda mørkere. WTF?? Torden her og? Bommert fra Yr igjen. Jeg har ikke ro i ræva når det er sjans for lyn, torden og regn på en fjelltopp, så pausen på toppen ble langt kortere enn tenkt før vi igjen er på vei. Klyvepartiet som hadde vært så greit på vei opp, er ikke like greit på vei ned. Da er det godt med en stødig kjærestehånd som kan hjelpe. 

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør). Kjæresten har gått hele traversen. Det skal jeg ALDRI!

Det er på vei ned vi oppdager hvor mange som egentlig er på topptur denne dagen. Det tar aldri slutt! Hele veien ned møter vi folk som er på vei opp, og de fleste er skjønt enige om at det er mye verre å gå ned enn opp. Dog tror jeg ikke det er mange som er verre sinker enn meg i bratt «nedover-ur». Til tross for at vi var på toppen som nr. 3 og 4 denne lørdagen, er vi definitivt ikke nr. 3 og 4 når vi endelig kommer ned til foten av fjellet. Til stadighet blir vi passert av folk som «danser» seg ned gjennom fjellet. Hvordan i himmelens navn gjør de det?? Jeg tror jeg er utstyrt med feil gener. Finnmarksgener er ikke beregnet på steinur, men på vidde 😉 

Steinur. Nedover. Not my cup of tea, men kjæresten har ingen problemer.

Etter noe som kjennes som en halv evighet er vi endelig nede. Føttene kjennes ut som om jeg  har brannsår, men i realiteten er det 4 eller 5 vannblemmer pent dandert på og under tær/tåballer. Vi går mot teltet og enda møter vi folk som er på vei opp. Klokka er da halv tre på ettermiddagen.

Tilbake ved teltet spiser vi middag i form av Real turmat. Ingen høydare, men det er næring, og kroppen trenger det etter 6 timer på tur.

Kjæresten vil at vi skal pakke sammen og dra hjem denne ettermiddagen, jeg (dvs. føttene mine) er mer stemt for nok en natt i telt. Kjæresten vinner og i halv fem tida begir vi oss på vandring igjen. Akkurat i tide til at vi må gå i et monster-sommerregn med dråper store som kanonkuler.  Vel, heller nå enn oppe i steinura tidligere på dagen. Heldigvis varer det bare en halvtimes før sola atter skinner på himmelen. Tilbake til Nedalshytta går vi «øvre leia», med andre ord den stien som merkes og vedlikeholdes. Den er litt kortere enn den vi gikk på fredag, men egentlig – så synes jeg den nedre leia er vel så fin å gå. 

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Tilbake på Nedalshytta ser vi at spisesalen er stappfull, og parkeringsplassen er så full at biler er parkert både her og der. Akkurat da er jeg glad for at jeg skal hjem og sove i egen seng (og pleie gnagsår som forhåpentligvis gror før jeg begynner på en ukes vandring i Sylan førstkommende lørdag). 

 

Topptur i fjellbygda Meråker

Meråker har 26 topper over 1000 meter, og fredag sto jeg på toppen av ett av dem; nemlig Mannfjellet (1043 moh). Det var slett ikke Mannfjellet som var dagens toppturmål, men når man ikke leser kartet nøye nok og plutselig innser at man befinner seg på feil side av et hel…. dypt skar, ja da må man endre planene bittelitt. Heldigvis er det mange 1000-metringer i akkurat dette området, så det tok meg ikke lange tiden å bestemme meg for at det måtte bli Mannfjellet i stedet for Sonlifjellet. Greit nok det, for jeg har aldri vært på Mannfjellet, så det var ikke så viktig hvilken topp jeg besteg, bare det var en jeg ikke hadde vært på før.

Sonlifjellet til venstre, Mannfjellet til høyre.

Utgangspunktet for turen var Mannseterbakken og opp gjennom skogen er det mye tung myr å gå i. Lettskyet, pent vær og relativt lite vind ved turstart, men det skulle endre seg så fort jeg kom over tregrensen. Da skyet det til og vinden økte på. Før jeg begynte på den bratteste delen av toppturen fant jeg litt ly på en stor stein og spiste en brødskive. Jeg hadde nå kommet over de verste myrpartiene, og det var lettgått og fint videre oppover.

Herlig fjellterreng. Røsshaugen er høyeste toppen midt i bildet.

På toppen blåste det noe helt sinnssykt, så jeg måtte sette sjøbein for å få tatt noen bilder og få skrevet meg inn i toppboka. Besøket på toppen ble derfor en kortvarig affære til tross for nydelig utsikt. Ikke langt unna toppen fant jeg ly og spiste resten av matpakka, før jeg fortsatte nedover fjellet i retning stien som går mellom Mannlibekken og Fonnfjellet. Brattere ned her enn på «baksida» der jeg kom opp, men relativt greit likevel med unntak av noen ekle sva. Noen snøfonner ligger igjen her og der, men de er kjempefine å gå nedover på.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

På vei ned ble jeg plutselig oppmerksom på to menn (gutter?) på andre siden av en stor snøfonn. De må ha vært på toppen rett etter meg, og var nå på vei ned i likhet med meg. Kjappe til beins var de, så før jeg fikk sukk for meg, var de nede på myra.

På myra finner jeg den permanentmerkede stien og følger den nesten helt tilbake til Mannlibekken før jeg dreier av mot Mannseterbakken. Denne delen av turen er den minst sjarmerende delen pga mye gjørme. Merket sti betyr mye folk, og mye folk på tur i myr betyr gjørme. Jeg må også gjennom et hogstfelt før jeg er helt nede, og heller ikke her er det spesielt trivelig. Jeg likte meg mye bedre i terrenget uten sti og uten merking.

Utsikt mot Meråker «sentrum».

Idet jeg skrår ut på grusveien omlag 1/2 km. fra bilen titter sola frem igjen. En fin avslutning på en frisk og tildels tung tur i Meråkers fine fjellheim.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellgruva, og det synes godt i terrenget.

Søndagstur til Finngangen – en lite besøkt perle i Flåmarka

Tilfeldighetene ville det slik at kjæresten og jeg kjørte opp i Flåmarka for å gå til Finngangen på dagen ett år siden vi var der for første gang. Toppen er ikke høyere enn 526 moh, men utsikten mot Trollheimen er fantastisk mot sørvest. Østover er det Brungfjellet, Kråkfjellet og Rensfjellet som dominerer usikten. I sør sees en rekke topper, men jeg tør ikke navngi dem. Til det er jeg for usikker.

Finngangen er svært lite besøkt om man skal dømme ut fra toppboka. Merkelig, spør du meg, for dette er en perle av en topp på dager hvor du ikke ikke orker å gå så langt. Bare to km. fra parkering ved Rangåveien og stien er merket med dinglende  trebrikker som delvis er malt røde. Innimellom kan merkingen være vanskelig å se på grunn av grener, men det er et tydelig tråkk gjennom myr og lyng, så toppen er lett å finne.

Det er ikke alltid høyden det kommer an på.

Denne søndagen hadde vi Flåmarka for oss selv, og vi nøt utsikt, sol og niste på toppen i en liten evighet før vi tuslet samme vei tilbake som vi kom. Dersom man ønsker kan man gjøre som vi gjorde i fjor: Gå videre til Bortensetra og returnere via Bortstjønna for på den måten å få til en rundtur.

Sol, blå himmel og urørt natur så langt øyet kan se. Herlig!

17. mai på Trondheims tak – Storheia (565 moh)

Bymarka er også pyntet til fest i dag.

Det er flere år siden jeg har vært i midtbyen på en 17. mai. Folkehavet og kaoset frister lite, så jeg søker ut i marka hvis jeg er i Norge på denne dagen. Årets 17. mai opprant med gråvær, men det skulle bedre seg betraktelig utover dagen. Kjæresten og jeg fikk dermed en varm og solrik runde i Bymarka.

Idet vi ankommer parkeringsplassen nedenfor Skistua får vi oss en overraskelse. Såååå mange biler?? Det er ingen tvil om at det stadig flere bruker marka aktivt, også på 17. mai. Før om åra kunne jeg gå helt alene i marka på 17. mai, ikke så i år. Antagelig skyldes også populariteten til startstedet at Elgsethytta har åpent i dag. Likevel blir jeg svært overrasket over hvor mange som har tatt turen ut.

Kjæresten og jeg skal ikke til Elgsethytta, men til Storheia. Høyeste punkt i Trondheim med flott utsikt i alle retninger. Elgsethytta er et alternativ på returen, men jeg kjenner at det stritter litt pga antall mennesker som må befinne seg der. Idet vi passerer bommen og legger ivei på turen ser vi at den er fint pyntet med bjørkeris og flagg. Sikkert vertinnen på Elgsethytta som står for det trivelige innslaget i marka.

Kvistingen – enda delvis islagt med Gråkallen i bakgrunnen.

 

Vi tar etterhvert av fra veien på sti mot Kvistingen og Storheia og det blir mindre mennesker rundt oss, men heller ikke her er vi alene. Det er flere enn oss som har tenkt at «Trondheims tak» må være en fin plass å feire 17. mai på. TT har klopplagt store deler av stien opp mot Kvistingen så nå for tiden kan man nærmest gå tørrskodd hele veien opp til Storheia. Kloppleggingen er en dyd av nødvendighet så lenge TT arrangerer Topp7 i Bymarka med mellom to- og tretusen deltagere som skal tråkke seg gjennom det myrlendte terrenget. Kloppene er ikke pene, men de sparer terrenget for ekstrem belastning, så av to onder… Helst skulle jeg sett at det ikke ble arrangert Topp7 i Bymarka, men det er nå min personlige mening.

Klopplagt sti.

Idet vi kommer opp til Kvistingen kommer dagens overraskelse nummer to. Vannet er fortsatt delvis islagt! Det hadde jeg ikke trodd, vi er tross alt ikke så veldig høyt over havet. Like etter at Kvistingen er passert begynner vi på dagens bratteste stigning opp mot Storheia og snaufjellet og etter noen minutter står vi på toppunktet. Som vanlig blåser det friskt her oppe, så vi tar noen bilder og begynner å bevege oss nedover igjen. Vind + litt for mange mennesker på toppen gjør at vi søker ned mot demningen på Kvistingen.

Trondheimsfjorden sett fra Storheia.

Returen går først i samme spor som vi kom opp, men etter kort tid tar vi av og går rett mot demningen. Mye myr, noe sti, men vi kommer oss greit ned til demningen og finner oss en lun plass nede i lia med fantastisk utsikt over Skjelbreia. Her inntar vi dagens 17. mai lunch; for min del to brødskiver med leverpostei og sylteagurk. Verken pølser eller is her, og slett ingen champagnelunch, men jeg ville ikke byttet med noen. Jeg har det aldeles strålende og feirer 17. mai på min måte sammen med kjæresten.

Demningen på sørsiden av Kvistingen.

Sola varmer godt i lia og vi har strengt tatt ikke lyst til å røre på oss, men klokka går fort, og jeg har lovet snuppsi middag før hun skal ut med venner på kvelden, så vi er nødt til å bevege oss videre. Vi går over demningen og følger til å begynne med en sti i retning Grønlia. Stien forsvinner etterhvert i myra så vi går på retningen i stiløst terreng og kommer etter kort tid ned i skogen. Vi ender opp i Skjelbreidalen etter en lang nedstigning og tar stien opp mot hytta de siste metrene. Her er vi alene, men etter kort tid ankommer nok et par som slår seg ned i solveggen. Det er likevel stille og fredelig foruten fuglekvitter og lyden av en hakkespett som hakker ivei borte i lia. Ved Grønlia har de tatt mye skogsiden sist jeg var her, så nå har man panserutsikt over Skjelbreia fra hytta.

Grønlia.

Siste rest av termoskaffen blir fortært i deilig sommervarme, før vi begynner på stigningen opp mot Skistua. God og tørr sti oppover i skogen. En jogger passerer oss på vei ned, men ellers er det ingen mennesker å se. Stien mellom Skistua og Grønlia er stort sett bare opp eller ned, for vår del mest oppover siden vi gikk fra Grønlia, men etter ikke altfor lenge er vi atter tilbake på veien mellom Skistua og Elgsethytta. Drøyt fire timer på tur i vakker natur og mye sol er en deilig 17. mai. Anbefales!

Skjelbreia sett fra Grønlia.

 

Geitfjellet og Våttåkammen

Inspirert av mandagens deilige tur i Bymarka, ble også tirsdagens tur lagt dit. Kjæresten har ikke gått så mye i Bymarka, så det er på tide å vise frem mer av denne marka. Hva er da mer naturlig enn å dra han med til Geitfjellet og deretter Våttåkammen? Begge er flotte utsiktspunkt i marka på en vakker sensommerkveld som i går. Tabbe at vi ikke tok med oss en termos kaffe på turen!

Utsikt fra Geitfjellet. Skyggene begynner å bli lange allerede…

Ensomme var vi heller ikke på dagens tur, og det forventet vi ikke. Bymarka er langt mer trafikkert enn Estenstadmarka og i særdeles Brungmarka.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til topps på Geitfjellet.

Til tross for sol og nydelig vær, ble det småhustrig å gå i t-skjorte når det blåste opp litt, så tiden har vel kommet til at en jakke alltid må være med på tur.

Utsikt fra Våttåkammen mot Munkholmen og byen.