Topptur på svenskegrensa

Fridag, skyfri himmel og behagelig sommertemperatur betyr fjelltur for meg. I dag falt valget på Volldalshøgda (1103 moh) som er tett opptil svenskegrensa. Jeg har ikke vært der før, og det er kanske hovedgrunnen til at jeg valgte nettopp denne toppen. Det er på tide å få krysset av enda en topp på listen over topper i Røros kommune med PF over 100 meter.

Jeg startet turen fra Vauldalen Camping, og fulgte merka sti mot Ljøsnåvollen et lite stykke før jeg tok av på en sti opp gjennom skogen. Denne stien fant jeg ikke på noe kart, men jeg håpet å finne en sti jeg kunne følge. Ofte gjør jeg nettopp det, for det er jo merkelig om det ikke finnes en sti til en topp som er så lett tilgjengelig som denne og såpass lettgått.

Utsikt mot Vauldalen

Skogslier er ikke favoritten på varme dager, så heldigvis kom jeg fort over tregrensa. Terrenget er lettgått og stigningen er pen og pyntelig, lg utsikten blir stadig bedre. Stien tok meg først opp på fortoppen til Volldalshøgda, og her ser man blant annet langt innover i Sverige og nordover til Sylmassivet.

Fra fortoppen er det grei skuring opp til hovedtoppen, og utsikten herfra står ikke noe tilbake for den på fortoppen. Utsikten mot Viglfjella er fenomenal og også her skuer man langt innover i Sverige.

På toppen av Volldalshøgda. Fjelltoppen rett til venstre for stokken er Viglpiken.

Jeg tok lunch et lite stykke nedenfor toppen og forhastet meg ikke i det nydelige været. For en gangs skyld hadde jeg tatt med kikkert, og den ble hyppig brukt. På svensk side nedenfor toppen kom det to personer gående mot riksveien. Kanskje hadde de vært på Rutrøysa ved Rr 149?

Jeg hadde planer om å prøve meg videre i den retningen, men ga opp det prosjektet. Til tross for at stigningen opp til Volldalshøgda er lettgått der jeg kom opp, er øst- og sørsiden av fjellet dominert av bratte og tildels høye skrenter. Jeg hadde håpet å finne meg en «renne» ned, men nei. Det fant jeg ikke. Muligens finnes det, men jeg fant ingen plass hvor jeg ønsket å prøve meg ned. Særlig når jeg går alene som i dag er jeg überforsiktig, og tar ingen sjanser.

Utsikt innover Sverige.

Dermed ble det i stedet en rundtur opp og ned oppe på Volldalshøgda, så jeg har virkelig fått se utsikten fra fjellet rund baut. Rutrøysa får jeg ha tilgode. Kanskje en høsttur? Stien til Rutrøysa går for det meste i skogen, så det er iallefall en fordel om fluer og mygg har begynt å roe seg.

Klasberget – listetopp i Røros

Turdato: 26.08.2017

Klasberget ligger nordøst for Røros, og om vinteren går det skiløype hit. Sist i august er det imidlertid apostlenes hester som gjelder, og vi skal bestige toppen fra Aursund-siden; altså fra nord.

Fra starten av turen. Veien vi er på vei opp vises såvidt til høyre i bildet.

Vi parkerte i veikanten ved Vestre Sandneset og begynte å gå oppover en grusvei. Ved grusveiens ende fortsatte en sti som vi fulgte. Stien ble etterhvert utydelig, men terrenget var greit å gå i så det var bare å ta sikte på fjellet.

Grei tur opp uten spesielle vanskeligheter. Det blåste friskt på toppen, så etter å ha tatt de obligatoriske toppbildene og kikket oss litt rundt fant vi le ved slagghaugen like ved toppen.

På toppen av Klasberget. Ingen imponerende varde, men topp er topp 🙂

Dunjakka er god å ha i pauser som denne. Overskyet og relatvit kjølig vær kan fort bli til en hustrig lunch om man ikke har med seg nok klær. Etter å ha spist kom også votter på for min del.

Slagghaug like ved toppen vitner om gruvedrift i tidligere tider.

Dunjakka ble beholdt på et godt stykke på tilbakeveien som mer eller mindre fulgte samme rute som opp. Grei liten topp med spor etter tidligere tiders gruvedrift og flott utsikt i alle retninger selv om fjellet ikke er imponerende høyt (900 moh).

Utsikt over Aursunden på vei ned.

Knippen og Brekkfjellet

Turdato: 11.08.2017

Listetoppene på Røros-lista som jeg enda ikke har besteget, begynner nå å ligge et godt stykke fra hytta. Da er det greit å kunne ta to topper på en og samme og samme tur.

Kjøreturen gikk forbi Røros og videre østover før bilen ble parkert langs Brekkveien ved Aursundens søndre «arm».  Til fots bega jeg meg så opp gjennom et hyttefelt på grusvei. Der veien endte fulgte jeg en tydelig sti videre.  Jeg bestemt meg for å gå på Knippen (940 moh) først siden den var lengst unna bilen. På vei dit kom jeg over noen modne multer, så jeg stoppet opp for å plukke dem med meg i medbragt plastpose. Så mange ble det ikke, men kanskje var det flere å finne lenger opp på fjellet?

Tilbakeblikk mot Knippen på vei mot Brekkfjellet.

Stien jeg fulgte endte på en liten topp som ifølge kartet heter Dravlbullen. Derfra var det god utsikt mot Knippen, men i stedet for å gå rasketse vei dit, valgte jeg å gå ned på noen myrer for å se etter multer. Det var heller skralt gitt, så jeg ga opp etter en stund og begynte å gå mot ett av dagens mål. Etterhvert som jeg nærmet meg ble det brattere, men helt greit å gå likevel. Vel oppe var det en fantastisk utsikt over Viglfjella, Tufsingen, Aursunden og mye mer. Dette måtte bli dagens lunchplass! Lenge satt jeg bare og nøt sola og utsikten. Det er nesten alltid fin utsikt fra en fjelltopp, men noen utsikter er finere enn andre, og dette var definitivt en av de finere.

Panoramabilde av «varden» på Knippen. Vannet er Tufsingen og fjella er Viglfjella.

Men jeg kunne ikke bli sittende resten av dagen. Jeg hadde en fjelltopp til jeg skulle besøke. På vei dit gikk jeg nok en gang innom noen myrer, og denne gangen fant jeg endelig multer. Ikke noen bugnende myr, men nok til at det var bryet verdt å plukke. Dermed ble det å slenge av meg sekken og begynne å plukke. Med en velfylt pose gikk jeg videre mot Brekkfjellet når myra var plukket tom.

På toppen av Brekkfjellet med utsikt til Aursunden.

Opp mot Brekkfjellet gikk det tungt. Det hadde vært en lang dag i mye myr, men opp skulle jeg. På toppen (som egentlig ikke er noen topp siden topplatået er kjempestort uten noen markert topp) slet jeg litt med å finne hva som egentlig var toppen. Den største varden sto på et punkt som definitivt ikke var det høyeste punktet, og der gps’n min markerte at toppen var, var det ikke stort til varde å snakke om. Jeg tok meg derfor en stor runde på topplatået for å være sikker på at jeg hadde vært innom toppen før jeg bega med nedover i en rett linje mot hyttefeltet og bilen. Litt kronglete var det med steiner skjult under lyng og myr, men omsider befant jeg meg atter en gang på grusveien og kunne slappe av ned mot bilen. En virkelig flott tur i et område jeg har lyst til å gå mer i.

Tamnesvola – listetopp i Røros kommune

Turdato: 7. august 2017.

Været denne dagen var ustabilt, men jeg tok sjansen og kjørte i retning Aursunden og håpet jeg kunne komme meg til topps på Tamnesvola uten å bli gjennomvåt. Tamnesvola er en liten topp som befinner seg på en halvøy i Aursunden, og ut fra det kunne se fra bilvinduet ville det bli en del høydemetere å forsere i skog.

Idet jeg kom frem til utgangspunktet begynte det å bøtte ned fra oven. Typisk. Jeg valgte å avvente siutasjonen i bilen og håpet regnet ville gi seg. Ventetiden virker lang i slike tilfeller, og til slutt ga jeg opp og bestemte meg for å kjøre videre rundt halvøya. Ut fra det jeg kunne se på kartet kunne Tamnesvola bestiges fra begge kanter av halvøya, og jeg fortsatt å håpe på opphold i bygene.

Nydelig utsikt på toppen av Tamnesvola (883 moh).

Jeg hadde flaks, for regnet minket til det til slutt bare dryppet litt fra himmelen. Da ble bilen parkert i veikanten og jeg tok bena fatt opp en overgrodd traktorvei. Jeg ble selvsagt klissvåt på buksebeina siden alt av høyvokst gress var vått etter regnet, men sola skinte i allefall igjen, så jeg frøs ikke.

Traktorveien svingte etterhvet av i en retning jeg ikke skulle, så jeg gikk videre rett mot toppen i gress, skog og myr. Stort sett greit å gå, men tidvis tungt pga våt myr.

Regnskyer truer fortsatt i sør/sør-vest.

Over skoggrensen ble det typisk fjellterreng for disse områdene med mose, lyng og myr, og etterhvert som jeg nærmet meg toppen ble utsikten bedre og bedre. Regnskyer truet fortsatt i retning vest, men Tamnesvola badet i sol og utsikten var flott til tross for en del skyer i enkelte himmelretninger. PÅ toppen er det en liten varde og en bok.

Spor etter liv i tidligere tid ved Granoltjønna.

Veien ned gikk ad en litt annen rute enn jeg kom opp siden den var ubehagelig bratt et lite parti, Jeg passerte sørøst-enden av Granoltjønna der det sto et lite forfallent hus og en utedo til minne om tidligere tiders liv.

Jeg kom meg ned til bilen uten at regnet kom tilbake, så alt i alt ble det en fin tur og nok en listetopp kan krysses av på kommunetopplista til Røros,

 

 

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

Svensvola (911 moh)

Oktober var en ordentlig deilig måned for fjellturer i Holtålen og Røros. Svensvola er nok en liten godbit av en topp i Rørosområdet som fikk besøk av meg denne måneden.

Toppen av Svensvola.

Utgangspunktet var Billahaugen ved Storhittersjøen, og denne dagen midt i oktober var det frost på morgenen til tross for sol fra skyfri himmel. Det skapte et magisk vakkert landskap med rimfrost i gresset og på trærne.

Rimfrost på myr og gress om morgenen.

Turen startet på en kjerrevei som går mellom flere voller inntil man ender på Harsjøveien. Jeg skulle imidlertid ikke gå langt på denne veien og  tok av i retning Svensola på en traktorvei etter kort tid. Denne veien gikk etterhvert over i sti. Lettgått og fint terreng opp gjennom bjørkeskogen. Sola står lavt på denne tiden av året, så rimfrosten holdt stand hele dagen i skyggefulle områder.

Bjøreskogen begynner å bli spredt når jeg kommer opp i høyden.

Ikke langt fra toppen av Svensvola står det en benk med nydelig utsikt over Djupsjøen. På dager uten altfor mye vind er dette en ypperlig plass å ta matpausen sin. Det er også en mast med tilhørende hus i nærheten, men selve toppen ligger litt lenger inn. Den er markert med et flymerke eller noe slikt som er plassert oppe i en steinhaug. Sin beskjedne høyde til tross; Svensvola byr på et fantastisk skue i alle himmelretninger på en godværsdag som denne.

En benk for de store tanker. Og de for de små.

Det var litt sur vind denne dagen, så matpausen valgte jeg å ta i veggen av den lille hytta der jeg først kom opp. Ingenting haster på en så vakker dag, så selv om turen opp verken er lang eller strabasiøs, er en lang matpause alltid en god idé på slike dager.

Smått om senn fant jeg veien nedover i bjørkeskogen igjen. Ved foten av fjellet ved Mølnervollen tok jeg nok en pause for å drøye turen. På låvebrua til en forfallen låve hadde jeg storslagen utsikt over Storhittersjøen og fjellene omkring. Kaffen hadde blitt lunken i termosen, men hva gjør vel det på en så utrolig vakker høstdag med en sol,som årstiden til tross, fortsatt sender varme stråler ned over fjellparadiset. Dager som dette gir minner jeg tyr til når vintermørket regjerer og vinteren liksom ikke helt vil seg i lavlandet.

Siste kaffepause for dagen ble tatt her. Absolutt godkjent pauseplass.

 

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Stenfjellet (973 moh)

En svipptur innom jobb etter teltturen min i Flensmarka, og vips var det helg igjen, og hyttelivet ventet. Jeg hadde lyst til å besøke Flensmarka fra en annen kant enn der jeg hadde startet teltturen min, og hva passet vel da bedre enn samtidig å få besteget en ny topp på Røroslisten over topper med PF>100 meter.

Turen startet rett nord for Langtjønna 3 km. innover på Grådalsveien. Her er det tydelig men umerket sti mellom masse steiner opp til et navnløst tjern på høyde 905 etter Julfisktjønna. Stien videre er ikke så lett å få øye på, men ved god sikt ser man Stenfjellet og kan ta sikte på det.

Mektige fjell og frodig bjørkeskog på tur innover mot Stenfjellet.

Rett nedunder toppen står det noen master med noe «arrangement» på, og på toppen er det bygget en varde. Sola hadde endelig klart å jage skyene og utsikten fra toppen er upåklagelig. Vigelfjella troner i nordøst og rett under toppen er det masse små tjern som denne dagen lå og blinket blått innimellom all den gulgrønne mosen.

Vi hadde ikke møtt noen på turen, men fra toppen kunne vi beskue et par som kom gående med store ryggsekker og slo leir ved ett av tjernene et stykke fra toppen. Muligens kom de fra Flensjøen ut fra retningen de hadde.

Utsikt fra toppen av Stenfjellet.

Etter kaffe og mat på toppen ville jeg bortover fjellryggen til toppen som bare en 1 meter lavere enn den vi sto på. Håpet var at jeg derfra ville kunne se inn i Flensmarka mot Flensjøen og Kamptjønnin hvor jeg hadde hatt leir bare et par dager tidligere. Stenfjellet har en bred rygg, så jeg måtte bevege meg ned fra høyde 972 og mot kanten av ryggen før jeg fikk se innover dit jeg ville. Flenskampan ruver godt også fra denne kanten, og jeg kunne se plassen mellom de to Kamptjønnene hvor jeg hadde hatt teltet mitt. Artig å oppleve Flensmarka fra en annen kant!

Utsikt mot den høyeste toppen på vei mot topp 2 på Stenfjellet.

Returen gikk samme vei som vi kom opp. Totalt 11.4 km. på tur i fint sensommervær.

Mot Flenskampan og Flensjøen. Kamptjønnan sees såvidt til venstre i bildet.

Turen ble gått 20. august.

Storviglen 1561 moh

Endelig var det tid for å plukke en ny kommunetopp i Sør-Trøndelag. Ikke siden august 2014 har jeg vært på en kommunetopp (Dåapma), men Gøril dro meg med til Storviglen, kommunetopp i Røros.

Jeg må innrømme at jeg var spent på denne toppen som rager 1561 meter over havet. Ikke siden før kneet havarerte har jeg vært så høyt. Jeg har riktignok gått mange topper i år, men ingen så høye som Storviglen. I tillegg må man gå eller sykle 12 km. før man i det hele tatt kan begynne på stien mot toppen, så det var en spent dame som kjørte til Feragen med Gøril denne mandagen i begynnelsen av juli.

 

Feragen. Innsjøen vi syklet langs på vei til/fra setra.

Vi ankom nordenden av innsjøen Feragen i fint sommervær og syklet innover til Ljøsnåvollen Seter. Det er 12 km. på grei grusvei til setra, mye oppover. Vi brukte halvannen time, men da syklet vi ekstremt rolig og stoppet også på gården Øya og slo av en prat med bonden der.

Ankomsten på setra (hvor det faktisk er full seterdrift om sommeren) var ikke så hyggelig. Det første vi ble spurt om var om vi var sykepleiere. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at mann hadde segnet om oppe i lia ca 10 min fra setra. Etterhvert kom det ikke mindre enn to ambulanser, to biler fra brann-og redningsetaten OG luftambulanse til plassen. Dessverre sto ikke livet til mannen til å redde. En trist start på turen vår. Jeg måtte spørre Gøril om hva det var med oss og luftambulanser for dette var andre gangen på tur sammen at vi opplevde hjertestans og luftambulanse.

En idyll men et skår i gleden er utrykningskjøretøyene som dessverre ble nødvendig å tilkalle denne dagen.

Uansett – vi spiste etterhvert tre-retters middag på setra og gikk til sengs relativt tidlig. Etter en solid seterfrokost begynte vi på toppturen 09.30 tirsdag morgen. Været var lettskyet og vindstille, så jeg brukte ikke jakke før vi nådde toppen. Etter ca. 40 minutter var vi over tregrensen og fortsatte i lettgått fjellterreng. Stien vi fulgte går mellom Ljøsnåvollen og Vauldalen og går jevnt oppover inntil man møter steinura. Da flater stien ut, men til gjengjeld må man altså balansere på steiner i ur. På dette tidspunktet var det noen skikkelig svarte skyer foran oss og jeg håpet inderlig at de ikke kom i vår retning for da ville steinura bli glatt.

Mot Storviglen som er den høyeste toppen på bildet.

Vi måtte etterhvert dreie bort fra stien og begynne på de siste 250-300 høydemeterne opp til toppen. Disse høydemeterne besto i all hovedsak av steinur. Jeg er ikke så veldig glad i ur, men så lenge det går oppover og det er tørt går det greit. Både Gøril og jeg pustet og svettet godt oppover på vei mot toppen. Det er ikke så langt opp, men det er mange høydemetere på kort tid, men endelig var vi oppe på ryggen litt sør for toppen. Derfra var det noen få høydemetere til i steinur og vi kunne omsider skue utover både Norge og Sverige og hele Femundsmarka. Knappe 3 timer brukte vi opp. De svarte skyene vi hadde sett foran oss ved foten av fjellet passerte nå vest for oss og slapp sine regndråper der mens vi koste oss i ly av varden i deilig oppholdsvær.

Vi unnet oss 40 minutters pause på toppen før vi følte at nye regnskyer begynte å true. I stedet for å gå ned der vi kom opp gikk vi et stykke sørover mot Viglstøten før vi gikk på skrå ned steinura. Det tar alltid litt tid når man må ned i ur, men jeg synes det gikk overraskende bra tatt i betraktning at jeg alltid har vært skikkelig dårlig nedover i ur. Skal se all balansetreningen jeg bedriver har gitt resultater!

Storviglen. En drøm jeg har har hatt i mange år.

Vi kom oss etterhvert ned på stien igjen, fortsatt uten at regnet hadde tatt oss igjen. I sør var det kullsvart og vi hørte tordenskrall. Ikke før vi nådde bjørkeskogen kom regnet over oss. Så utrolig flaks vi hadde med været denne dagen skal man lete lenge etter! På alle kanter gikk det byger mens vi fikk gå i sol og lettskyet oppholdsvær nesten hele tiden.

Etter nesten 6,5 timer på tur var vi tilbake på setra. Da først begynte det å regne skikkelig. Vi unnet oss en matpause innendørs før vi tok syklene fatt og syklet de 12 km. tilbake til bilen. Innen vi nådde dit skinte atter solen over oss. En flott tur til tross for et tragisk dødsfall og millioner av knott som gjorde utendørslivet på setra smått ubehagelig. Knærne holdt overraskende godt og jeg har mest lyst til å peke nese til operasjonslegen som spådde at mine toppturdager var over. Han var vel ikke klar over hvor mange timer med styrketrening jeg er villig til legge ned for fortsatt å kunne gå på topper.

Ljøsnåvollen Seter. En seteridyll hvor det er full seterdrift om somrene. En sjeldenhet i disse dager.