Storsylen (1762 moh) – en prøvelse i bratt steinur

Værmeldingene for Trøndelag lovet godt tidlig i forrige uke, og kjæresten og jeg la planer for å bestige Storskrymten i helgen. De planene ble skrinlagt fredag ettermiddag da det plutselig ble meldt regn og torden i området. Det samme gjaldt områdene rundt Snota og Svarthetta. Vi søkte derfor østover mot Sylan siden værmeldinga her lovet null nedbør og intet lyn og torden. 

Halv åtte fredag kveld startet vi på stien innover mot Syltjønna.Vi valgte den «nedre leia» innover. Dette var tidligere normalruta mellom Nedalshytta og Storerikvollen (evt. Storsylen). Merkinga er stort sett grei å følge enda selv om den ikke vedlikeholdes lenger.  

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

Himmelen var lys blå og sola sørget for at vi svettet godt i varmen. Som turfølge hadde vi både mygg og klegg, så vi ønsket oss intenst litt vind. Parkeringen ved Nedalshytta hadde vært stappfull, men vi så ingen levende vesener før vi møtte på stien fra «øvre leia». Da kom et ungt par gående. Det er forresten ikke helt sant at vi ikke så noen levende vesener, for både reinsdyr og elg ble observert i løpet av vår kveldsvandring.

Klokka ti på kvelden hadde vi fått opp teltet ved bredden av Syltjønna, og vi kunne sette oss ned og kikke opp på Syltoppen, morgendagens turmål. Vi var ikke de eneste som hadde lagt oss til ved tjønna. Vi talte iallefall minst 5 andre telt spredt rundt da vi sto på høyden ovenfor tjønna. 

Litt over elleve krøp vi inn i teltet. Det hadde blåst opp litt, så vi slapp heldigvis å få følge av en myggsverm inn i teltet.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Lørdag våknet vi til skyfri himmel og vindstille (og en skokk med mygg utenfor). Teltet blir fort varmt i slikt vær, så vi hadde valget mellom å slåss mot myggen eller risikere overoppheting inne i teltet. Vi valgte det første og fikk fyr på primusen så vi kunne nyte morgenkaffen mens vi (iallefall jeg) «tok mål» av fjellet. Mon tro om jeg ville klare å komme til topps? Mens jeg står der og funderer med kaffekoppen i hånda ser jeg plutselig noe som lusker over snøfonna ovenfor teltet vårt. Kan det være….?? JA! Det er en fjellrev 🙂 Hvor kult er ikke det; å få se en fjellrev i sitt naturlige element for aller første gang? Disse skye, vakre skapningene. Jeg føler meg priviligert denne morgenkvisten. 

To ganger tidligere har jeg stått ved Syltjønna og kikket opp mot Storsylen og sagt at jeg aldri, aldri skulle prøve meg på den toppen. Nå sto jeg der og hadde en helt klar ambisjon om å trosse både høydeskrekk og styggbratt steinur. Jeg hadde hørt rykter om at det skulle være både luftig og bratt enkelte plasser, så jeg var spent. Veldig spent, men det er noe med disse toppene som lokker og drar i meg. Utsikten, ja, men det handler også om å utfordre meg selv, om å tørre å bevege meg utenfor egen komfortsone og om å mestre. 

Morgenstemning ved Syltjønna.

Litt over halv ni på morgenen var vi avgårde. Allerede nå var det seriøst varmt, så vi skjønte at det kom til å bli en meget svett tur oppover ura. Og ganske riktig. Vi hadde ikke kommet langt oppover før vi fisket frem håndklærne fra sekken og lot dem henge permanent fremme for hyppig tørking av svette. 

Vann er det dårlig med oppover, og jeg skjønte fort at mine to vannflasker kom til å bli for lite. Dermed begynte jeg å spare på vannet tidlig. Ikke spesielt lurt siden kroppen på ingen måte yter sitt beste når den blir dehydrert, men hva gjør man? 

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Rett bak oss kom to ungdommer som vi tidlig slapp forbi etter å ha slått av av hyggelig prat. Lenger opp i ura ble vi også tatt igjen av ei supersprek dame på kanskje 60+ som hadde et fint driv oppover i ura. Det er i slike situasjoner at jeg forbanner alle de ekstra kiloene jeg drasser rundt på. Det er ingen tvil om at det er betydelig tyngre å ta seg opp på fjelltopper med altfor mange kilo på kroppen, men hvis alternativet er å sitte i sofakroken hjemme, så svetter jeg heller litt ekstra oppover. 

Fra denne posisjonen ser Syltoppen nærmest utilgjengelig ut, og menneskene på båndet er små som mygg.

Oppover ura gikk det greit. Varmt, men greit nok. Enkelte steder med løsgrus var ikke særlig artig, men jeg kom meg over de også (med ett og annet stygt ord når skoene glapp). Etter noe som føltes som en liten evighet kom vi endelig opp på «båndet». Det er stupbratt på begge sider av båndet, og på svensk side ligger det en stor bre, men selve båndet er så bredt at jeg ikke hadde noen som helst problemer med å gå der. Tvert imot. Det var flatt og hardt fjell og en fantastisk utsikt, også mot siste stigning opp til Storsylen. Det var rett og slett herlig der oppe etter all steinura vi hadde gått i. 

Grensevarde 155B på båndet mellom Storsylen og Nordsylen.

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste 🙂

Siste bit opp mot toppen ser avskrekkende ut når man står på båndet og ser opp, men det løste seg helt greit. Litt klyving siste biten opp, og vips så er man på en ganske stor og flat topp med utsikt i alle himmelretninger. Vi brukte 2 timer og femti minutter opp i heten. Ikke akkurat noen verdensrekord når strekningen bare er ca 3 kilometer, men med tanke på heten, stigningen (ca 720 høydemetre) og all steinura, så synes jeg det er greit nok.

Så glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Noen mørke skyer hadde begynt å trekke innover mot oss, men utsikten var upåklagelig selv om det på grunn av varmen var disig i horisonten. Etter at obligatoriske topp- og utsiktsbilder var tatt var det på tide med en matbit og litt kaffe. Etter en knapp halv time hører vi buldring i det fjerne og de mørke skyene har blitt enda mørkere. WTF?? Torden her og? Bommert fra Yr igjen. Jeg har ikke ro i ræva når det er sjans for lyn, torden og regn på en fjelltopp, så pausen på toppen ble langt kortere enn tenkt før vi igjen er på vei. Klyvepartiet som hadde vært så greit på vei opp, er ikke like greit på vei ned. Da er det godt med en stødig kjærestehånd som kan hjelpe. 

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør). Kjæresten har gått hele traversen. Det skal jeg ALDRI!

Det er på vei ned vi oppdager hvor mange som egentlig er på topptur denne dagen. Det tar aldri slutt! Hele veien ned møter vi folk som er på vei opp, og de fleste er skjønt enige om at det er mye verre å gå ned enn opp. Dog tror jeg ikke det er mange som er verre sinker enn meg i bratt «nedover-ur». Til tross for at vi var på toppen som nr. 3 og 4 denne lørdagen, er vi definitivt ikke nr. 3 og 4 når vi endelig kommer ned til foten av fjellet. Til stadighet blir vi passert av folk som «danser» seg ned gjennom fjellet. Hvordan i himmelens navn gjør de det?? Jeg tror jeg er utstyrt med feil gener. Finnmarksgener er ikke beregnet på steinur, men på vidde 😉 

Steinur. Nedover. Not my cup of tea, men kjæresten har ingen problemer.

Etter noe som kjennes som en halv evighet er vi endelig nede. Føttene kjennes ut som om jeg  har brannsår, men i realiteten er det 4 eller 5 vannblemmer pent dandert på og under tær/tåballer. Vi går mot teltet og enda møter vi folk som er på vei opp. Klokka er da halv tre på ettermiddagen.

Tilbake ved teltet spiser vi middag i form av Real turmat. Ingen høydare, men det er næring, og kroppen trenger det etter 6 timer på tur.

Kjæresten vil at vi skal pakke sammen og dra hjem denne ettermiddagen, jeg (dvs. føttene mine) er mer stemt for nok en natt i telt. Kjæresten vinner og i halv fem tida begir vi oss på vandring igjen. Akkurat i tide til at vi må gå i et monster-sommerregn med dråper store som kanonkuler.  Vel, heller nå enn oppe i steinura tidligere på dagen. Heldigvis varer det bare en halvtimes før sola atter skinner på himmelen. Tilbake til Nedalshytta går vi «øvre leia», med andre ord den stien som merkes og vedlikeholdes. Den er litt kortere enn den vi gikk på fredag, men egentlig – så synes jeg den nedre leia er vel så fin å gå. 

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Tilbake på Nedalshytta ser vi at spisesalen er stappfull, og parkeringsplassen er så full at biler er parkert både her og der. Akkurat da er jeg glad for at jeg skal hjem og sove i egen seng (og pleie gnagsår som forhåpentligvis gror før jeg begynner på en ukes vandring i Sylan førstkommende lørdag).