Sulis juli 2020

Sommerferiens roadtrip i 2020 gikk til Sulitjelma. Nord-Norge nok en sommer altså, og «som vanlig» var landsdelen snill med oss og ga oss vakkert sommervær. En del vind de første dagene, og det var like greit, fant vi ut når vinden løyet og myggen overfalt oss i solsteiken.

Utsikt fra dørstokken på hytta. Fjellet heter Nordre Saulo og er på hele 1756 moh. og er grensefjell mot Sverige.

Vi hadde leid Dorrohytta i 4 netter (via inatur.no), og herfra tok vi dagsturer i Sulisfjella. Hytta anbefales så absolutt. Den ligger vakkert til ved Dorrovatnet, og det er ca en times lett gange fra parkeringen til hytta. Brua som skulle være over elva i starten av turen, var forsvunnet (i flom?) så den måtte vi vade.

Kveldsstemning ved Dorrohytta.

Turens eneste regndråper fikk vi idet vi ankom hytta, men det varte ikke så lenge, så vi kunne rusle oss en tur utpå kvelden.

Dorrobrua.

Vi tok som sagt dagsturer fra hytta, og det var omtrent ikke folk å se. Turens høyeste punkt var Gårro, en fjelltopp på 1011 moh med fantastisk utsikt. Den dagen vi tok turen dit var det vindstille, og vi fikk til fulle oppleve at det er mygg nordpå. Vi har egentlig vært lite plaget av det de gangene vi har feriert nordpå.

Før vi kjørte sørover igjen tok vi turen innom Jakobsbakken. Et sjarmerende lite samfunn anlagt pga gruvedrift. Nå for tiden er det turister som holder til der. Vi tok turen innom caféen og spiste den lokale spesialiteten sellkake. En merkelig blanding av søtt og salt som smakte greit nok, men det ble ingen ny favoritt akkurat.

Jakobsbakken

Fra Gårro mot Nordre Saulo.

Bru ikke langt fra hytta. Vi tok ikke sjansen på å krysse denne på vår lille kveldstur.

Det var ikke midnattssol når vi var i Sulis, men spesielt mørkt ble det aldri.

Svett rundtur i Holtålsfjella

Gradestokken har gradvis krøpet oppover denne uka, og i dag var det hett nok også i fjellet. Heldigvis var det litt vind oppe på små topper og rygger, men nede i daler og skar var det heller dårlig med vind.

Dagens første mål var Vinkelen hvor det var 5 trimpoeng å hente. Opp dit er det kjerrevei og lett stigning i ca halvannen km. så det er billige trimpoeng. Vinkelen er et punkt på taubanen som fraktet malm fra Kjøli Gruver til Reitan stasjon. Pga terrenget måtte man lage en vinkel på taubanen, derav navnet.

Vinkelen.

Neste mål var Børkleppen. En liten knaus på 954 moh. Sett sørfra er det stup, men om man går opp fra øst, vest eller nord er det grei skuring. Småbratt, men likevel enkelt. Fin utsikt fra toppen selv om den ikke er så høy.

Utsikt vestover fra Børkleppen mot bl.a. Børklepptjønna.

Etter en god pause på toppen gikk jeg videre mot Øvre Børklepptjønna. Egentlig en pitteliten omvei på vei til Folldalsgruva, men jeg hadde aldri vært der før, og det er grunn god nok til å legge turen innom. Ved tjønna lå det enda en svær snøfonn som jeg krysset for å komme meg opp på høyden ovenfor tjønna. Det er litt luftigere i høyden på varme dager som i dag og litt mindre insekter enn nede ved vannet.

Nærmer meg Øvre Børklepptjønna.

Dagens lunch ble inntatt her, og den ble enklere enn planlagt siden spekeskinka lå igjen på kjøkkenbordet på hytta. Lunchen besto dermed av to kokte egg, et tynt lite hjemmelaget frøknekkebrød og biter av honningmelon. Helt greit siden jeg uansett ikke er så sulten når det er varmt.

Med lunch og kaffe i magen og retningen videre klar, bega jeg meg avgårde mot Folldalsgruva som jeg heller ikke har besøkt før. Jeg har gått på ski ikke langt unna, men selve gruva har jeg ikke sett før. Det skulle vise seg at det ikke var så mye å se heller. Forekomsten av kis var dårlig, så det ble aldri noen storstilt gruvedrift her. Jeg kunne imidlertid inkassere fem nye trimpoeng.

Folldalsgruva sett fra en liten høyde.

Etter en kort pause bega jeg meg avgårde i retning bilen. Ruta ble lagt om Børklepptjønna, skjønt helt ned til tjønna gadd jeg ikke gå (selv om sørsiden av tjønna kan skilte med en fin sandstrand). Videre gikk jeg på nordsida av Børkleppen og rundet kleppen inntil jeg fant igjen stien som tok meg ned til Vinkelen igjen og videre til bilen.

Børkleppen sett fra stien fra Vinkelen.

Drøyt 13 km opp og ned, hvorav de fleste i stiløst fjellterreng, noen myggstikk og kleggbitt, og masse svette ble dagens fasit. Fin tur i et område hvor man sjeldent møter folk i et uvanlig varmt vær.

Idyll på vei mellom Folldalsgruva og Børklepptjønna.

Topptur på svenskegrensa

Fridag, skyfri himmel og behagelig sommertemperatur betyr fjelltur for meg. I dag falt valget på Volldalshøgda (1103 moh) som er tett opptil svenskegrensa. Jeg har ikke vært der før, og det er kanske hovedgrunnen til at jeg valgte nettopp denne toppen. Det er på tide å få krysset av enda en topp på listen over topper i Røros kommune med PF over 100 meter.

Jeg startet turen fra Vauldalen Camping, og fulgte merka sti mot Ljøsnåvollen et lite stykke før jeg tok av på en sti opp gjennom skogen. Denne stien fant jeg ikke på noe kart, men jeg håpet å finne en sti jeg kunne følge. Ofte gjør jeg nettopp det, for det er jo merkelig om det ikke finnes en sti til en topp som er så lett tilgjengelig som denne og såpass lettgått.

Utsikt mot Vauldalen

Skogslier er ikke favoritten på varme dager, så heldigvis kom jeg fort over tregrensa. Terrenget er lettgått og stigningen er pen og pyntelig, lg utsikten blir stadig bedre. Stien tok meg først opp på fortoppen til Volldalshøgda, og her ser man blant annet langt innover i Sverige og nordover til Sylmassivet.

Fra fortoppen er det grei skuring opp til hovedtoppen, og utsikten herfra står ikke noe tilbake for den på fortoppen. Utsikten mot Viglfjella er fenomenal og også her skuer man langt innover i Sverige.

På toppen av Volldalshøgda. Fjelltoppen rett til venstre for stokken er Viglpiken.

Jeg tok lunch et lite stykke nedenfor toppen og forhastet meg ikke i det nydelige været. For en gangs skyld hadde jeg tatt med kikkert, og den ble hyppig brukt. På svensk side nedenfor toppen kom det to personer gående mot riksveien. Kanskje hadde de vært på Rutrøysa ved Rr 149?

Jeg hadde planer om å prøve meg videre i den retningen, men ga opp det prosjektet. Til tross for at stigningen opp til Volldalshøgda er lettgått der jeg kom opp, er øst- og sørsiden av fjellet dominert av bratte og tildels høye skrenter. Jeg hadde håpet å finne meg en «renne» ned, men nei. Det fant jeg ikke. Muligens finnes det, men jeg fant ingen plass hvor jeg ønsket å prøve meg ned. Særlig når jeg går alene som i dag er jeg überforsiktig, og tar ingen sjanser.

Utsikt innover Sverige.

Dermed ble det i stedet en rundtur opp og ned oppe på Volldalshøgda, så jeg har virkelig fått se utsikten fra fjellet rund baut. Rutrøysa får jeg ha tilgode. Kanskje en høsttur? Stien til Rutrøysa går for det meste i skogen, så det er iallefall en fordel om fluer og mygg har begynt å roe seg.

Vassfjellet opp

Etter å ha hatt utsikt til fjorden og «Fosenalpene» fra stua i noen år, har jeg nå flyttet til Klæbu, og fått utsikt til Vassfjellet i stedet. Nå som det er sommer er det liten aktivitet i bakken, men alpinbakken egner seg godt for en høypuls gåtur (enten du vil ha høy puls eller ikke).

Nederste del av bakken

Fra parkeringen går det en liten grusvei langt oppover i bakken. Denne er enkel å følge, men bratt. Der grusveien slutter skrådde vi over bakken til området der den ene heisen har sitt endepunkt. Her er det ei lita tjønn og noen benker hvor man kan hvile seg litt før man går videre mot toppen eller snur og går ned.

Kveldsstemning ved tjønna på vei ned.

Vi skulle helt til topps og fant stien som går i en bue rundt et bratt fjellparti. Stien går ganske flatt sørover i en god kilometer før den endrer retning mot toppen. Her blir stien brattere og etter litt mer pusting og pesing kommer man til slutt opp til masta på toppen.

Vi nærmer oss.

Selve toppen av Vassfjellet er ingen estetisk opplevelse med mast og flere bygninger installert, men om man klarer å se forbi dette, er utsikten aldeles nydelig til alle kanter. Gårsdagen var en riktig vakker sommerkveld med skyfri himmel, så vi kunne nyte utsikten til fulle. Skjønt litt disig er jo ofte utsikten på sommeren når det er sol og varmt.

Fra toppen.

Veien ned gikk via samme rute som vi kom opp. Om pulsen (og rompa) får kjørt seg oppover, er det forside lår og knær som kjenner det på veien ned. Mine skrangleknær var iallefall glad når vi var vel nede igjen. Turen ble 7,5 km lang, og total gangtid (inkl. noen stopp for å få igjen pusten og ta bilder) ble på knappe to timer og førti minutter. Til toppen brukte vi 75 minutter i rolig, jevnt tempo.

Utsikt mot Klæbu og mitt nye hjem.

På toppen av Vassfjellet kan man i sommer hente tre poeng om man har lastet ned appen Trimpoeng og meldt seg på TT sin «konkurranse» Rett Ut. Vassfjellet er også en av toppene i TTs konkurranse «Til Topps», og kodeordet finnes ved varden på topplatået.

Sensommer på Saltfjellet

Ting tar litt tid, men her er omsider en liten rapport fra sommerferiens siste dager som ble tilbragt på Saltfjellet, et fantastisk stykke Norge.

Etter et flott opphold på Rabothytta kjørte vi videre nordover mot Saltfjellet etter å ha gått ned fra Rabothytta en mandag tidlig i august, Polarsirkelen ble passert og vi fortsatte ned i Saltdalen. De neste døgnene skulle vi tilbringe på en liten hytte ved Hessihompvatnet, men først måtte vi hente nøkkelen til bom og hytte.

På vei til Hessihomphytta. Her nærmer vi oss tregrensa.

Nøkkelen til hytta fikk vi (pluss et par nøkler vi aldri fant ut hva var til), men noen nøkkel til bommen på veien opp dit vi skulle parkere fikk vi ikke til tross for at jeg spesifikt spurte om nøkkelen til bommen var med. Dermed ble det retur til Nordnes Camping, og denne gangen fikk vi nøkkel til bommen (av en annen person riktignok). Heldigvis var det ikke lange biten å kjøre tilbake for å hente den manglende nøkkelen, for det å kunne kjøre helt opp til jernbanelinjen ved Trettnes sparte oss for en kjedelig og drøy tur på grusvei.

Vi har kommet til Hessihompan, og her er det definitivt hompete.

 

Etter å ha pakket om litt var vi på vei mot Hessihomphytta på merket DNT-sti. Stien går til Bjellåvasshytta, og selv om det ikke er dit vi skal kan vi følge stien til Litlestuvatnet før vi tar av og begynner å gå mot hytta.

Hessihompvatnet og hytta i sikte. Endelig!

Trettneslia er dryg å gå. Stien er relativt bratt, og med tung sekk på ryggen og fint sommervær tar det ikke lange tiden før svetten siler. Jeg synes det tar en liten evighet før vi er over skoggrensen og får litt mer utsikt, men fortsatt går det oppover. Ikke før vi nærmer oss Litlestuvatnet flater det ut litt. Vi tar en kort pause her før vi begir oss ut i hessihompene. Det er et fantastisk flott landskap vi går i, men det er mye opp og ned over «hompene», så det er to relativt slitne vandrere som sent på kvelden kan låse opp hyttedøra og åpne vinduslemmene. Iflg beskrivelsen på inatur.no skulle det være 6 km. til hytta, men gps’n vår viste 8 km, og vi gikk en relativt grei rute etter at vi tok av fra stien, så de ekstra kilometerene skyldtes ikke feilnavigering.

Det var to svært glade vandrere som kunne hive av seg tunge sekker etter en dryg tur opp på fjellet.

Hytta er godt utstyrt og ligger nydelig til ved Hessihompvatnet. I hytteleien følger også båt, men denne brukte vi faktisk ikke. Vi prøvde fiskelykken et par ganger fra land, men ingen av oss er ihuga fiskere, så det fristet i grunnen mer å se seg om i området.

Vi hadde mye fint vær de tre døgnene vi var på Saltfjellet, men også noe regn. Saltfjellet var et lite eventyr som frister til flere besøk. Jeg lar bildene fortelle resten i et lite slideshow, for dette er et stykke Norge som må sees (eller aller helst oppleves).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Rabothytta ved Okstindbreen

Siste del av ferien ble i år lagt til Nordland. Det er fire år siden sist vi var i Nordland. Den gangen kjørte vi Kystriksveien til Bodø med noen avstikkere til øyene utenfor. Det var et sant eventyr, og på veien hjem idet vi passerte over Saltfjellet bestemte jeg meg for at jeg en vakker dag skulle gå tur i nettopp dette fjellområdet. Så da min kjære tidlig i vår hadde funnet en flott hytte på inatur.no nettopp på Saltfjellet og ville dit, var ikke jeg vond å be. Det eneste kravet jeg stilte var at jeg ville innom Rabothytta på veien nordover.

Rabothytta i kveldssol.

Rabothytta er DNTs hytte nr. 500 og en av de flotteste (sett med mine øyne). En særegen arkitektur har gitt Hemnes Turlag en hytte det ikke finnes maken til i Norge. Og som om det ikke er nok med en helt rå hytte, er omgivelsene enda råere. Hytta ligger på ca 1200 meters høyde med spektakulær utsikt til Okstidene og Okstindbreen (hvis man er heldig med været).

Mot steinura og det første glimtet av breen.

Vi kom kjørende fra Hattfjelldal via Mo i Rana (måtte kjøpe kart der), og det var skyet oppholdsvær da vi parkerte innerst i Leirskardalen. Stien til hytta er selvfølgelig T-merket og lett å følge selv om deler av ruta går i stor steinur. Til tross for det overskyede været var det ikke vanskelig å se det storslagne i denne golde, vakre naturen. Ruta går via Mørkbekktjønna (847 moh) og idet vi nærmer oss får vi for første gang øye på en arm av Okstindbreen.

Tilbakeblikk mot Mørkbekktjønna.

Et lite stykke videre kommer vi til en liten bu som ikke ser spesielt trivelig ut, men jeg antar at den kan gjøre nytten sin om man kommer ut for virkelig ruskevær.

Etter 5 km og drøyt halvannen time (og 520 høydemetre) får vi øye på hytta, og jeg må innrømme at det er litt av et syn. Rabothytta er definitivt ingen tradisjonell DNT-hytte med brunbeiset panel og smårutede vinduer, men jeg liker den. Synes den passer inn i det golde, storslagne landskapet.

Hytta er like flott inni som den er utenpå. Stort kjøkken og spiseplasser med panoramautsikt til Okstindan. Fra stua har man utsikt mot stien man kom opp. Oppe er den en stor hems med flere sengeplasser og et bord med stoler rundt. Nede er det 6 (eller 7?) soverom. Den natten vi var der, fikk vi et firesengsrom for oss selv, og vi var ikke de eneste med den luksusen. Helt utrolig at det er så lite folk på en så flott hytte midt i ferietida, særlig nær været er såpass fint som det var.

Frokostutsikt ❤️

Etter å ha installert oss på hytta går vi ut for å utforske nærområdet litt. Jeg er skeptisk til å gå på bre (selv om den bare ser ut som en gedigen snøfonn), så vi holder oss på steingrunn og går i retning Rabottjønna (eller tusenmetertjønna som en lokal kar kalte den). Vannet er irrgrønt slik brevann gjerne er, og breen er et fantastisk skue (selv om den sikkert også har krympet de senere årene i likhet med andre breer).

Brevann. Grønnfargen er tydelig selv om gråværet ikke gir så fin faregjengivelse som sol og blå himmel. Vi mennesker blir små i møtet med nordlandsnaturen.

Utpå ettermiddagen klarer sola å fortrenge skyene og vi får oppleve Rabothytta, breen og fjellene i et nydelig lys. Etter en bedre middag (eller ikke… les: Real turmat) blir fristelsen for stor, og vi bestemmer oss for å krysse en liten brearm for å gå opp på nærmeste topp. Folk har gått opp og ned dere hele ettermiddagen, og en arbeidskar på hytta mener at det er lite eller ingen sprekker i breen på vei opp til den lille toppen. Så langt har ingen ramla ned i noen bresprekk, dermed vi tar sjansen. Og siden dere leser dette, gikk det altså helt fint også med oss.

På vei mot breen.

Den kveldsturen tror jeg aldri jeg kommer til å glemme. Å stå oppe på den lille toppen (og for såvidt turen opp dit også) og se utover Okstindbreen og de  majestetiske toppene som omkranser den mens julisola skinner generøst  i den lyse nordlandsnatta, samtidig som tåkeskyer kommer og går over toppene, det er noe jeg unner alle å oppleve. Selv om jeg slett ikke vil anbefale noen å bevege seg ut på bre uten forsvarlig sikring, er jeg glad vi tok turen. Minnet om det vi så der oppe sitter spikret og jeg blir like glad hver gang jeg tenker på det.

Tilbake på hytta ble det å ta livet med ro i stua resten av kvelden sammen med de øvrige gjestene og hyttevaktene (som er der kun i høysesong). Noen midnattssol er det ikke på Rabothytta så sent i juli, men det er like fullt nydelige, lyse netter i Nordland på denne tiden av året.

Neste dag var det like fint vær som kvelden før, så turen ned til bilen ble en fryd for øyet. Jeg er særdeles glad for at vi slapp regn på turen, for stor steinur i regnvær kan være en prøvelse. Slik været var kunne vi bare nyte naturen og la inntrykkene feste seg før vi kjørte videre nordover til Saltfjellet.

På vei ned fra Rabothytta i strålende vakkert sensommervær.

 

 

 

 

 

To døgn på Dovrefjell og endelig Storskrymten – høyest i Oppdal og Trøndelag.

Turdato: 25-27. juli 2018.

I flere år har Storskrymten ligget langt inne på Dovrefjell og lokket på meg. Det er Oppdals og Trøndelags høyeste fjell med sine 1965 moh. og er således en kommunetopp på lista jeg samler etter (kommunetopper i det gamle Sør-Trøndelag).

Storskrymten kan nås fra flere utgangspunkt, men uansett hvor man velger å starte er det en lang tur. Jeg har for mange år siden forsøkt meg på toppen via Grøvudalen, men sterk vind satte en stopper for forsøket nesten før det hadde begynt. Denne gangen valgte vi Skamsdalen ovenfor Lesja som utgangspunkt. Værmeldingen lovet oss strålende sol, varmt og lite vind. Nesten for godt til å være sant. Vi snakker tross alt om værharde Dovrefjell!

Tilbakeblikk ned dalen og elven Jori

Mange velger å ta Storskrymten som en dagstur. Har du gode bein og føtter som takler nesten 4 mil på tur er det fint, men mine bein og spesielt føttene nekter å gå så langt på én dag, så det måtte bli telttur. Nå er ikke det så dumt uansett da. Hvorfor stresse opp og ned på en topp når det var meldt knallvær og vi hadde ferie?

Vi begynte vår tur rett etter klokka fire på ettermiddagen torsdag 25. juli. Utganspunktet var Skamsdalssætrin som var lett å finne frem til. Litt skyet, men fin temperatur idet vi startet å gå. Akkurat slik værmeldingen hadde lovet. Turen går på merket sti langs elven Jori. Enkel å følge, men relativt steinete, så man må følge med på hvor man setter føttene. Tverråi ble krysset på bru og etter 6 km. kom vi til Lesjøen og kunne endelig se Storskrymten for første gang. For et fjell! Jeg gledet meg til neste dag. Da skulle jeg opp der!

En liten bru er alltid god å ha når bekker og elver skal krysses. På vei tilbake gadd vi ikke gå opp til broen, så da krysset vi lenger ned på steiner.

Vi tok oss friheten og lånte en benk i hytteveggen til en av de små hyttene ved Lesjøen. Noen slurker kaffe og en rast gjorde godt, så fortsatte vi på den merkede stien til der hvor stien krysser elva Jori. Jeg er som kjent ganske pinglete både når det gjelder høyder og elvekrysninger, og av en eller annen grunn krysset vi ikke elva der hvor merkingen viste at vi burde krysse. Etter å ha prøvd å finne en annen vei over på steinene endte vi opp med å fortsette på vestsiden av elva på leting etter er egnet sted å krysse.

Lesjøbua ved Lesjøen. Denne kan leies!

Vi går lenger og lenger og jeg begynner å gi opp håpet. Skal vi da aldri komme oss over denne elva? Vel, vi kom oss over, men vi endte med å vade. Å fy flate så kaldt det var! Elva var relativt bred der vi valgte å vade med en liten «øy» vi kunne mellomlande på, så det var helt greit å vade, men føttene ble rimelig iskalde. Kort tid etter vadingen var vi tilbake på stien og kunne fortsette.

Mildest talt småkaldt å vade denne elven

I stikrysset hvor man bestemmer om man skal gå mot Åmotsdalshytta eller Grøvudalshytta valgte vi sistnevnte. De som tar turen til Storskrymten som en dagstur går i retning Åmotsdalshytta, men vi skulle finne en fin teltplass ikke altfor langt fra fjellet, og jeg hadde sett en turrapport der noen teltet i den retningen vi gikk.

Det begynte etterhvert å bli kveld og føttene mine verket. Særlig hælen ga klar beskjed om at den ikke var spesielt glad for den tunge sekken jeg hadde på ryggen. Vi tok derfor en kort pause på noen steiner hvor en kanelsnurr gikk ned på høykant sammen med en nå ganske lunken kaffe.

Rundt halv ti på kvelden fant vi omsider en teltplass vi var fornøyd med. Litt ovenfor Nedre Lustjønne slo vi opp teltet ved en liten elv. Utsikt og vann, og ikke altfor langt fra morgendagens turmål, Storskrymten, da er jeg fornøyd med teltplassen.

Teltet er oppe og skydekket er i ferd med å lette.

Vi drøyde ikke veldig lenge før vi krøp ned i soveposene. Som vanlig sov jeg elendig, men det gjør i grunnen ingenting. Jeg elsker å være på telttur likevel. Det å ligge i en varm sovepose kun beskyttet av  to  tynne lag med mesh- og nylonduk med alt jeg trenger i sekken som ligger i forteltet; det er noe helt eget ved det. Det er en frihetsfølelse jeg sjelden føler ellers.

Neste morgen våknet vi til sol og blå himmel, akkurat som meldt. Oh lykke! Det er lite som slår å våkne i et telt midt i det store «intet» i strålende vær. Primusen ble fyrt opp og dagens første kaffekopp inntatt med en vidunderlig utsikt. Dernest frokost og tannpuss i elva før vi begynte vandringen mot Storskrymten.

Elva der vi hentet vann og tok morgenstellet.

Vi hadde målet i sikte mer eller mindre hele tiden, så det var bare å rusle rolig oppover og nyte sola, varmen og de praktfulle omgivelsene. Intet behov for verken kart, kompass eller gps denne dagen. På vei mot selve Skrymten er det stort sett greit å gå, et par mindre steinurer ble passert uten nevneverdige problemer.

En forsmak på hva som ventet lenger opp. Fjellene i bildet er Salhøa til vestre og Storskrymten til høyre bak.

Vi gjorde en liten feilvurdering etter å ha lagt Vesleholet bak oss og begynt på oppstigningen. I stedet for å gå opp på høyde 1753 og følge ryggen i retning toppen, gikk vi rundt den og havnet i en ørken av steinur. Ja, ja… noen feilvurderinger blir det ofte på tur, men vi kom oss over «steinørkenen» og kunne for alvor ta fatt på stigningen opp til selveste Storskrymten.

Stadig nærmere toppen.

Jeg hadde lest at det var lettgått steinur mot toppen, og begynte å lure på hva i himmelens navn de mente med det, de som hadde skrevet det. Jeg syntes ikke ura var veldig lettgått, men heldigvis; det ordna seg etterhvert. Det var bare i begynnelsen av den bratte oppstigningen at steinura var ille (etter mine begreper). Lenger opp ble det faktisk lettgått steinur.

Det er stein nok til alle på vei opp til Storskrymten.

 

Så sto vi der plutselig da… På 1985 moh, på den toppen jeg hadde drømt om så lenge. I det aller vakreste været Dovre kan by på og med en utsikt som er formidabel. Vi så alle 2000-metringene på Dovre, vi så Trollheimen, vi så Rondane, og jeg vet ikke hva vi ikke så. Vi var alene på toppen, og brukte god tid til å nyte øyeblikket. Jeg tror det er lenge til jeg får oppleve tilsvarende utsikt i så nydelig vær. Etter en halvtimes tid var det på tide å røre på seg igjen, og omtrent samtidig begynte de første andre menneskene å ankomme toppen.

Endelig 🙂 Høyest i Trøndelag.

Som vanlig grudde jeg meg til nedoverturen i ur, men det gikk langt bedre enn jeg hadde fryktet. Denne gangen tok vi turen over 1753-høyden og unngikk dermed steinura langsmed ryggen.. Vi valgte en litt annen trasé ned enn opp for variasjonens skyld og møtte på en del mennesker som var på vei oppover. Det er fordelen med å telte i nærheten; man får et forsprang på de som starter fra Skamsdalen og kan nyte fjellet helt alene lenge.

Utsikt mot blant annet Snøhetta på vei opp og ned.

Omsider kom vi oss ned til teltet, og da var det bare å flate rett ut på et liggeunderlag og la hælen hvile. Den hadde klart seg bra med tanke på at den var ganske vond kvelden før, men så hadde også KE tatt sekken i dag. Jeg bar bare en rompetaske på toppturen.

Dovrefjell er usannsynlig vakkert. Goldt, men vakkert.

Tenk å kunne ligge i bare shorts og bh på værharde Dovrefjell og nyte sola og varmen. Det er nesten så jeg ikke tror det selv. Kaffe ble kokt og bok hentet frem fra sekken. Oh happy days 🙂 Til tross for at vi hadde teltet ved en DNT-sti var det så godt som ingen trafikk forbi oss. Kun én dame passerte denne dagen mens vi levde latmannslivet og mimret om utsikten fra toppen.

Snakk om luksusliv. Akkurat her ønsket jeg meg ikke noe annet i hele verden.

 

Dag gikk mot kveld, men det blir ikke skikkelig mørkt på denne tiden av året. Bare en nydelig skumring, og sent på kvelden kom en gedigen fullmåne opp bakom fjellene i øst. Kan man be om mer? Nei, det kan man faktisk ikke. Dovrefjell innfridde så de til de grader. Riktignok ble det småkjølig utpå kvelden og sovepose og dunjakke var gode å ha, men dette var likevel ingenting i forhold til hvor kaldt det virkelig kan være på Dovre – selv i juli.

Frossen som jeg er måtte påkledningen endres når sola gikk ned.

Tenk å få oppleve Dovrefjell i slikt godvær OG fullmåne på samme tid.

Fredag morgen våknet vi til det samme nydelige været, men litt mere vind enn de to foregående dagene. Tanken på å forlate Dovrefjell var ikke fristende, men vi hadde ikke pakket med oss mat for mer enn 2 døgn. Jeg hadde imidlertid  lyst til å se mest mulig av dette vakre fjellområdet før vi forlot det, så vi bestemte oss for å følge stien mot Åmotsdalshytta over Leirsjøtelet. Leirsjøtelet er en liten uendelighet av høyfjellsplatå uten vekster i det hele tatt; iallefall ikke vekster som synes uten at man ser nøye ned i bakken.

Vandrere på vei over Leirsjøtelet i retning Grøvudalshytta.

Det skulle vise seg å bli årets største tabbe turmessig å legge opp til en ekstra lang retur hjem for hælen min hadde bestemt seg for at nok var nok. Med tung sekk på ryggen igjen tok det ikke lange tida før smertene begynte å melde seg, og de ble bare verre og verre utover dagen. Etter å ha krysset nesten hele Leirsjøtelet tok vi av på stien som førte oss tilbake til stikrysset der vi hadde hatt valgmulighet på onsdag mht hvilken retning vi ønsket å gå. Vi var begge enige om at vi hadde tatt det rette valget den kvelden og funnet oss en fin teltplass. Vi hadde nå begynt å møte en del dagsturister på vei opp mot Storskrymten.

Et siste tilbakeblikk mot mektige fjell. Salhøa til venstre, Storskrymten i midten og Litjskrymten til høyre.

Hælen min gjorde bare mer og mer vondt, og en god hvilepause ved en stor stein hjalp ikke mer enn akkurat de minuttene føttene var løftet fra bakken. Dette kom til å bli en lang dag. Etter det som kjentes som en liten evighet var vi endelig klar for å krysse Jori igjen. Det gikk helt greit og jeg lurte på hvorfor i himmelens navn jeg ikke hadde villet gjøre det på onsdag.  Nå var det heldigvis ikke så langt igjen til hyttene ved Lesjøen, men når man har så store smerter som jeg hadde på dette tidspunktet er hvert skritt en pine. Ja, bare det å stå stille gjorde vondt, så når vi traff på en hyggelig eldre mann ved Lesjøen før vi kom til hyttene måtte jeg etter en liten stund unnskylde meg å fortsette videre. Jeg hadde bare én tanke i hodet og det var å komme meg bort til hyttene og få sekken av ryggen og hvilke føttene.

Smiler tappert.

Sola steika og det var så varmt at selv jeg nesten nesten syntes det var for varmt når vi slang oss ned for å spise lunch. KE ble sendt avgårde for å fylle opp vannflaska mi mens jeg fikk av meg fjellsko og inntok horisontalen.

Vi nærmer oss Lesjøen, men hver meter kjennes som en meter for mye på akkurat dette tidspunktet.

Resten av turen husker jeg bare som noe av det lengste og vondeste jeg har gått. Turen ned langs Jori hadde ikke plutselig blitt lenger siden vi gikk oppover, men det kjentes sånn, og jeg gikk definitivt mye saktere ned enn opp, så det tok sin tid å komme oss tilbake til bilen. Da vi begynte å nærme oss bilen ble vi tatt igjen av et par som lurte på på om vi hadde tunge sekker. De hadde vel observert at det ikke gikk fort med oss og muligens at jeg ikke gikk helt «normalt». De var så hyggelige at de tilbød seg å ta noe av innholdet i sekken min da de hørte hvor vondt jeg hadde, men stolt som jeg er, skal jeg jo ikke ha noe hjelp, så jeg takket for tilbudet, men nei… Vi var nesten nede, trodde jeg, og det var vi for såvidt også, men du og du…det kjentes som om vi aldri skulle komme ned.

Lesjøen. Her var det «mange» folk denne dagen som nøt godværet og naturen. Siste blikk på Storskrymten før vi begynte ferden nedover.

Vi gjorde omsider det og fjellskoene kom av i en durabelig fart. Deretter ble det å hinke rundt med vanvittige smerter. Det er rart hvordan kroppen vår setter igang et helt apparat når det er «krise». Så lenge jeg holdt meg i bevegelse og visste at jeg måtte gå, så  klarte jeg å gå selv om det gjorde usannsynlig vondt. Det pumpes ut adrenalin, endorfin og gud vet hva for at man ikke skal klappe sammen,  (og som delvis også virker smertestillende), men når man ikke lenger må gå (når man har blitt «reddet»), så avtar produksjonen av disse «stresshormonene» og man har ikke lenger kroppens egen smertestillende effekt.  Jeg kan love at jeg aldri har hatt så vondt i føttene noen gang før, og jeg er vant til mye smerter på tur. I to uker etterpå klarte jeg ikke å gå på hælen i det hele tatt og hinket bare rundt i høyst nødvendige ærender, så resten av ferien ble ikke helt som planlagt. Etter to uker var de mest intense smertene borte, men det skulle likevel ta nesten 3 måneder før jeg kunne gjenoppta turlivet (uten tung sekk på ryggen).

Inngangen til Skamsdalen. Vi stopper her på vei ut for å koke oss en kaffeskvett.

Var det verdt det? Ja! Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg kan enda gjenskape lykkefølelsen jeg kjente på dag 1 og dag 2 på turen. Dag 3 var en kjip opplevelse, men jeg fikk ingen varige mén og er igjen på dagsturer opp mot en mil (uten sekk riktignok), og jeg håper hælen vil bli helt fin til sommeren så vi kan dra på nye teltturer. Det er enda mange fjellområder å oppleve.

Besselvassheia 76 moh

Etter å ha tilbragt lørdagen på Hitra gikk turen over til Frøya på søndag. Dagens turmål var kommunetoppen Besselvassheia. Hele 76 moh – wow!

På toppen, og med dette er 70% av listetoppene krysset av.

Det er uten tvil den laveste toppen på Sør-Trøndelags-lista, men høyden skjemmer ingen. Turen som tok omlag 2 timer t/r var riktig så trivelig.

Utgangspunktet var en liten parkeringsplass i Stutvassdalen. Derfra går det en grusvei innover til noen hytter som ligger idyllisk til ved et vann. Her gikk det også sauer på innmarksbeite sammen med sine relativt nyfødte lam.

To av mange søte små vi møtte på turen.

Grusveien fortsetter nordover der vi tar av fra den. Veien videre er merket med «Kjærlighetsstien» og den ender visstnok i Krutvika. Vi droppet derimot kjærligheten denne dagen og fulgte heller anvisningen til skiltet som viser vei i retning Besselvassheia.

Innover Stutvassdalen på grusvei.

Stort sett fin og grei sti, noen steder litt bløtt, men det er lagt ut mange klopper i de bløteste partiene, og flere skal det visst bli om jeg skal dømme ut fra all planken som ligger langs stien. Stien er godt merket – heldigvis, for i dette landskapet hvor alt ser likt ut kunne jeg fort ha gått meg bort.

Halvveis-toppen. Ca 30 minutter etter avmarsj kommer vi opp på denne lille fine toppen.

Det går litt opp og ned på vei mot Frøyas tak, men ingen uhorvelig kjipe bakker, og i løpet av en times tid står vi altså på toppen. Vid utsikt i alle retninger til tross for den beskjedne høyden.

Titran sett fra Stabben Fort.

Returen går samme vei som vi kom. Før vi setter kursen hjemover avlegger vi Titran, ytterst i havgapet, et besøk. Det blåser kald vind her og skyene dekker mye av himmelen, men til tross for det er det lett å se sjarmen ved stedet. Det er altså ikke den helt store varmen, men inne i caféen på Gaustadbrygga er det godt og varmt. Caféen ligger i lokalene til en nedlagt butikk og rommer ikke mange sjelene, men den har sjel!

Caféen i Gaustadbrygga.

 

Bomtur etter multer

Turdato: 12.08.2017

Jeg er ikke så godt kjent med hvor det finnes fine multeplasser i Holtålen og Røros enda, så 2017 ble et år hvor jeg stadig oppsøkte nye områder i håp om å finne multer. Denne fine dagen tok jeg turen til Skjevdalen utenfor Røros og håpet å finne multer der.

Straks over tregrensa.

Jeg slet litt med å finne en god parkeringsplass, så endte til slutt med å sette fra meg bilen i veikanten der veien var ganske bred før jeg bega meg avgårde i nordøstlig retning på grusvei som etterhvert gikk over til kjerrevei som igjen gikk over til sti. Det gikk ganske bratt oppover lia etter en stund og det ble varmt i godværet. Idet stien flater litt ut får jeg øye på en liten hytte. Samtidig ser jeg at det er myrer til venstre for meg, så jeg skrår ut til venstre i håp om å finne multer. Snakk om skuffelse. Det er ikke antydning til multer.

Multer fant jeg ikke. I stedet gikk jeg meg på dette lille skjulet.

Jeg går derfor tilbake til stien for fortsetter oppover mot hytta. Der kommer jeg i prat med et hyggelig par som kan fortelle at det er lite med multer i området i år. De kan også fortelle at stien går til Marenvollen, en turistforeningshytte som jeg blant annet har overnattet i. Siden jeg bare hadde tenkt meg på multetur, hadde jeg ikke studert kartet så nøye, så jeg hadde ikke bitt meg merke i stier og hytter. Nå øynet jeg en mulighet for at det som kunne blitt en mislykket bærtur i stedet kunne bli en fin fjelltur.

Langtjønna.

Jeg fortsatte derfor på stien og etter kort tid var jeg over tregrensen og oppe på snaufjellet. Utsynet var vidt og bredt, og stien lettgått og lett å følge for det meste. Som hyttefolket hadde fortalt, kom jeg etter en tids vandring til Langtjønna. Det hadde nå begynt å skye til. Dette pluss en kald vind og ingen mulighet for le gjorde tanken på pause ved tjernet til kun det; en tanke. Jeg fortsatte videre mot Marenvollen. Gråfjellet ligger og troner som en stor klump foran meg, og jeg vet at jeg har kommet over det fjellet på vei til Marenvollen for noen år tilbake. Stien jeg går på møter etterhvert den t-merkede stien som kommer ned fra Gråfjellet, men hukommelsen spiller meg et puss. Det jeg husker som et lite steinkast til Marenvollen fra foten av Gråfjellet, er betydelig lenger enn som så, og jeg synes jeg går og går. Omsider får jeg øye på Marenvollen nede i lia. Heldigvis er det fortsatt litt sol, så jeg rekker å nyte matpakken i solveggen på hytta før skyene antar en truende mørkegrå farge som dekker det meste av himmelen.

Flotte Marenvollen som kan nås fra flere kanter.

Turen tilbake til Skjevdalen blir en småhustrig affære. Iskald vind og regnbyger gjør det til en kald fornøyelse selv om jeg for såvidt er godt kledd for forholdene. Slike turer som denne viser hvor fort det kan snu i fjellet. Jeg begynte i varmt, deilig sommervær, og kun 2-3 timer senere er den isnende vind, regn og mange grader kaldere. Derfor bør man alltid ha med seg en sekk med ekstra klær på fjelltur. Jeg kommer meg velberget ned til bilen og kan se tilbake på en fin fjelltur selv om det ikke ble med noen multer hjem denne dagen.

Stimøte, evt. stilskille.

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!