Siste kommunetopper på Fosen i boks

Sommerferien i år startet omtrent samtidig med at godværet og sommertemperaturene ankom landsdelen etter en heller iskald og traurig vår og sommer frem til medio juli. Med gode værvarsler bestemte vi oss for å innlede ferien i telt på Fosen for å bestige de to kommunetoppene jeg manglet i det gamle Sør-Trøndelag fylke.

Fredag etter jobb kjørte vi til Furudalen i Namdalseid kommune. Bompenger ble betalt med sms og vi kjørte deretter veien til ende. Innerst i dalen er det satt opp gjerder rundt parkeringsplassen siden det beiter kyr i dalen. Det var allerede ganske sent da vi parkerte bilen , og vi var vi lite lystne på å begynne å labbe ivei med tunge sekker oppover lia mot Finnvollheia i Åfjord kommune. Heldigvis fant vi en fin leirplass ved elva omlag 200 meter fra parkeringen, og teltet ble slått opp før vi iførte oss mygghatter og slo oss ned ved elvebredden. Det var ikke så mye mygg i lufta , men knott… jo takk, de var der i rikt monn. Neste dag skulle vi også få kjenne at kleggen bodde i området.

Elva som vi slo opp teltet ved. Heldigvis ingen knott til frokost.

Etter frokost neste dag begynte vi vandringen mot Finnvollheia. Det går sti fra parkeringen i retning toppen,  og etter kort tid krysset vi elva på en solid hengebru. Vi fulgte stien  til vi nesten hadde passert nedenfor Vestre Oksvollheia før vi brøt av og gikk direkte mot Finnvollheia via et navnløst vann på høyde 538.

Vakkert i kystfjellene også.

På toppen var det nydelig utsikt mot bl.a Dåapma (som vi besteg i august 2014) og den store innsjøen Holden. Nord for toppen blinket det blått i utallige fjellvann.

Ingen sak å krysse elver når det finnes slike broer.

Det var en vakker dag, og vi hadde det ikke travelt så det ble en lang pause på toppen før vi returnerte til teltet i mer eller mindre samme spor som vi fulgte opp. Gps’n viste 18,4 km. Langt nok for min kropp med andre ord, så vi besluttet å la teltet blir stående der det var og heller kjøre i retning Storheia i Osen kommune neste morgen.

Toppen av Finnvollheia.

Søndagen opprant med litt mere skyer enn lørdagen, men den gode temperaturen hadde heldigvis ikke forlatt oss. Etter frokost ble leiren pakket ned og vi satte oss i bilen og kjørte til nok en inngjerdet parkeringsplass.; denne gangen ved Kvennlandssetertjønna. Bompenger også her, men disse må betales med giro i ettertid.

Storheia bakerst i bildet. Kvennlandssetra som man passerer på turen sees til venstre i bildet.

Turen opp mot Osens høyeste topp er merket og begynner på grusvei og fortsetter på sti, for det meste i ganske myrlendt terreng (iallefall frem til Austvatnet) Nå var det ganske tørt i myrene, heldigvis, for traséen opp til foten av Storheia tror jeg kan bli rimelig gjørmete i vått vær. De tørre myrene var dessverre ingen hindring for kleggen, og innimellom var den direkte plagsom.

Gårsdagens tur satt i beina mine og det var tungt å bevege seg oppover, og jeg syntes det tok en liten evighet før vi endelig kom til Austvatnet. Takk og lov for at vi ble i Furudalen etter turen til Finnvollheia og ikke la avgårde mot Storheia samme dag.

På vei opp fra Austvatnet.

Ved Austvatnet blir man ledet ned til utløpet av vannet der man krysser elven på en liten men stødig bro. Etter denne broen ble merkingen litt sparsommelig samtidig som retningen virket helt feil på meg. Vi droppet derfor å følge merkingen og krysset rett over myra til foten av Storheia. Der fant vi igjen stien som nå går rimelig bratt rett opp. Fin og tørr sti fra dette punktet, og det er bare et kort stykke som er skikkelig bratt. Heldigvis er det ikke luftig.

Brua ved utløpet av Austvatnet.

Toppen av Storheia ligger atskillig lenger inn enn jeg hadde trodd, så motivasjonen var ikke helt på topp, men å snu var ikke noe tema. Når jeg nå endelig hadde kommet meg til Fosen igjen, skulle jeg jammen meg plukke den siste kommunetoppen der også. Toppen ble omsider nådd, men vi ble ikke værende lenge. Kald vind og ingen sol når man er ikledd shorts og singlet er ikke noen god kombinasjon for lunchpause, så vi gikk litt ned og fant le bakom en klippevegg.  Etter en god pause var det på tide å finne styrke til å takle kleggen i lavereliggende områder igjen.

Endelig på toppen av Storheia og den siste kommunetoppen på Fosen i boks.

Drøye 10 km. i dag og en helt ok tur, men ingen tur jeg noensinne kommer til å gå igjen. Finnvollheia derimot var en flott tur som jeg gjerne anbefaler.

 

Osplikammen, Ørland

Siste dag på Fosen for denne gang, og turen var kommet til Osplikammen,  kommunetoppen i Ørland kommune (285 moh). Nå er jo Ørlandet ganske flatt, så kammen er ikke av de høyeste toppene jeg har vært på, men utsikten var fin læll den!

Flott turvær hele veien. Selv om himmelen var dekket av et tynt skydekke var det varmt og godt.

Høyt hevet over resten av det flate Ørlandet.

Av de turene vi gikk denne helgen er denne turen den som er dårligst merket. et par ganger lurte jeg på om vi hadde mista stien til toppen og var på en annen sti, særlig når stien et stykke var i så dårlig forfatning at det virket som om den var lagt om, men neida… jeg tror faktisk at vi var på rett sti hele tiden, og til topps kom vi. Stien er relativt bratt enkelte partier, og på det brattest er det lagt ut tau som man kan benytte hvis man trenger det.

Tau er lagt ut i den bratteste kneika.

Utgangspunktet var en liten parkeringsplass ved Vindset mellom Austrått og Brekstad. Vi kjørte av hovedveien litt for tidlig, men oppdaget det ganske snart. «Premien» for den lille bomturen  var synet av en elg og to traner på et jorde rett ved veien vi kjørte på. En flott naturopplevelse på morgenkvisten.

På parkeringsplassen er det slått om skilt som viser hvor stien begynner. Siden er det bare å følge den hele veien til topps. Vi var tidlig ute og møtte ikke mennesker før vi var nesten nede ved bilen igjen.

Fra starten av turen

En topp helg (bokstavelig talt) på Fosen var straks over, men vi kjørte innom Austrått småbåthavn for lunch før vi kjørte videre til Brekstad for å ta ferga over til Agdenes. Håper ikke det går evigheter før jeg får somla meg til å bestige de to siste toppene jeg har igjen på Fosen som ligger lenger nord.

Lunch i småbåthavne på Austrått med Osplikammen bakom.

Seksortklumpen, Bjugn

Dag 2 på Fosen og vi var klar for å bestige Seksortklumpen; kommunetoppen i Bjugn kommune.

Utgangspunktet var parkeringsplassen på Høgås der vi betalte parkeringsavgift på 20 kr. med vipps. På parkeringen var det slått opp et skilt om at vi var i nærområdet til Storheia Vindpark som er under bygging. Jeg kikket egentlig ikke så nøye på kartet på skiltet, men det burde jeg kanskje ha gjort…

Infoskilt på parkeringsplassen.

Denne turen er den lengste av de tre vi gikk på Fosen denne helgen. Ca 12 km t/r og stedvis ganske bratt, men ikke så bratt at man må klyve.

Idyll rett før Tomasvatna.

Turen starter på grusvei som etterhvert går over til traktorvei som etterhvert går over til sti som delvis er tørr og fin, delsvis gjørmete og delvis går gjennom myr. Stien leder frem til Øvre Tomasvatnet der det er satt opp benk og bord. Vi tok en kort pause her før vi fortsatte rett mot Seksortklumpen.

Kaffepause ved Øvre Tomasvatnet. Seksortklumpen i bakgrunnen.

Jeg må immrømme at jeg noen øyeblikk lurte på hvordan jeg skulle komme meg opp der, men håpet at det hele ville løse seg opp når vi begynte på stigningen. Det gjør ofte det, så også i dag. Riktignok er det stedvis ganske bratt og for meg som ikke er så lang var det er par steder ikke easy peasy å komme seg ned. Opp kommer jeg alltid, men ned er det litt verre. Dog – siden jeg sitter her og skriver dette klarte jeg meg altså både opp og ned.

Toppen er nådd. Topp 2 denne helgen er i boks.

Idet vi nærmet oss toppen la jeg merke til noen jordmasser som var tippet utfor en skrent og ganske snart forsvant også stien under disse jordmassene. Da gikk det opp for meg at vi var på vei rett inn i Storheia Vindpark. Etter å ha forsert jordmassene og kommet meg opp på toppen fikk jeg et overblikk over området. Og la det være sagt med én gang – enten du er for eller mot vindkraftutbygging: vindkraftutbygging ødelegger enorme hittil urørte naturområder. Jeg fikk ondt i magen der jeg sto og følte at turen var ødelagt. Nok sagt om det.

Heldigvis var det pinseaften og lite arbeid som pågikk så det var ingen fare for at vi plutselig kunne befinne oss i et regn av jord og stein som følge av sprengningsarbeider, men jeg kikket en gang til på skiltet på parkeringsplassen da vi kom ned igjen. Det viste seg at skiltet oppfordret til ikke å gå inn i sikkerhetssonen rundt anleggsområdet, og den sonen begynner rett etter at vi hadde forlatt Øvre Tomasvatnet og begynte på stigningen opp selve fjellet. Ja, ja…. bedre sent enn aldri.

Vi tok oss en pause på toppen før vi fulgte samme rute ned igjen. Det er mulig å ta turen om Laugen (oppdemmet vann) på vei tilbake, men vi droppet altså det.

På vei ned. Laugen sees rett frem.

Ytre Skurvhatten

Fredag 18. mai var dagen jeg endelig kom i gang med å samle kommunetopper på Fosen igjen. Det er lenge siden KE og jeg var på Dåapma i Roan kommune, siden har toppene på Fosen fått ligge i fred for meg, men omsider var vi på vei. Gode værmeldinger og pinsefri er en bra kombinasjon når fjelltopper skal bestiges. Ytre Skurvhatten i tidligere Rissa kommune var første topp på programmet.

En liten dam som enda ikke var helt isfri, men froskene var igang med parringen der.

Fra fergeleiet på Fosen kjørte vi til utgangspunktet Heitjønna parkering ved Fagerli. Skiltet på den lille parkeringsplassen viste at vi kunne ta turen til topps som en rundtur, men vi valgte minste mostands vei og gikk korteste vei til topps.

Flott tur med en mye sol underveis. Trøndelag betyr mye myrvandring, og Rissa er ikke noe unntak i så måte. Det meste av snøen er smeltet, men det ligger fortsatt noe snø i terrenget. Verken myr eller snø var nevneverdige hindringer på turen opp og i løpet av en liten time sto vi på toppen. Da hadde det dessverre rukket å skye over, men med høyt skydekke og ingen nedbør og lite vind var det fortsatt fint turvær.

På toppen etter en grei tur opp. Lurer på om noen hadde glemt igjen flaggene sine dagen før?

En knapp time ned igjen og pinsas første topp var i boks. Riktig en fin liten tur dette. Lettgått, men selvfølgelig går det oppover. Vi snakker jo topptur! Merket sti som er lett å følge hele veien til topps. Anbefales!

En overraskende lang snørenne på vei mot toppen. Her kan man jo fortsatt gå på ski 🙂

Besselvassheia 76 moh

Etter å ha tilbragt lørdagen på Hitra gikk turen over til Frøya på søndag. Dagens turmål var kommunetoppen Besselvassheia. Hele 76 moh – wow!

På toppen, og med dette er 70% av listetoppene krysset av.

Det er uten tvil den laveste toppen på Sør-Trøndelags-lista, men høyden skjemmer ingen. Turen som tok omlag 2 timer t/r var riktig så trivelig.

Utgangspunktet var en liten parkeringsplass i Stutvassdalen. Derfra går det en grusvei innover til noen hytter som ligger idyllisk til ved et vann. Her gikk det også sauer på innmarksbeite sammen med sine relativt nyfødte lam.

To av mange søte små vi møtte på turen.

Grusveien fortsetter nordover der vi tar av fra den. Veien videre er merket med «Kjærlighetsstien» og den ender visstnok i Krutvika. Vi droppet derimot kjærligheten denne dagen og fulgte heller anvisningen til skiltet som viser vei i retning Besselvassheia.

Innover Stutvassdalen på grusvei.

Stort sett fin og grei sti, noen steder litt bløtt, men det er lagt ut mange klopper i de bløteste partiene, og flere skal det visst bli om jeg skal dømme ut fra all planken som ligger langs stien. Stien er godt merket – heldigvis, for i dette landskapet hvor alt ser likt ut kunne jeg fort ha gått meg bort.

Halvveis-toppen. Ca 30 minutter etter avmarsj kommer vi opp på denne lille fine toppen.

Det går litt opp og ned på vei mot Frøyas tak, men ingen uhorvelig kjipe bakker, og i løpet av en times tid står vi altså på toppen. Vid utsikt i alle retninger til tross for den beskjedne høyden.

Titran sett fra Stabben Fort.

Returen går samme vei som vi kom. Før vi setter kursen hjemover avlegger vi Titran, ytterst i havgapet, et besøk. Det blåser kald vind her og skyene dekker mye av himmelen, men til tross for det er det lett å se sjarmen ved stedet. Det er altså ikke den helt store varmen, men inne i caféen på Gaustadbrygga er det godt og varmt. Caféen ligger i lokalene til en nedlagt butikk og rommer ikke mange sjelene, men den har sjel!

Caféen i Gaustadbrygga.

 

Mørkdalstuva (345 moh) på Hitra

Denne helgen har jeg og min kjære droppet hyttelivet til fordel for en helg på Hitra og Frøya. I hytteområdet er det nå verken skiføre eller helt klart for fotturer enda, så vi benyttet godværet til å plukke kommunetoppene på Hitra og Frøya. Det er lenge siden siste kommunetopp, så godt å få krysset av et par til på lista.

Forbi små vann i myrlendt terreng på traktorvei. Det er hva som venter deg om du vil opp på Mørkdalstuva.

Siden siste kommunetopp har Sør- og Nord-Trøndelag slått seg sammen til ett fylke, så den lista jeg opprinnelig samlet finnes strengt tatt ikke lenger. Jeg har imidlertid pr nå ingen ambisjoner om å samle alle kommunetoppene i Nord-Trøndelag også, så jeg fortsetter å samle etter den lista som var for Sør-Trøndelag inntil  i år. Det betyr at jeg etter helgens turer har fullført 70% av toppene. Nå gjenstår Storskrymten i Oppdal, Svarthetta i Rennebu samt alle topper på Fosen med unntak av Dåapma. Aner jeg et lite Fosen-raid i sommer?

KE skuer mot Mørkdalstuva; toppen midt i bildet.

Uansett  – tilbake til Hitra og Frøya. Vi begynte med kommunetoppen på Hitra, Mørkdalstuva fordi det er den lengste turen. Det skulle også vise seg at det var den kjedeligste turen. Utgangspunktet var Kvammen på sørsiden av Hitra. Ved utgangspunktet er det merket med skilt til toppen og kilometer er angitt (8,5 km). Det er plass til noen få biler her, men når en stabel tømmer tar opp minst halvparten av plassene er det ikke mange biler det er plass til. Det var dog ikke noe problem for oss. Ingen biler å se når vi kom, og på hele turen møtte vi kun to personer. Ingen kø-gåing opp til Hitras høyeste punkt altså.

Noen små idyller fantes selv om traktorveien var relativt kjedelig.

Turen begynner på en traktorvei, og denne følges i en times tid. Tror denne potensielt kan bli veldig gjørmete i våte perioder, men på lørdag var den helt grei å gå på. Kunne faktisk brukt joggesko. Litt kjedelig er det å gå på en slik traktorvei, men man sparer krefter når man slipper å gå i myr, for Mørkdalstuva ligger rett vest for et enormt myrområde som kalles Havmyran, og det er dette området stien går gjennom på vei til fjellet.

Oppover mot toppen er det pinner med kilometerangivelse som viser hvor langt man har gått, men vi så aldri noe til 7- og 8- kilometers pinnene. Der man skal ta av fra traktorveien er det godt merket med skilt og stien videre opp i myr og lyng er også godt merket med røde T’er og plastrør. Det er når man tar av fra traktorveien nesten alle høydemeterene må gås. På traktorveien vinner man litt høyde, men ikke mye.  Da vi kom over på sti (dvs myrsti for det meste) kom fjellskoene virkelig til sin rett for myra var søkkvåt.

Ved dette skiltet forlater vi traktorveien og begir oss ut på myrsti.

Jeg hadde en tung dag oppover fjellsiden, muligens pga  et glass eller to for mye hos et vennepar kvelden før, men omsider kunne vi se varden på toppen. Det er en postkasse med bok på toppen. Dvs jeg antar det er en bok i postkassn. Vi kikket aldri etter.

Nydelig utsikt, spesielt mot fjellene på sørsiden av fjorden, men vinden sørget for at det var småkjølig der oppe på toppen. Vi trakk derfor litt ned før vi spiste dagens lunch.

Toppen er rett bakom meg, men det er rett under toppen av skiltet og postkassen befinner seg.

Tilbake var det å gå i fotsporene sine. Lange kilometere tilbake syntes jeg, særlig når både hælbetennelse og en betennelse i et senefeste på siden av låret begynte å murre. Gps’n min viste knappe 16 km. tilbake ved parkeringen, drøyt fire timers effektiv gange.

Natten tilbragte vi på Dolmsundet Hotell ikke langt fra Hopsjøbrygga. Flott rom og god buffetmiddag avrundet en fin dag på Hitra. Neste dag ventet Frøya, en øy jeg aldri tidligere har besøkt, så jammen var det på tide!

Brua over til Dolmøya like ved hotellet.

 

Storviglen 1561 moh

Endelig var det tid for å plukke en ny kommunetopp i Sør-Trøndelag. Ikke siden august 2014 har jeg vært på en kommunetopp (Dåapma), men Gøril dro meg med til Storviglen, kommunetopp i Røros.

Jeg må innrømme at jeg var spent på denne toppen som rager 1561 meter over havet. Ikke siden før kneet havarerte har jeg vært så høyt. Jeg har riktignok gått mange topper i år, men ingen så høye som Storviglen. I tillegg må man gå eller sykle 12 km. før man i det hele tatt kan begynne på stien mot toppen, så det var en spent dame som kjørte til Feragen med Gøril denne mandagen i begynnelsen av juli.

 

Feragen. Innsjøen vi syklet langs på vei til/fra setra.

Vi ankom nordenden av innsjøen Feragen i fint sommervær og syklet innover til Ljøsnåvollen Seter. Det er 12 km. på grei grusvei til setra, mye oppover. Vi brukte halvannen time, men da syklet vi ekstremt rolig og stoppet også på gården Øya og slo av en prat med bonden der.

Ankomsten på setra (hvor det faktisk er full seterdrift om sommeren) var ikke så hyggelig. Det første vi ble spurt om var om vi var sykepleiere. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at mann hadde segnet om oppe i lia ca 10 min fra setra. Etterhvert kom det ikke mindre enn to ambulanser, to biler fra brann-og redningsetaten OG luftambulanse til plassen. Dessverre sto ikke livet til mannen til å redde. En trist start på turen vår. Jeg måtte spørre Gøril om hva det var med oss og luftambulanser for dette var andre gangen på tur sammen at vi opplevde hjertestans og luftambulanse.

En idyll men et skår i gleden er utrykningskjøretøyene som dessverre ble nødvendig å tilkalle denne dagen.

Uansett – vi spiste etterhvert tre-retters middag på setra og gikk til sengs relativt tidlig. Etter en solid seterfrokost begynte vi på toppturen 09.30 tirsdag morgen. Været var lettskyet og vindstille, så jeg brukte ikke jakke før vi nådde toppen. Etter ca. 40 minutter var vi over tregrensen og fortsatte i lettgått fjellterreng. Stien vi fulgte går mellom Ljøsnåvollen og Vauldalen og går jevnt oppover inntil man møter steinura. Da flater stien ut, men til gjengjeld må man altså balansere på steiner i ur. På dette tidspunktet var det noen skikkelig svarte skyer foran oss og jeg håpet inderlig at de ikke kom i vår retning for da ville steinura bli glatt.

Mot Storviglen som er den høyeste toppen på bildet.

Vi måtte etterhvert dreie bort fra stien og begynne på de siste 250-300 høydemeterne opp til toppen. Disse høydemeterne besto i all hovedsak av steinur. Jeg er ikke så veldig glad i ur, men så lenge det går oppover og det er tørt går det greit. Både Gøril og jeg pustet og svettet godt oppover på vei mot toppen. Det er ikke så langt opp, men det er mange høydemetere på kort tid, men endelig var vi oppe på ryggen litt sør for toppen. Derfra var det noen få høydemetere til i steinur og vi kunne omsider skue utover både Norge og Sverige og hele Femundsmarka. Knappe 3 timer brukte vi opp. De svarte skyene vi hadde sett foran oss ved foten av fjellet passerte nå vest for oss og slapp sine regndråper der mens vi koste oss i ly av varden i deilig oppholdsvær.

Vi unnet oss 40 minutters pause på toppen før vi følte at nye regnskyer begynte å true. I stedet for å gå ned der vi kom opp gikk vi et stykke sørover mot Viglstøten før vi gikk på skrå ned steinura. Det tar alltid litt tid når man må ned i ur, men jeg synes det gikk overraskende bra tatt i betraktning at jeg alltid har vært skikkelig dårlig nedover i ur. Skal se all balansetreningen jeg bedriver har gitt resultater!

Storviglen. En drøm jeg har har hatt i mange år.

Vi kom oss etterhvert ned på stien igjen, fortsatt uten at regnet hadde tatt oss igjen. I sør var det kullsvart og vi hørte tordenskrall. Ikke før vi nådde bjørkeskogen kom regnet over oss. Så utrolig flaks vi hadde med været denne dagen skal man lete lenge etter! På alle kanter gikk det byger mens vi fikk gå i sol og lettskyet oppholdsvær nesten hele tiden.

Etter nesten 6,5 timer på tur var vi tilbake på setra. Da først begynte det å regne skikkelig. Vi unnet oss en matpause innendørs før vi tok syklene fatt og syklet de 12 km. tilbake til bilen. Innen vi nådde dit skinte atter solen over oss. En flott tur til tross for et tragisk dødsfall og millioner av knott som gjorde utendørslivet på setra smått ubehagelig. Knærne holdt overraskende godt og jeg har mest lyst til å peke nese til operasjonslegen som spådde at mine toppturdager var over. Han var vel ikke klar over hvor mange timer med styrketrening jeg er villig til legge ned for fortsatt å kunne gå på topper.

Ljøsnåvollen Seter. En seteridyll hvor det er full seterdrift om somrene. En sjeldenhet i disse dager.

 

Dåapma; kommunetopp i Roan

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og  tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven).

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over  natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene.

Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Det går tydelig sti helt opp til toppen  av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå.

En av Storheitjernene.

Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh.   En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet.  Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken.

Regnskyer truer i sør.

Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet).

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken.

Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 🙂 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn!

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Storsylen (1762 moh) – en prøvelse i bratt steinur

Værmeldingene for Trøndelag lovet godt tidlig i forrige uke, og kjæresten og jeg la planer for å bestige Storskrymten i helgen. De planene ble skrinlagt fredag ettermiddag da det plutselig ble meldt regn og torden i området. Det samme gjaldt områdene rundt Snota og Svarthetta. Vi søkte derfor østover mot Sylan siden værmeldinga her lovet null nedbør og intet lyn og torden. 

Halv åtte fredag kveld startet vi på stien innover mot Syltjønna.Vi valgte den «nedre leia» innover. Dette var tidligere normalruta mellom Nedalshytta og Storerikvollen (evt. Storsylen). Merkinga er stort sett grei å følge enda selv om den ikke vedlikeholdes lenger.  

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

Himmelen var lys blå og sola sørget for at vi svettet godt i varmen. Som turfølge hadde vi både mygg og klegg, så vi ønsket oss intenst litt vind. Parkeringen ved Nedalshytta hadde vært stappfull, men vi så ingen levende vesener før vi møtte på stien fra «øvre leia». Da kom et ungt par gående. Det er forresten ikke helt sant at vi ikke så noen levende vesener, for både reinsdyr og elg ble observert i løpet av vår kveldsvandring.

Klokka ti på kvelden hadde vi fått opp teltet ved bredden av Syltjønna, og vi kunne sette oss ned og kikke opp på Syltoppen, morgendagens turmål. Vi var ikke de eneste som hadde lagt oss til ved tjønna. Vi talte iallefall minst 5 andre telt spredt rundt da vi sto på høyden ovenfor tjønna. 

Litt over elleve krøp vi inn i teltet. Det hadde blåst opp litt, så vi slapp heldigvis å få følge av en myggsverm inn i teltet.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Lørdag våknet vi til skyfri himmel og vindstille (og en skokk med mygg utenfor). Teltet blir fort varmt i slikt vær, så vi hadde valget mellom å slåss mot myggen eller risikere overoppheting inne i teltet. Vi valgte det første og fikk fyr på primusen så vi kunne nyte morgenkaffen mens vi (iallefall jeg) «tok mål» av fjellet. Mon tro om jeg ville klare å komme til topps? Mens jeg står der og funderer med kaffekoppen i hånda ser jeg plutselig noe som lusker over snøfonna ovenfor teltet vårt. Kan det være….?? JA! Det er en fjellrev 🙂 Hvor kult er ikke det; å få se en fjellrev i sitt naturlige element for aller første gang? Disse skye, vakre skapningene. Jeg føler meg priviligert denne morgenkvisten. 

To ganger tidligere har jeg stått ved Syltjønna og kikket opp mot Storsylen og sagt at jeg aldri, aldri skulle prøve meg på den toppen. Nå sto jeg der og hadde en helt klar ambisjon om å trosse både høydeskrekk og styggbratt steinur. Jeg hadde hørt rykter om at det skulle være både luftig og bratt enkelte plasser, så jeg var spent. Veldig spent, men det er noe med disse toppene som lokker og drar i meg. Utsikten, ja, men det handler også om å utfordre meg selv, om å tørre å bevege meg utenfor egen komfortsone og om å mestre. 

Morgenstemning ved Syltjønna.

Litt over halv ni på morgenen var vi avgårde. Allerede nå var det seriøst varmt, så vi skjønte at det kom til å bli en meget svett tur oppover ura. Og ganske riktig. Vi hadde ikke kommet langt oppover før vi fisket frem håndklærne fra sekken og lot dem henge permanent fremme for hyppig tørking av svette. 

Vann er det dårlig med oppover, og jeg skjønte fort at mine to vannflasker kom til å bli for lite. Dermed begynte jeg å spare på vannet tidlig. Ikke spesielt lurt siden kroppen på ingen måte yter sitt beste når den blir dehydrert, men hva gjør man? 

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Rett bak oss kom to ungdommer som vi tidlig slapp forbi etter å ha slått av av hyggelig prat. Lenger opp i ura ble vi også tatt igjen av ei supersprek dame på kanskje 60+ som hadde et fint driv oppover i ura. Det er i slike situasjoner at jeg forbanner alle de ekstra kiloene jeg drasser rundt på. Det er ingen tvil om at det er betydelig tyngre å ta seg opp på fjelltopper med altfor mange kilo på kroppen, men hvis alternativet er å sitte i sofakroken hjemme, så svetter jeg heller litt ekstra oppover. 

Fra denne posisjonen ser Syltoppen nærmest utilgjengelig ut, og menneskene på båndet er små som mygg.

Oppover ura gikk det greit. Varmt, men greit nok. Enkelte steder med løsgrus var ikke særlig artig, men jeg kom meg over de også (med ett og annet stygt ord når skoene glapp). Etter noe som føltes som en liten evighet kom vi endelig opp på «båndet». Det er stupbratt på begge sider av båndet, og på svensk side ligger det en stor bre, men selve båndet er så bredt at jeg ikke hadde noen som helst problemer med å gå der. Tvert imot. Det var flatt og hardt fjell og en fantastisk utsikt, også mot siste stigning opp til Storsylen. Det var rett og slett herlig der oppe etter all steinura vi hadde gått i. 

Grensevarde 155B på båndet mellom Storsylen og Nordsylen.

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste 🙂

Siste bit opp mot toppen ser avskrekkende ut når man står på båndet og ser opp, men det løste seg helt greit. Litt klyving siste biten opp, og vips så er man på en ganske stor og flat topp med utsikt i alle himmelretninger. Vi brukte 2 timer og femti minutter opp i heten. Ikke akkurat noen verdensrekord når strekningen bare er ca 3 kilometer, men med tanke på heten, stigningen (ca 720 høydemetre) og all steinura, så synes jeg det er greit nok.

Så glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Noen mørke skyer hadde begynt å trekke innover mot oss, men utsikten var upåklagelig selv om det på grunn av varmen var disig i horisonten. Etter at obligatoriske topp- og utsiktsbilder var tatt var det på tide med en matbit og litt kaffe. Etter en knapp halv time hører vi buldring i det fjerne og de mørke skyene har blitt enda mørkere. WTF?? Torden her og? Bommert fra Yr igjen. Jeg har ikke ro i ræva når det er sjans for lyn, torden og regn på en fjelltopp, så pausen på toppen ble langt kortere enn tenkt før vi igjen er på vei. Klyvepartiet som hadde vært så greit på vei opp, er ikke like greit på vei ned. Da er det godt med en stødig kjærestehånd som kan hjelpe. 

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør). Kjæresten har gått hele traversen. Det skal jeg ALDRI!

Det er på vei ned vi oppdager hvor mange som egentlig er på topptur denne dagen. Det tar aldri slutt! Hele veien ned møter vi folk som er på vei opp, og de fleste er skjønt enige om at det er mye verre å gå ned enn opp. Dog tror jeg ikke det er mange som er verre sinker enn meg i bratt «nedover-ur». Til tross for at vi var på toppen som nr. 3 og 4 denne lørdagen, er vi definitivt ikke nr. 3 og 4 når vi endelig kommer ned til foten av fjellet. Til stadighet blir vi passert av folk som «danser» seg ned gjennom fjellet. Hvordan i himmelens navn gjør de det?? Jeg tror jeg er utstyrt med feil gener. Finnmarksgener er ikke beregnet på steinur, men på vidde 😉 

Steinur. Nedover. Not my cup of tea, men kjæresten har ingen problemer.

Etter noe som kjennes som en halv evighet er vi endelig nede. Føttene kjennes ut som om jeg  har brannsår, men i realiteten er det 4 eller 5 vannblemmer pent dandert på og under tær/tåballer. Vi går mot teltet og enda møter vi folk som er på vei opp. Klokka er da halv tre på ettermiddagen.

Tilbake ved teltet spiser vi middag i form av Real turmat. Ingen høydare, men det er næring, og kroppen trenger det etter 6 timer på tur.

Kjæresten vil at vi skal pakke sammen og dra hjem denne ettermiddagen, jeg (dvs. føttene mine) er mer stemt for nok en natt i telt. Kjæresten vinner og i halv fem tida begir vi oss på vandring igjen. Akkurat i tide til at vi må gå i et monster-sommerregn med dråper store som kanonkuler.  Vel, heller nå enn oppe i steinura tidligere på dagen. Heldigvis varer det bare en halvtimes før sola atter skinner på himmelen. Tilbake til Nedalshytta går vi «øvre leia», med andre ord den stien som merkes og vedlikeholdes. Den er litt kortere enn den vi gikk på fredag, men egentlig – så synes jeg den nedre leia er vel så fin å gå. 

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Tilbake på Nedalshytta ser vi at spisesalen er stappfull, og parkeringsplassen er så full at biler er parkert både her og der. Akkurat da er jeg glad for at jeg skal hjem og sove i egen seng (og pleie gnagsår som forhåpentligvis gror før jeg begynner på en ukes vandring i Sylan førstkommende lørdag). 

 

Hestgrovheia – høyest i Agdenes

Dagen etter toppturen i Snillfjord sto kommunetoppen i Agdenes for tur. Overskyet da vi kjørte hjemmefra, men fortsatt godt og varmt. Regnet møtte oss rett før Orkanger. En liten strek i regningen, men etter å ha passert 3 bomstasjoner på vei ut av Trondheim + 2 til på vei mot Orkanger var det lite aktuelt å snu. Vi kjørte mot Landrø og innover Solemsdalen på bomvei (40 kr) og helt opp til steinbruddet. Siste stykket opp dit var mildest talt elendig vei, men min lille Suzuki SX4 klarte det med sin høye bakkeklaring. Jeg ville aldri ha kjørt opp der med en vanlig personbil.

Utsikt mot Lensvika.

Fra steinbruddet har man iallefall tre valgmuligheter mht rutevalg på den første delen av turen. Vi gikk for det nærmeste alternativet, nemlig rett opp under strømlinja rett ved der vi parkerte. I lett regn bar det oppover i lia. Det ble fort varmt og klamt inni regnjakken for vi vant høydemetre for hvert skritt vi tok. Stedvis var det glatte sva og stein i stien og flere plasser var det så høye steg at jeg med mine 165 cm. slet med å få beina opp. Jeg hadde begynt å grue for nedturen allerede etter fem skritt, men snu? Nei, ikke søren! Vi kom oss etterhvert opp lia og ut av skogen, og terrenget flatet ut og det ble lettgått og fint. Kort etter at vi kom ut av skogen oppdaget vi påler som sto i myra og som så ut til å lede oss rett mot toppen, så vi tok sikte på disse og kom inn på god sti. Et stykke innover heia møtte vi en familie på vei ned, og jeg benyttet sjansen til å spørre om hvor stien endte (retning nedover). Gjett om jeg ble glad når de fortalte at stien gikk ned til steinbruddet og at det var slakt og fint nedigjennom? Med opplett i regnet og utsikter til en grei retur, ble det straks triveligere å være på tur.

Folksomt rundt varden.

Stien (og pålene) leder til toppen av Hestgrovheia via en  liten hytte ved et tjern. Samtidig med at vi nærmet oss foten av fjellet, ble vi oppmerksom på en sekshjuling med henger som tydeligvis også var på vei til topps. Hengeren var lastet med drikke og bananer til deltagerne i Harald Grønningen-løpet som ble arrangert denne søndagen. Det tydet altså på at vi slett ikke kom til å være alene på toppen. I tillegg til nevnte sekshjuling var det ganske mange på toppen da vi ankom. Dette i kombinasjon med sterk vind og redusert utsikt på grunn av lave skyer, gjorde at vi etter kort tid gikk tilbake til hytta ved vannet. Her spiste vi lunch før vi tuslet stien tilbake til steinbruddet.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

En super tur i flott terreng, og nå som jeg vet at jeg ikke trenger å gå rett opp lia for å komme opp på heia, kan det godt hende jeg besøker Hestgrovheia en gang til. Iflg de vi snakket med på veien opp, er det fenomenal utsikt her på godværsdager; helt fra norskehavet utenfor Frøya i vest til Sylan i øst. Det kunne jeg tenke meg å se! Bildene er tatt med mobilkamera siden jeg presterte å glemme igjen det ordentlige kameraet i bilen.